avhengighet

av

Å daglig trenge Gud

«Gi oss i dag vårt daglige brød» har runget i mitt indre den siste uken. Jeg har tygget på linjen mange ganger og har hatt mange ulike tanker. Som minnet om alle de ganger guttene og jeg har snakket om nettopp den linjen. Vi har den i bordbønnen vår, sammen med «Gud velsigne maten» og inni mellom snakker vi om hva de tror det betyr.

Ofte tenker vi på at det gjelder de basale behov for mat, klær og tak over hodet. Det er vel det de fleste av oss automatisk tenker. Men guttene og jeg snakker med jamne mellomrom at det også betyr at vi ber Gud dekke alle våre behov. Ikke bare de vi først tenker på, men også slike som gode venner, styrke, ord i rette tid og mye annet.

Jeg har jo forstått at en av årsakene til at den linjen har vært fremtredende er fordi det var den som var den neste ut i gjennomgangen av Fadervår, men det har også ligget bak i ryggmargen at det er en annen mening med det også, Og det er blitt tydelig de dagene som er gått i denne uken, for gjett om det har rauset inn med ting på mange områder og den berømmelige døra har ikke bare smelt meg i ansiktet en gang, men flere. Og jeg går her og sukker støtt og stadig til Gud om hjelp for dagens utfordringer og om hjelp til hva som kommer.

En av tingene jeg har tenkt ekstra på er hva Jesus sa om seg selv, at han er «livets brød». Det har vært gode ord disse dagene, at Jesus er hva jeg trenger for å få styrke til å takle hva som møter meg. Samtidig minnes jeg ordene om «kilden med levende vann» som skal strømme fra vårt indre. Gud har nok for meg, Gud er nok for meg.

Å være avhengig av Gud burde ikke være noe dumt noe, men det føles slik ut. Det kjennes ikke greit ut at man er tatt langt forbi egne muligheter og evner, det er rett og slett sårt, ubehagelig og kjipt. Jeg vet at jeg er på et sted der jeg på en spesiell måte kan erfare Guds godhet, forsørgelse, barmhjertighet og trofasthet, hvis jeg godtar at jeg kan ikke, for det er når enden av oss selv virkelig er nådd at vi på en spesiell måte opplever å omfavnes og bæres av Gud.

Når jeg tenker på linjen om daglig brød, så tenker jeg på at Gud vil at jeg i alle ting skal være avhengig av han og hans forsørgelse for å klare hverdagen og livet. Jeg skal gå til ham med mine byrder og undringer, jeg skal gå til ham for kjærlighet og styrke, jeg skal gå til ham for løsninger og hjelp. I alle ting vil Gud hjelpe meg, i alle ting vil hans ord og nærhet gi meg hva jeg trenger. Gud selv, og hans ord, er den mat jeg trenger for at jeg skal styrkes og kunne stå støtt gjennom hva jeg møter.

Kom, alle tørste, kom til vannet! Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis! Kom, kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling! Hvorfor bruke penger på det som ikke er brød, og arbeid på det som ikke metter? Hør nå på meg, så skal dere få spise det som godt er, og fryde dere over fete  retter. Vend øret hit og kom til meg, hør, så skal dere leve!
(Jes. 55:1-3a)

av

Jeg har ikke noen ord Gud

Natt til mandag lå jeg og ba. De siste ukene har jeg vært nøye med å ha klar neste ukes innlegg til, eller i løpet av, helgen da formen er slik at det er vanskelig å gjøre det på daglig basis. Denne gangen gikk det ikke pga andre oppgaver og det hadde jeg en prat med Gud om. Gud jeg har rett og slett ikke noen ord å dele, sukket jeg og tenkte over hva jeg hadde gjort og hva jeg kunne ha gjort.

Jeg har til sammen, på de to bloggene mine, nesten 150 kladder, så det er jo litt å ta av når formen skulle tilsi det. Jeg kikket gjennom noen av dem, men ingen av dem var «riktige». Jeg tenkte også der jeg lå at det hadde ikke vært noe problem å slå opp i Bibelen å bare ta et ord å skrive om, da det egentlig ikke er vanskelig å gjøre. Men, og her er det et stor men for meg, jeg kjente ikke at det var noen ord som skilte seg ut. Som jeg sukket til Gud, jeg må ha noe fra deg å dele. Plutselig kom ett par vers opp i tankene.

Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord… Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus. (1. Joh. 1:1, 3)

Nå er det jo slik at jeg har en rik historie med Gud, han har vist seg trofast, nådig og barmhjertig i mange, mange år og gjennom mange prøvelser, smerter og utfordringer. Så det er ikke det at jeg ikke har noe å si, men jeg er også der at hvis de ord jeg deler skal ha Guds kraft med seg og kunne skape forandring av evig karakter i mennesker, er det viktig at ordene går ut fra Gud selv. Vi kan alle ramse opp ord fra Bibelen, men det er noe helt annet å ha vært foran tronen og hentet mat og drikke som man deler videre. Jeg sa til Gud at hvis jeg ikke får noe, så lar jeg være å poste eller jeg skriver helt enkelt at «jeg har ikke noe å dele i dag». Og da kom tanken om å dele hva jeg tenkte og opplevde.

Så derfor det kanskje litt merkelige innlegget for i dag. Men en viktig påminnelse om at hvis vi skal ha noe å dele til mennesker rundt oss, er det viktig at vi selv har vært innfor tronen og hentet hva vi skal gi videre. Selv om vi kan klare oss på hermetikk og posemat, er jo frisk og nylaget mat mye bedre. Eller?