1. Johannesbrev

av

Jeg har ikke noen ord Gud

Natt til mandag lå jeg og ba. De siste ukene har jeg vært nøye med å ha klar neste ukes innlegg til, eller i løpet av, helgen da formen er slik at det er vanskelig å gjøre det på daglig basis. Denne gangen gikk det ikke pga andre oppgaver og det hadde jeg en prat med Gud om. Gud jeg har rett og slett ikke noen ord å dele, sukket jeg og tenkte over hva jeg hadde gjort og hva jeg kunne ha gjort.

Jeg har til sammen, på de to bloggene mine, nesten 150 kladder, så det er jo litt å ta av når formen skulle tilsi det. Jeg kikket gjennom noen av dem, men ingen av dem var «riktige». Jeg tenkte også der jeg lå at det hadde ikke vært noe problem å slå opp i Bibelen å bare ta et ord å skrive om, da det egentlig ikke er vanskelig å gjøre. Men, og her er det et stor men for meg, jeg kjente ikke at det var noen ord som skilte seg ut. Som jeg sukket til Gud, jeg må ha noe fra deg å dele. Plutselig kom ett par vers opp i tankene.

Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord… Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus. (1. Joh. 1:1, 3)

Nå er det jo slik at jeg har en rik historie med Gud, han har vist seg trofast, nådig og barmhjertig i mange, mange år og gjennom mange prøvelser, smerter og utfordringer. Så det er ikke det at jeg ikke har noe å si, men jeg er også der at hvis de ord jeg deler skal ha Guds kraft med seg og kunne skape forandring av evig karakter i mennesker, er det viktig at ordene går ut fra Gud selv. Vi kan alle ramse opp ord fra Bibelen, men det er noe helt annet å ha vært foran tronen og hentet mat og drikke som man deler videre. Jeg sa til Gud at hvis jeg ikke får noe, så lar jeg være å poste eller jeg skriver helt enkelt at «jeg har ikke noe å dele i dag». Og da kom tanken om å dele hva jeg tenkte og opplevde.

Så derfor det kanskje litt merkelige innlegget for i dag. Men en viktig påminnelse om at hvis vi skal ha noe å dele til mennesker rundt oss, er det viktig at vi selv har vært innfor tronen og hentet hva vi skal gi videre. Selv om vi kan klare oss på hermetikk og posemat, er jo frisk og nylaget mat mye bedre. Eller?

av

Guds Navn – Herren vil forsørge

YAHWEH-JIREH – «The Lord Will Provide» –
Herren vil forsørge/Herren vil sørge for/ Herren ser 

Dette navnet er hentet fra historien om når Gud setter Abraham på prøve. Vi kjenner alle til hvordan Gud ber Abraham ofre sin eneste sønn Isak. Mange ser på historien som kun grotesk, andre ser den som et bilde på lydighet og overgivelse. Det er også en annen side ved den som vi ikke snakker så ofte om, men som vi nå skal gå kort innom. Vi vet at da det nærmet seg tiden for at Abraham skulle ofre gutten, etter reisen er gjort og offerstedet gjort i stand, griper Gud inn og sender en vær i stede. Denne blir ofret til Herren i stede for Isak.

Abraham kalte dette stedet Herren ser Seg ut. Til denne dag blir det sagt: «På Herrens fjell skal det bli sørget for.» (1. Mos. 22:14 , norsk King James-oversettelsen)

At Herren skal sørge for oss har en ganske omfattende betydning, det griper inn i vår vanlige hverdag og det griper inn i det evige liv. Det er så totalt og altomfattende at vi egentlig ikke klarer å forstå helt dybden og meningen i det. Vi vet at Gud er med i hverdagen og at han lovet å være vår forsørger, han vil gi oss hva vi trenger. Men dette navnet på Gud gjelder mye mer enn bare en fysisk forsørgelse og hjelp, det gjelder også evigheten og hele vårt gudsliv.

Historiene i GT viser fram mot hva som skulle komme, de er et bilde på nytestamentlige sannheter. I denne historien vises det fram mot det ultimate offer som blir gitt av Jesus. Det er ikke på dette Herrens fjell at Gud alltid vil sørge for, det var på høyden Golgata utenfor Jerusalem der Jesus ble korsfestet.

På Golgata sørget Gud for oss gjennom at det ble gjort et sonoffer som var så totalt og dekkende nok at det gjelder for alle mennesker til alle tider. Gjennom hva Jesus gjorde har Gud sørget for alle mennesker og gitt alle mulighet til å oppleve frelse, helbredelse, hjelp, utfrielse og alt annet hva livet med Gud innebærer.

Siden Jesus har gitt det offer kan vi med trygghet si at det er sørget for, samtidig er det også et annet tidsperspektiv involvert her; Gud vil sørge for. Det første viser til at det er gjort og at det er fullbragt, den siste viser oss at Gud virkelig er tilstede i og følger med på hva som skjer i vår hverdag. Gud ser hva vi trenger og han vil sørge for oss. Gud sørget for frelsen og han vi sørge for oss i vår hverdag. Gud er Jehova-Jireh, den Gud som ser hva vi trenger og som også vil sørger for oss.

Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham. Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. (1. Joh. 4:9-10)

Kast din byrde på Herren, han vil sørge for deg! Han lar aldri den rettferdige vakle. (Sal. 55:23)

av

Generøsitet

Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg? (1. Joh. 3:17)

Det er lett å tenke at generøsitet er å gi og gjøre mye, men det er et forvrengt bilde av sannheten. Generøsitet er ikke en eie-tilstand, det er en sinns- og hjertetilstand. Om vi er generøse mennesker handler ikke om hvor mye vi har, men hva vi gjør med hva vi har.

Vi trenger ikke å være rike og ha enorm overflod for å være generøse, det er nok å ha litt og være villig til å dele av hva man har. Det gjelder ikke bare penger og ting, det gjelder tid, omsorg og kjærlighet også, det gjelder oppmerksomhet, oppmuntring og støtte.

Gud legger hver dag foran oss muligheter til å strekke oss ut mot andre og det er opp til oss om vi knuger hva vi har tettere inn til brystet eller om vi er villige til å dele hva vi har. Størrelsen på hva vi har å gi, om det er mye/stort eller lite, avgjør ikke graden av generøsitet. Det viktigste er faktisk hvordan vi bruker hva vi har, ikke hva vi kunne tenkt oss å gjøre med hva vi ikke har.

Hva som kjennetegner ekte generøsitet er villighet til å gi videre hva man har.

Relatert post: Gud vil lønne generøsitet

av

Ånden og Ordet

Men salven dere har fått fra ham, blir værende i dere, så dere trenger ikke opplæring fra noen. For hans salve lærer dere om alt, og den er sann og uten løgn. Bli da i ham, slik den har lært dere. (1.Joh.2:27)

Ånden har en viktig oppgave i å åpenbare Herrens Ord for oss. Selv om det står at vi ikke trenger opplæring av noen, betyr ikke dette at vi ikke trenger lærere i menighetene, men det betyr at vi alle kan se dybder og sannheter i Ordet som er skjult for menneskets forstand. Vi skal alle ha nytte av å lese Ordet, vi skal alle finne hjelp, trøst og mat. Og dette kommer Ånden oss til hjelp i. Vi forstår kanskje ikke så mye av det vi leser alltid, men hvis vi ber Gud åpenbare Ordet for oss og vi fortsetter å lese, vil Guds Ånd la sitt lys gå opp over de ting vi leser.

Hva de troende trenger å få åpenbart ved ordet er annerledes enn hva de i verden trenger å ha åpenbart. Mens vi trenger hjelp til å stå støtt i og vokse i troen, trenger ufrelste å få evangeliets sannhet åpenbart. Jesus sa om talsmannen/Ånden:

Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er… (Joh. 16:8)

Det er Guds Ånd som skal og må åpenbare sannheten for mennesker om at de er syndere og trenger Jesus. Ånden må få åpenbare dette i menneskers hjerter slik at de ser hvem de er og hvem Gud er slik at det kan bli en sann og fra-dypet-av-hjertet-omvendelse. Derfor er det viktig at vi lar Ånden få tid til å jobbe med mennesker og ikke selv presser mennesker til å ta valg før de er klare for det. Paulus sier til korintermenigheten at det var ikke med fremragende visdom og overtalelseskunster han kom og delte evangeliet med dem, men med Ånd og kraft som bevis- for at deres tro skulle være bygd på Guds kraft og ikke menneskelig visdom. Uansett hvor gode vi er til å snakke og overtale mennesker, kan vi aldri snakke dem til en sann omvendelse. Det er Gud som ved sin Ånd må åpenbare ordet for mennesker.

Jeg forkynte ikke mitt budskap med overtalende visdomsord, men med Ånd og kraft som bevis. For deres tro skulle ikke bygge på menneskelig visdom, men på Guds kraft. (1.Kor.2:4-5)

Ånden har altså som oppgave å lede troende dypere inn i ordet, han er vår lærer. Vi skal ikke være avhengige av andre mennesker for å forstå mer av Guds Ord, men vi skal sette vår tillit til at Gud selv vi la sitt lys skinne i våre hjerter. Ånden lærer oss om sannheten i ordet, og for at vi skal kunne gå dypere inn i Ordet er det viktig at vi praktiserer de sannheter Ånden åpenbarer for oss. Vi må vise oss tro mot det vi ser, slik vil vi også få åpenbart andre og dypere sannheter.

Ånden er den som må åpenbare evangeliet om synd, rettferdighet og dom for de som ikke tror. Vi må trofast forkynne ordet, men Ånden må åpenbare det for mennesker. Vi skal utfordre mennesker til å ta ett valg, men det er lite nytte i å presse fram en avgjørelse de ikke er klare for å ta.

Alt Åndens virke er med på å herliggjøre Jesus. Om det er alt hva vi får åpenbart i Guds Ord eller det er at mennesker drives til frelse. Åndens arbeid i menneskers liv kjennetegnes av at Jesus herliggjøres.

Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. (Joh.16:13-14)