tålmodighet

av

Det vil bli bedre

Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke?
Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken. (Jes. 43,19)

For ei uke siden startet et snøvær som et halvt døgn senere hadde etterlatt en halv meter snø i hagen min. Før den tid hadde vi hatt varmt vær og mange av løkplantene hadde med det begynt å spire. Men etter det halve døgnet var det ikke noe grønt å se. I dag stod jeg og kikket på ett par av tulipantoppene som endelig tittet over snøen igjen. Den ene var så vidt synlig, mens den andre var 5-6 cm over snøen. Jeg følte meg mest som den som ikke var særlig synlig.

Mens jeg stod der og kikket så ble jeg minnet om verset over, vel den første delen av det med at det spirer fram, og spørsmålet «merker dere det ikke»? Og jeg tenkte at mange ganger merker jeg ingen ting til at det spirer og at det er noe nytt underveis. Jeg kan ha litt lett for å se all «snøen» som ligger rundt, på alt som skjer og alt som må gjøres. Jeg føler vel mer at det er litt vekst og så kommer det noe og dekker alt til igjen og det hele stopper opp. Jeg glemmer at snøen vil forsvinne igjen og at det vil fortsette å vokse og til slutt blomstre.

Tulipanen som så vidt har en topp over snøen er ikke borte selv om den fikk litt ekstra tyngde og kulde på seg, den står der fortsatt og vil veldig snart strekke seg høyere mot himmelen. Den vil helt naturlig fortsette sin vekst og den vil ende opp som et gult eller rødt vidunder om kort tid.

Om vi opplever at vi er mer begravd av livet enn vi er i friluft og vekst så må vi ikke glemme at vårt liv, både i denne verden og i det åndelige, har sine sesonger. Når det er vinter er det vanskelig å huske at det er naturlig og at det vil komme lysere og varmere tider om litt, for litt føles så langt borte ut, men det vil komme. Den kalde og litt mørke og tunge sjela vil igjen fylles med lys og varme og det vil igjen bli godt å være oss og vi vil kjenne på glede. De ting som om vinteren har ligget i dvale, og de ting som har forberedt seg, vil plutselig begynne å vokse og bli synlig og vi vil oppdage at selv under vinterens langvarige byrde og kulde har Gud fortsatt å gjøre sitt verk i oss. Hva han har forandret, hva han har plantet ned i oss er kanskje ikke alltid merkbart der og da, men det vil bli synlig for oss i den rette tid.

Mange steder i landet er det fargerike klatter av løkblomster i bed og hager som bringer glede og håp, mens noen steder er det snødekt og lite tegn på fargerik vekst, men uansett hvor man er så vet vi at alle steder vil det komme vår og det vil bli vakkert. Vi må ikke glemme at det også gjelder oss, noen har kanskje begynt å se en ny vår i livet i og i det indre, mens andre må kanskje vente litt lenger, men uansett hvem vi er og hvor vi er, det vil komme og det vil bli vakkert- til Guds ære, vår glede og andres beste.

*****

Tidligere innlegg med samme tittel, dog litt annet innhold.

av

Fortsett å fortsette

I går var det ett par ting som fikk meg til å tenke over det med å holde trofast frem, at uansett hva omstendighetene tilsier, så fortsetter vi i tro og tillit til at Gud vil oppfylle sine løfter. Det er ikke alltid enkelt å huske lyset når alt er mørkt eller å løfte frem håpet når alt går tilsynelatende feil vei. Men uansett hva som skjer rundt oss, Guds løfter til oss er sanne. Fortsetter vi fremover- uansett hvor nølende det er- så vil vi en dag oppleve at i et øyeblikk så snur alt.

Noen ganger er det godt for meg å hente frem hva jeg har skrevet tidligere, både fordi det er ord som trøster, utfordrer og oppmuntrer, men også fordi det endel ganger er nedskrevne minner om hvor trofast Gud har vært i mitt liv. Det innlegget jeg ble sittende å tygge på er skrevet tidligere i forbindelse med advent og heter:

Fortsett med håp om gjennombrudd

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal. 6:9)

Gjeterne var ute på marken, som de pleide. De hadde holdt øye med sauene, som de pleide. De hadde hentet inn ett par som stakk av, som de pleide. Nå var det mørkt og de varmet seg rundt bålet, som de pleide. Det hadde vært en vanlig dag og alt var som det pleide. Kulden sèg på og gysningene var der, bålet knitrer og ordene gikk litt dem imellom, som vanlig. Alt var som vanlig under stjernehimmelen. Plutselig skjer det noe…

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. (Luk. 2:8-9)

Selv ikke i sine villeste drømmer eller fantasier hadde de trodd at dette skulle skje. De holdt på med de helt vanlige tingene og plutselig griper Gud inn og snur alt opp ned.

