Andakt

av

Ordene om Gud

De skammelig små ordene var min tittel på dette, men jeg tenker at hva jeg valgte å bruke som tittel lettere vil fange din oppmerksomhet og få deg til å lese.

Ordene om Gud,
ordene som forteller om hans storhet og allmakt,
om hans hellighet og renhet,
om hans rettferdighet og nåde,
om vrede og tilgivelse,
om forsoning og sonoffer,
om barmhjertighet og godhet,
om kjærlighet og nåde,
uansett hva ord jeg bruker,
så blir de skammelig små.

Om jeg sier at hans renhet er tusen ganger tusen sterkere enn den renhet vi ser i et nyfødt barns øyne,
om jeg sier at hans makt er tusen ganger tusen mektigere enn ett stort fossefalls kraft og styrke,
om jeg sier hans kjærlighet er tusen ganger tusen sterkere enn den du ser i en brudgoms øyne når han ser sin tilblivende komme ned kirkegangen i brudekjolen,
om jeg sier at hans skjønnhet overgår all skjønnhet solnedgang, blomstre, fugler, soloppgang og alt vidunder naturen bringer oss tilsammen,
uansett hva ord jeg bruker,
så blir de skammelig små,
for Gud er så langt mer enn det finnes ord i verden til å forklare,
og de ord jeg bruker for å fortelle om ham,
de fyller ikke ett sandkorn av en ørken en gang.

Men det er de ordene jeg har,
og selv om jeg vet at de bare er en usselig og svak skygge av hvem Gud er,
så vil jeg bruke dem,
fordi de forteller om Gud,
fordi de forteller deg om Gud,
fordi de er de eneste jeg har.

Jeg kan ikke beskrive det ubeskrivelige,
ei heller gripe det ugripelige,
dog kan jeg gjøre hva jeg kan,
og det er å dele de ord jeg faktisk har,

så stoler jeg på Guds godhet og nåde,
at han tar imot min lovpris med glede,
og at hans Ånd fyller de ord du leser,
slik at selv om jeg ikke kan forklare
hvor allmektig og underfull Gud er,
hvor stor hans nåde og tilgivelse er,
hvor evig hans kjærlighet er,
hvor rettferdig og hellig han er,
så kan vi sammen få se litt mer av hvem han er
og sammen løfte våre hender i glede
og synge hans pris med våre lepper.

Store ting har du gjort for oss, Herre, min Gud,
underfulle verk og planer, ingen er din like.
Vil jeg fortelle og tale om dem, er de for mange til å telles.

Jes.40,6

Å, dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, hvor ufattelige hans veier!
For fra ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham være ære i all evighet! Amen.

Rom.11,33+36
av

Når livet får utfolde seg og vokse

Noen ganger sitter jeg og lurer på hvor gikk vi feil? Hvor gikk vi feil som land? Hvor gikk vi feil som Guds menighet? Hvorfor ser vi ikke mer av livet utfolde seg og vokse seg sterkere?

En lenke er ikke sterkere enn sitt svakeste ledd sies det, og vi har vel mange nok svake rundt oss til at vi burde gjøre noe hvis vi ønsker et land som står sterkt og en menighet som går fremover? Det sies at et lands velstand ikke måles i penger eller BNP, men i hvordan vi tar oss av de svake. Jeg tror noe liknende kan sies om Guds menighet, hvor overgitt menigheten er Guds hjerte og vilje vises i hvordan de ivaretar de svakeste. Det er de tankene som får meg til å stille spørsmålene jeg startet med- hvor gikk vi feil?

Hvorfor er styrker, prestasjoner og suksess så viktig at mennesker er villig til å trå på andre for å komme ett hakk lenger opp? Hvorfor er svakhet noe vi går forbi i stede for å strekke ut en hånd mot den hjelpesløse? Hvorfor må alt måles når det viktigste, menneskets verd og Guds kjærlighet, er umålelig? Hvor gikk vi feil?

