Andakt

av

Hvem følger du egentlig?

Jeg skulle søke opp noen vers til ett innlegg jeg skrev på den andre bloggen og havnet på noe som ikke hadde med det å gjøre, men jeg har likevel sittet og lest de versene i 1.Kor.3,18-23 flere ganger og gått og tenkt litt på dem. Det var spesielt to linjer som satte hodet mitt i gang:

Hvis noen av dere regner seg som vis i denne verden, la ham da bli en dåre, så han kan bli virkelig vis. (fra v 18)
Derfor må ingen skryte av å være tilhenger av mennesker. (fra v 21)

Det første fikk meg til å tenke på at det er forskjell på å ha kunnskap om Guds ord og det å Guds åpenbaring over ordet. Det er mye kunnskap som vi kan legge opp i oss selv som ikke blir til nytte for oss fordi vi ikke bruker det riktig eller ikke forstår hvordan vi skal bruke det riktig. Både feil bruk og manglende bruk av hva vi vet gjør kunnskapen unyttig for oss. Vi trenger Guds Ånds åpenbaring, og det må vi aldri glemme. Så er det poenget med visdom, for hva er egentlig visdom? Sann visdom er alltid knyttet til Guds Ord og det å forstå de ting som har med Gud å gjøre. Verden har mye kunnskap og noe av det vil vi kalle visdom, men den visdom som bringer nytte både i dette liv og i evigheten er den vi finner i Gud og i Hans ord.

Det neste verset jeg stoppet ved er at vi må ikke skryte av å være tilhengere av mennesker, og det er noe jeg har kommet over ofte. Andre som snakker så varmt om den forkynneren, pastoren eller lederen og er så inn i hva de mener at de følger dem. Og jeg mener ikke følger på sosiale medier, jeg mener følger hva de sier er sannhet og sier seg enige i nesten hva som helst fordi «den eller den» sa/skrev det. Det samme gjelder i forhold til menigheter, bevegelser og organisasjoner- det er mange som er tilhengere av disse ting og følger ganske blindt hva som sies i disse sammenhenger. Dette er farlig! Jeg tror ikke vi forstår hvor alvorlig det er og hvor langt på villspor det kan føre oss. For hvis vi følger mennesker eller menigheter tar vi blindt til oss hva som deles uten å granske Guds Ord selv for å se hva som egentlig står, og mesteparten av det som glitrer i dag er ikke gull.

Vi skal ikke følge verken mennesker eller menighet, vi skal være Jesu Kristi etterfølgere. Det er Kristus alene vi skal følge, mennesker er kun hans tjenere. Kristus er det eneste vi kan bygge det evige liv på, aldri på menneskers mening om ting. Paulus tar tak i noen av disse tingene i versene som er før de jeg har nevnt nå. Han sier til korinterne:

Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus. (v11)

Alt må gå ut fra Kristi verk, alt som kommer til må stemme med Kristi verk, alt. Vi kan ikke annet hvis vi ønsker å i alle ting ære Gud og ha Jesus som Herre.

Men hver enkelt må være nøye med hvordan han bygger. (v10c)

Vi er selv ansvarlige for å lese vår Bibel og også sjekke hva vi hører og leser, og det er et ansvar som er viktig at vi tar. Det kommer en dag der hva vi har bygd skal prøves med ild (v13), og er det fra mennesker og ikke fra Gud vil det brenne opp. Den dagen kan vi ikke stå å si: «Ja men den og den sa/skrev det og jeg hadde tillit til dem» og tro at det er godt nok. Hva vi tar til oss skal vi vurdere mot Guds Ord, og dette gjelder ikke bare om en linje av et vers er sagt riktig, vi må bli så godt kjent i Ordet at vi kan merke at selv om vers gjentas riktig blir det tatt ut av den riktige sammenheng. Og du, jeg vet at de fleste av dere som leser ikke er bibeleksperter- det er ikke jeg heller- men vi kan lese gjennom Bibelen, og når vi har gjort det gjentar vi det samme. Vi kan slå opp og lese de kapitler som vers er hentet fra og se om hva som ble sagt/skrevet stemmer med versene rundt. Vi kan ikke gjøre alt, men noe kan vi alle gjøre og det er vårt ansvar.

