av

Et feilsteg videre

Å innrømme sine feil er ikke svakhet, det er å erkjenne sine begrensninger, å erkjenne at vi ikke alltid får det til. Å si at jeg gjorde feil, bør selvsagt etterfølges av et ønske om å enten rette opp i skade man har gjort og/eller å ikke gi opp nye forsøk. Når jeg klarer å innrømme at jeg feiler, får jeg et mer ydmykt forhold til meg selv og et mer medfølende og barmhjertig forhold til andre.

En erkjennelse av egen evne til å feile er både befriende og skummelt. Det er befriende fordi jeg tillater meg selv å være hele meg, men det er skummelt fordi vi vet aldri hvordan andre vil reagere. Vil de forstå? Avvise oss? Bruke det mot oss? Omslutte oss? Vi vet aldri når vi åpner opp og tør å vise sårbarhet og ærlighet… men vi bør ikke la dette holde oss borte fra å gjøre det.

Vi vet at vi selv ønsker å bli omfavnet, å bli møtt med forståelse, å få høre at vi fortsatt er gode nok, ja vi ønsker å bli møtt med nåde, barmhjertighet og omsorg. Vi vet at i våre feiltrinn ligger muligheter til å prøve på nytt med en litt annen innfallsvinkel, men noen ganger trenger vi andres støtte for å våge å reise oss opp og prøve på ny. Derfor:

Skulle vi være flinkere til å påpeke menneskers mot til å prøve når de feiler, enn å peke finger på alt som ikke fungerte. De våget i alle fall, og det er stort i seg selv. Kanskje gikk det ikke helt som ønsket, men de våget og de prøvde.

Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. (Fil. 2:3-4)

av

Takknemlighet

Nå er det vinterferieuke for guttene og som tidligere år går også bloggen inn i litt feriemodus. Denne gangen velger jeg å ikke poste tidligere innlegg, men heller ta ett dykk nedi den alt for store kladdeboka mi. Jeg vet at det som ligger der ikke er ferdig skrevet, men jeg tenker at det som er kladdet ned også kan være godt nok. Så, denne uka er det en ny kategori på bloggen som heter kladdeboka og innlegg merket dette er da ting som egentlig er underveis/under arbeid, men som jeg velger å bruke som det står. God ferie til de av dere som er inne i den tiden, og til alle ei velsigna og god uke! Første innlegg er en over to år gammel kladd…

 Takknemlighet er noe jeg må øve meg i, og en dyd jeg stadig må minne meg selv på. Det er ikke slik at det alltid flyter automatisk gjennom blodårene mine, noen ganger trenger jeg å ta tanker og følelser til fange og velge takknemlighet.

Som i går. Jeg har etter 8 harde måneder opplevd ett par-tre bedre uker. Min god er nok tilnærmet friske folks veldig, veldig dårlig, men for meg er det bra. Jeg har gledet meg over å oppleve at kroppen endelig klarer litt mer, selv om jeg savner at hodet også henger med. Men i går ble det litt stopp. Jeg hadde hatt ei alt for travel uke og det preget kroppen, jeg var ikke i form. Og der jeg stod og hang over gressklipperen kjente jeg frustrasjonen sige på. Jeg hviler litt og gjør litt mer, hviler litt og gjør litt mer. Tilslutt er jeg da ferdig med den veldig lille flekken plen som var mitt prosjekt og setter meg i en stol og kikker. En time på å klippe ca 10 m2 plen og ta sideskuddene på en syrinplante, at det går an… jeg kjenner at det er trist på innsiden og jeg må ta meg selv i nakken: Men du har gjort det. Det krevde pauser, men du har gjort det. Jeg må velge: Frustrasjon over at jeg kan gjøre lite og garantert får økte plager og smerter eller takknemlighet og fornøydhet over at jeg tross dagens form hadde gjort det. Jeg velger det siste, selv om det krever litt tankekraft og sterk innsats fra viljen.

Jeg tenkte at jeg er litt slik i forhold til Gud også jeg. Jeg glemmer noen ganger hvor jeg var, at Gud har tatt meg ganske lang vei i fra der jeg var da han fant meg. Jeg er langt fra den jeg var, Gud har vært trofast og god mot meg i mange, mange år. Men når det kommer tider som er tyngre enn vanlig, er det litt lett å glemme alt det gode han har gjort og se på det tunge som er rett foran. Jeg trenger å minne meg selv om alt som er gjort i mitt indre og i mitt liv og jeg trenger å løfte blikket og se på Jesus. Det er lett å se på pytten der rett foran meg og glemme at bak den pytten er det grønne enger og vakre fjell som viser seg.

av

Kjenner du Guds ord?

