Ikke gjem historien din (2)

For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro. (Rom. 1:16-17)

Mange av oss synes at det er vanskelig å dele vår tro med andre mennesker, i hvert fall med mennesker som ikke har et bevisst forhold til å leve med tro i hverdagen. Vi tror at vi må kunne Bibelen på rams og forklare hver minste detalj, vi må ha oversikten over ættetavler og innsikt i de utroligste emner, vi må kunne ordlegge oss fengende, fancy og overbevisende, vi må… vi legger opp til at vi skal feile, ja hvis vi i det hele tatt klarer å finne motet til å gå over de store murene vi har bygget opp i tankene våre da.

Vi har egentlig bare to ting vi kan dele med andre, og det gjelder leg og lærd, ung og gammel, ung troende eller moden troende, uansett hvem vi er har vi Guds ord og Guds fingeravtrykk i våre liv. Vi har ikke annet å dele, kun de to. Vi har Guds ord slik det er skrevet i Bibelen og vi har Guds nåde og kraft slik den har virket i livene våres.

Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss. Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere… (1. Joh. 1:1-3a)

Vi må ikke gjemme bort den del av historien vår som forteller om Guds nåde og tilgivelse, Guds livforvandlende kjærlighet og kraft, Guds evne til å styrke, trøste og lede oss, vi må legge den åpent ut for andre mennesker. Vi trenger ikke fortelle alle de flaue detaljene, men vi må fortelle hvordan Gud har vist seg trofast i våre liv. Vi må dele vårt vitnesbyrd med andre, Guds fingeravtrykk i våre liv.

For noen vil det være hvordan de overvant bitterhet ved Guds hjelp, for andre hvordan de fant mening i mørkeste stund, for noen er det ordene om å ikke være alene men ha en trøster, mens andre har vitnesbyrd om helbredelser, overnaturlig inngripen og annet.

Mennesker leter etter noe ekte noe, og det har vi å dele med dem, ord om en Gud som er tilstede i våre liv med nåde, kjærlighet og hjelp. Vi føler kanskje ikke at hva vi har er så veldig mye å dele, men for andre kan det være veldig stort og viktig. Bare ta meg f.eks, jeg synes ikke jeg har så mye jeg skulle sagt, men jeg ønsker å peke på Jesus og vise andre at Gud er trofast og god mot oss. Jeg synes ordene og livet mitt er litt smått, men det er mitt vitnesbyrd, mitt liv med Guds fingeravtrykk spredd ut over hele seg. Jeg kan bare dele de ord jeg har lest og helst fått åpenbaring over, og jeg kan bare dele livet mitt slik det har vært og er. Det er hva jeg har, det er hva jeg kan gi, og vet du hva, det er nok.

Ikke gjem historien din for andre, fortell andre om Guds trofasthet og kjærlighet mot deg, la alle de fingeravtrykk Gud har satt på ditt hjerte og ditt liv deles frimodig med andre.

første gang postet nov 2016

Du har nok feil adresse Gud

Hvor ofte tviler vi ikke på at Gud vil virke gjennom oss…

  «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» (Jes. 1:8)

Hadde vi trodd at Gud ville bruke oss for å nå andre mennesker, hadde mye mer skjedd rundt oss. Men vi tror at vi ikke er gode og dyktige nok til at Gud kan bruke oss… At han kan og vil bruke andre har vi ingen tvil om, men oss… meg? Nei, det går nok ikke… Jeg er ikke flink nok til å ordlegge meg, jeg er ikke alltid snill nok, jeg kan ikke spille instrument, jeg kan ikke tale og synge… nei Gud får finne noen andre, noen bedre noen.