Spørsmålet i tittelen (Hvem følger du egentlig?) er ment til ettertanke, for umiddelbart vil de fleste si at de følger Jesus, men er det virkelig det?

Anbefaler å lese litt sakte gjennom 1.Kor. kap 3 ett par ganger, og nå passer det også å komme med den påminnelse jeg gir med jevne mellomrom: Sjekk alt du leser mot Bibelen. Jeg prøver å være bibeltro, men jeg har ikke rett i alt jeg skriver. Jeg prøver ikke å lure noen, men jeg er underveis. Som også skrevet tidligere: Gud går god for hele sitt ord, men han går nødvendigvis ikke god for vår tolkning av det.

Oppdatering 6.april kl 21.50
Jeg kom akkurat over dette sitatet fra Tozer som er hentet fra en av hans prekner
We make a serious mistake when we become so attached to the preaching or writing of a great Christian leader that we accept his teaching without daring to examine it. No man is that important in the kingdom of God. We should follow men only as they follow the Lord and we should keep an open mind lest we become blind followers of a man whose breath is in his nostrils. (A. W. Tozer Sermon: The Divine Teacher)

av

Et lite gjensyn #6

 Det var en veldig dårlig natt, av det slag som fikk meg til å stå opp pga smerter. Etter at jeg har vært oppe litt så henter jeg fram en notatblokk og bibelen og for første gang på leeenge klarer jeg å lese to av de korte brevene under en lesing. Jeg var så glad og takknemlig at hjertet hoppet inni meg! Det var i natt, nå er det ettermiddag og jeg skulle bare sjekke innom bloggene og ser at noen har søkt på ett eller annet som gjorde at de fikk opp innlegget jeg deler nå. Jeg lurte først på hva de hadde søkt som fikk det opp? Men så slo tanken meg at jeg skulle lese det og da jeg leste kunne jeg ikke annet enn å smile over den glede over igjen å kunne lese Guds Ord som jeg fant i det innlegget 😀 Derfor, et passende innlegg å ta et lite gjensyn på, selv om enkelte omstendigheter er litt annerledes nå! Og om den skuldra som nevnes, det forverret seg i forstand at jeg også var av de «heldige» 2% som også fikk det på andre siden. Så jeg gikk med frossen skulder i bortimot 2,5 år, nå er det ganske greit selv om jeg ikke har fått tilbake full bevegelse og styrke enda.

Dén digre godteskåla

Godteskål er da ei skål med snop, søtsaker eller hva du kaller det, og det er slik jeg føler at den siste måneden-halvannen har vært for meg. Som om jeg har fått en DIGER godteskål plassert foran meg, med bare favorittene mine og med beskjed om at jeg kan spise hvor mye jeg vil, når jeg vil.

Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte. For ditt navn er nevnt over meg, Herre, hærskarenes Gud. (Jer. 15.16)

De som har fulgt med på bloggen ei tid vet at en av de største sorgene mine har vært at jeg ikke kunne lese så mye i Bibelen som jeg ønsket. ME-sykdommen utviklet seg slik at jeg hadde etterhvert fikk problemer med å lese og ta inn for store mengder skrift, og trosset jeg begrensningene mine, ble jeg satt ut i dagesvis. Og det tynget meg ned med sorg, for mitt indre skrek etter å kunne ta til seg av Guds Ord, å kunne bade seg i Ordet og bare sitte å lese og lytte etter hva Gud ville si.

