Jeg skal ærlig innrømme at jeg tenkte dagen er ødelagt på formiddagen, men jeg har forandret mening om den saken. Jeg er like sliten og har fått like lite søvn, men har jeg bestemt meg for å se på det på en annen måte. Jeg er sliten fordi jeg tok et besøk i går som ble en time lengre enn planlagt, og i tillegg måtte jeg opp og avgårde på morgenen, noe som ikke var i beregningen i går. Hva som heller ikke var i beregningen var at jeg etter morgenturen fikk frost i kroppen og dermed ikke fikk hvilt som tenkt. Så det er vaskefille-utgaven av meg som sitter her og skriver. Og jeg kjenner på takknemlighet. Over at jeg fikk besøke grandtanta mi på nesten 92 i går, at jeg har kunne fyre opp i vedovnen og at jeg har alt jeg trenger. Hva så om jeg ikke kan gjøre de tingene jeg hadde tenkt å gjøre i dag? Jeg kan gjøre andre ting.

Kanskje er du som meg at du blir irritert, frustrert og oppgitt når slik skjer? Men hva vi glemmer når vi sukker at «dagen er ødelagt» er at egentlig er det bare en mulighet til å gjøre den annerledes. Vi vet at uansett hvor godt vi planlegger og tar hensyn i øst og vest, så kan uventede ting komme inn. Uansett så skjer det at planer må endres, det viktige spørsmålet er; Hvordan håndterer vi det? Og de fleste av oss kan vel med hånda på hjertet si at det ikke alltid er på en god måte…

Gud har fortsatt kontrollen, Han styrer fortsatt ting til å skje etter Hans hensikt og plan. Gud er fortsatt min Far og min trøster, og Han er fortsatt full av barmhjertighet og nåde mot meg. Jeg er ikke alene, og jeg trenger ikke la småting vippe meg av pinnen. Og det merkelige er, det er småting som vipper meg av pinnen, ikke de større sakene. De store saker vet jeg å bringe til Gud ganske så fort, men de mindre… da prøver jeg å finne veien selv før jeg tilslutt slår meg selv i hodet mens jeg sukker oppgitt over meg selv. Alle ting kan og skal legges fram for Gud i bønn og med takk, ikke bare de store. Også i det lille og hverdagslige er det hjelp og visdom å få, som å innse at dagen er ikke ødelagt, den blir bare annerledes enn jeg hadde tenkt den skulle være.

Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.

Fil.4,6-7

Før jeg begynner, hvis noen av dere kjenner til noen gode taler av norske forkynnere/pastorer om dette tema, legg gjerne igjen lenke i kommentarfeltet.

I går kveld begynte jeg å tenke på frelsesverket og at de tre faser det inkluderer. Kanskje er du som jeg var i mange år og tenkte at frelse er en engangsopplevelse? Men hva jeg oppdaget etter hvert er at det er ikke helt slik. Frelsens tre faser kan settes inn i et tidsperspektiv og da kan de gjerne kalles fortid, nåtid og fremtid- men det er noen andre ord vi kjenner bedre: Rettferdiggjørelse, helliggjørelse og herliggjørelse.

Den første, som for de som er Guds barn er fortid, er rettferdiggjørelsen. Det er en juridisk tilstand vi får, ikke noe vi oppnår i egen kraft. Vi blir kjent rettferdige av Gud fordi vi blir ikledd Jesu rettferdighet, og også: Vi blir nye skapninger (2.Kor.5,17). Vi som tidligere var syndens slaver og var på vei mot evig fortapelse, er blitt født på ny og har fått et nytt hjerte som lengter etter å kjenne Gud bedre og leve til Hans ære og pris. Vi er blitt renset av det dyrebare Jesu blod og vi er ikledd rettferdighet (1.Pet.1,18-19, Heb.9,14)- ikke på grunn av noe vi gjorde, men kun på grunn av Jesus.

