Dagens innlegg ble begynt på i forbindelse med at vi måtte til med ny diett på den ene guttungen. Siden det i dag er fjorten år siden han ble født, ble dette innlegget litt naturlig å velge siden jeg tenkte på ham med en gang jeg så tittelen.

Bakgrunnen for at jeg begynte å skrive dette innlegget var at vi plutselig ikke bare måtte kikke etter gluten i mat, men vi har nå en liste som krever 2-3 A4-ark for å få plass… Når jeg plutselig må være enda mer nøye med å lese innholdsfortegnelser, har det gått mer og mer opp for meg hvor mye rart og forskjellig vi putter i oss uten å være klar over det. Bare prøv å kjøp mat uten løk eller hvitløk i, så ser du hva jeg mener. Så, med ønske om god helg til dere, her er dagens innlegg fra kategorien «kladdeboka» (dvs egentlig ikke ferdigskrevet men godt nok til å brukes).

Ja, folket mitt er dårer, de kjenner meg ikke. De er tåpelige barn uten innsikt.
De er flinke til å gjøre ondt, men kan ikke gjøre godt. (egen understrekning)

Da jeg leste dette verset, minnet det meg øyeblikkelig om faren ved å i hovedsak kun ta til seg hva andre sier eller skriver og ikke bruke tid selv til å bli kjent med Gud (NB! Gjelder også hva du leser her på bloggen!). Jeremia har snakket mye om at hele folket, fra topp til bunn, er på ville veier. Og at det også er falsk forkynnelse om fred og ingen fare selv om hele folket er på avveier og langt borte fra Gud.

At folket ikke var klar over dette kan vi kanskje skylde på manglende undervisning fra lederne? Eller? Uansett hvilken vei vi vrir eller vender på det, det er fortsatt ingen unnskyldning for at folket gikk bort fra Gud. Selv om de ikke hadde den Hellige Ånd slik vi har i dag, så kjente de sin historie om hvordan Gud mirakuløst utfridde dem fra Egypt og hjalp dem i alle år deretter, og de visste at Gud ikke godtok avgudsdyrkelse og annet. Men dette viser tydelig hvor viktig det er at vi kjenner GUDS ord selv og ikke bare hører på hva andre forteller Gud sier. Gud sa klart og tydelig på Jeremia sin tid at både prest og profet hadde faret vill og at de ord om fred og fremgang som de talte ikke var ord fra Herren. Tenk det, forkynnere, pastorer og andre fremstående kristenfolk delte budskap som ikke var til å stole på eller fra Herren…

Hvis vi ikke vet hva Gud sier er godt og vondt, hvordan kan vi da ta valg som er gode? Hvis vi ikke leser Guds Ord selv, hvordan kan vi da vite at hva andre sier er riktig? Og viktigst, kan vi stole på at hva andre sier er god mat/det sanne Guds ord virkelig er det uten å sjekke det opp selv?

Hvis vi skal leve nær Gud er det viktig at vi utvikler det personlige forholdet til ham og det kan vi ikke gjøre bare gjennom andre. Vi må selv sette av tid og lese Bibelen, vi må selv være stille innfor Gud og vi må selv søke Gud for svar på våre spørsmål. Det er ikke de andres forhold til Gud som vil bære meg gjennom de vanskelige tidene og istandsette meg til gode valg, det er det kun mitt eget personlige forhold med Herren som kan.

Den rettferdiges munn er en kilde til liv, men urettferdiges munn dekker over vold.
Hat vekker splid, men kjærlighet skjuler alle synder. (Ordspr. 10,11-12)

Kritikk kommer i hovedsak i to former, en mer positivt ladet enn den andre. La oss ta den positive formen for kritikk først, ofte kalt konstruktiv kritikk. Den kommer hovedsakelig fra mennesker som kjenner oss, men for oss som blogger kan den også komme fra faste følgere. Kjennetegnet er at det er sagt/skrevet på en måte som er ment å hjelpe oss videre. Kanskje for å hjelpe oss å formulere tekster bedre, kanskje for at det er ting i vår person vi bør endre eller fordi vi faktisk har tråkket eller skrevet feil. Bakgrunnsteppet er omsorg, den som sier/skriver hva de gjør, bryr seg faktisk om oss og vil oss vårt beste. Denne typen kritikk kan tidvis være vanskelig å forholde seg til, nettopp fordi vi vet at det er en stor dose sannhet i hva som sies eller skrives, og vi vet at vi trenger hjelp og støtte fra andre for å komme videre. Dette får oss til å føle oss litt små, men klarer vi å svelge unna stoltheten, vil vi finne mye hjelp, støtte og styrke i hva som sies.

Å akte på formaning er en vei til liv, å forakte tilrettevisning fører vill. (Ordspr. 10,17)

Den andre formen for kritikk er den som er negativ ladet og som kan være destruktiv hvis vi ikke takler den riktig. Den kommer fra mennesker som er ute etter å finne feil, uansett hvor små de er, den kommer fra de som føler seg bedre av å trykke andre ned og den har som eneste formål å ødelegge. Hvordan vi takler denne type kritikk er faktisk kritisk viktig for hvor godt vi har det med oss selv og hva vi holder på med i livet vårt.