Det er min trøst i nøden at ditt ord gir meg liv. (Sal. 119:50)

Jeg tror ikke de årene var angrep, jeg tror de årene var en del av Guds plan for mitt liv. Jeg vet ikke helt hvordan og hvorfor, men jeg har kjent at greit, dette er ikke angrep, det er bare slik livet er her og nå. Så jeg har lest hva jeg kunne, noen dager to vers, andre dager to sider. Men jeg har hele tiden følt for mer, kjent på sulten, samtidig… jeg har jo faktisk fått hva jeg trengte for å komme gjennom den enkelte dag, og ikke bare hva jeg trengte, men også nok til å dele videre til andre…

Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti. (Sal. 119:105)

Jeg har visst at Gud er min faste borg, min styrke. Han er min beskytter og den som kjemper for meg. Han er den som elsker meg og verner meg, og jeg har ventet, lengtet og sett med iver fram mot den dagen jeg igjen kunne bade mitt indre i hans ord. Fór en glede da det gikk opp for meg at denne dagen var kommet!!!

Du er mitt vern og mitt skjold, jeg venter på ditt ord. (Sal. 119:114)

Hva jeg finner morsomt er at det kom etter at skuldra mi stivnet så til og etter at jeg måtte legge bort både strikkepinner og heklenål fordi det var umulig å holde på med håndarbeid (noe det fortsatt er)- og jeg har tenkt flere ganger: Typisk deg Gud!

Ditt ord er prøvet med ild, din tjener elsker det. (Sal. 119:140)

Hva? vil noen tenke, typisk Gud å legge plager på oss og hindre oss fra å gjøre ting som er nyttige og til glede? NEI! Typisk Gud fordi han kjenner meg og vet hvordan han best skal fange min oppmerksomhet. Det ligger flere prosjekter som jeg skulle gjort ferdig innen en tidsfrist, dette er nå litt vanskelig med en nesten ikke-bevegelig skulder. Hadde jeg kunnet gjort det, ville jeg gjort ferdig prosjektene og da ville jeg brukt mindre tid på å lese Guds Ord. Jeg hadde nok fortsatt lest mye i glede over igjen kunne lese, men ikke på langt nær så mye som jeg har fordi jeg ikke har kunnet fullføre alle påbegynte og påtenkte prosjekt. Derfor takker jeg Gud for den vrange skuldra og for den herlige fantastiske gave han har gitt meg, muligheten til å lese og lese og lese i hans ord igjen! Heldige meg altså!!!

takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus.  (1. Tess. 5:18)

Så, jippi!!! Jeg kan lese mye igjen, og jeg er bare superglad og takknemlig for det. Det har vel lignet en smule overspising de siste ukene, men jeg kjenner at det trengte jeg nå. Jeg holder også på med å få nye leserutiner siden jeg igjen kan lese og studere mer strukturert enn de siste årene har tillat, jeg er så glad!

Men… ikke nok med at det er under fire uker til at vi har konfirmasjon her i huset,  skuldra mi er fortsatt stokk stiv (bortimot). Det gjør det direkte ubehagelig å skrive lengre stykker (over 5-7 setninger), så: April kommer til å få noe nye innlegg og det kommer også til å bli endel repriser av tidligere innlegg, litt sånn om en annen (repriser merket reblog).

Ønsker dere alle en god og velsignet måned. Må du oppleve at det blir både lysere og varmere på innsida akkurat slik det gjør ute i naturen. Han er oppstanden!

og du… jippi, jeg kan lese masse igjen!!!

av

Nådens Gud til alle tider

En av de ting som får meg til å nesten hoppe ut av mitt gode skinn er når jeg høre kristne fremstille Gud som en Gud som forandrer seg. Det er dessverre ikke helt uvanlig å høre at det sies at Gud i det gamle testamentet og Gud i det nye ikke er lik. I det gamle var han mer vred og hard, men i det nye- med Jesus- kom nåden. Jeg vet de mest sannsynlig ikke tenker over de videre konsekvenser av hva de sier, men vi trenger like vel å ta tak i det.

