Vi har ulikt voksetempo

Dette er uka der eldstegutt blir 18 og med det kommer det mange tanker. De er ikke lenger de små bultene man holdt i armene eller hadde liggendes inntil brystet ei ekstra stund bare for å se på dem, høre på pusten, lukte dem og kjenne varmen- de er ungdommer som har tatt igjen mor si i høyde og som begynner å nærme seg hva man kaller unge menn. Små velsignelser som bare har vokst seg større med årene og som tross de utfordringer de har bragt, er til stor glede og lykke. Å ha fått følge dem har bragt smerte når de led, glede når de lykkes, uro når de kjempet og bekymringer når de slet uten å ville eller kunne si hvorfor. En berg-og dalbane av følelser og tanker, men de er mine gutter og dem jeg holder kjærest på jord.

De har vært ulike fra de lå i magen. Da de var småbarn pleide jeg å si på fleip at de hadde to ting felles: Det gode hjertet for andre og samme etternavn, for det er ikke mange som har skjønt de var brødre gjennom oppveksten. De er veldig ulike både i personlighet og i kropp. Og det med kropp var en av tingene som gav meg tittelen for den ene har vokst jamt og trutt mens den andre tok byks med ujevne mellomrom. Den ene var alltid stor og lang for alderen, den andre helt gjennomsnittlig. De var ulike og de vokste og utviklet seg ulikt, men de nærmer seg begge hva vi kaller voksen alder, dog med forskjellige erfaringer og kunnskaper, utfordringer og styrker. De er både veldig like hverandre og andre i familien samtidig som de er helt seg selv.

Det er ei linje i Jobs bok som sier noe slikt som at om din begynnelse var liten så skal din fortsettelse bli så mye større, og det minner meg om yngstegutt som i 14 år gikk og sa at han alltid ville være minst men som nå er den høyeste av oss tre. Han trodde aldri på hva vi sa om at han ville ta oss begge igjen, men det har han nå gjort. Den minste ble den største, og det uten at han hadde tro på det selv.

Som troende skal vi vokse i tro og modenhet, men det er ikke alltid lett å se at det skjer. Ofte vurderer vi oss selv utfra den dag vi står oppi eller utfra de siste uker, og da ser vi ikke alltid den store utviklingen. Men husker vi å kikke noen år tilbake og tar tid til å tenke på hvordan vi da reagerte på motstand og sårende ord, på utfordringer og frustrasjoner, vil mange oppdage at deres tro på Gud og tillit til hans trofasthet og godhet er mye sterkere og større i dag enn den var den gang. Det har vært en utvikling og modning, men det har foregått sakte og sikkert og litt i det skjulte.

Samtidig er det viktig å huske at vi utvikler oss i ulikt tempo og i ulike retninger. Vi skal alle likedannes Jesus mer og mer, noe som også betyr at vi finner oss selv på et dypere plan og blir mer den vi er skapt for å være. Det betyr derimot ikke at vi blir helt like hverandre og at vi alle tenker og mener likt, for vi er alle ulike og skal fortsette å være det.

Akkurat som mine gutter har vokst og utviklet seg i forskjellig tempo vil det også være blant oss kristne, vi utvikler oss forskjellig og i ulikt tempo. Vi vil ikke trenge de samme lærdommene siden vi har ulike kall, men vi vil alle trenge støtte og hjelp, omsorg og oppmuntring fra troens familie. Vi vil ikke alle oppleve samme utfordringer fordi vi er satt på forskjellige plasser, men vi trenger alle Guds nåde, hjelp og visdom. Vi vokser opp til modenhet på ulikt vis, men for oss alle gjelder det samme: Gud er den som kaller, som utruster, som hjelper og som gir vekst. Også når vi ikke ser at han er virksom og tilstede i våre liv, så kan vi stole på at «han vil fullføre det gode verk han har startet i oss».

