Andakt

av

Menneskene trenger noen større enn seg selv

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skuldre. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste. Så skal herreveldet være stort og freden uten ende over Davids trone og hans kongerike. Han skal gjøre det fast og holde det oppe ved rett og rettferdighet fra nå og for alltid. Herren over hærskarene skal gjøre dette i sin brennende iver. (Jes. 9:6-7)

En dag da minsten var 8 år ble vi snakkende om noe viktig, at vi mennesker trenger noen som er større enn oss selv til å vise vei og hjelpe oss. Vi snakket om at han trengte meg så jeg kunne fortelle ham om hva som er rett og godt, men at også jeg trengte noen som kunne hjelpe meg med det samme. Vi snakket om at det er ikke alltid helt enkelt å vite hva som egentlig er rett og godt, for det dreier seg også om andre mennesker og større deler av livet. Det er da han kommer med erkjennelsen: «Men jeg klarer det ikke, jeg er dum inni mellom».

Da snakket vi om noe som er like viktig, at vi ikke alltid klarer å gjøre hva som er godt. Selv om vi vet hva vi burde gjøre, klarer vi ikke alltid å gjøre det, og noen ganger har vi bare ikke lyst å gjøre det. Jeg sier til ham at det er jo det som er det flotte med å ha noen større enn oss selv ved vår side, for ikke bare kan de hjelpe oss med å finne ut av hva som er riktig og godt, men de kan også hjelpe oss med å få det til. De kan gå veien sammen med oss, de kan gi tips og råd og de kan gjøre sammen med oss helt til vi lærer å stå på egne bein. Akkurat som at Gud har gitt oss Den Hellige Ånd for å hjelpe oss. Akkurat som Jesus kom til verden for å bli vår frelser og forløser. Vi klarer ikke å få oss selv inn i himmelen, vi trenger hjelp av noen større enn oss selv.

Vi trenger alle noen som er større enn oss selv for å forstå hva som er rett og galt, men også for å hjelpe oss til å handle etter hva vi vet er godt og riktig. Og hvem er større, mektigere og herligere enn Gud? Ingen.

av

Hjerteknusende opplevelser

 – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. (Luk. 2:35a)

Simeon har akkurat gitt en fantastisk lovprisning til Herren og jeg ser for meg at han trekker pusten dypt og med tårer i øynene forteller Maria hva som kommer til å skje. Hennes barn vil, som hun har hørt tidligere, bringe mennesker på valg og noen føres til fall og andre til oppreisning. Og så kommer hva som er dagens vers:  – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd.

Jeg tror ikke det var lett for Simeon å dele disse ordene og jeg tror ikke det var lett for Maria å høre dem, mest sannsynlig forstod hun ikke da hva de betydde. Men jeg tror Maria gjør med denne stunden og disse ordene hva vi har lest tidligere:

 Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. (Luk. 2:19)

Maria har med seg mange spesielle erfaringer, ord og løfter etter som årene går og hun og Josef oppdrar Jesus. Det skjer ting de ikke helt kan forstå og det er tider der de tviler på de ord de tidligere hørte, men jeg tror at Maria alltid bevarer ordene i hjertet og tidvis tar dem fram og tenker over dem og deler dem når det passer seg. Slik vi foreldre bevarer det gode om våre barn i hjertene, tenker på det, gleder og undrer oss og tidvis deler det med andre.

Men det kommer en dag mange år der framme hvor ordene Simeon sa blir virkelige. For Maria, som mor, må det ha vært hjerteskjærende, hjerteknusende og helt uforståelig å se på at hennes gutt er torturert på det verste, blir hengt uskyldig opp på et kors, opplever ubeskrivelig smerte og utsettes for hån og spott. Hva må hun ha opplevd? Kanskje som Simeon sa: Gjennom din sjel skal det gå et sverd? Og jeg tror at i det øyeblikk er det noe som knuser helt og dør i hennes hjerte, for jeg tror at Maria som disiplene ikke helt forstår Jesu ord om at han vil komme tilbake.

Mange av oss kan til en viss grad forstå hva som må ha vært i Maria sitt hjerte den dagen og i dagene som kom, for vi har opplevd ting som er så forbi alt vi har klart å tåle og forstå at hjertet har blitt sønderknust og sjelen er spiddet som med sverd. Vi kan identifisere oss med dette, kan vi ikke?

Men hva vi ikke må glemme er: Dette var alt etter Guds hensikt og plan. Da Maria fikk beskjeden om at hun skulle bære fram Guds sønn, var også korsfestelsen allerede forutbestemt. Maria tok på seg en oppgave, et kall, som en dag ville knuse hennes hjerte totalt. Hun visste og forstod det ikke, men slik var det, og det var slik fordi Gud hadde bestemt det, men det slutter ikke her. Den stund som ble den verste i Maria sitt liv, er også den stund i verdens historie som har bragt størst velsignelse og rikdom til verden. Den dypeste smerte og den største seier er uløselig knyttet sammen.