I yngre år kunne jeg stusse litt over uttrykk som å jobbe på vår frelse med frykt og beven (Fil.2,12), for var ikke frelsen en engangsopplevelse? Men jo bedre man blir kjent med Guds Ord, jo klarere vil man se at også vår helliggjørelse er en del av frelsen. Mens vi i rettferdiggjørelsen ble frikjent, tatt fra mørke til lys og syndens makt ble brutt, vil vi i helliggjørelsen oppleve å frelses fra syndens grep på en annen måte. Vi blir øyeblikkelig fri fra syndens lønn som er døden når vi omvender oss, men resten av den tid vi lever på jord skal vi kjempe mot synd i vår menneskelige natur. Vi er nye skapninger, men samtidig har vi jordiske kropper som trenger å renses fra syndige tanker, følelser og handlinger. Dette krever både innsats og hardt arbeid (Heb.12,4-11), for vi er ansvarlige for å innrette våre liv etter Guds bud og også, å vokse i kjennskap og kunnskap til Gud og Hans vilje gjennom bibel, bønn og brødrefellesskap. Men, selv om vi har et ansvar, så må vi aldri glemme at hvis ikke Den Hellige Ånd kommer oss til hjelp, så vil vi aldri kunne overvinne synden i vårt jordiske legeme. Det å bli fri fra gale tanker, hjerteholdninger og livsstiler er like mye Guds nåde og hjelp som frelsen er. Vi kan ikke i menneskelig kraft overvinne synd, men ved Guds hjelp og nåde kan vi. Helliggjørelse skal følge rettferdiggjørelse, det er ikke mulig å bli født på ny uten av livet forandres. Hvis noen sier at de er frelst, men fortsetter i samme spor som tidligere, er det et tydelig tegn på at de ikke er. Troen oppnås ikke gjennom gjerninger, men den sanne tro fører til gode gjerninger (Jak.2,18 og Ef.2,10).

Mens vi i nåtid kjemper mot synd og streber etter å innrette våre hjerter, tanker og liv etter Guds Ord så kommer det en dag der framme der vi skal bli fri fra all syndens innflytelse. Det foregår i to faser hvor den ene er at vi blir ikledd den nye kropp, herlighetslegemet, og da vil synd ikke ha noe makt eller rom i oss. Det er også en fase der jord og himmel skapes på ny, den falne verden vi kjenner til vil bli borte og alt vil være «bare godt». Det kommer en dag der synd vil være helt borte både i vårt indre og i våre omgivelser. Den dag er synden historie og vi vil med rene hjerter og hender skue Herren slik Han er, og vi vil i evigheters evighet skue Hans herlighet og vokse i beundring og kjennskap til Han og det underbare verk som er utført av Jesus.

Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken. Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt. Dem som han har kalt, har han også kjent rettferdige, og dem som han har kjent rettferdige, har han også herliggjort.

Rom.8,28-30

Streb etter fred med alle, og etter helliggjørelse, for uten den skal ingen se Herren.

Heb.12,14

I går kveld kikket jeg gjennom TV-guiden for å se om det var noe av interesse, noe det egentlig ikke var. Det ble til at jeg skiftet til en kanal som skulle vise Robin Hood, fordi jeg ikke kjente igjen den versjonen. Det viste seg å være en veldig grei film, med en fengende historie. Men, det var veldig lite som stemte med den originale Robin Hood historien. Navnene og posisjonene var der, men karakterene var drastisk endret. Det var å ta fra de rike og gi til de fattige, men det ble satt inn i en ny og veldig annerledes drakt. Forholdet mellom involverte karakterer var endret og det var også kommet til nye karakterer og elementer. For de som ikke kjenner den originale Robin Hood og møter denne varianten som første kjennskap, vil de få et forvrengt bilde av både karakterer og historie. De vil ikke ha mulighet til å se dette selv, mens vi som kjenner den originale historie vil med en gang gjenkjenne «det falske og forvrengte».