Tenk om Ester hadde sagt det da onkelen sa at kanskje det var for en tid som dette hun hadde fått dronningverdighet. Hva hadde skjedd med jødene hvis hun ikke hadde adlydt og gått inn i det kall Gud la over hennes liv. (Esters bok)

Tenk om Moses hadde sagt til Gud at «vet du hva Gud, jeg er gammel og min tid var for 40 år siden, du får nok finne noen andre. Ikke bare er jeg elendig til å tale, men jeg er gammel og knirkete også». (2. Mos. kap. 3)

Eller David, tenk om ikke han hadde reagert på at kjempen hånte Gud og reiste seg i villighet til å forsvare Guds navn. Han hadde ikke styrke i seg selv, men han visste Gud er trofast og vil forsvare sitt navn og sin ære. Hva hadde skjedd med folket den gang hvis ikke David gikk til kamp mot Goliat? (1. Sam. kap. 17)

Eller tenk på Noah, tenk om han ikke hadde bygget båten og tatt med seg alle dyrene. Tenk om han bare hadde bygget ei lita sjekte og funnet seg ei lita elv og ventet der med familien sin til regnet startet. (1. Mos. 7)

Tenk på Elisabeth som ble mor til døperen Johannes (Luk. kap. 1), Maria som ble Jesu mor (Luk. kap. 1) og Hanna som ble mor til profeten Samuel (1. Sam. kap. 1), hva hadde skjedd hvis ikke de var lydige mot Guds kall for dem og deres liv?

Gud kaller oss til å reise oss opp å bli mennesker han kan bruke for å nå andre med evangeliet. Du er kalt til å være Guds vitne i hverdagen. Du er kalt til å fortelle om den store nåde og kjærlighet Gud ønsker å utøse over andre sine liv. Du. Jeg.

Gud kaller ikke alltid de mest dyktige og mest sannsynlige, han kaller oss alle til å dele evangeliet med andre. Og så er det Gud som skal gjøre verket, både i oss slik at vi blir istandsatt til tjeneste og gjennom oss slik at andre kan bli berørte av Herren.

Jeg tror Gud sier til mange av oss akkurat det samme som Gideon fikk høre (Dom. kap. 6):

 « Herren er med deg, du djerve kriger.» (v 12)
«Gå og bruk den styrken du har, til å berge Israel ut av hendene på midjanittene! Det er jeg som sender deg!» (v 14)
«Jeg vil være med deg, og du skal slå midjanittene, alle som en.» (v 16)

La oss skrive om versene litt til å passe oss. Du Guds barn, jeg er med deg, sier Herren. Gå i den styrke du har og som den du er. Fortell dine naboer, familiemedlemmer, arbeidskollegaer og andre du møter om meg. Vis dem min nåde og kjærlighet og frykt ikke. Det er jeg som sender deg og jeg vil være med deg. Du skal få ord i rette tid og du skal få den styrke, visdom og nåde du trenger. Lyset i deg vil overvinne mørket rundt deg.

Gud stiller det samme spørsmålet i dag som Jesaja fikk høre: Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss? Jesaja svarte umiddelbart ja til Guds kall og oppgave, hva gjør vi? Våger vi å legge tvilen tilsides og tro at Gud faktisk vil bruke oss for å nå andre mennesker? Guds Ord sier så, vil vi tro og leve deretter?

Gud har ikke tatt feil adresse eller telefonnummer når han bringer mennesker inn i ditt liv. Du er den Gud vil bruke for å fortelle dem om hans nåde og godhet. Du er den Gud vil virke gjennom. Du, et mektig redskap i Guds hånd.

En trofast hjelper i nøden

Kast din byrde på Herren, han vil sørge for deg!
Han lar aldri den rettferdige vakle. (Sal. 55:23)

En annerledes kvelds-lesing gav ettertanke som fortsatt  runger. Etter den utvalgte bibelhistorien var lest var det størsten som bladde for å finne hva han ville. Han er innom oljekrukka som ikke ble tom, men vil ikke lese den. Så kommer ett av flere gulløyeblikk (de kom på rad den kvelden).

