av

Et fungerende kristenliv krever både tillit og lydighet

Har du noen ganger sett en fugl som flyr med bare en vinge? Det er det vel få av oss som har. For at en fugl skal klare å holde seg oppe må den ha to vinger, og for at den skal kunne fly godt må begge vingene fungere. Er den ene skadet vil ikke fuglen klare å holde seg oppe og hvis den klarer å lette litt, kommer den ikke langt.

Hva har dette med ordene i tittelen å gjøre- tillit og lydighet? Jo, for at vi skal ha et kristenliv som fungerer trenger vi å ha både tillit til Guds ord og verk og vi trenger å adlyde det. Tillit og lydighet er som to vinger på en fugl, begge må være i funksjon for at det skal være mulig å fungere etter den mente hensikt.

Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell. (Matt. 7:24-25

Det er så lett å unnskylde vår lunkenhet og vår manglende iver etter å presse inn på Gud, på nettopp Gud. «Jesus må skape lysten i meg» og «Guds Ånd må virke det fram i meg» er ikke sjeldent hørt. Men Gud har allerede gitt oss en invitasjon til å erfare hans nærvær og til å leve et liv hvor vi vokser i både kjennskap og kunnskap til ham, der vi modnes og grunnfestes i troen og der vi vokser i helliggjørelse. Han gav oss den invitasjonen da Jesus sonet for vår skyld og skam, da han overvant døden og han gav den da han gav oss Den Hellige Ånd. Gud har allerede gjort de tingene, han har allerede invitert oss inn i et mektig, dypt og nært fellesskap, men vi har så mye annet å gjøre som er viktigere, eller morsommere, eller mer underholdende…

Derfor ber vi alltid for dere at vår Gud må gjøre dere verdige til det kallet dere har fått, og fylle dere med all vilje til det gode og med en tro som med kraft viser seg i gjerning. Da skal vår Herre Jesu navn bli æret hos dere og dere få ære av ham, ved nåden fra vår Gud og Herren Jesus Kristus. (2. Tess. 1:11-12)

«Nåden holder» og «Jesus har alt gjort det» holder ikke. Jo, Jesus har allerede gjort soningsverket og vi blir frelst av nåde. Men skal vi vokse som troende må vi gjøre en stor innsats selv også. Ikke fordi vi skal gjøre oss fortjente til Guds velsignelser, men fordi hvis vi ikke bevisst tar til oss Guds ord og bruker tid i bønn, vil verden og vår menneskelige natur dra oss bort fra Gud. Vi har det ikke naturlig i oss å søke Gud fordi menneskenaturen står Gud imot. Og det kommer heller ikke enkelt om vi skulle bestemme oss for det, for vår sjels fiende vil legge alle mulige hindringer i veien for at vi skal bruke mer tid i bønn og Bibel og søke mer av Guds fylde. Vi må bestemme oss, vi må begynne å handle etter det og vi må fortsette selv når alt går skeis eller det er tungt. Og takk Gud, Den Hellige Ånd vil åpenbare ordet for oss og hjelpe oss å vokse i og virke for Herren.

Livet som troende er et liv der vi søker å bli bedre kjent med Gud, få erfare en større fylde av ham, få være i hans majestetiske nærvær og der våre liv leves for Gud og andre mennesker. Vi lever i tillit til at Hans ord, løfter og kjærlighet er sanne, men vi kan ikke bare ha den delen, vi må også leve i lydighet mot Guds Ord. Og egentlig, den sanne troende er ikke den som enten går i tillit eller går i lydighet, men den som lever i både tillit og lydighet. Det er to sider av samme mynt, og som vi vet, for at en mynt skal ha verdi må begge sidene være der, eller som nevnt over; for at en fugl skal kunne lette og fly, må begge vingene fungere.

Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og kropp bli bevart uskadet, så dere ikke kan klandres for noe når vår Herre Jesus Kristus kommer. (1. Tess. 5:23)

av

Ikke gjem historien din (2)

For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro. (Rom. 1:16-17)

Mange av oss synes at det er vanskelig å dele vår tro med andre mennesker, i hvert fall med mennesker som ikke har et bevisst forhold til å leve med tro i hverdagen. Vi tror at vi må kunne Bibelen på rams og forklare hver minste detalj, vi må ha oversikten over ættetavler og innsikt i de utroligste emner, vi må kunne ordlegge oss fengende, fancy og overbevisende, vi må… vi legger opp til at vi skal feile, ja hvis vi i det hele tatt klarer å finne motet til å gå over de store murene vi har bygget opp i tankene våre da.

