Godhet åpner dører

Vi som er sterke, må bære de svakes svakheter og ikke tenke på oss selv. Hver enkelt av oss skal tenke på det som er godt for vår neste, det som bygger opp. For Kristus tenkte ikke på seg selv (Rom. 15:1-3a)

Forrige uke fikk jeg litt praktisk hjelp av en for meg ukjent herremann. Like kjekt som hjelpa, var den gode praten jeg også fikk. Det var en omsorg i spørsmålene- og en livsvisdom i tankene som ble delt- som vitnet om Guds godhet og barmhjertighet. Jeg blir egentlig litt forfjamsa når jeg får støtte og hjelp på det viset, for jeg er ikke vant med det, og jeg blir ydmyk og takknemlig.

Vær med og hjelp de hellige som lider nød… (rom. 12:13a)

Det er mange ganger ikke vanskelig å merke om det er ekte omsorg eller om det er nysgjerrighet som får mennesker til å spørre som de gjør. Denne gangen visste jeg at det var det første, og da kan man tåle ganske mange spørsmål. Ett av dem som kom gav meg akkurat det sparket bak jeg trengte for å ta tak i et sårt tema for min del.

Og jeg har tenkt over det litt, den karen som stilte det spørsmålet har nok ingen aning om at akkurat det var det lille puffet i riktig retning som jeg trengte (men jeg vet Gud visste det). For han var det nok mest ett  naturlig spørsmål i den sammenhengen vi snakket om, mens meg ble det de ordene jeg trengte for å igjen rette opp skuldrene og gjør meg klar for kamp,

Godhet åpner dører, skrev jeg som tittel, for det var nettopp det som skjedde. Denne mannens oppriktige omsorg gjorde at jeg ble mottakelig for at Gud kunne få gitt meg det lille dyttet jeg trengte, og jeg trengte det virkelig! Jeg hadde ønsket det de siste ukene, men ikke orket å ta meg sammen for å klare selv, men nå fikk jeg drahjelp gjennom at en annens omsorg åpnet døren til den Guds styrke i jeg trengte.

For litt over tre år siden skrev jeg en andakt som må være en av de korteste (og mest twittervennlige) jeg har skrevet og den sa:

Møter vi mennesker med nåde i stede for pekefinger,
vil vi kunne berøre hjertene deres og ikke bare nesetippene.

Godhet på alle måter åpner dører, men vi vet aldri på forhånd hva som vil fungere for å nå menneskers hjerter. Nettopp det er en god grunn til å alltid gjøre godt og vise godhet når vi kan, det og at Gud har kalt oss til gode gjerninger.

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. (Ef. 2:10)

~*~*~*~
Overskuddet er ikke helt på min side for tiden (det er vel egentlig aldri det), så jeg har valgt å ta denne uken «fri» mtp å svare på kommentarer. Takk for de som er kommet til nå, dere bringer så mye glede og omsorg inn i min hverdag og gir meg styrke til å fortsette å skrive. Guds fred, glede og velsignelse!

Jeg tror Gud smilte over deg da!

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. (Ef. 2:10)

Vi prater i bilen mens vi er på vei til en trening. Den ene gutten fortalte at han møtte en i klassen på vei til skolen og da de kom fram fant den andre ut at han hadde glemt nøkkelen til sykkellåsen sin. Jeg spør hva han av min gjorde da, om han hadde låst den andre gutten sin sykkel sammen med sin? Og får til svar at jo, de hadde gjort det. Det er en enkel gjerning, men en god gjerning, og det fortalte jeg gutten min, at det var fint gjort.

Ett par kvelder senere kom jeg på dette igjen og kjenner hvor takknemlig jeg  er for å se at de gjør de enkle, men gode, gjerningene. Jeg blir glad når jeg opplever slikt. Så slår plutselig en tanke inn i hodet mitt og den bestemmer jeg meg for at jeg skal fortelle guttungen neste gang vi snakker. Tanken: Jeg tror Gud smilte over deg da! er så plutselig at jeg tror ikke den var min, det var heller en mild og omsorgsfull påminnelse fra den Hellige Ånd om hvor viktig det er at vi er trofast i de små ting også.

