Fortsett å fortsette

I går var det ett par ting som fikk meg til å tenke over det med å holde trofast frem, at uansett hva omstendighetene tilsier, så fortsetter vi i tro og tillit til at Gud vil oppfylle sine løfter. Det er ikke alltid enkelt å huske lyset når alt er mørkt eller å løfte frem håpet når alt går tilsynelatende feil vei. Men uansett hva som skjer rundt oss, Guds løfter til oss er sanne. Fortsetter vi fremover- uansett hvor nølende det er- så vil vi en dag oppleve at i et øyeblikk så snur alt.

Noen ganger er det godt for meg å hente frem hva jeg har skrevet tidligere, både fordi det er ord som trøster, utfordrer og oppmuntrer, men også fordi det endel ganger er nedskrevne minner om hvor trofast Gud har vært i mitt liv. Det innlegget jeg ble sittende å tygge på er skrevet tidligere i forbindelse med advent og heter:

Fortsett med håp om gjennombrudd

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal. 6:9)

Gjeterne var ute på marken, som de pleide. De hadde holdt øye med sauene, som de pleide. De hadde hentet inn ett par som stakk av, som de pleide. Nå var det mørkt og de varmet seg rundt bålet, som de pleide. Det hadde vært en vanlig dag og alt var som det pleide. Kulden sèg på og gysningene var der, bålet knitrer og ordene gikk litt dem imellom, som vanlig. Alt var som vanlig under stjernehimmelen. Plutselig skjer det noe…

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. (Luk. 2:8-9)

Selv ikke i sine villeste drømmer eller fantasier hadde de trodd at dette skulle skje. De holdt på med de helt vanlige tingene og plutselig griper Gud inn og snur alt opp ned.

Vi vet aldri når ting vil skje i våre liv. Ofte blir vi nok like overrasket over hvor plutselig det hele kan skje som det gjeterne ble. Der holdt de på med alt det vanlige, slik de hadde gjort i lange tider, men så i ett lite nu er alt forandret. Vi må aldri gi opp håpet om gjennombrudd, men fortsette trofast i det vanlige med tillit til Gud og hans trofaste godhet. En dag vil vi, hvis vi ikke gir opp, oppleve at Gud i et lite nu snur alt opp ned og det gjennombrudd vi har savnet er plutselig der.

***
Dagens kalendergave er lave raggsokker str 37-40. For mer info og skjema trykk HER.

 

å vokse i kjennskap til Guds nåde

Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige. (1. Kor. 13:11)

Jeg hører dem på lang avstand. To jenter som høres ut som om de er rundt fem år kommer nedover veien mens de snakker. Jeg hører egentlig ikke etter, men når de er rett ved huset vi bor i hører jeg: «Se! Noen har tegnet på veien!» og det kommer fra den andre: «Jaaa! Tenk hva politiet vil gjøre når de finner ut det!».  Jeg får med meg at hvis politiet finner ut dette vil det være stakkars den som har tegnet med kritt på asfalten! Og jeg vender smilende tilbake til boka jeg leste.

Men plutselig er tanken «det er veldig likt oss troende det» der. Vi er ganske like de jentene i starten av vår vandring med Gud. Vi er barnslige og forstår ikke de store sammenhenger, vi ser med begrenset kunnskap på de ting vi møter. Vi voksne vet at politiet ikke ville gjort annet enn å smile over noen krittegninger, men for jentene var det fullt alvor over det hele. De visste at noe er rett og galt, de visste at noen hadde som oppgave å opprettholde lov og orden og de visste at gale ting har negative konsekvenser. Men de visste ikke nok til å forstå at dette var ikke galt.

Vi kan bli veldig forknytte i starten av vandringen med Gud (og tidvis underveis også). Vi blir opptatte av alt vi skal gjøre må være rett og godt og det kan gå så langt at vi av frykt for å trå feil ikke gjør noe. Vi frykter at vi vil feile og at straffen vil være hard. Men Gud er ikke slik. Gud sitter ikke med pekefinger og stokk og venter på at vi skal gjøre feil slik at han kan skjenne og straffe oss. Gud er tålmodig og mild, han er barmhjertig og nådig, han er en god far.

