bevar troen

av

Gud passer på deg

Ensomme, søvnløse netter skulle jeg ha blitt vant med innen denne tid, men jeg er ikke- og ikke tror jeg at jeg vil bli det heller. Forrige uke hadde jeg én god natt- jeg kan ikke huske sist det skjedde, men tror det er noen år siden. Den natten gjorde godt, og jeg skulle ønske jeg fikk flere av dem. Det var nesten så jeg hadde overskudd på morgenen da jeg våknet (bare nesten altså).

Disse nettene når jeg ikke får sove fordi kroppen enten skriker om vondter her og der eller hodet bare ikke er i ro, hverken tankemessig eller dunkemessig, har jeg lett for å føle meg ensom. Jeg merker at det tunge og triste forsterkes noe enormt når mesteparten av verden rundt meg er stille og i søvn. Men mine følelser er ikke det samme som fakta. For fakta er at jeg er ikke alene, det er en som passer på meg, en som våker over meg.

Jeg satt og tenkte tilbake til hvordan det var her i huset for noen år siden. Da jeg stelte meg for kvelden innebar det å ta på seg ekstra varme klær og ullsokker, for jeg visste at jeg måtte opp minst ti ganger hver natt, og oftest opp mot 20. Var jeg heldig så rakk jeg å sovne ti-femten minutter mellom hver gang jeg måtte opp, men ofte så ble det bare lett slumring. Den ene av guttene mine hadde søvnproblemer og våknet flere ganger hver natt, den andre hadde kraftig astma og annet og hadde sterke anfall flere ganger hver natt, så jeg passet på så godt jeg kunne. Når jeg hørte anfallene starte var det ut av senga og inn til guttene, når jeg hørte den gjenkjennelige stemmen til den som våknet var det like så. Jeg våket og passet på mine barn, men jeg måtte også hvile og sove når jeg kunne.

Jeg ble sittende å tenke på noen vers fra salme 121

Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde! Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd. (v 2-5)

Gud sover ikke, Gud slumrer ikke, hvert minutt- ja hvert sekund- så våker han over sine barn. Han passer på oss hver en stund, når vi er våkne og når vi sover. Også i mine søvnløse netter er han nær. Han er den jeg kan vende blikket mot og søke trøst hos. Han er den jeg kan sukke mine frustrasjoner ut til, og oppdage at bekymringene letter. Han er den som ser mine ensomme tårer og kjærlig tørker dem bort og holder meg nær. Han er den jeg kan støtte meg til når jeg er redd for å falle. Han er der, alltid.

Jeg kan ikke passe på mine gutter alltid, men jeg gir og gjør mitt beste. Hvorfor? Fordi de er mine gutter og det mest dyrebare jeg har på denne jord, jeg elsker dem mer enn noen andre mennesker. Derfor vil jeg være der for dem, passe på dem, vokte dem og hjelpe dem etter beste evne.

Jeg er Guds datter og derfor kan jeg hvile i trygghet om at han alltid, og da mener jeg alltid, passer på meg. Om jeg har søvnløse netter og ensomheten kommer sigendes inn, så vet jeg at jeg er ikke alene, jeg er elsket og Gud selv vokter over meg.

Kjenner du noen ganger at dagene er tunge og nettene verre? Frykt ikke dyrebare bror og søster, du ha en Far som elsker deg og som passer på deg. Du føler det kanskje ikke slik, men han er der med deg. Han er nær gjennom alt du opplever og han ønsker å trøste, styrke, bære, hjelpe, veilede, lede, lege, gjenopprette og elske deg. Du er hans dyrebare barn, og han passer på deg.

postet på «med Gud i hverdagen» 23.06.15

av

Hjerteknusende opplevelser

– ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. (Luk. 2:35a)

Simeon har akkurat gitt en fantastisk lovprisning til Herren og jeg ser for meg at han så trekker pusten dypt og med tårer i øynene forteller Maria hva som kommer til å skje. Hennes barn vil bringe mennesker på valg, noen føres til fall og andre til oppreisning. Og så kommer dagens vers: – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Det kan ikke ha vært lett for Simeon å dele disse ordene og for Maria å høre dem, selv om hun mest sannsynlig ikke forstod hva de betydde. Men jeg tror Maria gjør med denne stunden og disse ordene hva vi har lest tidligere, bevarte det i sitt hjerte og grunnet på det(Luk. 2:19).

