Stol på den treninga du har

Noen ganger skjer ting så plutselig at vi egentlig ikke får tid til å tenke over hvordan vi skal håndtere ting. Om det er stormer som kommer kastende på oss eller muligheter som åpner seg opp for oss, de er der så raskt at vi bare må handle. Vi har ikke alltid tid til å vurdere situasjonen, vi er bare plutselig i den.

Det er nok mange flere enn meg som satt å så fotball i går kveld og lot seg imponere over innsatsen til gutta på nødlandslaget. Det ble ikke den seier man håpet på, men for en imponerende innsats! Det jeg bet meg merke i var at alle stod på, at alle gikk på og at de ikke var tilbaketrukne og reserverte. De gav alt, og det imponerer. Det var ikke lang tid de fikk til å bestemme seg på da de fikk forespørsel om å stille og de fikk kun en liten treningsøkt sammen før fløyta blåste, plutselig var de bare der.

Jeg kunne ikke unngå å tenke hvor annerledes ting ville vært om vi som kristne stod på med samme iherdighet og kampvilje som ‘gutta våres’ når vi plutselig kastes inn i ting. De hadde god trening og de var utrustet for dette, men de var egentlig ikke klare. Likevel hev de seg rundt og gav sitt beste. Vi glemmer ofte at det gudslivet vi har hatt før en storm eller mulighet melder seg er vår trening, det er vår forberedelse for hva vi plutselig er midt oppi. Når vi er der trenger vi ikke begynne å tvile på alt mulig rart, vi kan stole på at vi har hva som trengs av kunnskap og tro og vi kan gå på.

Etter kampen på pressekonferansen ble det gitt skryt av lederteamet som hele veien endret taktikk etter hva som skjedde på banen og med spillerne, de justerte hvor det var behov. Og dette er noe vi kan stole på at Gud vil gjøre for oss også. Når vi står i kampen eller i det nye, så gjør vi hva vi kan og samtidig stoler på at Gud gir de råd og de rettledninger vi trenger for å klare bedre. Vi er kanskje alene oppi det som skjer, men vi er likevel ikke alene, Gud er ikke bare ved vår side, han er også vår leder, vår styrke, vår hjelper, vår støtte, vår rådgiver og alt vi trenger for å stå støtt i stormen eller for å mestre de nye mulighetene godt.

Gjetergutten David blir av far sin sendt til leiren der noen av brødrene er som soldater for kong Saul. Han skal egentlig bare levere litt mat og sjekke inn på storebrødrene, men plutselig får han høre at en filister håner Gud og Guds folk. Dette faller ikke i god jord hos David og når ingen andre våger å stå opp for Guds navn og ære, så melder han seg. De som er rundt vil enten få han fra det fordi de tror han ikke klarer eller bare vil skryte av seg selv eller de vil gi ham utstyr og utrustning som ikke er tilpasset ham. David står imot alt dette, han holder fast ved at han gjør det for Gud og at han ikke kan bruke andres utrustning men må stole på den trening han har fått som gjeter. Som gjetergutt har han måtte håndtere ville og farlige dyr og han har også lært at Gud er trofast og god og vil hjelpe sine. Han stoler på den trening han har fått, og på den Gud han står opp for. Han går som han er, i den styrke han har, bestemt på å gi sitt beste, resultatet legger han i Guds hånd.

Gud er trofast også når vi plutselig er oppi noe vi ikke forutså skulle komme. Vi må være villige til å ta kampen eller mulighetene som kommer og stole både på den trening vi har med oss og at Gud vil være med oss uansett. Gutta våre hentet hjem en veldig akseptabel uavgjort, David tok en overlegen seier med seg hjem.

Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i nød og alltid nær.
Derfor frykter vi ikke når jorden skaker, når fjellene vakler i havets dyp.

Sal. 46,2-3

 Herren vendte seg til ham og sa: «Gå og bruk den styrken du har, til å berge Israel ut av hendene på midjanittene! Det er jeg som sender deg!

Dom. 6,14

Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går.»

Jos. 1,9

Fra minus til pluss

På det ene kjøkkenskapet henger pliktlista til guttene. Den har dagens bokstav og aktuell dato og så ei kolonne der det føres inn minus eller pluss avhengig av om det er blitt gjort eller ikke. Enkelt system, men funker. Noen ganger får de mulighet til å gjøre noe ekstra for å endre en minus til pluss, andre ganger gjør jeg det fordi de har vært ekstra hjelpsomme. Og det har jeg tenkt litt over de siste ukene, det å gå fra minus til pluss.