Da guttene mine vokste til var det titt og ofte at ting gikk litt galt, men slik er det med barn. De tømmer ikke perfekt oppi glasset ved første forsøk, de tipper og kanter, de bommer og feiler, men oppi alt dette både lærer og modnes de. Da de lærte å gå telte jeg ikke fallene, men jeg telte skrittene. Da de lærte å snakke fortalte jeg ikke andre om alt de ikke kunne si, men om hva de klarte å si. Jeg var tålmodig med dem fordi jeg visste de ville lære litt etter litt. Slik er det med troslivet også, vi lærer litt etter litt.

Noen barn er redde for å gjøre feil fordi de frykter for at mamma eller pappa skal bli sinte og skjelle ut og kanskje slå, og slik tenker endel om Gud også. De tror Gud er streng og hard, at han ikke tåler feil og fall og det binder dem og holder dem tilbake fra å ta nye steg og gå videre inn i større kjennskap og modenhet. Gud liker ikke synd, men det å gjøre feil mens man lærer er ikke synd, det er feil. Vi trenger ikke være så redde for å tråkke feil hvis hva vi ønsker er rett og godt. Vi vil lære etter hvert og underveis er Gud nådig og barmhjertig mot oss.

********
Nytt tema neste uke: Å  velge å stole på Gud under tunge tider.
De fire første innlegg er publisert på «med Gud i hverdagen» tidligere, det som kommer fredag er nyskrevet. Velsigna søndag og god ny uke til dere alle

Fortsett med håp om gjennombrudd

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal. 6:9)

Gjeterne var ute på marken, som de pleide. De hadde holdt øye med sauene, som de pleide. De hadde hentet inn ett par som stakk av, som de pleide. Nå var det mørkt og de varmet seg rundt bålet, som de pleide. Det hadde vært en vanlig dag og alt var som det pleide. Kulden sèg på og gysningene var der, bålet knitrer og ordene gikk litt dem imellom, som vanlig. Alt var som vanlig under stjernehimmelen. Plutselig skjer det noe…

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. (Luk. 2:8-9)

Selv ikke i sine villeste drømmer eller fantasier hadde de trodd at dette skulle skje. De holdt på med de helt vanlige tingene og plutselig griper Gud inn og snur alt opp ned.

Vi vet aldri når ting vil skje i våre liv. Ofte blir vi nok like overrasket over hvor plutselig det hele kan skje som det gjeterne ble. Der holdt de på med alt det vanlige, slik de hadde gjort i lange tider, men så i ett lite nu er alt forandret. Vi må aldri gi opp håpet om gjennombrudd, men fortsette trofast i det vanlige med tillit til Gud og hans trofaste godhet. En dag vil vi, hvis vi ikke gir opp, oppleve at Gud i et lite nu snur alt opp ned og det gjennombrudd vi har savnet er plutselig der.

Ikke bare gjør noe, vent!

En gang han spiste sammen med dem, påla han dem dette: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg. For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd.»  Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» (Ap.gj.1:4-5,8)

Vi er vante med å høre at vi ikke bare skal sitte og vente, men at vi må gjøre noe. Hva vi ikke tenker over er at dette er verdens visdom og sannhet, ikke Gud sin. Jeg mener ikke at vi ikke skal handle på de ting vi vet, men er det ting vi ikke er sikre på og ikke har utrustning til, så må vi vente på Gud.

Disiplene fikk beskjed av Jesus at de skulle gå til Jerusalem og vente der til de ble ikledd kraft i fra det høye. De skulle ikke begynne å reise rundt og forkynne evangeliet, de skulle ikke starte lokale forsamlinger, de skulle vente. Og disiplene viser oss en måte å vente på som vi ikke er så veldig kjente med, de samles og delte ordet og bønn. De satt ikke hjemme og fulgte med på hva naboen gjorde, de oppdaterte seg ikke på sladder eller dagens nytt, de samlet seg om Guds ord, i fellesskap og bønn- og de ventet. En aktiv venten, en forventningsfull venten, en tillitsfull venten,

Vi har så lett for å springe foran Gud og dette er det flere grunner til. Den ene er at vi mangler tålmodighet, en annen er at vi mangler kunnskap om Guds timing. En tredje er en manglende forståelse av hva vi trenger for å virke i hva som ligger foran oss og en fjerde er at vi tror vi er gode, sterke og flinke nok i oss selv til å klare dette.