Vi har snakket om det tidligere, de enkle gjerningers tjeneste, at de små ting ikke nødvendigvis er så små likevel. Et vers verdt å nevne i denne sammenheng erdet om at er man trofast i det lille vil man bli satt over større (Matt. 25:21). Episoden som den gutten min havnet i, setter vi i kategorien liten. Men vet du hva? For Gud var det ikke så lite det! Hvorfor skulle jeg ellers få tanken jeg fikk? Og for den saks skyld, for meg var det heller ikke lite, for jeg vet at ikke alle tenker slik som han gjorde der og da.

Dagens vers sier at vi er Guds verk, skapt i Jesus til gode gjerninger. Det står ikke til store gjerninger, men til gode gjerninger. Om det gode er av liten og for andre usynlig karakter, har ingenting å si, det er en god gjerning. Det er ikke slik at Gud bare virker gjennom det store, faktisk føler jeg oftere at jeg møter han og hans kjærlighet gjennom hva vi ser på som lite. Gjennom en hjelpsom hånd, gjennom gode ord, gjennom en klem, gjennom en liten tjeneste og andre slike ting.

Det ligger mange muligheter for oss hver dag til å gjøre godt, det står at Gud har gjort dem ferdige for oss. Må Gud gi oss åpne ører, øyner og hjerter slik at vi ser hvordan vi gjennom gode gjerninger kan gi drypp av Hans godhet inn i andre menneskers liv og hjerter.

Vil du nyte eller yte?

Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne. (Rom. 12:2)

La oss først begynne med en liten forklaring på ordet verden som vi leser i første linje. Dette ordet er på grunnteksten det greske aion som betyr ‘tid, menneskenes syndige tankegang’. Vi leser altså at vi ikke skal innrette oss etter den gjeldende tankegang som råder i vår tid.

Vi lever i en tid der nytelse står i høysete. Vi skal ha det behagelig og godt og det er utrolig hva vi kan gjøre oss fortjente til av spa-opphold, utenlandsreiser, nye duppe-ditter og annen luksus. Vi fortjener i egne øyne å alltid ha det nyeste og flotteste (hvertfall flottere enn naboen har) og det er ingen ting galt i å dyrke selvet og selvfølelsen.

Dette står i sterk kontrast til det budskap vi leser i Bibelen. Vi leser om Jesus at han kom ikke for at andre skulle betjene ham, men for selv å betjene andre. Han var ikke på jord for å gjøre sin vilje, men for å gjøre Fars vilje. Han gav avkall på sitt eget og kom til oss, som frelser og forløser ja, men også som er forbilde på hvordan vi skal leve våre liv. Jesus var en tjener av Gud den Høyeste og han gav alltid av seg selv og betjente de rundt seg som var i nød og behov.

Det kan koste for kjødet vårt å leve et liv der vi stryker ut n-en og lever for å yte i stede for å nyte, men det er en himmelsk velsignelse i det som vil gi oss mye mer tilbake enn hva kortvarig jordisk nytelse noen gang kan gjøre. Ved å leve «til Guds ære og andres gagn» entrer vi inn i en himmelsk sfære der vi har lagt dødt kjødets behov for anerkjennelse, selvbehag og egosentrisk livsstil, vi velger å leve for noe større enn oss selv.

I Romerbrevet kapittel 15 kommer en oppfordring til hvordan vi skal tenke og leve i denne verden, og det følges av en fantastisk forklaring på hvorfor Guds barn skal leve slik. Bare les her:

Hver enkelt av oss skal tenke på det som er godt for vår neste, det som bygger opp. For Kristus tenkte ikke på seg selv. Slik står det skrevet: På meg falt hånsordene fra dem som håner deg. (v 2-3)

Som jeg sa, å leve et liv som dette kan koste oss i kjødet. Men vårt kall er ikke å leve etter kjødet og til eget behag, men å leve et liv som er til andres beste og gagn, og til Guds ære og velbehag.

Hva velger du i dag? Nyte eller yte?

I sin kjærlighet HANDLER Gud, hva gjør vi?

Det ble litt tydelig for meg da jeg leste dette at jeg har utviklet meg litt når det gjelder skriving de siste årene, og godt er det, men samtidig ser jeg at jeg meningsmessig er ganske på lik linje fortsatt. Dette innlegget er faktisk rett over 5 år gammelt og ble skrevet til menighetsbladets desemberutgave i 2008, men det er fortsatt dagsaktuelt. 