For å kunne se at noe er falskt trenger vi kjennskap om hva som er ekte. Bare tenk på sedler, du lærer ikke å gjenkjenne falske sedler ved å studere de falske variantene, men ved å nøye studere de ekte slik at du ser når en falsk kommer. Å studere det falske er egentlig en unyttig måte å skille ekte og falskt på, for det falske forandrer utseende, mens det ekte er og blir det samme.

Det er ulike måter å vurdere hva sannhet er, avhengig av hvilken bakgrunn man kommer fra. Du har den greske som baserte sannhet på hva du kunne se og lære av omgivelser, på en måte en intellektuell tilnærming. Du har også den hellenistiske som utviklet seg der sannhet ble knyttet opp til det indre i mennesker og sanser og annet, gnostisismen utviklet seg sterkt i dette miljø og preger også store ‘kristne’ retninger i dag. Og vi er alle påvirket av disse to retninger, men det er viktig at vi lærer hva Guds Ord sier om hva sannhet er. For det er ikke bare intellekt eller følelser og det er ikke noe som kan forandres. Sannhet er ikke noe som forandrer seg etter som historien eller mennesker utvikler seg. Hvis noe er sant, er det det både i vår ungdom, voksen alder og alderdom, hva som var sant for 500 år siden er sant i dag. Ekte sannhet står fast alltid.

Hva jeg satt og tenkte på mens jeg så historien om ‘en annen’ Robin Hood var at mange vil oppfatte dette som den ekte varianten fordi de ikke kjenner originalen, mens de som kjenner originalen vil avsløre det falske med en gang- og slik er det med Jesus og evangeliet også. Jo bedre vi kjenner den ‘ekte’ varianten, jo enklere blir det å avsløre det falske. Det er viktig at vi henter vår forståelse av hvem Jesus er- og hva evangeliet egentlig er- fra den eneste sikre kilde vi har, Guds Ord. Hvis vi ikke bruker tid der, så vil vi lett falle for varianter som ikke er ekte. Ved å ikke lære det ekte å kjenne, gjør vi oss selv mottakelige for å omfavne det falske.

Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. (Joh.14,6)
Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet. (Joh.17,17)

Jeg satt og heklet på et sengeteppe som er en bursdagsgave og plutselig kommer jeg på hendelsen når Jesus ble salvet i Betania. Jeg holder på med gjentatte lesninger av Johannesevangeliet, sammen med lesning av annen litteratur om samme bok, så det var beskrivelsen i Johannes 12 jeg først tenkte på. Men så kommer tanken om hva noen av de andre evangeliene beskriver opp og jeg kjenner en sorg kommer ned og legger seg over hjertet. Markus 12,4 sier at noen av dem som var der ble forarget over den sløsingen med salve som Maria utviste og mente det hadde vært bedre å selge salven og gi pengene til de fattige. Det samme leser vi i Matt.26,8-9, men der står det at disiplene ble forarget.

Vi er helt opp mot påske og Jesus, som trofast har utført den gjerning Far sendte ham for å gjøre, som har åpenbart Gud for disiplene og som har elsket dem og bevart dem hele veien, vet at hans time er nær. Jesus forstår at Maria salver ham for hans gravferd, men dette har ikke disiplene verken innsikt til å se eller forstå. Det er greit nok at de ikke forstår at det er en gravferdssalvelse, men hva som er mer oppsiktsvekkende er at de uttrykker at det er sløsing. De har sett Guds herlighet i Jesus, både gjennom hans ord og gjennom hans gjerninger, de vet Han er sendt av Gud og at han er Messias, og her uttrykker de at det er sløsing å overdådig salve Mesteren. Jesus er ikke verdt den ekstravagante behandling og tilbedelse som Maria øser ut over ham.

