Gud passer på deg

Ensomme, søvnløse netter skulle jeg ha blitt vant med innen denne tid, men jeg er ikke- og ikke tror jeg at jeg vil bli det heller. Forrige uke hadde jeg én god natt- jeg kan ikke huske sist det skjedde, men tror det er noen år siden. Den natten gjorde godt, og jeg skulle ønske jeg fikk flere av dem. Det var nesten så jeg hadde overskudd på morgenen da jeg våknet (bare nesten altså).

Disse nettene når jeg ikke får sove fordi kroppen enten skriker om vondter her og der eller hodet bare ikke er i ro, hverken tankemessig eller dunkemessig, har jeg lett for å føle meg ensom. Jeg merker at det tunge og triste forsterkes noe enormt når mesteparten av verden rundt meg er stille og i søvn. Men mine følelser er ikke det samme som fakta. For fakta er at jeg er ikke alene, det er en som passer på meg, en som våker over meg.

Jeg satt og tenkte tilbake til hvordan det var her i huset for noen år siden. Da jeg stelte meg for kvelden innebar det å ta på seg ekstra varme klær og ullsokker, for jeg visste at jeg måtte opp minst ti ganger hver natt, og oftest opp mot 20. Var jeg heldig så rakk jeg å sovne ti-femten minutter mellom hver gang jeg måtte opp, men ofte så ble det bare lett slumring. Den ene av guttene mine hadde søvnproblemer og våknet flere ganger hver natt, den andre hadde kraftig astma og annet og hadde sterke anfall flere ganger hver natt, så jeg passet på så godt jeg kunne. Når jeg hørte anfallene starte var det ut av senga og inn til guttene, når jeg hørte den gjenkjennelige stemmen til den som våknet var det like så. Jeg våket og passet på mine barn, men jeg måtte også hvile og sove når jeg kunne.

Jeg ble sittende å tenke på noen vers fra salme 121

Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde! Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd. (v 2-5)

Gud sover ikke, Gud slumrer ikke, hvert minutt- ja hvert sekund- så våker han over sine barn. Han passer på oss hver en stund, når vi er våkne og når vi sover. Også i mine søvnløse netter er han nær. Han er den jeg kan vende blikket mot og søke trøst hos. Han er den jeg kan sukke mine frustrasjoner ut til, og oppdage at bekymringene letter. Han er den som ser mine ensomme tårer og kjærlig tørker dem bort og holder meg nær. Han er den jeg kan støtte meg til når jeg er redd for å falle. Han er der, alltid.

Jeg kan ikke passe på mine gutter alltid, men jeg gir og gjør mitt beste. Hvorfor? Fordi de er mine gutter og det mest dyrebare jeg har på denne jord, jeg elsker dem mer enn noen andre mennesker. Derfor vil jeg være der for dem, passe på dem, vokte dem og hjelpe dem etter beste evne.

Jeg er Guds datter og derfor kan jeg hvile i trygghet om at han alltid, og da mener jeg alltid, passer på meg. Om jeg har søvnløse netter og ensomheten kommer sigendes inn, så vet jeg at jeg er ikke alene, jeg er elsket og Gud selv vokter over meg.

Kjenner du noen ganger at dagene er tunge og nettene verre? Frykt ikke dyrebare bror og søster, du ha en Far som elsker deg og som passer på deg. Du føler det kanskje ikke slik, men han er der med deg. Han er nær gjennom alt du opplever og han ønsker å trøste, styrke, bære, hjelpe, veilede, lede, lege, gjenopprette og elske deg. Du er hans dyrebare barn, og han passer på deg.

postet på «med Gud i hverdagen» 23.06.15

Hjerteknusende opplevelser

– ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. (Luk. 2:35a)

Simeon har akkurat gitt en fantastisk lovprisning til Herren og jeg ser for meg at han så trekker pusten dypt og med tårer i øynene forteller Maria hva som kommer til å skje. Hennes barn vil bringe mennesker på valg, noen føres til fall og andre til oppreisning. Og så kommer dagens vers: – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Det kan ikke ha vært lett for Simeon å dele disse ordene og for Maria å høre dem, selv om hun mest sannsynlig ikke forstod hva de betydde. Men jeg tror Maria gjør med denne stunden og disse ordene hva vi har lest tidligere, bevarte det i sitt hjerte og grunnet på det(Luk. 2:19).

Maria får nok med seg mange spesielle erfaringer, ord og løfter etter som årene går og hun og Josef oppdrar Jesus. Det skjer sikkert ting de ikke helt kan forstå og det er nok tider der de tviler på de ord de hørte, men jeg tror at Maria alltid bevarer ordene i hjertet. Tidvis tar hun dem fram, tenker over dem og deler dem når det passer seg. Akkurat slik dagens foreldre bevarer det gode om barna i hjertene, tenker på det, gleder og undrer seg og tidvis deler det med andre.

Mange år senere kommer dagen hvor ordene Simeon sa blir virkelige. For Maria, som mor, må det ha vært hjerteskjærende, hjerteknusende og helt uforståelig å se på at hennes gutt er torturert på det verste, blir hengt uskyldig opp på et kors, opplever ubeskrivelig smerte og utsettes for hån og spott. Hva må hun ha opplevd? Kanskje som Simeon sa: Gjennom din sjel skal det gå et sverd? Jeg tror at i det øyeblikk er det noe som knuser og dør i hennes hjerte, for jeg tror at Maria, som disiplene, ikke helt forstår Jesu ord om at han vil komme tilbake.

Mange av oss kan til en viss grad forstå hva som må ha rørt seg i Maria sitt hjerte fordi vi har opplevd ting som er så forbi tåleevne og forståelse at hjertet ble sønderknust og sjelen som spiddet med sverd. Vi kan identifisere oss med dette, kan vi ikke?

Men hva vi ikke må glemme er: Alt dette var etter Guds hensikt og plan. Da Maria fikk beskjeden om at hun skulle bære fram Guds sønn, var korsfestelsen allerede forutbestemt. Maria tok på seg en oppgave, et kall, som en dag ville knuse hennes hjerte totalt. Hun visste og forstod det ikke, men slik var det, og det var slik fordi Gud hadde bestemt det. Men det slutter ikke her. Den stund som ble den verste i Maria sitt liv, er også den stund i historien som har bragt størst fred, velsignelse og rikdom til verden. Det er slik at den dypeste smerte og den største seier er uløselig knyttet sammen.

Kanskje kan vi ikke forstå hvorfor vi opplever ting som knuser vårt hjerte så totalt, men vi kan stole på at legger vi alt i Guds hender vil det bringe rikdom og velsignelse med seg. Når vi sier ja til Guds kall, betyr det ikke at vi er fri fra hjertesorg og annet, ofte kommer de mørkeste stundene og hardeste kampene etter vår aksept av kallet, men når vi går sammen med Gud kan vi stole på at alt vil samvirke til det gode (Rom. 8:28) og at hvetekornet som faller i jorden og dør, vil bringe rik frukt (Joh. 12:24).