Disiplene hadde i de siste timene før korsfestelsen, mens Jesus lå i grava og i de første dagene etter oppstandelsen flere ganger erfart at de kom til kort. De var ikke så overgitte som de trodde, de var ikke så modige og sterke som de trodde, de var ikke frimodige og grunnfestede som de trodde og de trodde ikke helt på hva de ikke kunne se. De hadde erfart at dette klarte de ikke i egen kraft. Men Jesus møtte dem og han talte håp, tro og nåde inn i deres hjerter. De fikk se at det er nåde og gjenopprettelse også for de som stakk, sviktet, feiget ut og tvilte også. Og de får beskjed om at de skal vente, og vente gjør de.

Den dag Ånden faller ser vi en total forvandling i menneskene og de istandsettes og utrustes på en måte ingen kunne forestilt seg. De hadde i starten fått oppgaven og retten til å forkynne ordet om Guds rike, men nå ble de ikledd den kraft og utrustning de trengte for å fullføre oppdraget.

Til deg som vet at det ligger noe nytt foran deg,
til deg som vet at dette kan du i deg selv ikke klare,
til deg som er litt usikker på hvilken vei som er den riktige-
ikke bare gjør noe, vent.

Vent på Gud og vent aktivt gjennom å ta til deg ordet, prise Herren og leve i de ting du allerede vet. Gud har lovet at Han vil lede deg, han har lovet at du skal utrustes, han har lovet at i ham skal du klare alt. Ikke gjør noe bare for å gjøre noe, vent til Gud ikler deg kraft, visdom og åpenbaring fra det høye. Da, og først da, er du klar til å storme inn i og innta hva som ligger foran deg.

~ * ~ * ~ * ~

Tidligere innlegg om det å vente

Fortsett med håp om gjennombrudd

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal. 6:9)

Gjeterne var ute på marken, som de pleide. De hadde holdt øye med sauene, som de pleide. De hadde hentet inn ett par som stakk av, som de pleide. Nå var det mørkt og de varmet seg rundt bålet, som de pleide. Det hadde vært en vanlig dag og alt var som det pleide. Kulden seg på og gysningene var der, bålet knitrer og ordene gikk litt dem imellom, som vanlig. Alt var som vanlig under stjernehimmelen. Plutselig skjer det noe…

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. (Luk. 2:8-9)

Ikke hadde de ant at dette skulle skje, selv ikke i sine villeste drømmer eller fantasier. De holdt bare på med de vanlige tingene, og plutselig griper Gud inn og snur alt opp ned.

Vi vet aldri når ting vil skje i vårt liv, og ofte blir vi nok like overrasket over hvor plutselig ting kan skje som det gjeterne ble. Der holdt de på med alt det vanlige, slik de hadde gjort i lange tider, men så i ett lite nu er alt forandret.

Jeg vil dele en drøm en bror sendte på mail til meg. Jeg deler den som ble delt og lar ordene stå for seg selv. Takk til MinsteBror for tilliten og for at du delte, det har vært gode ord for meg å bære med meg de siste ukene når ting har vært veldig trått og litt vanskelig. Vi må aldri gi opp håpet om gjennombrudd, vi fortsetter trofast i det vanlige med tillit til Gud og hans trofasthet og godhet. En dag vil vi, hvis vi holder trofast fram, oppleve at Gud plutselig snur alt opp ned i ett lite nu.

Fiskedrømmen.
I natt hadde jeg en drøm.
Om en som hadde fisket og fisket og fisket,
i mange år uten å få fisk.
Så nå, –
Plutselig, –
Med samme enkle fiskeredskapene, –
Dro han opp fisk på, på fisk, på fisk.
Stor fisk. –
Dette var merkelig. Hva skjer?
Og i et område hvor det nesten aldri var fisk å få,
og ingen her hadde hørt om noen som fikk stor fisk.

