Gud husker deg

av

Gud passer på deg

Ensomme, søvnløse netter skulle jeg ha blitt vant med innen denne tid, men jeg er ikke- og ikke tror jeg at jeg vil bli det heller. Forrige uke hadde jeg én god natt- jeg kan ikke huske sist det skjedde, men tror det er noen år siden. Den natten gjorde godt, og jeg skulle ønske jeg fikk flere av dem. Det var nesten så jeg hadde overskudd på morgenen da jeg våknet (bare nesten altså).

Disse nettene når jeg ikke får sove fordi kroppen enten skriker om vondter her og der eller hodet bare ikke er i ro, hverken tankemessig eller dunkemessig, har jeg lett for å føle meg ensom. Jeg merker at det tunge og triste forsterkes noe enormt når mesteparten av verden rundt meg er stille og i søvn. Men mine følelser er ikke det samme som fakta. For fakta er at jeg er ikke alene, det er en som passer på meg, en som våker over meg.

Jeg satt og tenkte tilbake til hvordan det var her i huset for noen år siden. Da jeg stelte meg for kvelden innebar det å ta på seg ekstra varme klær og ullsokker, for jeg visste at jeg måtte opp minst ti ganger hver natt, og oftest opp mot 20. Var jeg heldig så rakk jeg å sovne ti-femten minutter mellom hver gang jeg måtte opp, men ofte så ble det bare lett slumring. Den ene av guttene mine hadde søvnproblemer og våknet flere ganger hver natt, den andre hadde kraftig astma og annet og hadde sterke anfall flere ganger hver natt, så jeg passet på så godt jeg kunne. Når jeg hørte anfallene starte var det ut av senga og inn til guttene, når jeg hørte den gjenkjennelige stemmen til den som våknet var det like så. Jeg våket og passet på mine barn, men jeg måtte også hvile og sove når jeg kunne.

Jeg ble sittende å tenke på noen vers fra salme 121

Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde! Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd. (v 2-5)

Gud sover ikke, Gud slumrer ikke, hvert minutt- ja hvert sekund- så våker han over sine barn. Han passer på oss hver en stund, når vi er våkne og når vi sover. Også i mine søvnløse netter er han nær. Han er den jeg kan vende blikket mot og søke trøst hos. Han er den jeg kan sukke mine frustrasjoner ut til, og oppdage at bekymringene letter. Han er den som ser mine ensomme tårer og kjærlig tørker dem bort og holder meg nær. Han er den jeg kan støtte meg til når jeg er redd for å falle. Han er der, alltid.

Jeg kan ikke passe på mine gutter alltid, men jeg gir og gjør mitt beste. Hvorfor? Fordi de er mine gutter og det mest dyrebare jeg har på denne jord, jeg elsker dem mer enn noen andre mennesker. Derfor vil jeg være der for dem, passe på dem, vokte dem og hjelpe dem etter beste evne.

Jeg er Guds datter og derfor kan jeg hvile i trygghet om at han alltid, og da mener jeg alltid, passer på meg. Om jeg har søvnløse netter og ensomheten kommer sigendes inn, så vet jeg at jeg er ikke alene, jeg er elsket og Gud selv vokter over meg.

Kjenner du noen ganger at dagene er tunge og nettene verre? Frykt ikke dyrebare bror og søster, du ha en Far som elsker deg og som passer på deg. Du føler det kanskje ikke slik, men han er der med deg. Han er nær gjennom alt du opplever og han ønsker å trøste, styrke, bære, hjelpe, veilede, lede, lege, gjenopprette og elske deg. Du er hans dyrebare barn, og han passer på deg.

postet på «med Gud i hverdagen» 23.06.15

av

Hva Gud er opptatt med

Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære. (Sal. 50:15)

Har du følt at Gud er langt borte og at han ikke hører dine rop om hjelp? Tanken om at Gud bryr seg nok ikke om dine rop eller så er han for opptatt til å ha tid til deg har også kommet. Er du tom for tårer og bønnen har gått over til stille sukk som kommer fra dypet av hjertet? Du vet du er ved veis ende i hva du kan klare og tåle i egen kraft og ditt eneste håp er hos Gud. Men Gud virker stille, Gud virker langt borte, Gud virker for opptatt ut… Kanskje kan du si sammen med David:

Jeg har sunket ned i myr og dyp, foten finner ikke feste. Jeg er kommet ut på dypt vann, flommen skyller over meg. Jeg er trett av å rope, strupen er hes, øynene slukner, jeg har ventet på min Gud. (Sal. 69:3-4)

Gud har hørt dine rop om hjelp. Jeg vet ikke hva det er, om det er nød for noen du har kjær, om det er fysisk eller psykisk sykdom, om det er økonomiske vanskeligheter, om det er ekteskapsproblemer eller uregjerlige barn, om det er sår i sjelen du trenger legedom for eller annet. Jeg vet ikke, men Gud vet. Han har hørt dine bønner og han vil svare deg.

