Da jeg skulle skrive i går, holdt jeg samtidig som jeg prøvde å få lest kommentarer på med å skulle oppdatere ett par ting på dataen. Da oppdateringene var ferdige og jeg skulle starte maskinen på nytt, skjedde det. Hva som kom på var en blank skjerm med startknapp i ett hjørne, alt annet på skrivebordet var borte vekk.

Sånn har jeg opplevd det med endringer i livet også, jeg gjør en forandring som er av det gode og så skjærer alt seg. Det er frustrerende der og da og det krever litt ekstra innsats å få det nye til å passe sammen med hva man har fra før. Hva som alltid pleier å skje er at det går seg til, akkurat som jeg etter hvert fikk skikk på maskinen min igjen og nå kan skrive dagens veldig forsinkede innlegg.

Om du opplever at endringer du vet er rette og gode fører til ekstra komplikasjoner og problemer, så fortvil ikke, det vil gå seg til. Fortsett med hva du vet er rett og stol på at Gud vil få alt til å passe sammen, det nye og det gamle vil finne en måte å fungere sammen på, til slutt.

Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken. (Jes. 43:19)

Å gå i ødemarken kan være en slitsom opplevelse. Det er lange strekninger der man ikke ser annet enn stein og sand og det er en tidvis veldig ensom sti å gå på. Men når man kommer fram til de små oasene flammer håpet opp  på ny og man finner styrke til å fortsette vandringen.

Herren skal alltid lede deg og mette din sjel i det tørre landet. Han skal styrke kroppen din så du blir som en vannrik hage, en kilde der vannet aldri svikter. (Jes. 58:11)

Det er mange ting som kan føre oss ut i ødemarken, bort fra det faste fellesskapet med andre mennesker. Egen sykdom eller sykdom i familien, vanskelig familiesituasjon, nytt bosted og nytt arbeid og mye annet. Felles er at man «mot sin vilje» blir avskåret fra å være sammen med andre. Det kan bli ensomt og tungt etter ei tid, men vi må ikke gi opp.

Jesus søkte ut i ødemarken for å være med Far, og dette er noe vi bør ta lærdom av. Vi har ikke valgt ensomheten og ødemarken, men hvis vi vender oss til Far mens vi er der, kan vi oppleve at han gjør det tørre om til en kilde og at hva som ser livløst ut får vokse til en vakker hage.

Ødemarken er en tid der vi kan ta oppgjør med inngrodde meninger, tillærte læresetninger, trasidjoner og annet som ikke stemmer med Guds Ord. Det er også en tid der vi vil lære å virkelig verdsette fellesskapet med andre, samtidig som vi lærer at selv i ensomhet er Gud nok.

Det ser kanskje tørt og dødt ut rundt deg akkurat nå, men fortvil ikke. Lev dagene i tillit til Gud og hans trofasthet, en dag vil du plutselig oppdage at vann begynner å strømme over det tørre og at nytt liv vokser fram.

Det er et skummelt sted å være, dødsskyggens dal. Uansett hva jeg gjør, blir det aldri godt nok og uansett hva jeg forsøker, klarer jeg ikke trekke lyset til meg. Men jeg snur ikke, jeg fortsetter selv om uvissheten er sterk. Tanken om å snu og vende tilbake til det gamle er mye skumlere enn å fortsette inn i farene og kampene som ligger foran. Jeg vet at holder jeg meg på denne smale stien så vandrer jeg mot lyset og mot en ny frihet, mens bak der ligger den visse død.

Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal,
frykter jeg ikke noe ondt.
For du er med meg.
(Sal. 23:4a)

Det er tider der vi opplever at uansett hvor mye vi gjør, så monner det aldri opp, og hva vi gjør virker som det aldri blir godt nok. Vi sliter med å fullføre de mest nødvendige oppgaver og selv når vi får dem unna, kjenner vi ikke glede over å ha klart det. Vi kan oppleve at det skjer gode ting rundt oss, men hjertet vårt klarer ikke glede sseg fordi det ligger et tungt mørke og trykker sinnet og hjertet ned. Motet virker som det er borte og håp er et ord vi husker fra en tid langt tilbake. Det er vinter i sjelen og mørket råder, virker det som.

Hva vi må huske i disse tidene er at det er ikke mørket, kulden og ensomheten som råder, Gud er fortsatt over alt og han har kontrollen. Vi opplever kanskje ikke at Gud er tilstede i hverdagen og vi føler ikke hans nærvær og ledelse nær lenger, men dette er ikke bevis på at Gud har trukket seg bort. Gud har lovet å aldri svikte eller forlate oss, og dette gjelder også når vi går gjennom livets til nå tyngste perioder.

Du er ikke alene i dødsskyggens dal, det er andre troende på vandring gjennom der også. Hør etter og du vil høre dem minne seg selv om Guds godhet og løfter. La det gi deg styrke til å fortsette, andres ord om Guds godhet og trofasthet og din egen bestemmelse om å tro Guds ord som sant selv om alt synlig taler imot. Du er kanskje omsluttet av mørke, farer og kamper akkurat nå, men litt lenger framme vil lyset bryte fram og du vil gå inn i en ny type frihet og glede.

Vær ved godt mot du Herrens kjempe, Gud er med deg og han vil stride for deg!

Tro strider mot menneskelig fornuft og faller i starten ikke naturlig for noen av oss. Men når vi våger å tro, steger over båtrekka og går ut i det ukjente, bare for å finne ut at vi faktisk kan gå på vannet, blir tro det mest naturlige vi kjenner til.

… Hver og en skal holde seg til det mål av tro som Gud har gitt ham. (Rom. 12:3)

Tro er som frelsen en gave vi får fra Gud. Vi kan ikke tenke eller føle oss til sterkere tro, men vi kan pleie troen slik at den vokser seg sterkere og stødigere. Vi må erkjenne at det er en gave fra Herren og vi må leve i overenstemmelse med Guds ord. Hvis vi handler på Guds ledelse og tar de utfordringer og oppgaver vi føler Gud leder oss til, samtidig som vi tar til oss av Guds Ord og bruker tid på å pleie fellesskapet med Gud, vil vi erfare at vi etterhvert klarer å hvile i troen for større og vanskeligere ting enn tidligere. En sterk tro kommer ikke over natten eller ved å ønske sterkt nok, den kommer gjennom erfaring med at Gud er trofast, god og nådig og at når vi lever overgitt ham gjør han mer enn vi kunne forestilt oss var mulig.