Men mamma, det ligner på da vi hadde en melpose som ikke ble tom. Ja, det gjør det. Vi hadde handlet litt ekstra mel på høsten og det rakk til våren selv om vi bakte og bakte, det ble faktisk ikke tomt før vi kom økonomisk ovenpå igjen (noen titalls tusen i ekstra og uforutsette utgifter tar måneder å komme seg etter). Og i denne tiden hadde vi også ei Zaloflaske som ikke ble tom, forteller jeg. I 3 måneder stod den der med 3 cm såpe i, og selv om den ble brukt mange ganger daglig, var det fortsatt like mye. Vi snakket også om fryseren som ikke ble fylt på noe særlig men som likevel ikke ble tom, selv om det var oss, en nabo-familie og en singel nabo som spiste av den. Og om da vi en fredag i samme periode oppdaget av våren virkelig var her og gutta trengte lave sko for to uker siden. Den kvelden ble noen minnet om å hjelpe oss og lørdag morgen kunne vi gå å kjøpe sko til dem. Jeg vet hvem som gjorde det, det var pappa’n til Jesus, smiler eldsten. Småtten er like enig og også svært forbauset over den Zalo-flaska, går det virkelig ann? Ja, med Gud gjør det!

Det er så i tråd med hva jeg og minsten snakket om på ettermiddagen, at gjør vi hva vi kan vil Gud sørge for hva vi ikke kan. Kan jeg jobbe, men vil ikke, er det lite vits i å be Gud om mat på bordet. Kan jeg derimot ikke, fordi helsa ikke tillater det eller jeg ikke får jobb tross anstrengelser, er det selvsagt å tro Gud vil hjelpe.

Jeg skriver om det i forhold til økonomisk forsørgelse da det var det gutta og jeg snakket om, men det gjelder i forhold til det meste. Vil vi, men kan ikke i egen kraft, kan og skal vi stole på Guds hjelp. Om det er styrke til å møte frykt, mot til å gå til noen, hjelp til å tilgi,om vi trenger legedom og gjenopprettelse, uansett hva- Gud er mer enn villig til å hjelpe oss med hva vi enn møter.

Gud virker gjennom våre liv

“Dere er jordens salt… Dere er verdens lys… la lyset deres skinne for menneskene slik at de kan se de gode gjerningene deres og ære deres Far, Han som er i himmelen.” (Matt.5.13-15)

Gud fører andre mennesker nærmere seg selv gjennom hvordan vi lever våre liv. Det vitnesbyrd vi frembærer er enten med på å skape avstand mellom mennesker og Gud, eller det kan være med på å trekke dem nærmere.

Ett vitnesbyrd trenger ikke alltid være uttalt, det vises i hvordan vi lever livet, i hvordan vi takler motgang, i hvordan vi forholder oss til og behandler andre mennesker. Hele vårt liv er ett stort utstillingsvindu.

Lever vi livet på en slik måte at mennesker blir nysgjerrige? Hvorfor smiler du nesten alltid? Du har alltid noe godt  si… Hvordan kan du stå oppreist etter alt du har vært igjennom? Hvorfor er du ikke bitter? Hvorfor… fordi Herren er min hyrde, fordi Gud har lovet å være med meg alle dager, Han har lovet å aldri svikte meg eller forlate meg- og Han holder sitt ord og alle sine løfter- derfor!

Mennesker vil ofte ikke høre det talte ord til å begynne med, men det kommer en tid der det også må gjøres- som da Filip møtte den etiopiske hoffmannen, da var det tid for å legge ut evangeliet om frelse og dom for han, da ble Kristus og Hans forsoningsverk forklart utfra skriften. Men oftest er det slik at mennesker ikke bryr seg om hva vi har å fortelle, før de vet vi bryr oss– da er døren plutselig mye mer åpen.

Lever vi livet som jordens lys og salt? Vi har himmelen som hjemland, livet her på jord er kun midlertidig, vi har ett oppdrag- er vi oppdraget som himmelens ambassadører bevisst?