Det er løgn at Gud ikke hører, at Den veldige ikke ser. Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham! (Job 35:13-14)

Ofte er hva vi føler og opplever som den riktige tid ikke det. Vi må ikke glemme at Gud har et overblikk vi med vår begrenset forstand og viten ikke har. Vi føler mange ganger at vi er ved veis ende i egen kraft, og det er bra å komme dit. Det føles ikke godt ut, men det er bra for oss. Å komme dit hen at vi gir opp alle våre plan B, C, D osv og alle våre små forsøk på å fikse hva vi ikke kan. Dit hen at vi endelig setter alt vårt håp til Herren. Men det kan være frustrerendes og vondt å være der. Det føles som om vi igjen og igjen kommer med våre rop og banker på døra til Gud for å levere dem, men døra blir jo ikke åpnet en gang…

Tenk deg dette. Du er igjen på kne foran døra og sukker og gråter over de samme tingene, du vet bare ikke hva du skal gjøre, tenke og føle mer. Så hører du en stille «shhh» og en rolig, men kjærlig, stemme som sier: «Vær stille barnet mitt». Du stopper opp og trekker pusten og sier: «Hva er det Gud?» «Barnet mitt, døra er ikke lukket fordi jeg er for opptatt til å høre på deg, men jeg er opptatt med å svare deg. Jeg holder på å fikse opp i de ting du har bedt over, men det tar tid. Det er mye du ikke vet som må på plass først, og det er også viktig å vente på den rette tid for både deg og andre. Jeg har sett din sak og jeg vil svare deg. Når tiden er moden, vil døren bli åpnet. Ditt svar vil komme plutselig og på en så overveldende måte at du ikke kan forestille deg det. Vær rolig mitt barn, hold ut, svaret er på vei.»

Det kommer en dag der du vil kunne si sammen med David hva du leser under. Dette verset er fra en lovprisnig David gav til Herren etter at Gud hadde fridd han fra hans fiender og kong Sauls hånd. Hele lovprisningen finner du i 2. Sam. 22

I min nød kalte jeg på Herren, jeg ropte til min Gud. Han hørte meg fra sitt tempel, mitt rop nådde hans øre.
(2. Sam. 22:7 & Sal. 18:7)

av

Gud har ikke glemt deg

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår familie i troen. (Gal. 6:9-10)

Du omsorgsfulle medmenneske, du stødige medvandrer, du trofaste tjener, Gud har ikke glemt deg!

Du har i årevis gitt så mye av deg selv til andre mennesker. Du tenker sjeldent på hva du selv kunne trengt, fordi det er andre som har større behov enn deg. Du har trofast elsket, støttet og hjulpet andre, men opplever at det kommer lite tilbake til deg. Kanskje en takk og en klem en gang inni mellom, men ellers er det stille. Ingen uventede blomster, ingen som spør hvordan du egentlig har det, ingen som tilbyr hjelp, ingen ting.

Du gjør alt det rette og du lever ikke i synd, men like vel føles det som Gud har forlatt deg. Du strever og kjemper for å gi ditt beste, være ditt beste og alltid leve i overensstemmelse med Guds ord. Men kampen er tung og ensom og du begynner å bli sliten og litt lei av å vente på å se Guds løfter komme igjennom for deg også. Du vet innerst inne at Gud ikke har forlatt deg, men du føler han har glemt deg, at du er puttet i en skuff som er blitt lukket igjen. Og du tenker: Hvorfor opplever jeg ikke Guds velsignelser over mitt liv? Hvorfor gir og gir og gir jeg og får lite tilbake? Du strever litt med frustrasjon og motløshet for tiden, for du kunne trengt en klem og en klapp på skuldra, du kunne trengt en liten oppmuntring. Men ingen gir deg det… Du føler deg glemt av mennesker og av Gud.

Min venn, du dyrebare, du Herrens trofaste tjener, gi ikke opp! Din tid vil komme! Gud har ikke glemt deg, han har ikke glemt din trofaste tjeneste. Han har sett din godhet og kjærlighet, han har sett og verdsetter din oppofrelse og din hjerteholdning, Gud ser deg og hans løfter vil bli virkelige for deg også, gi bare ikke opp. Fortsett med din trofaste tjeneste, fortsett i din daglige overgivelse, Gud ser deg og han vil sende godt din vei også.

Du omsorgsfulle medmenneske, du stødige medvandrer, du trofaste tjener, Gud har ikke glemt deg!

For Gud er ikke urettferdig så han glemmer det dere har gjort, og den kjærlighet dere har vist hans navn ved å tjene de hellige, nå som før. Vi ønsker bare at hver og en av dere helt til det siste må vise like stor iver etter å bevare håpets fulle overbevisning. (Heb. 6:10-11)

Neste måltid blir servert onsdag 17. juli rundt soloppgang.
PS! Lenge siden du har laget en takkeliste over alt du er glad for og takknemlig over?