praktisk omsorg

av

Godhet åpner dører

Vi som er sterke, må bære de svakes svakheter og ikke tenke på oss selv. Hver enkelt av oss skal tenke på det som er godt for vår neste, det som bygger opp. For Kristus tenkte ikke på seg selv (Rom. 15:1-3a)

Forrige uke fikk jeg litt praktisk hjelp av en for meg ukjent herremann. Like kjekt som hjelpa, var den gode praten jeg også fikk. Det var en omsorg i spørsmålene- og en livsvisdom i tankene som ble delt- som vitnet om Guds godhet og barmhjertighet. Jeg blir egentlig litt forfjamsa når jeg får støtte og hjelp på det viset, for jeg er ikke vant med det, og jeg blir ydmyk og takknemlig.

Vær med og hjelp de hellige som lider nød… (rom. 12:13a)

Det er mange ganger ikke vanskelig å merke om det er ekte omsorg eller om det er nysgjerrighet som får mennesker til å spørre som de gjør. Denne gangen visste jeg at det var det første, og da kan man tåle ganske mange spørsmål. Ett av dem som kom gav meg akkurat det sparket bak jeg trengte for å ta tak i et sårt tema for min del.

Og jeg har tenkt over det litt, den karen som stilte det spørsmålet har nok ingen aning om at akkurat det var det lille puffet i riktig retning som jeg trengte (men jeg vet Gud visste det). For han var det nok mest ett  naturlig spørsmål i den sammenhengen vi snakket om, mens meg ble det de ordene jeg trengte for å igjen rette opp skuldrene og gjør meg klar for kamp,

Godhet åpner dører, skrev jeg som tittel, for det var nettopp det som skjedde. Denne mannens oppriktige omsorg gjorde at jeg ble mottakelig for at Gud kunne få gitt meg det lille dyttet jeg trengte, og jeg trengte det virkelig! Jeg hadde ønsket det de siste ukene, men ikke orket å ta meg sammen for å klare selv, men nå fikk jeg drahjelp gjennom at en annens omsorg åpnet døren til den Guds styrke i jeg trengte.

For litt over tre år siden skrev jeg en andakt som må være en av de korteste (og mest twittervennlige) jeg har skrevet og den sa:

Møter vi mennesker med nåde i stede for pekefinger,
vil vi kunne berøre hjertene deres og ikke bare nesetippene.

Godhet på alle måter åpner dører, men vi vet aldri på forhånd hva som vil fungere for å nå menneskers hjerter. Nettopp det er en god grunn til å alltid gjøre godt og vise godhet når vi kan, det og at Gud har kalt oss til gode gjerninger.

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. (Ef. 2:10)

~*~*~*~
Overskuddet er ikke helt på min side for tiden (det er vel egentlig aldri det), så jeg har valgt å ta denne uken «fri» mtp å svare på kommentarer. Takk for de som er kommet til nå, dere bringer så mye glede og omsorg inn i min hverdag og gir meg styrke til å fortsette å skrive. Guds fred, glede og velsignelse!

av

Vis omsorg

Han skal dømme fattige rettferdig, i rettferd skal han skifte rett for de hjelpeløse i landet. Rettferd skal være beltet om livet og troskap beltet om hoftene hans. (Jes. 11:4a, 5)

Som de to siste dagers innlegg har nevnt, Jesus hadde ikke trengt å komme men gjorde det fordi han elsker oss. Guds kjærlighet til oss er så stor at han handlet aktivt for å kunne skape en mulighet til å være sammen med oss. Tenk om dette ikke hadde skjedd? Tenk om Gud hadde ment at siden vi ikke klarte å følge hans bud kunne vi bare ha det så godt…

Det er slik vi tidvis oppfører oss mot andre mennesker… siden de ikke klarer godt nok kan de bare ha det så godt. Vi lar være å involvere oss i andres tunge tider, problemer og smerter og fraskriver oss ansvaret for at andre har det godt. Tenk om Gud også hadde tenkt slik da… da hadde det virkelig vært ute med oss.

Som Gud aktivt gjorde noe for å vise sin kjærlighet, er vi kalt til å aktivt vise omsorg og kjærlighet overfor andre. Og det trenger ikke å være så mye som skal til. Gå på besøk noen minutter, ta en telefon, send et kort eller en liten gave, gi en klem, ha tid til å lytte, gi litt praktisk hjelp eller annet. Det er ikke slik at det må være stort og flott for å bety noe, selv om enkelte ser ut til å tro det. Ofte taler de små og enkle tingene større volum enn de store og flotte tingene. En klem og en halvtimes åpne ører kan bety mer enn den flotteste bukett, bare for å ta et enkelt eksempel.