Kjære Gud, la Ditt lys og Din sannhet virke gjennom mitt liv. Jeg vet at det ikke kan gjøres i egen kraft, hjelp meg å leve ett liv som er Deg til ære og andre til gagn. Hjelp meg å ikke glemme at tiden her er midlertidig og kort, la meg alltid ha oppdraget for øye, i Jesu Navn, AMEN!


La mitt liv vitne klart – om Din kjærlighet og makt
la hvert ord, hver gjerning – bli fylt av Din kraft
La min tid her på jord – være Deg til behag
så oppdraget leves  – og til Deg, menn’sker dras

Første gang publisertmed Gud i hverdagen mars 2010

Da har «Ett ord for dagen» nådd en ny milepæl. Innlegget i dag er #200 på denne bloggen. Takk til dere lesere for positive tilbakemeldinger og mest av alt, takk til Gud som har gjort det mulig. Hadde ikke klart det uten han! Har flere ganger hatt lyst å gi opp, men har alltid fått en oppmuntring i rett tid og alltid «fått innlegg» å skrive/dele, selv om det mange ganger har føltes ut som det kom i siste liten.

en vandrendes reklameplakat

Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules…Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen! (Matt. 5:14+16)

Det er nok litt feil å si at Jesus gikk rundt som en vandrendes reklameplakat, men Jesus sa selv at de som hadde sett ham, hadde sett Faderen, og at hans hjerte var å gjøre Fars vilje. Jesus liv var et bilde på hvem Faderen var. Den omsorg Jesus viste, var en gjenspeiling av Faderens hjerte, den refs og formaning Jesus kom med mot synd og religiøsitet, var ett uttrykk for Fars hjerte. Jesus viste i sine ord og handlinger hvem Gud Fader er.

I våre omgivelser er det mange mennesker som aldri vil plukke opp en bibel å lese, det eneste bilde de har av hvem Jesus er, er hva de ser i oss. På den måten er også vi vandrende reklameplakater. Vi lever våre liv i glasshus og andre ser på oss for å vurdere om Gud er noe de ønsker seg.

Viser vi gjennom ord og handlinger hvordan Gud er? Er det Guds hjerte og kjærlighet som stråler ut av våre liv? Lever og snakker vi slik at andre blir dradd mot det budskap vi lever og forteller?

Våre liv kan enten føre mennesker på større avstand fra Herren, eller det kan dra dem mot ham.

Vi føler nok alle at vi titt og ofte kommer til kort i det å reflektere Jesus i våre liv. Når vi føler at vi kommer til kort og trenger en forandring, kan vi gå til Gud.Gud, jeg vet at for mange er jeg den eneste bibelen de leser. og jeg ønsker at du skal reflekterers i mitt liv. Jeg klarer ikke alltid så godt selv, men vis meg hvem du vil jeg skal hjelpe, hvem du vil jeg skal gå til. Jeg er klar til å være lys og salt i denne verden. Du har min lommebok, mitt hus, min tid og meg. Led meg, hjelp og bruk meg Gud.

Viktigere enn å leve lett er å leve rett

Gå og forkynn: ‘Himmelriket er kommet nær!’  Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave. (Matt. 10:7-8)

Noe som tar oss til fjerde punkt, vi har glemt hensikten. Vi skal gi videre hva vi har sett og hørt. Ikke bare skal budskapet ut i Jerusalem, men også i Judea, Samaria og hele verden. Vi må ikke stoppe opp med meg, mine og mitt. Vi har fått i overflod for å gi videre.