I dag tror jeg Herren vil si meg noe viktig, –
Føler det er meg det handler om, –
Og at jeg får være en «menneskefisker», –
Som får noen med meg, –
Til festen og gleden hos Herren.
Og jeg kan få lov til å fiske, –
og bare kose meg, –
Og Mennesker kommer til tro, –
Bare fordi Gud vil det, –
Og fordi han berører en og en, –
Fordi han er glad i hver og en, –
Og ber dem komme til festen og gleden.
Tror Mesteren sier meg noe mer:
Jeg vil være med i «båten» Din.
Det er jeg som sørger for «fangsten».
OK, – Herre, –
du som er den fantastiske og allmektige Gud:
Jeg vil vandrer sammen med Deg, –
Hver dag.
Du bruker meg,
Slik at ditt lys treffer meg,
og jeg
bare reflekterer lyset
som kommer
fra deg.
Og da er det Deg de ser, Herre.

Føyer til:
Dette er til oss som tror.
I drømmen over hadde han som plutselig fikk så mye fisk,
begynt å fisket på innsiden av øya.
Tror han bare hadde fisket på utsiden før,
der det var størst mulighet for å få fisk.
Kanskje du og jeg må tenke nytt. –
Og at Gud har en plan, som vi ikke hadde tenkt på før.

Da Peter gikk på vannet

Det er dager der livet stormer både på innsiden og utsiden. Vi begynner å tenke på alt vi ikke makter og alt vi ikke klarer, og vi starter å synke ned i fortvilelse, tvil, motløshet og annet. Men visste du at Peter til slutt gikk på vannet? I dag er oppfordringen til oss alle at vi holder ut slik at også vi kan oppleve det!

Peter er ikke sikker på at det er Jesus som kommer gåendes på vannet, så han må rope å spørre. Når han får det bekreftet spør han om å få komme og Jesus sier kom. Jesus inviterer Peter til å komme ut til ham, til å gå på vann i stormende vær. Og Peter går ei lita stund, men så husker han plutselig at det var jo ordentlig skittvær. Han begynner å se på frådende bølger og merker at vinden river skikkelig i kjortelen. Han slipper Jesus av syne og fokuserer på stormen i stede for, og da synker han.

Livet oppleves slik ut mange ganger også. Det raser på utsiden og etter litt begynner det å rase på innsiden også. Vi møter omstendigheter som virker som kjemper og med en kropp som ikke fungerer som den skal, føler vi oss bare enda mindre og mer maktesløse etter som dagene går. Vi glemmer å holde blikket på Jesus og vi kjenner at sammen med våre begrensninger og smerter, sniker det seg inn fortvilelse, motløshet og håpløshet. Vi strever med å holde hodet over vannet og føler for å gi opp å prøve.

Peter sank, og han gav opp å prøve i egen kraft. Han visste at dette var utenfor hans makteevne, og han roper: Jesus, berg meg! Jesus rekker ut hånda og trekker han opp igjen. Peter opplevde hjelp og nåde, han opplevde Guds styrke og Guds omsorg. Han sank, men Jesus hjalp han opp igjen.

Peter opplever lignende ting i tiden som følger etterpå også. Det er ganger han er bråkjekk og Jesus må irettesette han, det er ganger han ikke forstår og trenger å bli opplyst og det er ganger han svikter totalt, som den famøse flukten fra forgården er et eksempel på. Peter kunne gitt opp hele “kristenlivet” underveis, han kunne pakket sekken og reist hjem igjen. Han kunne tenkt “jeg klarer ikke dette, jeg faller og feiler for ofte”, og bestemt seg for å gi opp og forlate Jesus. Men han blir. Og igjen og igjen opplever han Guds hjelp, styrke, nåde og kjærlighet.

Er du der at du må velge hva du vil? Vil du fortsette å følge Jesus eller vil du gi slipp på alt og vende Jesus ryggen? Peter visste at det er noe med Jesus, at han var Messias, og fordi Gud var så viktig for han, fortsetter han selv om han feiler, faller, synker og svikter. Og etter hvert tilfelle erfarer han at det er nåde, kjærlighet og hjelp å få. Om han svikter, så er Gud trofast, hver eneste gang.

I apostlenes gjerninger kap. 12 leser vi at Herodes har tatt Peter og satt han i fengsel. Herodes har tenkt å halshugge Peter da han merket at det gleder jødene at han kvitter seg med de kristne lederne. Det er på ny som om livet har kastet en orkan hans vei, men vet du hva Peter gjør kvelden før Herodes skal føre han fram? Han sover! Han ligger lenket mellom to soldater og sover! Peter har tidligere erfart så mange ganger at Gud er tilstede og at Gud er der at nå han har fred i hjertet og tro til at Gud er større. Hvis ikke dette er det samme som å gå på vannet, så vet ikke jeg hva vi skulle sammenligne med! Der ligger en dødsdømt mann og sover!