Gud elsker oss så høyt at han aktivt handlet for å gi oss mulighet til å leve i fellesskap med ham, han så vår nød og han gjorde noe med deg. Slik er vi også kalt til å strekke ut hender, omsorg og varme når vi ser andres nød.

av

I sin kjærlighet HANDLER Gud, hva gjør vi?

Det ble litt tydelig for meg da jeg leste dette at jeg har utviklet meg litt når det gjelder skriving de siste årene, og godt er det, men samtidig ser jeg at jeg meningsmessig er ganske på lik linje fortsatt. Dette innlegget er faktisk rett over 5 år gammelt og ble skrevet til menighetsbladets desemberutgave i 2008, men det er fortsatt dagsaktuelt. 

Jeg har tenkt mye på dette med ”å elske hverandre” de siste ukene, for allerede i starten av november kom en mail: ”Vær så snill å be ekstra for meg i tiden som kommer, for jeg vet av erfaring at jeg går en ekstra tyngende tid i møte…” fra ett menneske som opplever mange tunge tak i livet, ett menneske som så gjerne ønsker å tilbringe julen sammen med familien, men som vet at det kanskje ikke blir mulig i år heller, ett menneske som jobber for å komme ut av fortidens sår, bånd og problemer, men som vet veien er tung og hard. Kjenner du noen av disse?

Jeg kjenner flere… uheldigvis. En uheldigvis fordi det er mange som sliter slik, og ikke en uheldigvis fordi jeg kjenner mange slike mennesker. For nettopp her finner jeg flest av de mennesker som bringer størst glede, oppmuntring, støtte, hjelp, kjærlig omsorg og bønn for meg, og guttene mine, inn i mitt eget liv.

Guds kjærlighet er en handlende kjærlighet. Han satt ikke i himmelen og sa: ”Jeg elsker dem, jeg elsker deg og deg og deg, åhhhh jeg elsker dere sååååå. Har helt vondt i magen så mye elsker jeg dere!” Nei, hva gjorde Gud? ”For så høyt har Gud elsket verden at Han SENDTE/GAV sin sønn…” og frivillig gikk Jesus til korset og tok på seg vår skyld og skam. I og utav sin kjærlighet handler Gud, hva gjør vi?

Jeg kan si til noen jeg elsker dem og gjerne vil hjelpe dem, hva betyr ordene mine hvis de ikke følges opp med handling? Da blir de bare som tomme ord på ett papir…

Grunnteksten viser noe vi ikke ser tydelig i norske oversettelser. At den kjærlighet vi skal elske hverandre med er Guds agape kjærlighet, den kjærlighet som gir av seg selv til andre uten å tenke på hva man selv får igjen, den selvoppofrende kjærligheten. Som Gud elsket verden høyt nok til å gi sin sønn, skal vi elske hverandre høyt nok til å gi av oss selv inn i hverandres liv. Jeg har ett stykke vei igjen å gå, men jeg er underveis, og vet du hva det flotte er? Siden det er Guds kjærlighet jeg skal gi videre, er det ikke noe jeg kan prestere selv. Gjennom at jeg søker Ham og sier ”Gud, hjelp meg å elske andre!” og gjennom at jeg velger å handle utav og i kjærlighet i mitt møte med mennesker, vil Han la det vokse seg sterkere og dypere i mitt liv!

Mitt største ønske for advents- og julehøytiden er at ingen av de jeg kjenner skal oppleve at jeg ikke har tid til dem, at de skal vite i hjertet sitt, at jeg er her og at jeg virkelig bryr meg

Mitt dypeste ønske for det nye året, etter å lære Han bedre å kjenne, er: ”Gud hjelp meg å se andre med dine øyne og å elske slik du elsker.”

Med bønn og ønske om en fredfylt advent- og julehøytid, og ett velsignet godt nytt år

av

Når Jesus lar oss vente

 Dette innlegget er det fjerde som er basert på ukens tekst om Jairus’ datter og kvinnen som rørte ved Jesu kappekant (Markus 5 og Lukas 8). Det er også det første innlegget i en ny kategori på denne bloggen- kristen og kronisk syk. Det vil jevnlig komme innlegg i denne kategorien da vi som har kroniske sykdommer har endel erfaringer og utfordringer som andre kanskje ikke kjenner seg like godt igjen i. Samtidig vil disse innleggene skrives slik at de kan bli til ettertanke, oppmuntring og ettertanke for alle.

Men Jesus så seg omkring for å få øye på den som hadde gjort det. (Mark. 5:32)

Jesus er på vei til Jairus sitt hus når han merker at en kraft går ut fra ham. Han snur seg og kikker rundt, han spør «hvem tok på meg?». Disiplene kommenterer at det er da så mange som trenger seg på, men Jesus gir seg ikke. Skjelvende kommer kvinnen som tok på kappekanten fram og forteller hva som har skjedd.