Vi har egentlig bare to ting vi kan dele med andre, og det gjelder leg og lærd, ung og gammel, ung troende eller moden troende, uansett hvem vi er har vi Guds ord og Guds fingeravtrykk i våre liv. Vi har ikke annet å dele, kun de to. Vi har Guds ord slik det er skrevet i Bibelen og vi har Guds nåde og kraft slik den har virket i livene våres.

Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss. Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere… (1. Joh. 1:1-3a)

Vi må ikke gjemme bort den del av historien vår som forteller om Guds nåde og tilgivelse, Guds livforvandlende kjærlighet og kraft, Guds evne til å styrke, trøste og lede oss, vi må legge den åpent ut for andre mennesker. Vi trenger ikke fortelle alle de flaue detaljene, men vi må fortelle hvordan Gud har vist seg trofast i våre liv. Vi må dele vårt vitnesbyrd med andre, Guds fingeravtrykk i våre liv.

For noen vil det være hvordan de overvant bitterhet ved Guds hjelp, for andre hvordan de fant mening i mørkeste stund, for noen er det ordene om å ikke være alene men ha en trøster, mens andre har vitnesbyrd om helbredelser, overnaturlig inngripen og annet.

Mennesker leter etter noe ekte noe, og det har vi å dele med dem, ord om en Gud som er tilstede i våre liv med nåde, kjærlighet og hjelp. Vi føler kanskje ikke at hva vi har er så veldig mye å dele, men for andre kan det være veldig stort og viktig. Bare ta meg f.eks, jeg synes ikke jeg har så mye jeg skulle sagt, men jeg ønsker å peke på Jesus og vise andre at Gud er trofast og god mot oss. Jeg synes ordene og livet mitt er litt smått, men det er mitt vitnesbyrd, mitt liv med Guds fingeravtrykk spredd ut over hele seg. Jeg kan bare dele de ord jeg har lest og helst fått åpenbaring over, og jeg kan bare dele livet mitt slik det har vært og er. Det er hva jeg har, det er hva jeg kan gi, og vet du hva, det er nok.

Ikke gjem historien din for andre, fortell andre om Guds trofasthet og kjærlighet mot deg, la alle de fingeravtrykk Gud har satt på ditt hjerte og ditt liv deles frimodig med andre.

første gang postet nov 2016

av

Ikke gjem historien din

I den første av to deler skal vi snakke om å ikke gjemme historien vår for Gud, i den andre delen tar vi for oss å ikke gjemme historien vår for andre.

Jeg har hatt perioder i livet der jeg ikke har villet fortelle Gud hvordan ting står til og hvor på trynet jeg har gått. Jeg har vært for skamfull over hva jeg gjorde, og jeg som aldri skulle falle i de tingene da! Jeg har vært for usikker på om nåden var stor nok for dette også, og jeg hørte mange hviskende løgner om at nå har du virkelig gjort det, denne gangen er det ikke hjelp å få.

Jeg vet ting i dag som jeg skulle ønske jeg visste da, men samtidig vet jeg at det har vært en læreprosess. Selv om jeg bak der hadde blitt fortalt hva jeg i dag har erfart, er det stor sannsynlighet for at det ikke ville hjulpet meg veldig mye (jeg er utrolig sta og må dessverre for ofte lære av egne feil i stede for å dra nytte av andres visdom).

La oss med en gang slå fast at Gud vet alt om oss, også alle de tingene vi prøver å holde skjult for alle andre. Men det er ingen god idé å prøve å holde våre feil, fall og synder borte fra Gud. Hvordan kan vi? Han vet og ser jo alt…

Herre, du ransaker meg og du vet – du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier. (Sal. 139:1b-3)

Men det forunderlige er at selv om vi vet dette, så er det noe inni oss som holder oss tilbake fra å si rett ut til Gud at vi feilet, falt, syndet og gikk på trynet. Det er liksom for flaut og skambelagt å si det rett ut, vi føler oss fordømt av vårt eget hjerte.

For selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt. (1. Joh. 3:20)

Vi må huske at vi trenger ikke å si disse tingene til Gud for å informere ham om hvordan det går med oss, vi trenger å si dem fordi vi trenger å ta ansvar for egne liv og fordi vi trenger hjelp, legedom og gjenopprettelse. Vi trenger Guds nåde. Både den del som stiller oss til ansvar, den som tilgir og leger oss og den som hjelper oss å klare bedre neste gang. Vi trenger å være ærlige om hvor vi er overfor Gud, be om tilgivelse for det fall eller de feil vi har gjort og så må vi velge å tro Guds ord om at vi er tilgitt.

Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1. Joh. 1:9)

Uansett hvor dypt du har falt eller hvor mange ganger du har feilet, Guds nåde er nok. Du kan ikke «bruke opp» nåden, du kan kun hindre den fra å virke gjennom stolthet og overmot. La ikke frykt holde deg tilbake fra å være ærlig innenfor Gud, om det kjennes en smule flaut og ubehagelig ut, du trenger Guds hjelp. Ikke gjem historien din for Gud, legg den åpent fram og la deg overraske over hvor stor kjærlighet han har for deg, hvor dypt hans nåde rekker og hvor barmhjertig og god han er.

første gang postet i nov 2016

av

Vi tar til takke med så lite

Gud har en hel sjø av herlighet, glede og fred som vi kan få del i og av, men de fleste av oss tar til takke med noen dråper eller et halvt glass. Hvorfor er det slik?

Hvis vi virkelig tror på alle de fantastiske løftene Guds Ord er full av, hvorfor tar vi til takke med så lite?

Hvis vi virkelig hadde forstått og sett hvem Gud er tror jeg at vi ikke hadde gitt oss så lett. Gud sier at den som søker ham vil han komme nær, de som er i Ordet og vandrer i Ånden vil få oppleve en stadig sterkere fyllelse av Gud og hans nåde, kraft og kjærlighet. De som legger ned sitt liv for Gud, vil få velsignelser som ikke kan måles. Kan det være at vi egentlig ikke har sett Gud i all hans prakt, herlighet og majestet? Kan det være at vi egentlig ikke tror at det er så uendelig mye mer for oss hos Gud? Kan det være vi synes kostnaden er for høy?

Det er flere steder beskrevet en intens lengsel etter Gud i Bibelen, som dette verset:

Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. (Sal. 42:2)

Tenk deg en hjort som opplever tørketider. Det er litt siden den drakk siste slurk av pytten som  nå er tørket helt inn. Den er på vandring og leting, den søker etter hva den trenger for å overleve. Får den ikke vann, vil den dø. Det er intenst, det er en kamp på død og liv. Hvis den da finner en bekk, tror du den tar ett par små super og sier: Åhh, deilig! og går videre? eller vil den sluke i seg og holde seg i nærheten slik at den hele tiden kan gå og drikke seg utørst?

Den lengselen har vi alle i våre hjerter, men ofte så døyver vi den med alt mulig annet. Tror vi ikke Gud vil tilfredsstille den lengselen? Ser vi ikke at det er bare i hans nærhet at vi vil finne tilfredsstillese for våre sjeler og bare Gud kan gi den mat og drikke som stiller sjelens tørst og sult? Ser vi ikke at i Kristus har vi fått tilgang all åndelig velsignelse i himmelen?

Hvorfor stiller vi det med filmer og interesser, hvorfor går tiden til det forgjengelige? Hvorfor søker vi ikke Guds ansikt så mye mer og med en stadig dypere og mer intens sult og tørst?

Vi tilfredsstilles alt for lett… Vi tar til takke med noen dråper i stede for å legge på svøm, vi tar til takke med å skue Gud på avstand i stede for å søke stadig nærmere… vi tar til takke med småtteri når Gud har lagt så utrolig mye mer klar for oss. Hvor det må bedrøve Guds hjerte at vi tilfredsstilles så lett av så lite…

første gang publisert i mai 2013
(en liten presisering, jeg snakker her om å søke Gud i hans ord og bønn, ikke gjennom følelser og «åndelige» opplevelser)

av

Jeg tror du er Gud

Orker jeg mer nå?

Orker jeg å skrive at jeg tenker slik?

Orker jeg å være ærlig om at livet er tøft og mer enn jeg takler?

Det er tidlig søndagskveld og jeg satt og lurte på om det egentlig var en dag i uka som gikk som jeg ikke hadde måtte gjøre noe og kom til at jeg tror tirsdag, men jeg husker ikke helt. Det har vært så mye i det siste, og mer kommer det i ukene foran også, inkludert eldsteguttens konfirmasjon om ett par uker.

Jeg har ikke problem med å si at nå føler jeg ikke at jeg takler livet, at det er mer enn mine skuldre kan bære. Men jeg satt å lurte på om jeg orket å være ærlig overfor dere… Noen vil ta det som at jeg søker oppmerksomhet, andre som at jeg sier feil ord og må snakke positivt, noen som at jeg mangler tro, men så er det dere jeg skriver dette for, dere som trenger å høre at det er andre også som føler livet er for mye og som trenger å høre at det er greit å føle det slik.