Nye troende tar plass

For om dere har tusen lærere i Kristus, har dere ikke mange fedre. Det var jeg som ble deres far i Kristus Jesus da jeg ga dere evangeliet. (1. Kor. 4:15)

Hadde du sett ganga mi akkurat nå når jeg skriver hadde du ristet på hodet og smilt godt, hvertfall de av dere som vet hvordan det er med barn i hus. Gangen er for øyeblikket gjort om til hva guttene kaller ‘panikkrom’ (inspirert av en tv-serie) og det flyter med puter, tepper og sammenleggbare madrasser. De går oppå hele haugen for å komme ut og inn, mens jeg vet ikke om jeg har lyst til å balansere over hele haugen for å prøve en gang. Det er sjarmerende, men det kunne også vært grobunn for mye irritasjon. For det er jo ikke ryddig, det er jo upraktisk, det er jo ikke slikt man gjør.

Nyfrelste er litt som guttene mine, de er utrolig ivrige og det skjer mye rundt dem. De ser ikke alltid hele bildet og de konsekvenser som kan komme. Akkurat som mine gutter bare ser øyeblikkets moro, vil nyfrelste ofte bare se det gode i hva de holder på med for tiden. Jeg derimot ser det upraktiske og etterspillet (rydding) samtidig som jeg kan forstå at det er morsomt. Jeg ser også at det blir litt ekstra arbeid på meg selv, selv om de kommer til å gjøre litt for å rydde etter seg.

Nyfrelste ser mange muligheter vi mer modne ikke ville sett eller vurdert og de har ikke så mange hemninger i hva som er mulig eller ikke. De kjører på med iver og får ting til å skje (som gutta mine og panikkrommet deres) men så kommer utfordringene for både dem og oss.

Vi mer fastgrodde blir utfordret på «det har vi alltid gjort» og «slikt gjør man ikke». Vi har glemt den iver vi selv viste i begynnelsen og vi har glemt at heller ikke vi så så mye av det store bildet. Nå når det er noen unge som gir gass kan vi velge: Vil vi sitte og se på og klage over at de tar plass, at det blir rot og at det er vi som til syvende og sist må rydde opp etter dem eller vil vi gi dem rom til å prøve, utforske og lære gjennom erfaring? Vil vi klage eller vil vi oppmuntre til å prøve ut? Vil vi ta oppryddingen med sutring eller vil vi delta med glede? Vil vi være med å hjelpe dem videre eller vil vi bremse dem opp?

Vi som har gått lenger på veien med Gud skal ikke prøve å få de nye til å passe inn i våre rammer, vi skal få dem til å bli mer den de er i Gud og mer lik Jesus. Vi skal være åndelige mødre og fedre som elsker, oppmuntrer, veileder og ja, innimellom korrigerer, men vi skal ikke sette bremser på iveren. Er vi «foreldre» som tåler at det tidvis er litt rot og kaos rundt oss? Er vi villige til å gi noe ekstra for å hjelpe andre å utvikle seg? Er vi runde nok i kantene til å forstå at vår måte er ikke den eneste riktige? Klarer vi dette, får vi en hverdag fylt med mange overraskelser og mye ekstra energi, livsglede og positive opplevelser, som plutselig å ha et hjemmelaget ‘panikkrom’ i ganga. Ikke så verst det heller da, eller?

Neste innlegg kommer torsdag 11. juli
PS! Ikke alt som smitter er farlig, smil til alle du møter! 🙂

Langvarig investering

Ja, ikke bare det, vi er også stolte over lidelsene. For vi vet at lidelsen gir utholdenhet, utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss. (Rom.5:3-5)

Det er enda noen år til guttene mine er ferdige med grunnskolen og skal velge sin egen vei videre. Hva de velger er ikke det viktigste for meg, viktigere er det at de velger etter evner og hva de finner glede i. Utdanning er en langtidsinvestering som de forhåpentligvis vil høste frukter av store deler av livet.