Vi dreper de svake i livets begynnelse og snakker om å drepe de som nærmer seg livets slutt. Mennesker som er annerledes er en belastning for samfunnet og ikke en berikelse. De som er utslåtte er det lov til å snakke ned om og mene mye rart om uten å begrunne det med annet enn personlige meninger, akkurat som det er om de uføre, de med avhengigheter og de som er fanget av fortidens traumer.

Kan vi bevare velstand når vi tråkker ned menneskers verdighet?
Kan vi bli sterkere hvis vi ikke tar oss av de svakeste?
Hvor gikk vi feil?
Var det da velstanden økte og vi knyttet hjertene til den?
Var det da individet personlige fremgang ble viktigere enn fellesskapet samhold?

Livet er det gode, det som hjelper mennesker på beina. Å gi de hjelpeløse verdighet og mot til å både gå gjennom fortiden og å møte morgendagen. Liv er å spre lys inn i hjertet til den som har mistet håpet og gi hjelp til å se at en gang der fremme vil det gry av dag. Liv er å gi hjelp til å se det gode, slik at vi kan legge bitterhet og frustrasjon bak oss. Liv er å se andre reise seg opp og slå ut i blomst. Liv.

Jesus sa han kom for at vi skulle ha liv og det i overflod, og også at han kom for de syke og ikke de friske. Vi har et spesielt ansvar for å hjelpe, elske og støtte de som trenger litt ekstra for å mestre livet, om det er selvforskyldt eller uforskyldt. De vi i dag kaller svake, kan med litt støtte, litt omsorg og litt oppbakking bli noen av de sterkeste, modigste og flotteste menneskene vi vet om. De trenger bare at vi puster liv inn i hva som oppleves dødt, at vi bringer lys der det virker mørkt og at vi tross alt som var og er og kommer, bryr oss. Liv.

Å se et menneske reise seg fra mørket, motløshet og frustrasjon, å se at det tennes et lite glimt av håp i tomme øyne, å se at ryggen rettes opp når man forstår man er elsket og ønsket, å se at noen våger å ta et nytt skritt ut i frihet og inn i eget liv, er stort. Det er å se livet i aksjon, å se det få rom, få vokse, få utfolde seg og til slutt, blomstre. Liv.

*****

postet første gang nov-14 på med Gud i hverdagen.
Til ettertanke: Synes du å ha sett utvikling i positiv retning de siste årene ift hva som skrives om? Hva er din del i det hele?

av

Hva står det egentlig?

Jeg er ikke den helt store fan av rengjøringsmidler på sprayflaske. Guttene synes det er praktisk når de må ta sin del av rengjøringen og derfor er det alltid ett par flasker. Her om dagen ble jeg lesende på den ene og tenke at det der ønsker jeg ikke. Det var en flaske med vindus/glassrengjøring hvor det stod at det bl.a. rengjør i dybden. Hvor i dybden skal det rengjøres? Hva skjer hvis glass og speil rengjøres i dybden? Høres ut som både salgstriks og annet for min del, for etter hva jeg vet skal både speil og vindu rengjøres på overflaten.

Hva som fikk tankene mine over på hvordan vi leser Guds Ord er dette: Jeg har lest linjen om å rengjøre i dybden tidligere, men da har jeg ikke tenkt over hva jeg leste. Jeg leste bare og tok hva som stod for god fisk uten å tenke over hva det egentlig stod og hva det betydde. Og det er jeg også veldig tilbøyelig til å gjøre med Guds Ord også. Jeg leser det, men bruker ikke alltid tid til å tenke over hva det egentlig står og hva det egentlig betyr.