Vi vet aldri når ting vil skje i våre liv. Ofte blir vi nok like overrasket over hvor plutselig det hele kan skje som det gjeterne ble. Der holdt de på med alt det vanlige, slik de hadde gjort i lange tider, men så i ett lite nu er alt forandret. Vi må aldri gi opp håpet om gjennombrudd, men fortsette trofast i det vanlige med tillit til Gud og hans trofaste godhet. En dag vil vi, hvis vi ikke gir opp, oppleve at Gud i et lite nu snur alt opp ned og det gjennombrudd vi har savnet er plutselig der.

***
Dagens kalendergave er lave raggsokker str 37-40. For mer info og skjema trykk HER.

 

av

å vokse i kjennskap til Guds nåde

Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige. (1. Kor. 13:11)

Jeg hører dem på lang avstand. To jenter som høres ut som om de er rundt fem år kommer nedover veien mens de snakker. Jeg hører egentlig ikke etter, men når de er rett ved huset vi bor i hører jeg: «Se! Noen har tegnet på veien!» og det kommer fra den andre: «Jaaa! Tenk hva politiet vil gjøre når de finner ut det!».  Jeg får med meg at hvis politiet finner ut dette vil det være stakkars den som har tegnet med kritt på asfalten! Og jeg vender smilende tilbake til boka jeg leste.

Men plutselig er tanken «det er veldig likt oss troende det» der. Vi er ganske like de jentene i starten av vår vandring med Gud. Vi er barnslige og forstår ikke de store sammenhenger, vi ser med begrenset kunnskap på de ting vi møter. Vi voksne vet at politiet ikke ville gjort annet enn å smile over noen krittegninger, men for jentene var det fullt alvor over det hele. De visste at noe er rett og galt, de visste at noen hadde som oppgave å opprettholde lov og orden og de visste at gale ting har negative konsekvenser. Men de visste ikke nok til å forstå at dette var ikke galt.

Vi kan bli veldig forknytte i starten av vandringen med Gud (og tidvis underveis også). Vi blir opptatte av alt vi skal gjøre må være rett og godt og det kan gå så langt at vi av frykt for å trå feil ikke gjør noe. Vi frykter at vi vil feile og at straffen vil være hard. Men Gud er ikke slik. Gud sitter ikke med pekefinger og stokk og venter på at vi skal gjøre feil slik at han kan skjenne og straffe oss. Gud er tålmodig og mild, han er barmhjertig og nådig, han er en god far.

Da guttene mine vokste til var det titt og ofte at ting gikk litt galt, men slik er det med barn. De tømmer ikke perfekt oppi glasset ved første forsøk, de tipper og kanter, de bommer og feiler, men oppi alt dette både lærer og modnes de. Da de lærte å gå telte jeg ikke fallene, men jeg telte skrittene. Da de lærte å snakke fortalte jeg ikke andre om alt de ikke kunne si, men om hva de klarte å si. Jeg var tålmodig med dem fordi jeg visste de ville lære litt etter litt. Slik er det med troslivet også, vi lærer litt etter litt.

Noen barn er redde for å gjøre feil fordi de frykter for at mamma eller pappa skal bli sinte og skjelle ut og kanskje slå, og slik tenker endel om Gud også. De tror Gud er streng og hard, at han ikke tåler feil og fall og det binder dem og holder dem tilbake fra å ta nye steg og gå videre inn i større kjennskap og modenhet. Gud liker ikke synd, men det å gjøre feil mens man lærer er ikke synd, det er feil. Vi trenger ikke være så redde for å tråkke feil hvis hva vi ønsker er rett og godt. Vi vil lære etter hvert og underveis er Gud nådig og barmhjertig mot oss.