Gud forandrer seg ikke. Det betyr at han var den samme i GT som i NT, og som han er nå og for resten av evigheten. Hvis hva de sier hadde vært sant betyr det at vi hadde en Gud som forandret seg, og hvis så var tilfelle: Hvordan skulle vi kunne stole på en Gud som forandret seg? Hvordan skulle vi kunne stole på hans ord? Hvis han forandret seg og måten han reagerte på ting så hadde vi aldri visst hvor vi hadde ham og hvordan han ville reagere denne gangen. Nettopp i det at Gud er uforanderlig finner vi stor trøst og godt håp. Det er en trygghet i å vite at Gud alltid har sett i nåde til syndere, også før Jesu forsoningsverk, og at han alltid vil se i nåde til de som klynger seg til ham. Det er slik Gud alltid har vært og alltid vil være. Det er mange mennesker i GT som aldri fikk som fortjent fordi Gud viste dem nåde. Noah ble sett på med nåde, Moses fikk nåde, David fikk synder tilgitt og mange andre vi leser om- alle opplevde Guds nåde. Ingen av dem fikk som fortjent, fordi Gud allerede fra før verdens grunnvoll ble lagt visste at Jesus var sonoffer for all synd. De som levde før Jesu tid fikk del i denne Guds nåde, akkurat som vi som lever etterpå gjør. Vi har selvsagt en stor fordel, de så fram mot hva som skulle komme og visste ikke helt hva det var, vi vet om korset og om forsoningen, vi vet hvordan straffen ble sonet og vi vet at det er i Kristus alene vårt håp står.

Gud er all nådes Gud og det har han vært fra før tidens begynnelse og det vil han alltid være.

Men alle som søker tilflukt hos deg, skal glede seg, alltid skal de juble.
Du verner dem. De fryder seg i deg, de som elsker ditt navn.
For du, Herre, velsigner den rettferdige,
du dekker ham med nåde som skjold.

Sal.5,12-13
av

Å ikke helt passe inn på jord

Er det noe jeg kjenner på med jevne mellomrom så er det at jeg ikke passer helt inn, jeg føler meg ikke helt hjemme. Det kommer i møtet med mennesker og jeg opplever det i forhold til at jeg har litt andre prioriteringer enn hva endel andre har. Jorden er ikke hjemme, men det er her jeg lever og fungerer, men samtidig er det ikke her jeg ønsker mest å være.

Jeg har en lengsel etter himmelen som noen ganger, når dagene er ekstra tunge, bunner i ønsket å slippe alt det vonde og tunge, men de fleste dager dreier det seg om å skulle få se mer av Gud. Jeg gleder meg til den dag der jeg kan se ham med øynene og se mer av hvem han er. Jeg gleder meg til å i en evighet forundre, undre og la meg fascinere av Ham. Til å stå i målløs beundring av Ham! Jeg tror at vi aldri helt vil forstå og kjenne Gud, selv ikke i himmelen, men den dag skal vi hvertfall få et klarere syn av ham.

Jeg hører sjeldent snakk om at vi er pilegrimer på vandring og at vi er underveis til vårt egentlige hjemland, men jeg kjenner det i eget liv. Jeg er her, men jeg er underveis mot det virkelige målet. Å ikke la seg fange inn så mye av denne verdens gleder og goder at vi begynner å føle oss vel hjemme, er noe vi alle trenger bevissthet rundt. Vi skal få glede oss over det gode, men hvis de ting vi har og opplever her blir godt nok for oss, så trenger vi en fokus-endring.

Jeg tror vi lar oss fange inn av denne verden når vår forståelse av Gud er svak. Hvis vi ser mer av ham og får en dypere erfaring med hans nåde, kjærlighet og barmhjertighet, får se mer av den hellighet, rettferdighet og allmakt han er og har, så tror jeg at uansett hva godt vi opplever her så er det ganske så grått i forhold til ham. Når vi legger iver i å stadig kjenne ham bedre, så vil den kunnskap og kjennskap vi får- gjennom hans nådefulle åpenbaring av seg selv- føre til en sterkere lengsel etter å komme hjem. Vi kobler oss ikke bort fra denne verden, for når vi blir bedre kjent med ham får vi også en dypere nød for menneskers sjeler og en barmhjertighet og omsorg for andre som fører til handling, men vi glemmer aldri at vi er på vandring mot vårt egentlige hjemland. Vi lengter etter å få se Ham vi har mest kjær enda tydeligere, å få sole oss i hans herlighet og få skue hans skjønnhet med større klarhet.

