Fra min side av elefanten

For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis. (1. Kor. 13:9)

Vi ser og forstår utifra hvem vi er og de erfaringer og den kunnskap vi har. Jeg har mitt liv og du har ditt. Vi kan være enige om noe og uenige om annet, men likevel bevare enheten oss i mellom. Jeg er meg med mitt, på godt og vondt, og jeg har mitt levde liv, på godt og vondt, akkurat som du er deg og har ditt.

Hvem vi er og hva vi har erfart påvirker hvordan vi leser og forstår Guds ord. Tenk om vi bare kunne tatt av brillene våres og sett alt utfra Guds perspektiv og forstått hans fullkomne mening? Det hadde vært fantastisk! Og en dag skal vi det, men vi er ikke der enda.

Jeg har sagt tidligere at Gud går god for hele sitt ord men ikke alltid vår forståelse av det. Vi har huller og feiloppfatninger alle av oss, slik er det dessverre bare. Men jeg strekker meg etter å alltid vokse i kunnskap og kjennskap til vår Herre og Mester. Jeg ønsker å vite  mer om et år enn jeg gjør i dag, jeg ønsker å ha beveget meg litt videre fra hvor jeg er i dag. Men jeg må samtidig erkjenne at jeg er et sprukket kar som er underveis.

Oppi alt dette prøver jeg å være sann mot Guds ord når jeg deler det, men jeg er også veldig klar over at jeg ser og forstår stykkevis og delt og at jeg ser mye fra min side av elefanten. Hva jeg mener med det siste er at mitt ståsted farger og bestemmer min forståelse og oppfattelse av hva jeg leser og erfarer, uansett hvor mye jeg prøver å «lese som det står».

Se for deg at du plasserer fire blinde rundt en elefant. Ingen av dem har aning på hva en elefant er og de får i oppgave å beskrive en elefant. Ville den som kjente på snabelen mene det samme som den som kjente på bakbeina? Eller hva med den som kjente på ørene, ville den ment det samme som den som kjente på siden av elefanten? De ville alle hatt forskjellige beskrivelser av hva en elefant er og selv om alle har rett på sitt vis, var det veldig mangelfullt hva de kunne beskrive og forklare om en elefant.

Slik er det med oss også, vi ser nok Guds ord og våre gudserfaringer mer med egne briller og fra vår egen side av elefanten enn vi mange ganger tenker over. Men hvis vi er bevisste det, vil vi også lettere kunne bevare egen ydmykhet i forhold til hva vi vet og kan om Guds ord, og vi vil også være rausere og ikke så påståelige i forhold til andres forståelse av ordet (noe er selvsagt feil, men ofte diskuterer vi nyanser i stede for regelrette feil).

Jeg prøver ikke å villede noen (de færreste av oss gjør det), men jeg rett og slett bare vet at jeg ser og forstår stykkevis og delt og at jeg er underveis. Og selv om jeg prøver å bevege meg rundt elefanten og lære mer og mer, vil det alltid være slik at jeg skriver og snakker ut fra hva jeg ser på «min side av elefanten». Så igjen, når du leser hva jeg skriver (og hva andre skriver og hva du hører) prøv alt og hold fast ved det gode. (1. Tess. 5:21)

å vokse i kjennskap til Guds nåde

Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige. (1. Kor. 13:11)

Jeg hører dem på lang avstand. To jenter som høres ut som om de er rundt fem år kommer nedover veien mens de snakker. Jeg hører egentlig ikke etter, men når de er rett ved huset vi bor i hører jeg: «Se! Noen har tegnet på veien!» og det kommer fra den andre: «Jaaa! Tenk hva politiet vil gjøre når de finner ut det!».  Jeg får med meg at hvis politiet finner ut dette vil det være stakkars den som har tegnet med kritt på asfalten! Og jeg vender smilende tilbake til boka jeg leste.

Men plutselig er tanken «det er veldig likt oss troende det» der. Vi er ganske like de jentene i starten av vår vandring med Gud. Vi er barnslige og forstår ikke de store sammenhenger, vi ser med begrenset kunnskap på de ting vi møter. Vi voksne vet at politiet ikke ville gjort annet enn å smile over noen krittegninger, men for jentene var det fullt alvor over det hele. De visste at noe er rett og galt, de visste at noen hadde som oppgave å opprettholde lov og orden og de visste at gale ting har negative konsekvenser. Men de visste ikke nok til å forstå at dette var ikke galt.