Hvis vi tar alt inn over oss som personlige angrep vil vi sitte tårevåte og synes vi er udugelige og egentlig bare kan gi opp. Hvor dumme var vi som trodde at vi kunne klare dette? At vi var viktige? At vi kunne bidra med noe godt? Nei, våkn opp og innse at du er udugelig og bare kan kaste inn håndkleet. Dette er mildt sagt en uhensiktsfull reaksjon på kritikk…

Du sitter og taler mot din bror, din mors sønn skitner du til. (Sal. 50:20)

Hvordan kan vi da takle kritikk som dette på en mer nyttig måte? En av tingene vi bør huske er at hvis noen synes at det er viktig å kritisere oss på det vi har gjort, sagt eller skrevet, så har vi bidratt med noe som har fått andre til å tenke. At hva vi får tilbake er i negativ drakt, kan vi velge å overse, for mest sannsynlig er det ti positive tanker for den ene negative. Bare ta meg, jeg som har tenkt å fullføre og gi ut bøker som mer enn ti stykker kommer til å lese, må takle at noen av de elleve leserne vil ha noe kritisk å si om hva jeg deler. Men det betyr ikke at hva jeg har gjort ikke er bra eller viktig.

Hva er den lille sannheten i den kritikken som deles? Selv om denne type kritikk ofte er negativ og destruktiv kan vi finne lærdom i den. Hvis vi klarer å snu tankegangen slik, vil vi komme sterkere ut av det hele samtidig som vi ikke lar mennesker som ikke vil oss vårt beste trøkke oss ned og ødelegge oss. Jeg har bl.a. reagert på den sure og litt frekke måten enkelte har kommentert skrivefeilene mine på, men skal jeg la andres kommentarer ødelegge dagen min eller bare si at slik er det, jeg vet hvorfor og la det fare forbi…

Så en liten avslutningstanke. Hvis noen må kritisere andre for hver minste ting og for at de skal føle seg viktige og «større», må ikke disse menneskene ha noen store hull på innsiden? Ha sår som trenger legedom og egentlig slite litt med å være lykkelige og takknemlige over alt det gode de har? La oss heller elske dem, be for dem og vise godhet- ikke la oss bli trøkket ned av mennesker som lik oss, trenger nåde og omsorg.

For det er Guds vilje at dere ved å gjøre det gode skal stoppe munnen på uforstandige og tankeløse mennesker. (1. Pet. 2:15)

dette innlegget er i kategorien «kladdeboka». Det vil si at det egentlig ikke er helt ferdigskrevet, men jeg velger å publisere det som det står.

De færreste vil nok umiddelbart svare nei på spørsmålet i tittelen, men er det egentlig sant? Jeg gjør det, og noen ganger har jeg så lyst å hoppe på meg selv fordi jeg er frustrert over den stadige kamp mot stolthet og tendensen til å ta Guds ære. Jeg vet at Gud deler ikke sin ære med noen, men likevel så kjemper jeg i det området.

La meg gi en historie som forklaring.
I påskeferien var guttene og jeg og handlet nye klær og sko til dem. Det ble endel poser og de fikk begge fylt opp skapene litt med hva de trengte. Dagen etter handleturen skulle de til far sin og fikk beskjed om å pakke klærne de skulle ha med. Da kommer det fra minsten at han skal ha med alle klærne han kjøpte i går. Han kjøpte?

Jeg sa ikke noe til ham jeg, men det var faktisk ikke han som betalte mesteparten av det nye han hadde (selv om han brukt noen av bursdagspengene sine på en fotballtrøye og fotballsko). Om han fikk si ja og nei til hva han ville ha, så var det jeg som betalte for klærne og skoene.

Uskyldig?

De fleste vil si at det er det og det var ikke en stor sak for meg heller, men det dro automatisk tankene mine mot spørsmålet i tittelen: Tar jeg Guds ære? Og dessverre må jeg si: Ja, mye oftere enn jeg tror og ønsker.

I dag har JEG kommet meg gjennom dagen, JEG fikk det til, JEG har skjønt det, JEG klarte å få overtalt dem, JEG; JEG; JEG… Jeg ønsker at noen skal si jeg er flink og snill og god, men samtidig så er jeg klar over at jeg ønsker det fordi jeg ønsker å bli sett, verdsatt og være til nytte. JEG igjen… sukk

Jeg ønsker ikke å ta æren fra Gud, men samtidig så glemmer jeg fort at det er han som gir meg styrke og visdom, han som er kilden til glede og godhet, han som er alle gode gavers giver. Til og med når jeg gir av hva vi har til andre, så gir jeg videre hva jeg selv først har fått…

Gud deler ikke æren med noen,  ikke med meg, og ikke med deg…

Jeg er Herren, det er mitt navn. Min ære gir jeg ikke til andre… (Jes. 42:8ab)

Kategorien ‘kladdeboka’ som dette innlegget hører til under er innlegg jeg har hatt liggendes i kladdlista over lengre tid uten å skrive dem helt ferdig. Så hva du leser er egentlig et førsteutkast av et tenkt innlegg som aldri er blitt helt gjort ferdig. I ferier eller perioder som jeg ikke er i form, velger jeg likevel å publisere enkelte av disse da jeg mener de inneholder viktige sannheter  og kan være til nytt selv om de egentlig ikke er helt ferdige.