Hvis troen er basert på følelser vil vi leve i en jojo-tilværelse der livets ustabile faktorer hele tiden tvinger oss ut av balanse og inn i motløshet, tvil og usikkerhet. Troen skal aldri være basert på hva vi oppfatter, føler eller erfarer, men på hvem Gud er, på Hans trofaste og nådefulle kjærlighet.
Jesus sa:
La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! (Joh. 14:1)
Jeg ønsker ikke at de dårlige sidene ved meg kun skal bli litt bedre, jeg vil de skal bli borte. Jeg vil at det som er smittet av syndenaturen skal dø ut og at Guds natur skal manifestere seg mektigere i og gjennom mitt liv.
Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? (Jes. 43:19a)
Vi har lett for å tenke at hva som må til for at alt skal bli bedre er kun en liten forbedring og litt forandring. Sannheten er at det som hører til det gamle mennesket, det som er smittet og ødelagt av syndenaturen, ikke skal bli gjort bedre, det skal bli borte. Da vi tok imot Jesus som Herre og Frelser ble vi født på ny (Joh. 1:13) og ble en ny skapning (2. Kor. 5:17). Derfor skal vi ikke ta til takke med å flikke på og fikse opp det gamle, men søke det nye Gud har for oss. Det hjelper fint lite å style et dødt menneske opp som en toppmodell, det er dødt like vel, det må nytt liv til, og det nye livet finner vi hos Gud.
Jeg er ikke den jeg ønsker å være og jeg klarer ikke å være den jeg burde være. Men jeg er heller ikke den jeg var, jeg er underveis.
Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag. (Fil. 1:6)
Vi opplever til stadighet å komme til kort, slik er livet som mennesket. Som troende er det også slik at vi hele tiden er underveis. Gud vet dette og det er faktisk i orden for ham at vi ikke klarer alt, det bevarer oss i avhengigheten til ham. Men han ønsker også at vi i stede for å se på våre fall og feil, skal se på hvor langt hans nåde har tatt oss, og så skal vi fortsette i tillit til at han er trofast og vil fullføre det verk av nyskapning og endring han har startet i oss. Han skal forvandle oss, ikke vi ved tankens eller ønskets kraft.
Fra tidens morgen solen lyste klart
og bragte liv og viste vei.
Gud var alltid nær vår jord
og ønsket å få vise vei.
Vi gikk bort og søkt bare vårt,
vandret ut av lys og inn i mørke.
Strev og slit ble dagens bør,
da vi vendte ryggen bort.
Lengsel og smerte fylte Gud,
da vi vandret våre egne veier.
Men alltid har hans hjerte brunnet,
av kjærlighet og nåde stor
Ned til vår jord han en dag steg
og ble som barn i krybben lagt.
Det lys vi en gang skjøv langt bort
kom selv ned og mørkets makt ble brutt.
Kom til krybben, sku hans komme
kom til korset, sku hans frelse.
Det er plass til alle der,
se det liv som Gud oss sendte.
Du møtes vil med åpne armer,
det er nåde, fred og håp for deg.
Fra krybbens tre til korsets tre
Gud strekker sine armer ut mot deg.
Du er velkommen, alltid velkommen,
Nåden den holder også for deg.
La krybben og korset selv få fortelle,
hvor stor en kjærlighet du er elsket med
For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder.
Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste.
(Jes. 9:6)
For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne,
for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden,
men for at verden skulle bli frelst ved ham.
(Joh. 3:16-17)
~ * ~ * ~ * ~
Med dette tar jeg juleferie og kanskje ses vi igjen på nyåret?
Ønsker alle lesere og trofaste følgere en velsignet god julehøytid,
må du og dine ha noen fantastiske stunder sammen.
Gud velsigne dere rikelig!
Juleklem fra Cecilie
Jeg leste denne for guttene en kveld og den gir virkelig mat til tankene… Forfatter er ukjent.
Fire lys brant på adventskransen. Det var helt stille, så stille at man kunne høre lysene snakke til hverandre.
Det første lyset sukket og sa:
«Mitt navn er fred. Jeg skinner klart, men menneskene vil ikke ha fred, de vil ikke ha meg.»
Lyset ble mindre og mindre, til slutt sluknet det helt.
Det andre lyset sa:
«Mitt navn er tro. Men jeg er blitt overflødig. Menneskene vil ikke vite av Gud lenger. Det er meningsløst at jeg brenner.»
Så sluknet det andre lyset.
Bedrøvet og med lav stemme sa det tredje lyset:
«Mitt navn er kjærlighet. Jeg eier ikke lenger kraften til å brenne. Menneskene overser meg. De ser bare seg selv og ikke de andre som de skulle elske.»
Også det tredje lyset sluknet.
Et barn kom inn i rommet, så på lysene og sa:
«Dere skal da lyse og ikke slukne,» med øynene fulle av tårer. Da hørtes plutselig stemmen til det fjerde lyset: «Vær ikke redd! Så lenge jeg brenner kan vi tenne de andre lysene igjen. Mitt navn er håp».
Og barnet tok en flamme fra håpets lys med en fyrstikk og tente igjen alle de andre lysene.
Ett ord for dagen 