Maria får nok med seg mange spesielle erfaringer, ord og løfter etter som årene går og hun og Josef oppdrar Jesus. Det skjer sikkert ting de ikke helt kan forstå og det er nok tider der de tviler på de ord de hørte, men jeg tror at Maria alltid bevarer ordene i hjertet. Tidvis tar hun dem fram, tenker over dem og deler dem når det passer seg. Akkurat slik dagens foreldre bevarer det gode om barna i hjertene, tenker på det, gleder og undrer seg og tidvis deler det med andre.

Mange år senere kommer dagen hvor ordene Simeon sa blir virkelige. For Maria, som mor, må det ha vært hjerteskjærende, hjerteknusende og helt uforståelig å se på at hennes gutt er torturert på det verste, blir hengt uskyldig opp på et kors, opplever ubeskrivelig smerte og utsettes for hån og spott. Hva må hun ha opplevd? Kanskje som Simeon sa: Gjennom din sjel skal det gå et sverd? Jeg tror at i det øyeblikk er det noe som knuser og dør i hennes hjerte, for jeg tror at Maria, som disiplene, ikke helt forstår Jesu ord om at han vil komme tilbake.

Mange av oss kan til en viss grad forstå hva som må ha rørt seg i Maria sitt hjerte fordi vi har opplevd ting som er så forbi tåleevne og forståelse at hjertet ble sønderknust og sjelen som spiddet med sverd. Vi kan identifisere oss med dette, kan vi ikke?

Men hva vi ikke må glemme er: Alt dette var etter Guds hensikt og plan. Da Maria fikk beskjeden om at hun skulle bære fram Guds sønn, var korsfestelsen allerede forutbestemt. Maria tok på seg en oppgave, et kall, som en dag ville knuse hennes hjerte totalt. Hun visste og forstod det ikke, men slik var det, og det var slik fordi Gud hadde bestemt det. Men det slutter ikke her. Den stund som ble den verste i Maria sitt liv, er også den stund i historien som har bragt størst fred, velsignelse og rikdom til verden. Det er slik at den dypeste smerte og den største seier er uløselig knyttet sammen.

Kanskje kan vi ikke forstå hvorfor vi opplever ting som knuser vårt hjerte så totalt, men vi kan stole på at legger vi alt i Guds hender vil det bringe rikdom og velsignelse med seg. Når vi sier ja til Guds kall, betyr det ikke at vi er fri fra hjertesorg og annet, ofte kommer de mørkeste stundene og hardeste kampene etter vår aksept av kallet, men når vi går sammen med Gud kan vi stole på at alt vil samvirke til det gode (Rom. 8:28) og at hvetekornet som faller i jorden og dør, vil bringe rik frukt (Joh. 12:24).

av

Venter du på himmelen?

Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse. (Heb. 12:1-3)

Nå er det mange barn som venter på 1.desember og at de endelig kan åpne kalenderen, og endel har begynt å snakke om julaften allerede (heldigvis sjeldent her i huset!). Blant voksne er det de som venter på at livet skal bli lettere, at dagene skal bli lysere, at noen skal bli friske, at man igjen skal se enklere dager og mye annet. Vi mennesker venter på mye.

En ting vi ikke er flinke nok til å se med iver og lengsel etter er himmelen. Tenk hvilken herlig dag det skal bli! Eller rettere sagt, hvilken herlig evighet vi som tror har i vente! Vi skal vente med lengsel på den dag Herren kommer for å hente sine. Ikke bare fordi vi da skal slippe alle byrdene og all den smerte som livet bringer med seg, men fordi vi skal se Gud som han er og få være i hans nærhet.