Selvsagt har jeg ett par tekster som jeg øyeblikkelig kommer på når det gjelder dette temaet. Den første er fra romerbrevet 12.13 hvor det sies at vi skal både være med og hjelpe de troende som lider nød. Mange tar det som at de skal bidra i å hjelpe andre, men det er ikke det som står- det er to ting vi skal gjøre. Være med. Hjelpe. Den andre teksten er fra Jesaja 53.5 og omhandler hvordan vi tenker på ordene helbredelse og legedom. Den siste del av verset brukes nesten alltid i sammenheng med fysisk legedom, men stemmer det med resten av verset og de omliggende vers? Det skal sies at det er eksempler på at det knyttes til fysisk legedom i NT (husker ikke konkret sted nå), men i nesten alle tilfeller det verset vises til snakkes det om legedom fra synd.

Jeg er klar over at jeg tenker nok mer over det enn mange gjør, men jeg kan alltid bli flinkere. Flinkere til å heller lese litt kortere stykker og heller bruke tid til å finne ut hva det betyr. Og her er en viktig ting å nevne: Det har de siste årene vært populært i enkelte sammenhenger at man leser en tekst og så skal den enkelte si hva det betyr for meg, og dette er usikkert farvann. Jo, Guds Ord kan få en spesiell betydning for oss utfra situasjoner vi er i og når Ånden viser oss noe som passer inn i hva vi opplever, men- og det er ett stor men- det viktigste er ikke hva jeg mener det betyr eller hva det der og da betyr for meg, men hva teksten selv sier. Hva sier teksten om Gud, om meg, om nåde og synd, om … Når vi sier hva vi mener det betyr, er vi tilbøyelige til å legge egne ønsker, drømmer og oppfatninger inn i det. Hva vi bør gjøre er å søke betydningen av hva står det egentlig, ikke hva min subjektive oppfatning om teksten er.

Når vi søker tekstens mening så vil vi oppleve at det er endel ting som stikker på innsiden og som får det til å vrenge seg litt i oss, for Guds Ord er mer kontroversielt enn vi ofte gjør det til. Vi har lett for å holde det enkelt og passelig, men Gud er opptatt av å holde det rent og hellig. Vi vil det ikke skal forstyrre vår hverdag for mye, mens Gud snur opp ned på våre prioriteringer. Vi liker å være enige og si våre amen, men Gud vil vi skal leve både i Ordet og etter Ordet.

Vi skal ikke lese ordet så mye som det skal lese oss. Hvis vi ikke forandres på innsiden og i våre hverdagsliv så oppfatter vi egentlig ikke hva Guds Ord sier til oss.

av

om hipp hurra og nåde

Det er blitt endel latter og smil i dag, og heldigvis for det. Yngstegutt er 16 og det er ikke blitt feiret så veldig. Ikke fordi mor ikke ville, men guttungen ville ikke. Som vanlig kunne han velge middag og dessert, men det ble ikke det i år siden han bare ville velge varmmat. Jeg smiler over tidligere bursdager der vi har hatt sjokoladekake til middag og pizza til dessert, men det er tider han er ferdig med. Han likte alltid å få ha det litt spesielle, som den dagen han gikk fra morgen til kveld i pysjamas og det også på tur til sentrum og besøk til broderens kompis. Han var fornøyd den dagen 🙂 og alle de ganger han har fått velge dessert til middag. Og så er han er liten luring, jeg husker en gang han spurte fint om han kunne få en is og fikk ja, for så å komme med en 2-litersboks og sa han ville ha den. Gjett om gleden var stor da mor etter en liten latter sa helt greit det og han fikk sitte med skje og spise av boksen. Men han er ikke liten og sjarmerende lenger, men stor gutt og sjarmerende. Om jeg ikke fikk holde selskap for ham i dag fikk jeg gi han det han sa han ville ha og også ett par ekstra ting som jeg vet han likte godt. Så hipp hurra til godgutten min som ikke er så liten lenger.