Vi kan bli veldig forknytte i starten av vandringen med Gud (og tidvis underveis også). Vi blir opptatte av alt vi skal gjøre må være rett og godt og det kan gå så langt at vi av frykt for å trå feil ikke gjør noe. Vi frykter at vi vil feile og at straffen vil være hard. Men Gud er ikke slik. Gud sitter ikke med pekefinger og stokk og venter på at vi skal gjøre feil slik at han kan skjenne og straffe oss. Gud er tålmodig og mild, han er barmhjertig og nådig, han er en god far.

Da guttene mine vokste til var det titt og ofte at ting gikk litt galt, men slik er det med barn. De tømmer ikke perfekt oppi glasset ved første forsøk, de tipper og kanter, de bommer og feiler, men oppi alt dette både lærer og modnes de. Da de lærte å gå telte jeg ikke fallene, men jeg telte skrittene. Da de lærte å snakke fortalte jeg ikke andre om alt de ikke kunne si, men om hva de klarte å si. Jeg var tålmodig med dem fordi jeg visste de ville lære litt etter litt. Slik er det med troslivet også, vi lærer litt etter litt.

Noen barn er redde for å gjøre feil fordi de frykter for at mamma eller pappa skal bli sinte og skjelle ut og kanskje slå, og slik tenker endel om Gud også. De tror Gud er streng og hard, at han ikke tåler feil og fall og det binder dem og holder dem tilbake fra å ta nye steg og gå videre inn i større kjennskap og modenhet. Gud liker ikke synd, men det å gjøre feil mens man lærer er ikke synd, det er feil. Vi trenger ikke være så redde for å tråkke feil hvis hva vi ønsker er rett og godt. Vi vil lære etter hvert og underveis er Gud nådig og barmhjertig mot oss.

********
Nytt tema neste uke: Å  velge å stole på Gud under tunge tider.
De fire første innlegg er publisert på «med Gud i hverdagen» tidligere, det som kommer fredag er nyskrevet. Velsigna søndag og god ny uke til dere alle

Underveis

Han skal vokse, jeg skal avta» (Joh. 3:30)

Jeg er underveis, forhåpentligvis hele tiden og jeg håper at jeg i hovedsak alltid er på den rette vei. Jeg er ikke den jeg var i går, og er enda ikke blitt den jeg skal være i morgen. Underveis mellom opplevelser og erfaringer som vil både farge og forme meg, såre og glede meg. Underveis fra hvor Gud tar meg fra og vil ha meg til. Underveis.

Jeg vet at jeg er underveis og selv om jeg vet at Gud stadig gjør sitt verk i meg, kan jeg bli frustrert over at noen ting sitter så hardt i meg, jeg kan føle at jeg ikke beveger meg videre, jeg kan riste på hodet av at jeg er kommet kort… men jeg vet at jeg er ikke den jeg var «i går», og at det er takket Gud. Jeg vet også at den jeg er nå, ikke vil være den jeg som møter morgendagen når den kommer. Gud har lovet at Han vil fullføre det verk han har startet, han vil la sitt lys skinne klarere, han vil likedanne meg Kristus og jeg vil oppleve at jeg vil avta og han vokse.

Mens jeg er underveis kan jeg frustrere meg over at jeg ikke er fremme dit jeg helst vil være, men når jeg rister av meg de tankene og snur meg og ser hvor langt Gud har tatt meg, da blir jeg ydmyk og takknemlig. Takk Gud for at du aldri gir meg opp og for at du er trofast selv når jeg er troløs. Takk Gud for at om jeg stenger for deg på et område (fordi jeg ikke vet bedre) så finner du andre måter å nå meg på, takk Gud for din godhet og nåde mot meg.

Jeg kunne tenkt meg å vært framme allerede, men jeg vet at hele livet leves underveis. Så er det å minnes hva vi er tatt fra og hva vi er på vei inn i, samtidig som vi lever og er tilstede her og nå.

Har du roen over det å være underveis?

Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i eder, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag, (Fil. 1:6)

Var det virkelig en omvei?

Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. (Rom. 8:28)

Har du hatt noen tider i livet der du føler at du går en omvei? Der du med hodet og fornuften tenker at det hadde gått mye fortere å kommet fram hvis du hadde gjort ting annerledes? Du forstår ikke hvorfor ting ikke legger seg tilrette slik du synes det burde og slik du ser det hadde vært enklest?

Senhøstes og i vinter hadde ikke guttene og jeg et sted å kalle hjem. Vi hadde det mest nødvendige med oss og bodde i nesten fem måneder i min mors kjeller Vi hadde ikke trodd at det skulle gå så lenge fra vi flyttet ut til vi kunne flytte inn. For en omvei å ta, kunne ikke Gud heller fikset det umiddelbart så vi slapp den omveien?

Gud kunne fikset det med en gang slik at vi kunne flyttet ut og inn på en og samme dag, men han gjorde det ikke. Og da er det kanskje slik at hva vi fort tenker på som omvei og unødig bortkastet tid ikke var det like vel? Kanskje var det den veien som var den rette? Kanskje var det den veien Gud hadde staket ut for oss?

Hvorfor kommer det tider i livet der vi føler vi er på en omvei i stede for å ta den raskeste og strakeste veien mot målet? Fordi det er underveis vi lærer, fordi det er noe på den veien Gud så vi trengte for senere, fordi det er i Guds vilje for oss.

Når man reiser på tur med barn er det en ting man bør ha i hodet, turen varer fra du starter og til du er hjemme. Veien du går til målet kan være viktigere for dem enn selve målet. Hvem av oss har ikke opplevd at de ikke når fram dit de hadde tenkt fordi barna fant noe mer interessant underveis? Hensikten bør aldri være å nå hvor jeg vil, men å være sammen med barna i hva som fanger deres interesse. Målet om en tur blir jo likevel oppnådd.

Når Gud tar oss på hva vi opplever som omvei, er det fordi han vil vise oss noe. Kanskje er det en uventet positiv overraskelse, kanskje er det et menneske vi skal hjelpe, kanskje er det et menneske som skal hjelpe eller lære oss noe, kanskje er det en episode eller opplevelse som vil ruste oss for senere. Det kan være mye, men vi kan alltid være viss på at det er til vårt beste. Og skulle det være ubehagelig i øyeblikket, vil det likevel, ved Guds kraft og nåde, bli til liv, styrke og godt for oss.

Kanskje opplever du at du går omveier?  Hva du opplever som omveier er i Guds plan for deg, men kanskje du trenger å revurdere hvordan du tenker og forholder deg til det hele?

Gud gir muligheter

For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren.
(Jes. 55:8)

Vi opplever alle tider i livet der vi ber om mer kjærlighet, større mot, dypere fred, varmere barmhjertighet og mye annet. Vi kjenner at det er ting og egenskaper vi mangler og vi ber Gud om å fylle på med hva vi mangler.

Ofte sitter vi med en ubevisst forventning om at Gud skal fylle på med akkurat hva vi ber om, men hva som oftere skjer er at Gud gir oss muligheter til å vandre i nettopp hva vi ber om. Gud setter oss i situasjoner der vi blir strukket på nettopp de områder vi ba om hjelp.

Ber vi om sterkere familiebånd, er det ofte at det kommer episoder, omstendigheter eller tider der vi får mulighet til å vise at vi vil stå sammen, at vi vil støtte hverandre og gå videre side om side.

Ber vi om at vi skal bli mer barmhjertige, så bør vi ikke bli overrasket om vi plutselig opplever at vi enten møter mennesker som trenger en god dose barmhjertighet, eller at noen vi allerede kjenner plutselig åpner seg opp og deler vanskelige stunder.

Ber vi om å bli mer frimodige og/eller modige, så må vi ikke bli så overrasket hvis vi plutselig får uventede muligheter til å vitne, til å gjøre noe nytt, til å tråkke over båtripa og begynne å gå på vannet.

Gud gir oss ikke alltid direkte hva vi ber om, oftest gir han oss muligheter til å utvikle de egenskaper vi ba om. Og mens vi vandrer i ferdiglagte gjerninger, vilGud gjøre sitt verk i oss.