Jeg har tenkt mye på dette med ”å elske hverandre” de siste ukene, for allerede i starten av november kom en mail: ”Vær så snill å be ekstra for meg i tiden som kommer, for jeg vet av erfaring at jeg går en ekstra tyngende tid i møte…” fra ett menneske som opplever mange tunge tak i livet, ett menneske som så gjerne ønsker å tilbringe julen sammen med familien, men som vet at det kanskje ikke blir mulig i år heller, ett menneske som jobber for å komme ut av fortidens sår, bånd og problemer, men som vet veien er tung og hard. Kjenner du noen av disse?

Jeg kjenner flere… uheldigvis. En uheldigvis fordi det er mange som sliter slik, og ikke en uheldigvis fordi jeg kjenner mange slike mennesker. For nettopp her finner jeg flest av de mennesker som bringer størst glede, oppmuntring, støtte, hjelp, kjærlig omsorg og bønn for meg, og guttene mine, inn i mitt eget liv.

Guds kjærlighet er en handlende kjærlighet. Han satt ikke i himmelen og sa: ”Jeg elsker dem, jeg elsker deg og deg og deg, åhhhh jeg elsker dere sååååå. Har helt vondt i magen så mye elsker jeg dere!” Nei, hva gjorde Gud? ”For så høyt har Gud elsket verden at Han SENDTE/GAV sin sønn…” og frivillig gikk Jesus til korset og tok på seg vår skyld og skam. I og utav sin kjærlighet handler Gud, hva gjør vi?

Jeg kan si til noen jeg elsker dem og gjerne vil hjelpe dem, hva betyr ordene mine hvis de ikke følges opp med handling? Da blir de bare som tomme ord på ett papir…

Grunnteksten viser noe vi ikke ser tydelig i norske oversettelser. At den kjærlighet vi skal elske hverandre med er Guds agape kjærlighet, den kjærlighet som gir av seg selv til andre uten å tenke på hva man selv får igjen, den selvoppofrende kjærligheten. Som Gud elsket verden høyt nok til å gi sin sønn, skal vi elske hverandre høyt nok til å gi av oss selv inn i hverandres liv. Jeg har ett stykke vei igjen å gå, men jeg er underveis, og vet du hva det flotte er? Siden det er Guds kjærlighet jeg skal gi videre, er det ikke noe jeg kan prestere selv. Gjennom at jeg søker Ham og sier ”Gud, hjelp meg å elske andre!” og gjennom at jeg velger å handle utav og i kjærlighet i mitt møte med mennesker, vil Han la det vokse seg sterkere og dypere i mitt liv!

Mitt største ønske for advents- og julehøytiden er at ingen av de jeg kjenner skal oppleve at jeg ikke har tid til dem, at de skal vite i hjertet sitt, at jeg er her og at jeg virkelig bryr meg

Mitt dypeste ønske for det nye året, etter å lære Han bedre å kjenne, er: ”Gud hjelp meg å se andre med dine øyne og å elske slik du elsker.”

Med bønn og ønske om en fredfylt advent- og julehøytid, og ett velsignet godt nytt år

Kommenterer eller overser du småfeil?

Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det! (Fil. 4:8)

Jeg skal innrømme nå med en gang at jeg er IKKE så flink til å overse småfeil som jeg ønsker å være, så det er en av tingene jeg strekker meg etter å bli bedre i. De siste månedene har det skjedd enkelte episoder som har fått meg til å igjen innse hvor viktig det er å både overse og å ikke kommentere småting. Når jeg sier småting og småfeil så er det ting som i det store og hele ikke har noen avgjørende betydning i en gitt sammenheng og heller ikke endrer et budskap på noe som helst vis.

Jeg har fått kommentarer på skrivefeil der alle forstod hva jeg mente, men noen så det virkelig som sin oppgave å påpeke og gå i rette med meg på dette. Andre har kommentert tekniske kvaliteter jeg ikke har påvirkning over, men dette har tydeligvis har forringet deres opplevelse av en beskjed eller et budskap så til de grader at de må jo påpeke det (og ikke noe annet av hva de leste). Jeg har fått flere tilbakemeldinger som rett og slett er pirking på uvesentligheter. Det gjelder på skriving, det gjelder på meg som person, det gjelder på hjemmet mitt, hvordan jeg styrer hverdagen min og mye annet.