Dette tar oss til femte punkt som er at vi danser litt for lett rundt gullkalven. Israelsfolket ble oppslukt av annet enn å lyde og tjene Gud, de gav seg hen i avgudsdyrkelse og vill og gledesfylt forlystelse. Det er ikke galt å glede seg, men forlystelser og fornøyelse må aldri ta over for det å tjene Gud og mennesker.
(utdrag fra innlegget: Se i nåde til oss Gud)

For to dager siden nevnte jeg at vi er ambassadører for Guds rike. Vi er ikke lenger av denne verden, selv om vi er i den. Selv om vi er del av en nasjon, et samfunn og et fellesskap her på jord, er vår egentlige familie Guds familie og vårt egentlige hjemland himmelen. Og her ligger det som er vårt kall, vår tjeneste- å gjøre Guds rike kjent. Som ambassadører skal vi jobbe for et rikes beste, for å bedre dets omry og for å fremme dets interesser, vekst og posisjon. Det er et kall alle kristne har, å være medå utbre Guds rike og vi har alle fulltidstjeneste som himmelrikets ambassadører. Det finnes ingen deltidsstillinger tiltenkt de unge, de eldre, de syke, de travle småbarnsforeldrene eller andre, vi har alle fulltidstjeneste. Kanskje har vi ikke den tittelen vi vanligvis forbinder med fulltidstjeneste som evangelist, pastor eller lovsangsleder, men til og med dem med titler som mamma, ektefelle, førskolelærer, sykepleier, ingeniør, kontormedarbeider, student eller hva det måtte være, er i fulltidstjeneste for Herren.

Tenk deg at du åpner avisen og ser overskriften: Norges ambassadør i Tjebestjina hjemkalt! Du leser videre og blir både overrasket og forundret over hva du leser. Den norske ambassadøren hadde begynt å bli for hjemmekjær i det land han var utstasjonert. Han var ikke like ivrig i å fremme norske interesser, han hadde også begynt å leve litt for utsvevede og var flere ganger observert sjanglende på gata med ny dame i armkroken,  i tillegg hadde han begynt å kjøpe seg opp land og eiendom for å kunne bosette seg. Ja han hadde til og med søkt om statsborgerskap i Tjebestjina.  Ikke bare nok med at han sluntret unna pliktene og bragt Norgs gode navn og rykte i vanære, men han hadde også begynt å jobbe for den andre nasjonen og fremmet nå deres interesser mer enn de norske. Hvem ville ikke ment at en slik ambassadør skulle hjemkalles?

Hva da med kristne? Er vi gode ambassadører for Guds rike eller har vi blitt for hjemmekjære i denne verden? Er vi for opptatt av å passe inn og være en del av «den fremmede kultur og tradisjon» i stede for å være stolte av vårt opphav og stå ranke og sterke som ambassadører for Gud den allmektige og hans himmelske rike?

1. Johannesbrev har en flott start, vi leser i 1:1-3 (egen understrekning)

Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss. Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus.

Vi ser at det er hva Johannes personlig hadde sett, hørt, tatt på og erfart som ble delt videre, og det ble gjørt for at andre skulle få frelsesbudskapet forkynt slik at andre kunne komme inn i fellesskapet med Gud.

Ofte gjør vi ting veldig vanskelige, men det viktigste vi har å dele med andre mennesker er vårt egne, personlige vitnesbyrd. Hva Gud har gjort både med oss og for oss, hva vi har fått ta del i og hvordan Gud har utfridd oss og hjulpet oss. Det handler om å leve et liv med integritet og trofasthet, det handler om å huske at vi er «undersåtter og tjenere», det handler om å huske hvem vi var og hvem vi er. Det handler om å gi videre hva vi selv mottok for ingenting. Det handler om troskap mot Herren og hans kongerikes regler, og det handler om å velge å leve rett i stede for lett. En ting om gangen, et steg om gangen, en dag om gangen. Å gå dit Gud leder og dele de ord han gir, å handle på de tanker vi får og om å være lys og salt i denne verden. Kongerikets verdier og skatter er ikke for at noen få og priviligerte skal få mer, men for at de fattige, svake, utstøtte og andre skal bli løftet opp.

Hvis Gud gir oss trøst, er det ikke bare for å trøste oss, men også for å forme oss til å bli trøstere som kan trøste andre. Gi videre den trøst du selv mottok.