Da jeg tok høyskoleutdanningen min (på slutten av forrige årtusen) var jeg nøye med å legge en god del arbeid inn i det fordi jeg ville vite at jeg hadde gjort mitt beste og at jeg kunne gå god for det papiret jeg ville få i hånda. Jeg ville ha all den kunnskap og erfaring jeg kunne dra med meg, for det var jo den som ville istandsette meg til å gjøre ett godt arbeid, ikke selvet papiret om at jeg var godtkjent.

Men førskoleutdanningen min var ikke begynnelsen, den var avslutningen (til nå i alle fall). Tidligere hadde jeg jobbet et år i barnehage for å finne ut om jeg ville dette, jeg hadde videregående med påbyggingsår, et år på folkehøyskole rakk jeg også og jeg hadde alle grunnskoleårene bak meg. Det hadde hele tiden, fra første til siste skoledag vært en stigning i hva som krevdes av meg og vanskelighetsgraden i og mengden av hva jeg skulle lære økte jamt og trutt hele tiden.

Utdanning er en investering av tid, penger og arbeid for å kunne klare seg bedre senere. De årene det hele pågår er det andre ting som må legges mindre vekt på og ofte er ikke handlingsrommet for hva man kan gjøre og finne på særlig stort. Slik er enkelte av årene i livets skole også.

Da vi ble frelst investerte Gud alt sitt i oss. Det var aldri Guds mening at vi kun skulle bli frelst for deretter å seile på førsteklasse med luksuspakke som tilleggsbestilling inn i himmelen. Gud investerte alt sitt inn i oss for at vi skulle bli hans vitner og skinne av hans herlighet i denne verden. Alle våre prøvelser og motgang er endel av den utdannelse og opplæring Gud gir oss. Alt hva vi går igjennom brukes av Gud som treningsøvelser og istandsettelse for hva Han har planlagt og gjort klart for våre liv. Kanskje er det ting vi ikke forstår hvorfor vi må igjennom, men så slet jeg da også med å forstå hvorfor jeg måtte lære Mayafolkets tallsystem da jeg tok førskoleutdanningen. Hva hadde det med matematikk i barnehagen å gjøre? Vi trenger ikke å forstå alt, men vi må være villige til å gi det vårt beste og stole på at de som har lagt dette løpet har en mening med hva som er med. Gud vet hvorfor han vil lære oss visse ting, og det må i mange tilfeller være en god nok forklaring for oss.

Endel kristne er enda i barnehagen og har ikke de helt store utfordringer og prøvelser, kanskje må de dele litt på lekene og vente litt på tur. Andre har avansert til grunnskole og har litt større utfordringer og prøvelser, mens andre igjen er helt oppe i videregående. Noen tar forberedende og har mange år med harde tider i vente, mens andre har entret «universitetet» og står oppi det hele for ørtende år på rad.

Det er gradsforskjeller i de prøvelser og den motgang vi møter etter hvor modne kristne vi er. Akkurat som jeg ikke krever at 7-åringer min regner matte på universitetsnivå, krever heller ikke Gud at de nyfrelste skal gjennomgå like intense prøvelser som de modne og erfarne. Gud lærer oss opp etter hvor vi er kommet, og det er alltid en guddommelig hensikt med hva vi møter og lærer. Gud grunnfester oss og istandsetter oss for nyere og større ting. Men det er viktig å huske at Gud vil ha oss gjennom alle de ulike trinn og nivå, han vil ikke at vi skal sitte fast i barnehagen eller småskolen.Gud ønsker at vi alle skal bli fullt utrustet og være dyktige åndelige krigere og forkjempere for ham. Han vil vi alle skal ha en ballast som vitner om Herrens trofashet og nåde som vi kan gi videre til neste generasjon. Gud har investert sitt alt i deg, vil du la ham få pusse og slipe deg slik at det får komme ordentlig fram?

En kort tid må dere nok lide, men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn. (1.Pet.5:10)