Hvor mye må ikke det ha såret Jesus? At de han elsket så på ham som uverdig til å motta en slik behandling? Hvor mye må det ikke ha såret ham at de han hadde bevart i Faderens navn heller vil gi mat til noen fattige enn å sammen med Maria ære Ham som Gud… Maria visste at Jesus var verdig slik en overdådig behandling, og jeg tror det var både et knust hjerte og en oppløftet ånd i henne. Knust i egen synd, men oppløftet på grunn av den nåde hun hadde blitt møtt og omsluttet med. Hun visste at Jesus var den lovede Messias og hun æret ham som det.

Hva sorg må min Jesus ha kjent på den gang? Og nå i dag når heller ikke jeg klarer å elske ham slik han er verdig til å elskes? Det er en av de ting som gir meg sorg og frustrasjon, jeg klarer ikke elske Jesus slik jeg burde, slik jeg ønsker… Jeg sier han er verdt alt for meg, men hvor mye gir jeg ham?

Jeg snakker ikke om de penger vi gir for å utbre Guds rike eller de timer vi bruker på å delta i aktiviteter med kristent preg, jeg snakker om å leve et liv til Guds ære som avspeiler at Jesus er mitt alt alltid, og ikke bare innimellom. Hva gir jeg av min tid til å høre hva han vil si meg i sitt ord? Hvor ivrig er jeg til å lære ham bedre å kjenne gjennom den åpenbaring av Jesu person og verk som vi har i Bibelen? Hva gir jeg av min tid for å tilbe ham og komme fram for ham i bønn? Er jeg opptatt av de ting som vil ære ham? Jesus sa at Far blir æret gjennom at vi bærer mye frukt (Joh.15,8) og gjennom alt Jesus gjorde var det å ære Faderen som hadde forrang. Frukt er ikke hvor mange vi bringer til frelse eller hvor mye flokken vi har ansvar for øker, det er de karakteregenskaper som utvikles og styrkes i vårt indre. Paulus skriver om dem som lysets frukt (Ef.5,9), rettferdighets frukt (Fil.1,11) og Åndens frukt (Gal.5,22). Når vårt indre formes til å i større og større grad likne Jesu personlighet, så ærer vi Far. Lydighet er også et aspekt av dette; Hvor villige er vi til å adlyde de påbud Guds Ord har til oss er en refleksjon av vår kjærlighet til Jesus.

Flere punkter kunne selvsagt vært nevnt, men spørsmålet jeg stiller deg er det samme jeg har stilt meg selv: Hvor mye er Jesus egentlig verdt for meg? og hvordan gjenspeiler min hverdag den kjærlighet jeg sier jeg har?

På et av kjøkkenskapene våre henger en lapp som sier at ei uke har 10 080 timer og av dem er et visst antall satt av til plikter. Hvor mange av de minuttene bruker jeg- og du- på å vokse i kunnskap og kjennskap til Herren og til å pleie vårt fellesskap med ham og med den åndelige familie han har gitt oss?

Å skue Gud i hans hellighet skal bøye våre knær og bringe oss i dyp ærbødighet og ydmykhet. Vi- som ikke er verdige til å løse sandalremmen Hans på grunn av vår synd- blir frikjøpt og mottar renselse og tilgivelse og en rettferdighet som ikke er vår. Nå kan vi med frimodighet se inn i Hans ansikt og tre fram for tronen med både lovpris og bønn om hjelp. Samtidig skal det å bli omfavnet av Hans armer, å bli møtt med slik en nådefull tilgivelse og rikelig velsignelse i vårt indre menneske, føre til at vi etterstreber å bli lik Jesus når det gjelder trofasthet mot Gud og Hans Ord. Jesu trofasthet i de små ting var simpelthen refleksjonen av den perfekte skjønnhet han så i ansiktet på sin far, Gud.

Lydighet er ikke bare et påbud, det er den eneste riktige vei med tanke på hvem Gud er og hva vi har fått i Kristus.