Vi skal ha himmelen i minnet og vi skal ha tanker og hjertet vendt mot det evige. Vi er ikke fastboende her på jord, vi er bare innom for en kort tid. Og mens vi lever her, er det viktig at vi ikke lar oss fange inn av alle bekymringene og gledene som det jordiske bringer med seg. Vi skal ha blikket rettet på Jesus, vi skal ha et hjerte som lengter etter Herrens komme og vi skal med iver arbeide på egen frelse slik at vi blir bevart helt til den siste dag.

Det kan være lett å glemme hva vi har i vente der framme når livet er fullt av smerte, prøvelser og stormer. Vi blir oppslukt av å komme gjennom den ene dagen etter den andre og i stede for å gi byrdene over til Jesus hver gang de melder seg, så strever vi ofte for å overleve dagene i egen kraft. Noen glemmer de at de har en evighet i Guds nærhet i vente fordi livet er fyllt med så mye godt. Det er gleder i fleng og alt kjennes godt ut. Men hva vi opplever i livets gode og lyse dager er kun en bitte liten forsmak på hva som venter oss.

Uansett om du har gode eller dårlige dager i livet, hold fast ved troen og lev overgitt Gud. Har du gode dager, så husk å ikke la velstand og lykke fange deg inn og fra deg bort fra avhengigheten til Gud. Har du dåårlige dager, så husk at det er en som forstår. Jesus vet at det er ikke bare enkelt, og han er alltid villig og rede til å hjelpe deg. Husk hva vi som tror har i vente. En dag vil de som har holdt ut og bevart troen få erfare at Gud ønsker oss velkommen hjem! For en herlig dag det skal bli!

Venter du på den dagen? Eller glemmer du litt fort at vi ikke lever bare her og nå men også for evigheten?

av

Hold fast på Guds løfter

Da er det fredag og med det siste innlegg inspirert av ukens tekst om Jairus og hans dødssyke datter og kvinnen med blødninger (Mark. 5 og Luk. 8). Vil få ønske alle ei velsigna god helg, må glede og styrke bli dere til del. Takk for at dere leser og takk til dere som deler innlegg og ordet om bloggen til andre. 

Mens han ennå talte, kom det en fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Bry ikke mesteren lenger.» Jesus hørte det og sa til faren: «Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli reddet.» (Luk. 8:49-50)

Jairus står ved siden av Jesus og hører på hva en kvinne forteller. Hun sier at hun rørte ved Jesu kappekant, at hun ble helbredet, at hun har lidd i mange år, at hun er frisk. Han hører at Jesus si at hun både skal være frisk og kvitt sin plage. For noen forunderlige ord, frelse og helbredelse, noe for hele mennesket. Nytt liv for ånden, legedom for kroppen og trøstende og omsorgsfull oppmerksomhet for sjelen.

Mens Jairus følger med på hva som skjer og sies, tror jeg troen vokser i hans hjerte. Kanskje har han vært litt forvirret over at Jesus stoppet opp, kanskje har han vært litt utålmodig, men jeg tror han kjente igjen at denne kvinnen var et menneske i nød og av behov for hjelp. Jeg tror Jairus får se noe av Guds hjerte og nådefulle kjærlighet når han ser hvordan Jesus snakker med kvinnen, jeg tror han får erfare og forundre seg over Guds kraft når han hører vitnesbyrdet om hennes gjenopprettelse. Jairus får erfare at Gud møter noen andres behov og nød.

Der han står og tar inn over seg hva som skjer kommer det plutselig noen og sier at hans datter er død. Jairus kjenner nok hjertet blir tungt som murstein og synker ned i beina. Jenta hans, den dyrebare jenta hans er død? Nei, nei det kan ikke være sant… Jesus skulle jo helbrede henne?

Jesus får med seg hva slags beskjed Jairus får og han sier til ham: Bare tro og hun vil bli frisk. Jeg tror Jesus kikket Jairus rett inn i øynene og jeg tror det er en mildhet, nåde og kraft som skinner så sterkt at Jairus finner ro. Hadde ikke han akkurat sett og hørt hva Jesus gjorde for kvinnen? Hadde ikke Jesus lovet å hjelpe?