Og alt er pirk på uvesentligheter. Og alt er sårende eller demotiverende.

Ingen av de ting som pirkes på er faktisk noe som oppmuntrer, styrker eller støtter meg, det er heller noe som rakker ned på mine bidrag, noe som sier at jeg ikke prioriterer riktig og at hva jeg er og gjør ikke er godt nok.

Og jeg vet at de færreste tenker på det på denne måten, de er ikke ute etter å ta meg og sette meg i dårlig lys, men det er slik det oppleves. Og den følelsen er det jeg ønsker å trekke fram. Når andre priker på uvesentligheter så føler jeg meg liten, sett ned på, latterliggjort, udugelig og mye annet. De som har sagt eller skrevet det de gjorde, mente det ikke slik, men det har mange ganger opplevdes slik.

Mange ganger kan jeg la det at andre pirker på meg bare gå forbi, men i tider der jeg er virkelig dårlig pga sykdom, er sliten pga utfordringer eller av andre grunner har brukt opp spareblusset og går på ekstra ekstra bluss, da farer ikke slike ord inn et øre og ut det andre, da treffer de hjertet med full kraft. Da oppleves det som om de danser tango på en allerede liggende meg.

Derfor er dagens påminnelse: Småting er nettopp det, småting- så ikke gjør de til en hovedsak. Er ikke ting viktig så overse det og kommenter det ikke! Du vet aldri helt hva som skjuler seg i det andre mennesket sitt liv og hverdag. Kanskje vil de ikke brydd seg om din pirking, men det kan også være at det kunne blitt direkte ødeleggende.

Sier du takk?

Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det! (Fil. 4:8)

I løpet av helga kom jeg på en episode fra kort tid tilbake som gjorde at jeg tenkte: «De kunne jo sagt takk i alle fall». Det var noe i meg som reiste seg og ville ha heder og ære. Der og da var det den selviske siden i meg som reiste seg og prøvde seg på et lite brøl. Jeg avfeide det hele med at det er ikke det viktigste, det viktigste var at jeg hadde mulighet til å hjelpe noen og at jeg gjorde det. Så får det være opp til dem å si takk eller ikke. Jeg hjalp tross alt fordi jeg ville, fordi jeg hadde noe som ikke vi trengte og som andre kunne ha nytte av, jeg hjalp ikke for å vise meg fram.

Men det hele minnet meg om hvor viktig det er at vi husker å si takk, for en takk kan være både oppmuntrende, rettledende, styrkende og støttende. Har du tenkt på at det enkle ordet takk kan gjøre så mye godt?

Noen ganger gjør guttene mine fine ting for meg eller mot meg sånn helt ut av det blå. Det er knallkjekt og tidvis veldig sjarmerende! Og det gleder et mammahjerte så til de grader! Men husker jeg alltid å si takk?

For, hvis jeg er flink med å si takk og også forklare hvorfor jeg ble så glad, så er det ikke bare det at jeg har sett dem, men jeg oppmunterer også en oppførsel som jeg ønsker de skal ha. Ved å si takk fremhever jeg at de kan gjøre noe godt for andre og at de bærer med seg evnen til å glede, oppmuntre og hjelpe andre. Ved å si takk styrker jeg deres opplevelse av selvverd og viktighet. Det vi fokuserer på og trekker fram er det som vil vokse. Husker jeg derfor å fremheve det gode, så vil automatisk dette bli viktigere for guttene mine.

Når andre gjør noe for meg eller plutselig sender en koselig hilsen, pleier jeg å svare med takk. Det er ikke alltid det store som ble gjort, men for meg betydde det at noen tenkte på meg og gjorde en liten innsats for å fortelle meg det. Og det fortjener en takk spør du meg.

Ved at jeg fokuserer på hva jeg kan takke for, blir det også lettere å bære de ting som ikke er like gode. Ved å bevare ett takknemlig hjerte, har jeg det bedre og dagen blir gladere og lysere for både meg og de rundt meg.

Husker du å si takk når noen sier noe fint om deg, gjør noe fint for deg eller hjelper deg? Er det noen du skulle gi en ekstra takk til i dag?