Den som kommer med en annen lære og ikke holder fast ved vår Herre Jesu Kristi sunne ord og den lære som hører gudsfrykten til, er hovmodig og skjønner ingenting. Han er bare syk etter diskusjon og ordkrig, og dette skaper misunnelse, ufred, beskyldninger, onde mistanker og stadig krangel mellom mennesker som har mistet dømmekraften og er kommet bort fra sannheten; de mener gudsfrykten er en vei til vinning. (1. Tim. 6:3-5)

Jeg er veldig kresen på hva jeg hører og leser og det er  fordi jeg mener det er ikke alt som deles som er riktig i forhold til Guds ord. Det er mennesker andre omfavner som store Guds menn og kvinner, som jeg ikke vil bruke tid på å lese eller høre. Ikke fordi alt de sier er feil, men jeg ser mennesketanker- og konstruksjoner i hva de sier. Jeg ser at de går lenger enn og utenfor Guds ord og også at Guds ord brukes til deres fordel og som trussel mot annerledes-forstående troende (jeg blir tilbakeholden når det snakkes som om deres oppfatning er den eneste sanne og riktige og de som ikke er enige er dumme eller forførte).

Dette ble på ny veldig alvorlig for meg dette da jeg for noen dager siden satt og leste meg opp på ett par «kjendis»-kristenledere. ALT, og jeg mener ALT, jeg leste på nettsidene deres var veldig bra. Det var til og med oppmuntrende lesning, og jeg ble skremt. Skremt over hvor lett jeg kan bli fanget inn, hvor lett jeg kan bli lurt til å godta et annet evangelium. For når de går lenger enn Bibelen sier, er det da Ånden som leder eller er det et annet evangelium?

Jeg ble igjen minnet om alle advarslene Jesus og de første apostlene gav om falske forkynnere. De vil komme, de vil lure oss med gode ord, de vil servere budskap som er menneskelig gode og oppbyggelige, de vil gjøre godt og ha godt ord på seg.

De jeg leste meg opp på skremte meg fordi jeg tidligere har lest bøker eller hørt taler og det har «skurret» på innsiden. Jeg har ikke fått hva jeg leser til å stemme og jeg har alltid spurt Gud: «Hva er dette? Er det jeg som er på vidvanke eller er det du som forteller meg at jeg skal holde meg borte?» Og det er mange jeg holder meg borte fra, også av dem flertallet omfavner.

Jeg har ikke hatt krefter til å sette meg skikkelig grundig inn i hva endel av de jeg kjenner skurring på forkynner og derfor er jeg alltid litt varsom når jeg snakker med andre om navngitte personer, dette er også grunnen til at jeg til nå aldri har skrevet og advart mot navngitte personer/retninger/grupperinger. Kanskje har det også noe å gjøre med at jeg ikke orker kampen som kommer i kjølevannet? Eller kanskje Gud i sin omsorg verner meg fra å måtte stå i det også?

Jesus sa til dem: Er det ikke derfor dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft? (Mark. 12:24)

Men en ting kan jeg gjøre: Minne deg og meg på at vi må lese Bibelen, og når vi har lest den, så leser vi igjen, og igjen og… Vi MÅ kjenne Guds ord hvis vi skal ha mulighet til å avsløre all den falske forkynnelsen som endetiden vil være fylt av. Så skal vi også være ydmyke i forhold til egen tro og oppfatning, for vi kan selv fort ta feil eller havne litt på vidvanke. Men hvis vi virkelig vil leve nær Jesus og stå støtt og trygt i de siste turbulente tidene, må vi kjenne Guds ord. Jesus selv brukte Guds ord da han ble fristet, da han ble satt på prøve av lederskap og i andre sammenhenger. Vi  også må kjenne Ordet så godt at det vil verne vårt hjerte og bevare vår tro på riktig vei. Guds ord og Ånden vil hjelpe oss og lede oss trygt hjem.

Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning. (2. Tim. 3:16-17)

 

av

Å tale sannhet

Jeg ble gjort oppmerksom på et vers jeg ikke har lagt merke til tidligere. Jeg har lest det flere ganger, men denne gangen ble det levende.

Med løgn tar dere motet fra den rettferdige, selv om ikke jeg vil gjøre ham noe vondt. (Esk. 13.22a)

Den jeg snakket med brukte det i en annen sammenheng enn de tanker jeg fikk, og slik er det med Guds levende ord, samme vers kan snakke inn i forskjellige situasjoner og gi oss forskjellige åpenbaringer.

Jeg har møtt endel folk som snakker på en måte om ting som gjør at jeg går bort fra dem motløs. Ofte har det seg slik at de snakker ned om andre, mens de fremhever egen fortreffelighet. Eller så snakker de som at deres meninger er de eneste rette og alle andre er feil. Så er det de som mener godt altså, og derfor sier de ting til meg som ikke er positive om meg (men det er ikke negativ kritikk altså, bare for å hjelpe… ehh). Jeg blir ikke oppmuntret av dem, jeg blir motløs. Deres ord slukker gnisten i mitt hjerte og det føles som om kreftene renner ut gjennom tærne og en tunghet og tomhet kommer over meg.

Mange av de ordene de sier er rett og slett ikke sanne. Kanskje er det en smule sannhet i det, men sannheten blir ofte fordreid eller så pyntet på at man ikke ville gjenkjent den virkelige sannheten hvis man kikket den i hvitøyet. Det å snakke halvsannheter og å bruke omsorg som unnskyldning for å rakke ned på folk er ikke bra, det er som verset sier: Ved løgn tas motet fra den rettferdige.

Opplever du at det er mennesker som snakker på en måte som gjør at du oftere enn ikke går motløs ifra dem? Kanskje er det fordi hva de sier ikke er helt sant? Eller kanskje fordi de bruker ordene sine for å trykke deg ned? Eller fordi de alltid må fremheve egen fortreffelighet? Uansett, det har aldri vært Guds mening at vi mennesker skal bruke ord til å gjøre andre motløse. Våre ord skal skape glede og tilhørighet, styrke og trøste, formane og rettlede, gi hjelp og støtte. Våre ord har makt, og hvis vi ikke er klar over egne feil, svakheter, sår og mangler, kan vi ubevisst gi mange gale ord til andre mennesker.

Jeg velger å tro at folk flest ikke bevisst er ute etter å gjøre andre motløse ved å snakke som de gjør, selv om jeg vet at det ikke er uvanlig at mennesker velger løgn og bakvaskelse for å knekke andre. Derfor trenger jeg trenger å være bevisst på at det kanskje er slik selv om det ikke skal være slik. Hvis andre menneskers ord bare frustrerer meg og gjør meg motløs, er det da de rette menneskene å bruke enda mer tid sammen med?

En annen tanke jeg har sittet med. Det er flere ganger jeg har snakket med mennesker og bare visst at hva de sier ikke er sant, og ettertiden har vist at det var slik (jeg tror det var Den Hellige Ånd som gav meg den innsikten). Men så er det ganger jeg har snakket med mennesker og gått derfra nedtrykt, uten at jeg kan sette fingeren på hvorfor? Kanskje er det et tegn på at hva som er blitt sagt ikke er sant? Kanskje kjenner jeg på motløshet fordi ordene som ble delt ikke var til det gode men til det onde?

Gud vil aldri bruke sine ord for å skade oss, og han vil aldri tale løgn eller halvsannheter, la oss ha ham som forbilde i hvilke ord vi velger å gi til andre.

En liten ettersleng: Da jeg hadde de siste 5 linjene igjen å skrive kom det inn en ny mail, jeg måtte smile da jeg så hva det var. Greit nok det var reklame, men det var for ei kommende studie-bok om å vite hva man skal si, hvordan man skal si det og når det er best å bare holde munnen lukket (Zip it av Karen Ehman)

av

Det funker dårlig å ta en Ole Brumm

«Ja takk, begge deler» er velkjente ord for mange, og dessverre er det slik mange kristne lever også. Ja takk, litt himmel og litt verden, litt hjelp fra Gud og litt egen styrke, litt helliggjørelse, men ikke så mye at jeg må slutte med alt. Ja takk, begge deler funker rett og slett ganske dårlig hvis vi ønsker et sterkt og virkekraftig kristenliv.

