Vi har ulikt voksetempo

Dette er uka der eldstegutt blir 18 og med det kommer det mange tanker. De er ikke lenger de små bultene man holdt i armene eller hadde liggendes inntil brystet ei ekstra stund bare for å se på dem, høre på pusten, lukte dem og kjenne varmen- de er ungdommer som har tatt igjen mor si i høyde og som begynner å nærme seg hva man kaller unge menn. Små velsignelser som bare har vokst seg større med årene og som tross de utfordringer de har bragt, er til stor glede og lykke. Å ha fått følge dem har bragt smerte når de led, glede når de lykkes, uro når de kjempet og bekymringer når de slet uten å ville eller kunne si hvorfor. En berg-og dalbane av følelser og tanker, men de er mine gutter og dem jeg holder kjærest på jord.

De har vært ulike fra de lå i magen. Da de var småbarn pleide jeg å si på fleip at de hadde to ting felles: Det gode hjertet for andre og samme etternavn, for det er ikke mange som har skjønt de var brødre gjennom oppveksten. De er veldig ulike både i personlighet og i kropp. Og det med kropp var en av tingene som gav meg tittelen for den ene har vokst jamt og trutt mens den andre tok byks med ujevne mellomrom. Den ene var alltid stor og lang for alderen, den andre helt gjennomsnittlig. De var ulike og de vokste og utviklet seg ulikt, men de nærmer seg begge hva vi kaller voksen alder, dog med forskjellige erfaringer og kunnskaper, utfordringer og styrker. De er både veldig like hverandre og andre i familien samtidig som de er helt seg selv.

Det er ei linje i Jobs bok som sier noe slikt som at om din begynnelse var liten så skal din fortsettelse bli så mye større, og det minner meg om yngstegutt som i 14 år gikk og sa at han alltid ville være minst men som nå er den høyeste av oss tre. Han trodde aldri på hva vi sa om at han ville ta oss begge igjen, men det har han nå gjort. Den minste ble den største, og det uten at han hadde tro på det selv.

Som troende skal vi vokse i tro og modenhet, men det er ikke alltid lett å se at det skjer. Ofte vurderer vi oss selv utfra den dag vi står oppi eller utfra de siste uker, og da ser vi ikke alltid den store utviklingen. Men husker vi å kikke noen år tilbake og tar tid til å tenke på hvordan vi da reagerte på motstand og sårende ord, på utfordringer og frustrasjoner, vil mange oppdage at deres tro på Gud og tillit til hans trofasthet og godhet er mye sterkere og større i dag enn den var den gang. Det har vært en utvikling og modning, men det har foregått sakte og sikkert og litt i det skjulte.

Samtidig er det viktig å huske at vi utvikler oss i ulikt tempo og i ulike retninger. Vi skal alle likedannes Jesus mer og mer, noe som også betyr at vi finner oss selv på et dypere plan og blir mer den vi er skapt for å være. Det betyr derimot ikke at vi blir helt like hverandre og at vi alle tenker og mener likt, for vi er alle ulike og skal fortsette å være det.

Akkurat som mine gutter har vokst og utviklet seg i forskjellig tempo vil det også være blant oss kristne, vi utvikler oss forskjellig og i ulikt tempo. Vi vil ikke trenge de samme lærdommene siden vi har ulike kall, men vi vil alle trenge støtte og hjelp, omsorg og oppmuntring fra troens familie. Vi vil ikke alle oppleve samme utfordringer fordi vi er satt på forskjellige plasser, men vi trenger alle Guds nåde, hjelp og visdom. Vi vokser opp til modenhet på ulikt vis, men for oss alle gjelder det samme: Gud er den som kaller, som utruster, som hjelper og som gir vekst. Også når vi ikke ser at han er virksom og tilstede i våre liv, så kan vi stole på at «han vil fullføre det gode verk han har startet i oss».

Gud passer på deg

Ensomme, søvnløse netter skulle jeg ha blitt vant med innen denne tid, men jeg er ikke- og ikke tror jeg at jeg vil bli det heller. Forrige uke hadde jeg én god natt- jeg kan ikke huske sist det skjedde, men tror det er noen år siden. Den natten gjorde godt, og jeg skulle ønske jeg fikk flere av dem. Det var nesten så jeg hadde overskudd på morgenen da jeg våknet (bare nesten altså).

Disse nettene når jeg ikke får sove fordi kroppen enten skriker om vondter her og der eller hodet bare ikke er i ro, hverken tankemessig eller dunkemessig, har jeg lett for å føle meg ensom. Jeg merker at det tunge og triste forsterkes noe enormt når mesteparten av verden rundt meg er stille og i søvn. Men mine følelser er ikke det samme som fakta. For fakta er at jeg er ikke alene, det er en som passer på meg, en som våker over meg.

Jeg satt og tenkte tilbake til hvordan det var her i huset for noen år siden. Da jeg stelte meg for kvelden innebar det å ta på seg ekstra varme klær og ullsokker, for jeg visste at jeg måtte opp minst ti ganger hver natt, og oftest opp mot 20. Var jeg heldig så rakk jeg å sovne ti-femten minutter mellom hver gang jeg måtte opp, men ofte så ble det bare lett slumring. Den ene av guttene mine hadde søvnproblemer og våknet flere ganger hver natt, den andre hadde kraftig astma og annet og hadde sterke anfall flere ganger hver natt, så jeg passet på så godt jeg kunne. Når jeg hørte anfallene starte var det ut av senga og inn til guttene, når jeg hørte den gjenkjennelige stemmen til den som våknet var det like så. Jeg våket og passet på mine barn, men jeg måtte også hvile og sove når jeg kunne.

Jeg ble sittende å tenke på noen vers fra salme 121

Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde! Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd. (v 2-5)

Gud sover ikke, Gud slumrer ikke, hvert minutt- ja hvert sekund- så våker han over sine barn. Han passer på oss hver en stund, når vi er våkne og når vi sover. Også i mine søvnløse netter er han nær. Han er den jeg kan vende blikket mot og søke trøst hos. Han er den jeg kan sukke mine frustrasjoner ut til, og oppdage at bekymringene letter. Han er den som ser mine ensomme tårer og kjærlig tørker dem bort og holder meg nær. Han er den jeg kan støtte meg til når jeg er redd for å falle. Han er der, alltid.

Jeg kan ikke passe på mine gutter alltid, men jeg gir og gjør mitt beste. Hvorfor? Fordi de er mine gutter og det mest dyrebare jeg har på denne jord, jeg elsker dem mer enn noen andre mennesker. Derfor vil jeg være der for dem, passe på dem, vokte dem og hjelpe dem etter beste evne.

Jeg er Guds datter og derfor kan jeg hvile i trygghet om at han alltid, og da mener jeg alltid, passer på meg. Om jeg har søvnløse netter og ensomheten kommer sigendes inn, så vet jeg at jeg er ikke alene, jeg er elsket og Gud selv vokter over meg.

Kjenner du noen ganger at dagene er tunge og nettene verre? Frykt ikke dyrebare bror og søster, du ha en Far som elsker deg og som passer på deg. Du føler det kanskje ikke slik, men han er der med deg. Han er nær gjennom alt du opplever og han ønsker å trøste, styrke, bære, hjelpe, veilede, lede, lege, gjenopprette og elske deg. Du er hans dyrebare barn, og han passer på deg.

postet på «med Gud i hverdagen» 23.06.15