Kanskje kan vi ikke forstå hvorfor vi opplever ting som knuser våre hjerter så totalt, men vi kan stole på at legger vi alt i Guds hender, vil det bringe rikdom og velsignelser med seg. Når vi sier ja til Guds kall, betyr det ikke at vi er fri fra hjertesorg og annet, kanskje kommer de verste stundene etter vår aksept av kallet, men når vi går sammen med Gud kan vi stole på at alt vil samvirke til det gode (Rom. 8:28) og at hvetekornet som faller i jorden og dør, vil bringe rik frukt (Joh. 12:24).

av

Frynsete i kantene

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det? (Sal. 8:4-5)

Gårsdagens innlegg var i en kategori jeg  i all hemmelighet kaller «ikke godt skrevet» (du kan holde på en hemmelighet kan du ikke? 😉 ). Jeg satt og grøsset litt da jeg planla det for posting for jeg følte hodet og ordene stokket seg helt og uansett om jeg hadde sett over noen ganger, visste jeg at skrivefeilene var der. Det var litt frynsete i kantene det innlegget… selv om jeg i kveld fant ut at det var ikke så ille dårlig som jeg følte og at jeg hadde nogenlunde fått fram ett poeng og to. Men, litt for frynsete etter min mening.

Jeg har tenkt litt over det i dag og jeg har tenkt at slik er livet også mange ganger. Ting går ikke helt på skinner, vi mestrer ikke alt vi skulle ønske og det ene med det andre er litt frynsete i kantene. Det er bare ikke perfekt.

Vi vet godt at livet og omgivelsene våre aldri vil være helt perfekte, men likevel er det dette mange strever etter å oppnå. Kanskje fordi at har de kontrollen på seg og sitt så føler de seg bedre og mer verdifulle? Og det er egentlig ganske trist at vi skal være så opptatte av den ytre stæsjen og føle at vi må flikke både på oss selv, andre og omgivelser titt og ofte.

Vi søker det perfekte og prøver å late som om ting er perfekt ovefor andre, men innerst inne vet vi alle at det ikke er slik. Ikke for meg, ikke for deg og ikke for noen. Vi er uperfekte mennesker i en uperfekt verden. Det er frynsete kanter, og også hull, både her og der. Og det er greit. Helt sant, det er faktisk i orden.

Vi prøver for hardt å oppnå det uoppnåelige og glemmer det store i at Jesus kom inn i vårt mørke for å skinne sitt lys. Jesus kom nettopp fordi vi ikke er perfekte, nettopp fordi vi trenger hjelp, nettopp fordi vi og verden er frynsete i kantene og fulle av hull. Derfor kom Jesus.

Gud ønsker så sterkt å ha et personlig forhold med den enkelte av oss at han tok på seg menneskeskikkelse og kom for å bli vår redning. Vi klarer det ikke, men Gud både ville og klarte det for oss. Og Gud kom ikke inn i en ferdigstriglet verden der alt var perfekt og på stell. Nei, han kom inn i mørke, smerte, sorg, nedverdigelse, avvisning og annet vondt, den perfekte kom til oss i vårt mørke. Vår «uperfekthet» skremmer han ikke, det er jo derfor han kom.

Ikke gjem deg bak strigla fasader, men vær ærlig. Ærlig med deg selv om deg selv, ærlig overfor andre mennesker, ærlig overfor Gud. Gud trenger ikke at du er «flink og klarer selv». Han er der med deg og for deg, uansett hvordan dagene dine er akkurat her og nå. Dagens vers sier at Gud kommer menneskebarna i hu og tar seg av oss, og derfor kom Jesus til oss. For at vi skulle ha mulighet til å leve i fellesskap med Gud, ikke bare i himmelen, men også hver dag her på jord. Du er ikke alene, Gud husker deg og er med deg.

****
Dagens gave på den andre bloggen kan du se bilde av og lese om (og evt melde deg på i trekning av) HER

av

Ser du Gud i livet ditt?

I Israel var det mange som ventet på at en frelserkonge skulle komme, så derfor skulle det vel vært slik at mange hjerter gledet seg da Jesus ble født? Men det var ikke bare slik. Det var noen som trodde de ordene de hørte og så at den lille guttebabyen var noe mer enn en vanlig gutt. Disse få så Gud.

Simeon var en slik mann. Han hadde tidligere fått høre av Guds Ånd at han skulle få se Guds frelser før han døde og den dagen han holder Jesusbarnet i sine hender, ser han Gud. I den lille, kanskje sovende, kanskje gråtende, guttebabyen ser han Gud. Og han gleder seg og takker Gud for det store.

Simeon hadde ett hjerte og en ånd som var åpen og sensitiv for Gud, han hørte Guds tiltale og han trodde hva han hørte og så. Det som for mange var urimelighet av de store, at en baby var deres frelser, var en storslått og majestetisk sannhet for Simeon. Han kjente Gud og han trodde Guds ord.