«Man får ikke mer enn man kan bære» sier mange, uten å være klar over at dette ikke er et bibelsk utsagn i det hele tatt. For er vi ærlige, så vet mange av oss at livet gir oss mer enn vi kan bære. Livet er noen ganger for mye. Det uttrykket er tatt fra et vers hvor det står at vi ikke skal møte fristelser som vi ikke kan klare å stå igjennom, det sier ingen ting om livets prøvelser og utfordringer, kun fristelser (se 1.Kor.10:13). Og hvis det var sant, at vi aldri skulle møte mer enn vi kunne klare selv, da ville vi ganske sjeldent ha søkt inn til Gud, klynget oss til ham, holdt fast på hans ord om at han er sterk nok for oss og at han aldri vil svikte eller forlate oss. Våre utfordringer driver oss til Gud, de skaper et behov i oss og de skaper en lengsel etter å oppleve at Gud er mer enn nok også i dette.

«Du må snakke positivt og ha positiv bekjennelse» er det andre som sier. Og da tenker jeg «nja… skal jeg lyve da? Skal jeg si ting er bra når det ikke er?». Vi trenger å bevare en positiv holdning, men det betyr ikke at vi skal fare med løgn. Å si alt er bra når det absolutt ikke er, det er løgn, ikke tro. Men det at jeg sier at nå er det tøft å være meg, betyr ikke at jeg ikke tror på Guds ord om at han er med og at han vil bære meg igjennom, jeg er bare ærlig om hvordan livet er her å nå. Skulle vi bare ha positiv bekjennelse er det jammen med mye av Salmenes bok i Bibelen som må fjernes, for der er det hvertfall mange vers om at ting er vanskelig, det er mørkt, min sjel er nedtrykt til døden og mye annet. Når kong David kunne være ærlig om det vonde og tunge og fortsatt være en mann etter Guds hjerte, da kan jeg også være det å fortsatt være et Guds barn som stoler på ham, hans ord og løfter.

Vi vil så gjerne tro på de som sier at det er bare å bekjenne og proklamere ordet i tro så skal alt bli så bra, men mange av oss vet at det er ikke slik det fungerer… vi vet det fordi vi lever det. Jeg ville gjerne trodd dem som sier at alle himmelens velsignelser er for vårt jordiske liv, men jeg finner ikke dette i Bibelen. Jo, jeg kan finne vers som kan brukes i den betydning, men jeg ser ikke at helheten gir den beskrivelsen. Hva jeg derimot ser er at Gud i både liv og død, i både glede og smerte, i både latter og tårer er med og at Han er god, rettferdig og hellig. Uansett hva jeg møter så er og blir han Gud og han fortjener alltid min lovsang, både når de er kledd i latter og når de er kledd i tårer.

Tårene mine som tømmes ut i bønn og sukk er et tegn på at jeg velger å stole på ham, frustrasjonene jeg øser ut er tegn på at jeg velger å legge byrdene over på ham, at jeg lar bønnesvaret være opp til ham er tegn på at jeg søker hans vei og vilje, i alt det tunge er min tillit til ham fordi jeg tror vet han er Gud. For meg er ikke det viktigste at livet blir godt og hverdagen enkel, men at Gud gjennom alt løftes fram, æres og gjøres kjent.

Jeg orker ikke mer akkurat nå, men jeg vet at jeg trenger ikke klare alene. Gud vil hjelpe meg. Kanskje opplever vi mirakler som løser opp situasjonene eller kanskje opplever vi det mirakelet det er at Gud lar oss stå støtt igjennom stormene mens vi i overgivelse og tillit priser ham med tårevåte kinn. Begge deler er like store mirakler, for det viser at Gud ser oss og hjelper oss. Kanskje ikke slik vi føler for det, men alltid slik han ser det best.

Jeg sukker kanskje at jeg er så sliten at det føles som om innsiden er vrengt ut, men jeg vil fortsette, fordi jeg vet at Gud er både god, trofast og rettferdig. Gud er min frelser, min klippe og mitt trygge vern. Gud har lys, visdom og hjelp for også dette, og hans vei og vilje er så mye viktigere og riktigere enn mine følelser og ønsker om en lett vei ut.  Så jeg sukker «Jeg orker ikke mer, men jeg vet at du er Gud og for meg er det nok» og fortsetter med hva som må gjøres.

Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke flomme over deg. Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg. (Jes. 43:2)

3 nylige innlegg fra den andre bloggen:
Fotvask/hjertevask om kvelden
Hvordan be når livet er for mye?
Når bønnesvaret er «Jeg Er»