Hvis Gud velsigner oss økonomisk, er det ikke for at vi skal leve i luksus, men for at vi skal ha hva vi trenger og likevel ha mulighet til å så inn i Guds rike og hjelpe andre.

Hvis Gud frelste oss, kan han frelse alle, og hva vi har erfart med Gud, hvordan han tok oss fra mørkets rike og over i lysets rike, det er virkelig ord og sannhet verdt å dele med andre. Skulle vi ikke ønske at andre også får erfare dette?

fortell det videre

Disse mine ord skal dere bære i hjerte og sinn. Bind dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke. Lær dem videre til barna deres, snakk om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. (5.Mos.11:18-19)

Mange ganger leser vi at Israels-folket skulle fortelle sine barn om Guds trofasthet og barmhjertighet, om alle de ganger de hadde sviktet Gud, men som han likevel hadde kommet dem nær og reddet dem. Den historien de hadde med Gud, skulle de fortelle videre til sine barn og barnebarn. Og gjennom personlige historier skulle barna få se, erfare og lære om Gud og hans trofasthet.

Foreldrenes oppgave var å lære barna opp i bud og regler, men de skulle også videreformidle en personlig dimensjon av gudsforholdet til sine barn. Slik er det i dag også. Mange ganger er det de personlige vitnesbyrdene som når inn til menneskers hjerter og som skaper åpenhet, håp og gir trøst og styrke.

Hos oss har vi enkelte historier om Guds inngripen som går mer igjen enn andre, men det å ta Gud med i hva vi opplever er helt naturlig. Om det er gjennom faste rutiner eller uventa opplevelser og utfordringer, om det er som takkeemne eller bønn om hjelp, om det er å tenke på andre eller det å uventa gjøre noe godt, Gud er med i alt. Men hva barna har fått erfare personlig sitter sterkest, for da har ikke bare hørt og sett, de har selv opplevd og erfart.

Når det stormer på det verste er det godt at noen som har opplevd sterkere stormer sier at de forstår det er tungt og vanskelig, men at de også vet Gud er trofast og vil ta meg/deg/oss igjennom dette også. Det er ikke like stor trøst og håp i at noen som ikke har opplevd noe i nærheten av tunge tider sier det vil gå bra. Den første har en tyngde over ordene som gjør at de går inn og synker ned i hjertet, de finner feste og får vokse seg sterkere. Den siste sine ord vil ofte føles som luft som er blåst bort uten å treffe oss i det hele tatt.

De som ikke har opplevd mye motgang og prøvelser har ikke like mye hjelp og trøst og komme med, fordi de ikke har den personlige erfaringen med hvordan Gud bærer, hjelper og støtter i slike tider. Men de som har gått gjennom ild og fossende elver, gjennom dødsskyggens dal og stått i stormvær med orkan styrke, når de sier: Jeg forstår, er det en tyngde som bare erfart liv kan gi. De sier ikke hva de med hodet vet, de sier hva de har levd og erfart- uansett hvor ille det er, Gud er der, han har kontrollen, han er trofast, han vil ta deg gjennom dette også. Bare hold fast og hold ut. Gud er med deg.

Vi trenger læresetningene og det skrevne ord, men vi trenger også det erfarte ord og liv. Mennesker som bare taler ord de ikke har erfart, kan sammenliknes med lettvektere, mens mennesker som virkelig har erfart hva de taler, blir tungvektere.

Gud bruker hva vi går igjennom eller har gått igjennom som ett vitnesbyrd overfor andre om hans trofasthet. Den trøst vi selv ble trøstet med, er vi nå istandsatt til å gi videre til andre som opplever motgang og prøvelser. Vi skal fortelle om Guds trofasther, barmhjertighet og inngripen i menneskers liv til de som kommer etter oss, både til vår egen jordiske familie, men også tl våre søsken i Herren.