Jesus, Jairus og noen veldig få går til Jairus sitt hus. Jeg tror Jesus visste at de han plukket ut hadde tro for hva som skulle skje og at det derfor var de nærmeste som fikk følge med. Ved Jairus sitt hus er det jammer og klage, men når Jesus snakker løftet om helbredelse ut forandres det til et kor av latterliggjøring og hån. Jesus kaster alle ut og lar bare noen få være igjen og ta del i hva han gjør. Vi vet hva som skjer, Jairus sin datter blir vekket til live og det skaper stor forundring blant mennesker.

Det er noen viktige punkter i hva jeg har beskrevet som jeg vil vi skal huske og ta med oss videre:

  1. Har Jesus lovet noe så vil og kan han gjøre det.
  2. Du vil møte situasjoner som virker som hindringer, men Jesus vil du skal bruke tiden viselig og til å hjelpe og velsigne andre
  3. Du vil oppleve at mennesker snakker mot deg og de løfter du har fått (gi opp, hun/det er dødt), men bevar troen på hva Jesus sa og lovte.
  4. Du kan oppleve latterliggjøring og tvil, men husk hva Jesus gjorde- han kastet alt på dør. Ikke omgi deg med mennesker som skaper tvil og uro, hold deg med dem som styrker troen på at løftet vil bli virkelig.
  5. Hold deg nær Jesus og ta del i hva han gjør, selv om det inkluderer å sette deg selv til side for å betjene, hjelpe og oppmuntre andre.

For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære. (2. Kor. 1:20)

av

På pilgrimsvandring mot himmelen

For vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender. (2. Kor. 5:1)

En pilgrim (fra det latinske ‘peregrinus’) er et menneske som er kommet fra et sted langt borte og er på vandring til et hellig sted. (def. fra Wikipedia). I kristen litteratur forbindes det også ofte med livet her på jord. Reisen vi er på fra vi ble frelst til vi en dag er hjemme i himmelen.

Det er en forunderlig reise som tar oss over fjelltopper og ned i daler, vi tas gjennom frådende elver og brennende ild, vi bringes ut i grønne enger etter vandring gjennom dødsskyggens dal. Dessverre er det endel som faller fra under reisen. Kanskje så den brede sideveien mer forlokkende ut eller kanskje ble stigningene og krattene som måtte passeres for vanskelige og tunge. De trodde det var en lettere og enklere vei enn det viste seg å være, så de velger å avslutte sin pilgrimsvandring mot himmelen.

Det forunderlige, spør du meg, er at Gud stadig overrasker med ufattelig gode og dyrebare gaver. Der midt i ødemarken får man plutselig høre den lave, rolige stemmen si: Jeg er med deg, du er aldri alene. Der, uti det frådende elvevannet, kommer plutselig vissheten om at en er gått foran og har banet vei. I den mørke, tunge natten bryter et svakt lys igjennom og en mild bris stryker forsiktig over kinnet og hjertet som for å si: «Det gryr snart av dag, hold ut litt til». Når mennesker bedrar og svikter så er det en som tørker tårene og heller legende salve over hjertets sår. Når hjertet brister fordi man opplever tap og sorg, så kommer en varm og trygg hånd og løfter oss opp i en trygg favn og begynner sakte men sikkert å forme noe vakrere og sterkere enn det som var. Det er en forunderlig reise vi er på, og tenk at mens vi vandrer her på jord kan vi få være med på å forkynne ordet om Guds ufattelig store kjærlighet, om forløsning og tigivelse, om nåde og hjelp i rette tid. Hver dag er vi litt nærmere vårt opprinnelige hjemland, himmelen. Hver dag får vi styrke til dagens skritt og oppgave. Hver dag, selv om vi ikke alltid føler det slik, er vi omsluttet av Guds evige armer og vi er trygge hvis vi vandrer den vei han leder.

Vandringen er tidvis tung og vanskelig, men min venn, du dyrebare Guds barn, løft hjertets øyne og se på hvor du er på vei. Er ikke Gud og hans vidunderlige himmel og nye jord verdt hva du må gå igjennom i dag?