Det er mange titalls ganger opp igjennom årene at bursdagsbarn og broren har vært de som har lært meg mer om Gud. De har sagt ting som har satt ting i et nytt lys eller de har minnet meg om sannheter om Gud og sannheter i Guds Ord. De har utfordret meg til å velge å leve for Guds rike og ikke bygge eget rike gjennom mine ønsker, de har utfordret meg til å vokse i helliggjørelse og i nåde og tro. De er en velsignelse uten like, selv om det noen ganger er utfordringer som knuser mammahjertet og sorger som bare Gud kan lege.

Jeg husker en gang for flere år siden da vi var innom temaet nåde, og det er vanskelig å forklare hva det egentlig er, bare prøv. Den gang gav jeg en forklaring og fikk etter en liten tenkepause et gjensvar fra guttungen som jeg fortsatt synes er en av de beste beskrivelsene av nåde som jeg har fått. Den finner dere HER, innlegget heter «Hva ligner Guds nåde»? og guttungen var 9 år den gang.

av

Det vil bli bedre

Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke?
Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken. (Jes. 43,19)

For ei uke siden startet et snøvær som et halvt døgn senere hadde etterlatt en halv meter snø i hagen min. Før den tid hadde vi hatt varmt vær og mange av løkplantene hadde med det begynt å spire. Men etter det halve døgnet var det ikke noe grønt å se. I dag stod jeg og kikket på ett par av tulipantoppene som endelig tittet over snøen igjen. Den ene var så vidt synlig, mens den andre var 5-6 cm over snøen. Jeg følte meg mest som den som ikke var særlig synlig.

Mens jeg stod der og kikket så ble jeg minnet om verset over, vel den første delen av det med at det spirer fram, og spørsmålet «merker dere det ikke»? Og jeg tenkte at mange ganger merker jeg ingen ting til at det spirer og at det er noe nytt underveis. Jeg kan ha litt lett for å se all «snøen» som ligger rundt, på alt som skjer og alt som må gjøres. Jeg føler vel mer at det er litt vekst og så kommer det noe og dekker alt til igjen og det hele stopper opp. Jeg glemmer at snøen vil forsvinne igjen og at det vil fortsette å vokse og til slutt blomstre.

Tulipanen som så vidt har en topp over snøen er ikke borte selv om den fikk litt ekstra tyngde og kulde på seg, den står der fortsatt og vil veldig snart strekke seg høyere mot himmelen. Den vil helt naturlig fortsette sin vekst og den vil ende opp som et gult eller rødt vidunder om kort tid.

Om vi opplever at vi er mer begravd av livet enn vi er i friluft og vekst så må vi ikke glemme at vårt liv, både i denne verden og i det åndelige, har sine sesonger. Når det er vinter er det vanskelig å huske at det er naturlig og at det vil komme lysere og varmere tider om litt, for litt føles så langt borte ut, men det vil komme. Den kalde og litt mørke og tunge sjela vil igjen fylles med lys og varme og det vil igjen bli godt å være oss og vi vil kjenne på glede. De ting som om vinteren har ligget i dvale, og de ting som har forberedt seg, vil plutselig begynne å vokse og bli synlig og vi vil oppdage at selv under vinterens langvarige byrde og kulde har Gud fortsatt å gjøre sitt verk i oss. Hva han har forandret, hva han har plantet ned i oss er kanskje ikke alltid merkbart der og da, men det vil bli synlig for oss i den rette tid.

Mange steder i landet er det fargerike klatter av løkblomster i bed og hager som bringer glede og håp, mens noen steder er det snødekt og lite tegn på fargerik vekst, men uansett hvor man er så vet vi at alle steder vil det komme vår og det vil bli vakkert. Vi må ikke glemme at det også gjelder oss, noen har kanskje begynt å se en ny vår i livet i og i det indre, mens andre må kanskje vente litt lenger, men uansett hvem vi er og hvor vi er, det vil komme og det vil bli vakkert- til Guds ære, vår glede og andres beste.

*****

Tidligere innlegg med samme tittel, dog litt annet innhold.