Fra min side av elefanten

For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis. (1. Kor. 13:9)

Vi ser og forstår utifra hvem vi er og de erfaringer og den kunnskap vi har. Jeg har mitt liv og du har ditt. Vi kan være enige om noe og uenige om annet, men likevel bevare enheten oss i mellom. Jeg er meg med mitt, på godt og vondt, og jeg har mitt levde liv, på godt og vondt, akkurat som du er deg og har ditt.

Hvem vi er og hva vi har erfart påvirker hvordan vi leser og forstår Guds ord. Tenk om vi bare kunne tatt av brillene våres og sett alt utfra Guds perspektiv og forstått hans fullkomne mening? Det hadde vært fantastisk! Og en dag skal vi det, men vi er ikke der enda.

Jeg har sagt tidligere at Gud går god for hele sitt ord men ikke alltid vår forståelse av det. Vi har huller og feiloppfatninger alle av oss, slik er det dessverre bare. Men jeg strekker meg etter å alltid vokse i kunnskap og kjennskap til vår Herre og Mester. Jeg ønsker å vite  mer om et år enn jeg gjør i dag, jeg ønsker å ha beveget meg litt videre fra hvor jeg er i dag. Men jeg må samtidig erkjenne at jeg er et sprukket kar som er underveis.

Oppi alt dette prøver jeg å være sann mot Guds ord når jeg deler det, men jeg er også veldig klar over at jeg ser og forstår stykkevis og delt og at jeg ser mye fra min side av elefanten. Hva jeg mener med det siste er at mitt ståsted farger og bestemmer min forståelse og oppfattelse av hva jeg leser og erfarer, uansett hvor mye jeg prøver å «lese som det står».

Se for deg at du plasserer fire blinde rundt en elefant. Ingen av dem har aning på hva en elefant er og de får i oppgave å beskrive en elefant. Ville den som kjente på snabelen mene det samme som den som kjente på bakbeina? Eller hva med den som kjente på ørene, ville den ment det samme som den som kjente på siden av elefanten? De ville alle hatt forskjellige beskrivelser av hva en elefant er og selv om alle har rett på sitt vis, var det veldig mangelfullt hva de kunne beskrive og forklare om en elefant.

Slik er det med oss også, vi ser nok Guds ord og våre gudserfaringer mer med egne briller og fra vår egen side av elefanten enn vi mange ganger tenker over. Men hvis vi er bevisste det, vil vi også lettere kunne bevare egen ydmykhet i forhold til hva vi vet og kan om Guds ord, og vi vil også være rausere og ikke så påståelige i forhold til andres forståelse av ordet (noe er selvsagt feil, men ofte diskuterer vi nyanser i stede for regelrette feil).

Jeg prøver ikke å villede noen (de færreste av oss gjør det), men jeg rett og slett bare vet at jeg ser og forstår stykkevis og delt og at jeg er underveis. Og selv om jeg prøver å bevege meg rundt elefanten og lære mer og mer, vil det alltid være slik at jeg skriver og snakker ut fra hva jeg ser på «min side av elefanten». Så igjen, når du leser hva jeg skriver (og hva andre skriver og hva du hører) prøv alt og hold fast ved det gode. (1. Tess. 5:21)

å vokse i kjennskap til Guds nåde

Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige. (1. Kor. 13:11)

Jeg hører dem på lang avstand. To jenter som høres ut som om de er rundt fem år kommer nedover veien mens de snakker. Jeg hører egentlig ikke etter, men når de er rett ved huset vi bor i hører jeg: «Se! Noen har tegnet på veien!» og det kommer fra den andre: «Jaaa! Tenk hva politiet vil gjøre når de finner ut det!».  Jeg får med meg at hvis politiet finner ut dette vil det være stakkars den som har tegnet med kritt på asfalten! Og jeg vender smilende tilbake til boka jeg leste.

Men plutselig er tanken «det er veldig likt oss troende det» der. Vi er ganske like de jentene i starten av vår vandring med Gud. Vi er barnslige og forstår ikke de store sammenhenger, vi ser med begrenset kunnskap på de ting vi møter. Vi voksne vet at politiet ikke ville gjort annet enn å smile over noen krittegninger, men for jentene var det fullt alvor over det hele. De visste at noe er rett og galt, de visste at noen hadde som oppgave å opprettholde lov og orden og de visste at gale ting har negative konsekvenser. Men de visste ikke nok til å forstå at dette var ikke galt.

Vi kan bli veldig forknytte i starten av vandringen med Gud (og tidvis underveis også). Vi blir opptatte av alt vi skal gjøre må være rett og godt og det kan gå så langt at vi av frykt for å trå feil ikke gjør noe. Vi frykter at vi vil feile og at straffen vil være hard. Men Gud er ikke slik. Gud sitter ikke med pekefinger og stokk og venter på at vi skal gjøre feil slik at han kan skjenne og straffe oss. Gud er tålmodig og mild, han er barmhjertig og nådig, han er en god far.

Da guttene mine vokste til var det titt og ofte at ting gikk litt galt, men slik er det med barn. De tømmer ikke perfekt oppi glasset ved første forsøk, de tipper og kanter, de bommer og feiler, men oppi alt dette både lærer og modnes de. Da de lærte å gå telte jeg ikke fallene, men jeg telte skrittene. Da de lærte å snakke fortalte jeg ikke andre om alt de ikke kunne si, men om hva de klarte å si. Jeg var tålmodig med dem fordi jeg visste de ville lære litt etter litt. Slik er det med troslivet også, vi lærer litt etter litt.

Noen barn er redde for å gjøre feil fordi de frykter for at mamma eller pappa skal bli sinte og skjelle ut og kanskje slå, og slik tenker endel om Gud også. De tror Gud er streng og hard, at han ikke tåler feil og fall og det binder dem og holder dem tilbake fra å ta nye steg og gå videre inn i større kjennskap og modenhet. Gud liker ikke synd, men det å gjøre feil mens man lærer er ikke synd, det er feil. Vi trenger ikke være så redde for å tråkke feil hvis hva vi ønsker er rett og godt. Vi vil lære etter hvert og underveis er Gud nådig og barmhjertig mot oss.

********
Nytt tema neste uke: Å  velge å stole på Gud under tunge tider.
De fire første innlegg er publisert på «med Gud i hverdagen» tidligere, det som kommer fredag er nyskrevet. Velsigna søndag og god ny uke til dere alle