Gud er fortsatt god og trofast

Hvor fort vi er til å sige ned i motløshet og oppgitthet når uventede ting rammer! Vi er ikke mer enn mennesker og det kommer raskt fram når utfordringer og vanskeligheter treffer. Noen blant oss er «heldige» og har tilgang på store ressurser både fysisk, psykisk og materielt og de snur seg rundt og bruker hva de har for å bedre situasjonen. Andre blant oss er ikke like godt stilt, vi har kanskje en stram økonomi, vi er slitne og syke i kropp og enkelte har også en psyke som ikke er helt på topp. Når ting rammer oss er det ikke like lett å bare få det til å virke og bli bedre.

I går så satt jeg og leste noen salmer før jeg gikk ut til dagens arbeid. Det ble så mange gode ord at jeg ble sittende å sukke «takk Gud» igjen og igjen. Guds godhet for oss er ikke forbi! Den tar ikke slutt, den kan ikke ta slutt og den vil vare evig. Salme 31:20 nevner akkurat dette; «Hvor stor din godhet er som du har spart dem dem som frykter deg!» Når det er tungt kan det være vanskelig å se Guds godhet mot oss fordi vi er så opptatte av det synlige som ikke er godt, vi glemmer raskt mye av hva Gud har vært og gjort for oss og det blir vanskelig å se hans godhet mot oss, fordi vi lever i den fysiske verden og klarer ikke å se Guds usynlige verden. Vi fanges for et øyeblikk- eller en tid- inn av dette, men så våkner vi litt opp og vi vender oss til Gud igjen. Den trofaste og gode Gud som har lovet at «Jeg vil gjøre deg vis og lære deg den veien du skal gå, jeg vil la mitt øye hvile på deg og gi deg råd». (Sal 32:8). Vi har visst at vi klarer ikke dette selv, men nå legger vi det over på Gud og bestemmer oss igjen; Gud, jeg vil stole på deg, jeg vil vente på din hjelp, du er trofast, hjelp meg Gud! Og om vi husker det eller ikke (kanskje oftere ikke?) så er Guds ord og løfte til oss at «den som setter sin lit til Herren, omgir han med godhet» (sal 32:10b).

Vi venter på at Gud skal komme oss til unnsetning, han han skal gi oss den styrke, den fred, de råd, den tålmodighet, den utholdenhet og den nåde vi trenger for å komme igjennom også dette, og vi gjør det fordi vi vet han er vår hjelp og vårt skjold. (se Sal 33:18-22). Det er i Gud vi finner den virkelige gleden, den som ikke bryr seg om omstendighetene, men som gleder seg over hvem Gud er og hva Jesus har gjort for oss. Det er i Gud vi finner den fred vi trenger, den som stiller hjertet selv om stormen fortsetter å rase. Hos Gud som er nær den med et nedbrutt hjerte, som frelser og hjelper den med en knust ånd (Sal 34:19), som har den dyrebare kjærlighet og nåde vi trenger, der søker vi tilflukt fordi vi vet at i skyggen av hans vinger er det ly å få (Sal 36:8).

Gud er alltid god, alltid trofast, alltid rettferdig, alltid hellig, alltid allmektig, alltid nådig, alltid kjærlig, alltid barmhjertig og han er alltid alt han er. Gud forandrer seg ikke fordi om våre omstendigheter gjør det, han er det eneste uforanderlige som finnes, og vi kan fortsatt komme til ham med alt og stole på at han vil være trofast og god mot oss. Hans ord og løfter står evig fast. Gå til ham med det som tynger, uroer og forvirrer, velg å både stole på ham og vente på ham og minn deg selv om alt det gode han har gjort for deg og om hans løfter for deg. Han er fortsatt god og trofast mot deg, og meg. Salme 37 slutter med at de rettferdige får sin hjelp fra Gud. Han er deres vern i trengselens tid, han hjelper dem og berger, han berger dem fra de uretttferdige og frelser dem, og hvorfor gjør Gud alt dette for de rettferdige? Fordi de søker tilflukt hos ham. (v 39-40).

Jeg sukker ofte til Gud om at jeg skulle ønske jeg var litt friskere så jeg hvertfall klarte litt mer… I går var jeg ute i hagen og ryddet trær, busker og greiner i ca 3 timer (utrolig og uventet nok). Jeg var ikke mye i slaget den ettermiddagen og kvelden, men i dag kjennes alt greit ut (etter min standard), og det er et mirakel! Det er Guds nåde, godhet og trofasthet mot meg, og du, han er fortsatt god og trofast mot deg også!

Gud, den trofaste klippe

Akkurat postet på den andre bloggen, men tenkte at det passet å legge/sende ut her også. Ønsker dere alle en god og velsignet dag, du er elsket!