********
Nytt tema neste uke: Å  velge å stole på Gud under tunge tider.
De fire første innlegg er publisert på «med Gud i hverdagen» tidligere, det som kommer fredag er nyskrevet. Velsigna søndag og god ny uke til dere alle

av

Fortsett med håp om gjennombrudd

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal. 6:9)

Gjeterne var ute på marken, som de pleide. De hadde holdt øye med sauene, som de pleide. De hadde hentet inn ett par som stakk av, som de pleide. Nå var det mørkt og de varmet seg rundt bålet, som de pleide. Det hadde vært en vanlig dag og alt var som det pleide. Kulden sèg på og gysningene var der, bålet knitrer og ordene gikk litt dem imellom, som vanlig. Alt var som vanlig under stjernehimmelen. Plutselig skjer det noe…

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. (Luk. 2:8-9)

Selv ikke i sine villeste drømmer eller fantasier hadde de trodd at dette skulle skje. De holdt på med de helt vanlige tingene og plutselig griper Gud inn og snur alt opp ned.

Vi vet aldri når ting vil skje i våre liv. Ofte blir vi nok like overrasket over hvor plutselig det hele kan skje som det gjeterne ble. Der holdt de på med alt det vanlige, slik de hadde gjort i lange tider, men så i ett lite nu er alt forandret. Vi må aldri gi opp håpet om gjennombrudd, men fortsette trofast i det vanlige med tillit til Gud og hans trofaste godhet. En dag vil vi, hvis vi ikke gir opp, oppleve at Gud i et lite nu snur alt opp ned og det gjennombrudd vi har savnet er plutselig der.

av

Ikke bare gjør noe, vent!

En gang han spiste sammen med dem, påla han dem dette: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg. For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd.»  Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» (Ap.gj.1:4-5,8)

Vi er vante med å høre at vi ikke bare skal sitte og vente, men at vi må gjøre noe. Hva vi ikke tenker over er at dette er verdens visdom og sannhet, ikke Gud sin. Jeg mener ikke at vi ikke skal handle på de ting vi vet, men er det ting vi ikke er sikre på og ikke har utrustning til, så må vi vente på Gud.

Disiplene fikk beskjed av Jesus at de skulle gå til Jerusalem og vente der til de ble ikledd kraft i fra det høye. De skulle ikke begynne å reise rundt og forkynne evangeliet, de skulle ikke starte lokale forsamlinger, de skulle vente. Og disiplene viser oss en måte å vente på som vi ikke er så veldig kjente med, de samles og delte ordet og bønn. De satt ikke hjemme og fulgte med på hva naboen gjorde, de oppdaterte seg ikke på sladder eller dagens nytt, de samlet seg om Guds ord, i fellesskap og bønn- og de ventet. En aktiv venten, en forventningsfull venten, en tillitsfull venten,

Vi har så lett for å springe foran Gud og dette er det flere grunner til. Den ene er at vi mangler tålmodighet, en annen er at vi mangler kunnskap om Guds timing. En tredje er en manglende forståelse av hva vi trenger for å virke i hva som ligger foran oss og en fjerde er at vi tror vi er gode, sterke og flinke nok i oss selv til å klare dette.

Disiplene hadde i de siste timene før korsfestelsen, mens Jesus lå i grava og i de første dagene etter oppstandelsen flere ganger erfart at de kom til kort. De var ikke så overgitte som de trodde, de var ikke så modige og sterke som de trodde, de var ikke frimodige og grunnfestede som de trodde og de trodde ikke helt på hva de ikke kunne se. De hadde erfart at dette klarte de ikke i egen kraft. Men Jesus møtte dem og han talte håp, tro og nåde inn i deres hjerter. De fikk se at det er nåde og gjenopprettelse også for de som stakk, sviktet, feiget ut og tvilte også. Og de får beskjed om at de skal vente, og vente gjør de.

Den dag Ånden faller ser vi en total forvandling i menneskene og de istandsettes og utrustes på en måte ingen kunne forestilt seg. De hadde i starten fått oppgaven og retten til å forkynne ordet om Guds rike, men nå ble de ikledd den kraft og utrustning de trengte for å fullføre oppdraget.

Til deg som vet at det ligger noe nytt foran deg,
til deg som vet at dette kan du i deg selv ikke klare,
til deg som er litt usikker på hvilken vei som er den riktige-
ikke bare gjør noe, vent.

Vent på Gud og vent aktivt gjennom å ta til deg ordet, prise Herren og leve i de ting du allerede vet. Gud har lovet at Han vil lede deg, han har lovet at du skal utrustes, han har lovet at i ham skal du klare alt. Ikke gjør noe bare for å gjøre noe, vent til Gud ikler deg kraft, visdom og åpenbaring fra det høye. Da, og først da, er du klar til å storme inn i og innta hva som ligger foran deg.

~ * ~ * ~ * ~

Tidligere innlegg om det å vente