 I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud… (Luk. 2:25-28)

Mange ganger går vi glipp av hva Gud gjør i våre liv, fordi våre forventninger ikke er i samsvar med Guds tanker og planer. Vi forventer noe stort som popper opp i ett nu, mens Gud planter små frø som vokser seg større jo mer de vernes om og leves ut. Vi venter på skriften på veggen som forteller om vi skal hjelpe eller ikke, mens Guds ord allerede sier «gjør godt mot dem du kan». Våre meninger og tanker om hvordan Gud burde og skulle gjøre ting kan faktisk hindre oss fra å se Gud og hans verk i våre liv.

Tenk på den gode klemmen du helt uventet fikk. Eller det bibelverset som passet forunderlig bra inn i den situasjonen du stod i. Eller den roen som plutselig fylte hjertet ditt midt i stormfullt vær. Ser du Gud? Ser du det store og majestetiske i disse små, enkle tingene? Ikke alt er som det ser ut til, det kan faktisk være mye større, mye mektigere og mer majestetisk enn du kan forestille deg.

Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror. (Ef. 1:17-19)

av

Befrieren er her nå

Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp. (Mika 7:19)

Israelsfolket var under hardt press både fra ytre fiender og fra interne fiender. De ytre var folk som ville ta deres land og rikdommer, de indre var dem selv som ville ha mer rikdom og suksess uten å følge Guds ord og ledelse. Ofte er det vi selv som er våre verste fiender og vi vet det oftest ikke selv en gang…

Det er vi selv som lar stolthet og overmot vokse fram og lar det føre oss bort fra Gud. Vi mente det ikke slik, men den lille gleden og stoltheten vi følte over å mestre, tok vi æren for selv i stede for å takke Gud for hjelp til å mestre og favør til lykkes og kraft til å seire.

Det er vi selv som tillater oss å tro at det er lykke og lette dager i å lykkes, vokse og øke egen suksess, vi tror at mer og flottere vil gjøre innsiden lettere og lykkeligere. Vi bedrar oss selv til å tro at det er det ytres tilstand som er det virkelige og glemmer (og gjemmer) bort det viktigste, vårt hjertets tilstand.

Ved å ikke godta Guds lover og ord som sant, ved å velge bort Herrens veier, valgte folket å gå bort fra Gud. Dette førte dem inn i en tilstand og tid der riket ble lagt under fremmede makter og folket ble plyndret, ranet, myrdet og bortført. Det var mørke og harde tider.

Men Gud gav løftet om at han igjen skulle utfri folket, han han igjen ville føre dem hjem og reise dem opp. Det er løfter både for tiden etter Babylon, for tiden etter Jesu komme og etter hans sonoffer/korsfestelse og oppstandelse og det er løfter for evigheten. Israelsfolket opplevde etter 70 år i Babylon å mirakuløst bli ført tilbake til eget land. Da Jesus ble født, inntok himmelen jord, Gud selv ble menneske og steg ned. Da han tok alt vårt på seg og bar skammen, skylden og straffen, banet han vei inn til himmelen. Da han ble oppreist, var dødens makt brutt. Det er en dag der alt vil bli satt i rett stand igjen, men mens vi venter på den herlige dag når vi endelig er hjemme, kan vi hvile i tillit og tro til at Gud er med oss hver eneste dag vi har her på jord og at vi alltid kan komme framfor hans trone med frimodighet.

Er det ting som skiller deg fra Gud her og nå? Omvend deg og be om tilgivelse, Gud vil vise nåde, han vil igjen være barmhjertig, han vil kaste syndene på havets bunn.

Er det tider du har gått feil og kommet litt ut av kurs? Valgte du den lette veien fordi du trodde det ville være bedre enn å følge Guds råd og ledelse fordi det virket for vanskelig ut? Slutt å fordøm deg selv, slutt å lure på hva hvis og om bare. Omvend deg fra å ha gått egne veier, be om tilgivelse, Gud er rede til å på ny lede deg og føre deg på hans vei.

Nåden holder alltid og for hver dag og situasjon i hele vårt liv ønsker Gud å være med, å lede oss og hjelpe oss. Det er mye vi ikke klarer i egen kraft, vi trenger Guds nåde og hjelp. Tvil aldri på at nåden er stor og dyp nok, den overskygger alle feil og strekker seg dypt nok ned til å hjelpe deg opp av den mørkeste grav. Tvil aldri på at Gud elsker deg. Jesus gav frivillig avkall på herlighet og kom som baby, Far gav sin egen sønn for deg, fordi han elsker deg så. Jesus kom som lys inn i en mørk verden for at du skulle kunne fylles og hjelpes videre av Hans nåde og omsluttes av hans barmhjertighet. Jesus kom for deg, og hva han gjorde og hva han er, er mer enn nok. Strev ikke selv, Gud venter på deg og er mer enn villig til å hjelpe deg.