Jesus krevde ikke annet av oss enn at vi skulle tro for at vår minus gikk til pluss innfor Gud. Ved å akseptere og omfavne Jesu verk ble vi plutselig forsonet med Gud og det uten at vi gjorde annet enn å tro. Vi har nå et rett forhold med Gud.

I forhold til andre mennesker er det derimot ikke like enkelt, vi har en lei tendens til å holde fast på skuffelser og annet, og bitterhet og motvilje er ikke fremmed for noen av oss. Vi fører ei mental liste over alle de minus mennesker har påført oss, og sjeldent er det rom for å endre minus til pluss. Skulle andre, som har såret og skuffet oss, gjøre noe godt som egentlig hadde fortjent flere minus til pluss, får de dem sjeldent likevel, for vi holder på vår minus.

Vi holder fast på vår minus, det er faktisk vi selv som holder fast på vår rett til å være skuffet og såret. Det er vi selv som holder fast på den smerte det er at relasjonen oss mellom ikke er god. Ved å ikke ville tilgi skader vi ikke bare forholdet til det mennesket det gjelder, vi fortsetter å skade og såre vårt eget indre og etter hvert vil det også skape avstand mellom oss og Gud. Vi kan velge å bli helbredet fra de indre sår som ble påført oss, men det betyr også at vi må velge å tilgi. Holder vi fast på vår rett til å være såret og skuffet, så avviser vi å bli trøstet, helbredet og gjenopprettet i vårt indre menneske.

Nå tar jeg litt vel kraftig i, er det sikkert noen som mener, for jeg vet jo ikke hva det andre mennesket sa og gjorde mot deg. Hadde jeg visst det så hadde jeg forstått at du tviholder på retten til å være såret og skuffet. Vet du, jeg har måtte ta noen beintøffe avgjørelser om å velge helbredelse av mitt indre jeg også, så jeg vet at det er ikke enkelt. For meg har det avgjørende alltid vært at jeg ønsker å leve gudfryktig og i samsvar med Guds ord, og derfor har jeg valgt å ville tilgi, ville bli helbredet, ville leve likedannet Kristus. Det er ikke enkelt, men det bringer mye mer glede og legedom enn hvis jeg hadde holdt fast på sårethet og skuffelse og latt bitterhet blitt fast følgesvenn.

Å velge tilgivelsens vei er menneskelig sett dumskap, men det er Guds vei. Fader vår har linjen: «tilgi oss, slik vi tilgir våre skyldnere» og det er også andre steder nevnt at vi skal tilgi, og det kreves faktisk ikke at den andre skal komme å be om tilgivelse før vi tilgir (dette er mer kjødet vårt som gir oss unnskyldning til å holde fast på uretten). Vi skal tilgi slik Gud tilga oss, uten krav og uten at den andre nødvendigvis har vist seg tilgivelse verdig, vi skal rett og slett velge nåden.

Det er ikke enkelt og det krever at vi klynger oss til Gud for hjelp og indre forvandling. I oss selv er det mange ting vi ikke makter å tilgi, men velger vi å gå Guds vei så vil også Gud ved sin Ånd gi oss den hjelp vi trenger. Vi vil oppleve trøst og helbredelse, vi vil oppleve at lyset igjen skinner inn i hjertet, vi vil oppleve at bitterhet og motvilje forsvinner og vi vil oppleve en nyvunnet frihet både i vårt indre og i vårt forhold til det andre mennesket.

Men valget er vårt, vil vi velge tilgivelse? Vil vi la minus bli til pluss uten å kreve noe for det? Gud gjorde det mot oss, vil vi følge hans eksempel eller vil vi tviholde på vår rett til å være skuffet og med det hindre den helbredelse og trøst Gud har tilgjengelig for oss?

Vanskelige spørsmål og valg, jeg vet, derfor vil jeg bare gi en liten påminnelse til slutt. Å tilgi andre betyr ikke at vi trenger å slippe dem tett inn på oss i livet igjen og det betyr heller ikke at tillit er gjenopprettet. MEN, tilgivelse frir oss fra de lenker som holder vårt eget indre nede og tilbake.

For dersom dere tilgir menneskene de misgjerningene de har gjort, skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene, skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort.

Matt. 6,14-15