Hvis vi føler oss helt hjemme i denne verden og er fornøyd med alt den bringer, så må vi stille spørsmål med vårt åndelige liv og vårt forhold til Jesus. Har vi slått ned røtter her, har vi avsluttet vandringen mot vårt egentlige hjemland og vårt indre liv er i fare. Vi trenger å løfte blikket og igjen se på korset, vi trenger å få Kristi verk malt for våre øyne slik at vi igjen kjenner lengselen etter å kjenne Han blusse opp igjen. For, da vi ble frelst fikk vi ikke bare et nytt liv, vi fikk et nytt hjemland, og til den dag Herren henter oss hjem er vi på vandring.

I denne troen døde alle disse uten å ha fått det som var lovet. De bare så det langt borte og hilste det, og de bekjente at de var fremmede og hjemløse på jorden. Når de taler slik, viser de klart at de lengter etter et fedreland. Hvis de hadde tenkt på det landet de dro ut fra, hadde de hatt tid til å vende tilbake. Men nå er det et bedre land de lengter etter: det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, men vil kalles deres Gud, for han har gjort i stand en by til dem.

Heb.11,13-16

Ett par tidligere innlegg om dette temaet som kom i tankene i går er Bortenfor på den andre bloggen og på denne bloggen På pilgrimsvandring mot himmelen

av

Hva er din sitrap?

Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror jeg hver vår blir like overrasket over «vårsmellen» som kommer deisende på når vinteren begynner å slippe tak. Jeg går helt i kjelleren når det gjelder krefter og det er vanskelig å holde seg på beina. Enda tyngre å i det hele tatt få gjort noe av det som må gjøres. Jeg tenker at siden jeg er på vei ut av vinteren og har kommet igjennom den, vil det, siden det våres, gå mot lysere og litt mer friskere tider. Så smeller det når jeg minst venter det.

Israelsfolket er endelig ute av Egypt etter århundre i fangenskap. De har på kort tid fått erfare både at Gud beskytter dem, velsigner dem og kjemper for dem og nå står de ved grensen til løfteslandet. Vi er ferdig med det tunge, nå blir det bedre kan jeg tenke meg at mange av dem med håp, glede og forventning tenkte. Der i campen får de beskjed om hva som er neste trinn, tolv menn skal dra inn i løfteslandet og sjekke det ut. Det er ett flott, rikt og godt land, men det er også ting som for enkelte av speiderne virker for faretruende. De ser på egen styrke, de ser på hva som er rundt dem og de mister motet. De kommer tilbake og avlegger en negativ situasjonsrapport (sitrap) til Moses og folket. Det er derimot to av speiderne som er veldig positive. Jo det er sterke folk der, men landet er rikt og ikke bare har Gud gitt det til oss, ved Hans hånd vil vi innta det! De som avla negativ rapport sa ikke annet enn sannheten, men de utelot Gud. De som avla positiv rapport sa ganske lignende ting, men de inkluderte Gud, og dermed ble det som med menneskers øyne så umulig ut, fullt mulig.

Jeg vet at min form plutselig kan snu, men jeg vet også at dette kan vare ved i måneder, men uansett hva som skjer så vet jeg at Gud er trofast og god. Han som skapte alt ut av ingenting og som gjenoppbygger ruiner til byer og vinmarker, han som gav seg selv for meg og som holder verden oppe ved sitt ord, han som er troens opphavsmann og fullender, han er ved min side gjennom alt- uansett om det blir tunge og mørke dager eller om de raskt snur til lettere og lysere, Gud er både med meg og i meg ved sin Ånd. Uansett hva jeg makter, uansett hva omstendigheter sier, når jeg vet at Gud er på min side, hvordan kan jeg da frykte hva som ligger foran?

Hva er din sitrap for livet ditt akkurat nå?

Gud er trofast, han som har kalt dere til fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre.

1.Kor.1,9