Jeg orker-makter-klarer ikke mer er en vond tilstand å være i, og jeg er ikke den eneste som er her. Det å innrømme at det riktige gudslivet ikke klarer å leves på egen vilje og kraft er vanskelig nok for oss gjør-det-selv individer, men når helse gjør at hverdagens utfordringer heller ikke kan mestres, da blir det ekstra tungt. Og jeg vet enkelte av dere som leser vet sårt godt hva jeg mener.

Alt vi trenger er Jesus, sies det ofte- og det er ikke få som har sagt det enten fordi de tror de sa noe smart eller fordi det var en eller to vanskelige ting de ikke mestret. De klarer mye selv, men når det er noe de ikke klarer så kommer ordene: Alt jeg trenger er Jesus. Ofte er det ikke riktig, for hva mange av de som sier det egentlig lever er ikke et liv som er «bare Jesus», det er deres styrke og mestring og så Jesus. Det er ikke bare Jesus, det er mye annet og Jesus. Uansett hva vi setter foran …+Jesus blir det feil, det skal være Jesus+…

Så er det de av oss som sitter her og vet at det er ikke bare Jesus vi trenger, Jesus er det eneste vi har. Jo da, vi tar oss sammen og gjør det lille vi kan for at både vi og våre kjære skal komme gjennom også denne dagen med rene klær, mat i magen og en liten følelse av mestring, men vi sukker hele tiden: Hjelp meg Gud, jeg klarer-orker-makter ikke dette, hjelp! Å mene at Jesus er det eneste vi trenger er bra, for da er det mulig at Gud ved sin Ånd kan virke i oss, men å være der at man vet at Jesus er det eneste vi har, er ikke alltid godt. Det er sårt, tungt og vanskelig som bare det, samtidig som det er en rik velsignelse. I vår fortvilelse, frustrasjon og manglende styrke så kan vi klynge oss til den trofaste klippen og vi kan vite at det er hjelp å få i de evige armer. Gud ikke bare ser vår smerte, han er med oss i den og han lar oss finne hvile i skyggen av korset. Det er hjelp å få. Kanskje ikke alltid den hjelp vi skulle ønske oss, men alltid den beste hjelpen.

Jeg avslutter med et utdrag fra et innlegg flere år tilbake: Gud- mitt alt i alle ting

Gud er mer enn nok for meg, og jeg velger å tro det selv om det ikke alltid føles slik ut. Jeg velger å løfte fram Guds Ord og minne meg selv på Hans trofast løfter.

Når jeg føler det er umulig, sier Gud at det umulige er mulig (Luk.18.27).

Når jeg føler meg overbelastet, sier Gud at Han vil bære byrdene og gi meg hvile (Matt.11.28-30).

Når jeg føler ingen elsker meg eller bryr seg, sier Gud at Han elsker meg (Joh.3.16).

Når jeg føler jeg ikke kan fortsette ett skritt til, sier Gud at Han gir kraft og styrke (Jes.40.29,31) og at Hans nåde er nok (2.Kor.12.9).

Når jeg ikke har overblikk, sier Gud Han vil lede meg (Ordsp.3.5-6).

Når jeg ikke klarer, sier Gud at i Ham makter jeg alle ting (Fil.4.13) og at Han vil dekke alle mine behov (Fil.4.19).

Når frykten siger inn, sier Gud at jeg gav deg ikke fryktens/motløshetens ånd (2.Tim.1.6)

Når morgendagen skremmer, sier Gud bekymre deg ikke, kast alt på meg (Matt.6.34 + 1.Pet.5.7)

Når jeg føler meg alene sier Gud Jeg vil aldri svikte eller forlate deg (5.Mos.31.6,8 og Heb.13.5).

Når jeg lurer på om det er verdt det hele, minner Gud meg på at alt samvirker til det gode (Rom.8.28) og at hvis jeg ikke gir opp, vil jeg i rette tid høste (Gal.6.9) og at det faktisk er evig verdt det! (1.Tim.4.8,10)

Når jeg… det er løfter for enhver omstendighet. Gud har sagt at når vi går gjennom vannene er Han der, elvene ikke overskylle oss eller flammen svi oss. Vi vil måtte gå gjennom vanskeligheter, men de vil ikke ødelegge oss, fordi Gud er der med oss og i Kristus er vi mer enn overvinnere. Gud er mer enn nok, og ingenting er for stort og vanskelig, ingenting er for lite og ubetydelig for Ham. Gud ER mitt alt i alle ting, om jeg her og nå føler det slik eller ikke. Det er ikke hva jeg føler som er viktig, men hva jeg velger å tro og leve etter. For vi lever ikke etter det synlige, ei heller etter følelser, men av tro!

Er Gud ditt alt i alle ting?