I Markus 11. 27-33 er en episode som kalles Jesu fullmakt. En gjeng ledere kommer til Jesus og stiller spørsmål ved hvem som har gitt han fullmakt til å gjøre hva han gjør. Jesus svarer med å stille dem et spørsmål tilbake: «Johannesdåpen, er den fra himmelen eller mennesker?» De som spør ønsker ikke å gi et svar på dette fordi de uansett hva de sier vil havne i en kinkig situasjon, så de spiller dummere enn de er og svarer at de vet ikke. De vil ikke at Jesus skal stille spørsmål om hvorfor de ikke tror hvis de svarer himmelen, og de frykter for menneskemengden hvis de svarer fra mennesker. Det siste verset viser godt dette og Jesus sin respons

Så svarte de: «Vi vet ikke.» Da sa Jesus til dem: «Så sier heller ikke jeg til dere med hvilken fullmakt jeg gjør dette.» (vers 33)

Det ble plutselig et veldig alvor over disse ordene for meg, og mest sannsynlig henger det sammen med to andre vers jeg rett før hadde stoppet opp for. De er hentet fra stunden rett før Jesus rir inn til Jerusalem på eselfolen. Han sier disiplene skal gå inn til byen og finne en eselfole som står bundet og som intet menneske har sittet på, den skal de løsne og ta med seg. Hvis noen spør dem om hvorfor de gjør dette, skal de bare si: «Herren har bruk for den og han sender den straks tilbake igjen» (Mark. 11.3). Disiplene går avgårde og finner folen, og mens de løsner den så blir de stilt spørsmålet Jesus nevnte. Svaret deres og reaksjonen til de som spurte var hva som fikk meg til å stoppe opp.

De svarte som Jesus hadde sagt, og da fikk de gå. (vers 6)

Så enkelt, de svarte akkurat som Jesus hadde sagt og da fikk de gå. Tenk om vi ble flinkere til å handle mer nøyaktig på de ting Jesus forteller oss? Tror ikke du også at da ville mye gått enklere for seg og ikke krevd så mye slit og annet? Det tror jeg, jeg tror vi gjør lurt å å være mer lydhøre og mer villige til å følge Jesu instrukser nøyaktig.

Og her kommer vi over på at det fungerer dårlig med «ja takk, begge deler». Vi kan ikke velge litt himmel og litt verden, litt Jesu og litt meg. Det er bare ikke slik det fungerer. Hvis Gud sender oss på et oppdrag så forventer han at vi fullfører det som vi ble fortalt. Hvis Jesus har sagt det er noe vi skal gjøre, så ventes det at vi gjør det. Uavhengig av situasjoner og mennesker rundt oss. Vi skal ikke som lederne i teksten over være mest opptatt av å verne om eget navn og rykte, men vi skal være opptatte av å tjene Gud fullt og helt.

La meg bare nevne ett par eksempler helt kort.
Hvis Jesus sier at vi skal gi noen 2tusen kroner og vi gir 1500, er det riktig?
Hvis Jesus sier vi skal tilgi noen som har gjort oss galt, er det da rett av oss å kun gi tilgivelse for deler av det gale?

Alvoret for meg ble liggende i det siste svaret til Jesus, hvis ikke de ville gi et ordentlig svar til ham, så fikk de ikke svar på hvor Jesus hadde sin fullmakt fra. Og det er her jeg tror vi mister mye mange ganger, vi er ustøe i vår vandring og vi er ikke alltid helt lydige, og dermed mister vi endel av hva Jesus har for oss.

Hvis vi lever (bevisst og med overlegg) etter ja takk begge deler kan vi heller ikke forvente at hele himmelens ressurser er på vår side og at vi alltid får den hjelp og støtte vi mener vi har krav på. Vi må stå opp og ta et valg for Jesus som innebærer at vi løfter hans navn opp og lever etter hans ord, uansett hva mennesker rundt oss sier og mener, uansett om det vil sette oss i en vanskelig situasjon, uansett om det vil bli hengende ved vårt navn og rykte. Vi kan ikke bare følge Jesu når «vi føler for det».

Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, skal også jeg fornekte for min Far i himmelen. (Matt. 10:22-23)