Jesus var på vei sammen med Jairus fordi Jairus sin datter var dødssyk. Det var et viktig ærend, det var et ærende som hastet, men like vel tar Jesus seg tid til å stoppe opp. Hvorfor? Hva er det med denne kvinnen som er viktigere enn å komme fort til Jairus sitt hus?

Jairus må også stoppe opp når Jesus stopper, det er ikke slik at han bare forter seg videre og hyler at Jesus må forte seg. Jairus må fint finne seg i å vente. Hvordan tror du han opplevde denne ventetiden? Full av ro og fred i hjertet eller med undring og forvirring? Skulle ikke Jesus helbrede hans datter eller?

Vi kan ofte oppleve slike perioder i livet også, om vi venter på helbredelse eller mirakler av andre slag. Vi har kommet til Jesus og øst våre hjerter og behov ut foran ham og han har lovet å hjelpe oss. Så vandrer vi på veien sammen mot målet, mot befrielsen, forløsningen og gjenopprettelsen. Men så er det plutselig stopp. Hva skjer? Skulle ikke snart Jesus gripe inn og gjøre noe? Hvorfor må jeg vente nå?

Jairus hadde egentlig bare to valg nå, han kunne mase og  irritere seg  eller han kunne følge med på hvorfor Jesus stoppet opp. Hadde han mast og klaget ville det åpnet for tvil i hans hjerte. Han kunne begynt å lure på om hva Jesus sa virkelig var sant. Hadde Jesus virkelig lovet å helbrede datteren hans? Eller han kunne følge med på hva som skjer foran øynene hans.

Jesus har stoppet opp fordi det er et menneske i nød som trenger et møte med frelseren og helbrederen. Jairus har allerede fått løftet om at det vil bli bra, men denne kvinnen er fortapt og alene. Jesus ser et menneske med enda større behov av hjelp enn det Jairus hadde. Jesus ser et fortapt menneske som trenger frelse.

Jairus hadde stort behov, det er liten tvil om det, men han gikk sammen med Jesus. De to delte allerede fellesskap og Jairus hadde fått Jesu løfte om hjelp, det hadde ikke denne kvinnen. Nå får Jairus ta del i at Jesus ser, møter og hjelper et annet menneske, han får med egne øyne se at Jesus er mektig til å frelse og helbrede. Jairus får se at det er medfølelse, nåde og kraft hos Jesus, han får ta del i Guds hjerte og han får se Guds kraft i aksjon.

Noen ganger når ting stopper opp og vi kjenner at ventetiden strekker ut, kan vi velge hva vi vil gjøre. Vil vi begynne å tvile på Guds ord om hjelp eller vil vi se utover og se om det er mennesker med større behov enn oss selv som Jesus ønsker å nå og hjelpe? Vi har kanskje store behov selv, men vi vandrer tross alt sammen med himmelens og jordens skaper. Kanskje ønsker Gud at vi skal se lenger enn egne behov og se nøden og behovet hos mennesker rundt oss? Når vi begynner å betjene andre med Guds nåde, kjærlighet og i Guds kraft, vil vi få del i Guds hjerte for de fortapte og vi vil se Guds kraft i aksjon, noe som er både trosstyrkende og bevarende. Mens du venter så del av hva du allerede har, velsign andre med den velsignelse du selv har fått del i.

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matt. 11:28-30)

av

Institusjonalisert omsorg

Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» (Joh. 13:35)

Vi er heldige i Norge. Vi har et velferdssystem som mangler sitt like i verdenssammenheng. Vi er rike på mange måter. Det er selvsagt mange tilfeller som viser at det hele fungerer ikke så godt som det burde, men i det store og hele- i Norge er vi mer sikret hjelp enn i de fleste andre land i verden.

Og dette er blitt noe som har gjort at mange kristne har trukket seg tilbake fra å hjelpe andre. Barmhjertigheten og den praktiske omsorgen er ikke så rikt tilstede blant oss som den burde være. «Ja men alle kan få hjelp på NAV» er uttalt flere ganger fra mange hold, også blant kristne. Men er dèt at vi har et godt velferdssystem en gyldig grunn til den ansvarsfraskrivelse for andres ve og vel som vi ser i dag? Om vi har et godt velferdssystem, har vi ikke likevel ansvar for hverandre?

Den norske stat kan ikke hjelpe og ivareta alle, vi har alle et personlig ansvar for mennesker vi kjenner og omgås med. Hvis vi alle hadde hjulpet hverandre litt mer, hadde byrden på det offentlige blitt mindre og vi hadde alle blitt rikere. Kanskje ikke rikere i banken, men hvertfall rikere når det gjelder omsorg, medansvar, barmhjertighet, fellesskap og mye mer. Omsorg er i bunn og grunn ikke statens ansvar, det er menneskers ansvar- og troende, Jesu legeme, spesielt oppfordres til å utvise barmhjertighet og omsorg for de rundt seg. Ja ikke bare vise det, de skal leve det.