Føler du at troen nesten er borte og at du bare orker å hviske “Jesus hjelp…” Gud hører deg da også.

Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke. Med troskap skal han føre retten ut. (Jes. 42:3)

Har du falt mange ganger og trengt hjelp av jesus til å komme deg på beina igjen? Fortvil ikke, husk hva Gud har lovet:

 Herren støtter alle som faller, og reiser alle nedbøyde opp. (Sal. 145:15)

Om du akkurat nå sliter med å tro, så spring til Jesus, han vil hjelpe deg.

Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd. (Sal. 34:19)

Det er kanskje slik at du i dag vil trenger hjelp av Gud for å klare å tro og for å klare å reise deg igjen, men fortsett vandringen, ikke gi opp. En dag der framme vil du oppleve som Peter gjorde, at troen og freden flytter inn i hjertet og du kan “sove” selv om livet stormer på sitt verste. En dag vil du også, hvis du ikke gir opp, oppleve å gå på vannet!

Natten før Herodes skulle føre ham fram, lå Peter og sov mellom to soldater. Han var bundet med to lenker, og fengselet ble bevoktet av vaktposter som sto utenfor døren. (Ap.gj. 12:6)

Dette innlegget er også blitt postet på bloggen «med Gud i hverdagen»

Du er ikke kommet langt nok

Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. (1. Kor. 13:12)

Her om dagen brukte Gud en helt banal og hverdagslig opplevelse til å minne meg om hvordan ting fungerer. Jeg var i butikken og handlet og i hylla hvor hva jeg skulle ha pleide å stå, var det tomt. Jeg kikker opp for å se om det står flere esker på toppen av hylla. Tomt. Jeg kikker i radene og hyllene rundt for å se om det er flyttet. Ingen ting. Jeg kunne spurt noen om hjelp, men gjorde det ikke og går videre og plukker med meg annet jeg skulle ha. Når jeg runder ett hjørne ser jeg en hel stabel av den tingen jeg skulle ha. Selv om jeg kikket der det pleide å stå, var jeg ikke kommet langt nok til å oppdage hvor det egentlig var.

Det samme har jeg opplevd flere ganger i vandringen med Gud. Jeg opplever ting som er litt vanskelig og tungt og jeg synes at jeg trenger en forklaring, en oppmuntring eller en «himmelklem» der og da, men ingen ting skjer. Jeg går litt forvirret gjennom dagene og forstår ikke helt hvorfor jeg ikke finner løsningen eller hvorfor jeg ikke får hjelp. Hvorfor kan jeg ikke bare forstå akkurat nå? Hvorfor kan det ikke ordne seg akkurat nå? Men den sannhet jeg ikke så var: Jeg var ikke kommet langt nok til å kunne forstå og/eller håndtere hva jeg ønsket og følte for å vite og/eller ha.

Så går det litt tid og plutselig forstår jeg noe jeg ikke skjønte tidligere, jeg ser en sammenheng i Guds Ord jeg ikke har sett før. Jeg får nytt lys på en situasjon som er tøff, vrien eller sår. Jeg får plutselig den Guds visdom og det Guds blikk  som jeg har savnet og kikket etter. Saken var bare den at da jeg begynte å kikke etter det og bruke tid på å lete etter det, så var jeg ikke kommet langt nok. Jeg hadde fortsatt noen skritt jeg måtte gå før jeg var rede til å forstå, rede til å bære den nye innsikten med integritet og nåde.

Leter du etter svar på noen vanskelige situasjoner? Søker du etter trøst i en vanskelig tid? Er du på leting etter hva du tror du trenger?

Gud har svaret, hjelpen og innsikten du trenger. Jeg oppfordrer deg til å ikke gi opp, men til å fortsette å trekke deg nær Herren og til å fortsette å høre etter hans svar. Plutselig en dag vil du forstå, plutselig en dag skinner lyset og du vet veien videre, plutselig vil det skje, gi bare ikke opp.

Vi er ikke alltid kommet langt nok til at Guds rette tid er der, men den vil komme for de som trofast holder fram på veien.