I sin kjærlighet HANDLER Gud, hva gjør vi?

Det ble litt tydelig for meg da jeg leste dette at jeg har utviklet meg litt når det gjelder skriving de siste årene, og godt er det, men samtidig ser jeg at jeg meningsmessig er ganske på lik linje fortsatt. Dette innlegget er faktisk rett over 5 år gammelt og ble skrevet til menighetsbladets desemberutgave i 2008, men det er fortsatt dagsaktuelt. 

Jeg har tenkt mye på dette med ”å elske hverandre” de siste ukene, for allerede i starten av november kom en mail: ”Vær så snill å be ekstra for meg i tiden som kommer, for jeg vet av erfaring at jeg går en ekstra tyngende tid i møte…” fra ett menneske som opplever mange tunge tak i livet, ett menneske som så gjerne ønsker å tilbringe julen sammen med familien, men som vet at det kanskje ikke blir mulig i år heller, ett menneske som jobber for å komme ut av fortidens sår, bånd og problemer, men som vet veien er tung og hard. Kjenner du noen av disse?

Jeg kjenner flere… uheldigvis. En uheldigvis fordi det er mange som sliter slik, og ikke en uheldigvis fordi jeg kjenner mange slike mennesker. For nettopp her finner jeg flest av de mennesker som bringer størst glede, oppmuntring, støtte, hjelp, kjærlig omsorg og bønn for meg, og guttene mine, inn i mitt eget liv.

Guds kjærlighet er en handlende kjærlighet. Han satt ikke i himmelen og sa: ”Jeg elsker dem, jeg elsker deg og deg og deg, åhhhh jeg elsker dere sååååå. Har helt vondt i magen så mye elsker jeg dere!” Nei, hva gjorde Gud? ”For så høyt har Gud elsket verden at Han SENDTE/GAV sin sønn…” og frivillig gikk Jesus til korset og tok på seg vår skyld og skam. I og utav sin kjærlighet handler Gud, hva gjør vi?

Jeg kan si til noen jeg elsker dem og gjerne vil hjelpe dem, hva betyr ordene mine hvis de ikke følges opp med handling? Da blir de bare som tomme ord på ett papir…

Grunnteksten viser noe vi ikke ser tydelig i norske oversettelser. At den kjærlighet vi skal elske hverandre med er Guds agape kjærlighet, den kjærlighet som gir av seg selv til andre uten å tenke på hva man selv får igjen, den selvoppofrende kjærligheten. Som Gud elsket verden høyt nok til å gi sin sønn, skal vi elske hverandre høyt nok til å gi av oss selv inn i hverandres liv. Jeg har ett stykke vei igjen å gå, men jeg er underveis, og vet du hva det flotte er? Siden det er Guds kjærlighet jeg skal gi videre, er det ikke noe jeg kan prestere selv. Gjennom at jeg søker Ham og sier ”Gud, hjelp meg å elske andre!” og gjennom at jeg velger å handle utav og i kjærlighet i mitt møte med mennesker, vil Han la det vokse seg sterkere og dypere i mitt liv!

Mitt største ønske for advents- og julehøytiden er at ingen av de jeg kjenner skal oppleve at jeg ikke har tid til dem, at de skal vite i hjertet sitt, at jeg er her og at jeg virkelig bryr meg

Mitt dypeste ønske for det nye året, etter å lære Han bedre å kjenne, er: ”Gud hjelp meg å se andre med dine øyne og å elske slik du elsker.”

Med bønn og ønske om en fredfylt advent- og julehøytid, og ett velsignet godt nytt år

Institusjonalisert omsorg

Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» (Joh. 13:35)

Vi er heldige i Norge. Vi har et velferdssystem som mangler sitt like i verdenssammenheng. Vi er rike på mange måter. Det er selvsagt mange tilfeller som viser at det hele fungerer ikke så godt som det burde, men i det store og hele- i Norge er vi mer sikret hjelp enn i de fleste andre land i verden.

Og dette er blitt noe som har gjort at mange kristne har trukket seg tilbake fra å hjelpe andre. Barmhjertigheten og den praktiske omsorgen er ikke så rikt tilstede blant oss som den burde være. «Ja men alle kan få hjelp på NAV» er uttalt flere ganger fra mange hold, også blant kristne. Men er dèt at vi har et godt velferdssystem en gyldig grunn til den ansvarsfraskrivelse for andres ve og vel som vi ser i dag? Om vi har et godt velferdssystem, har vi ikke likevel ansvar for hverandre?

Den norske stat kan ikke hjelpe og ivareta alle, vi har alle et personlig ansvar for mennesker vi kjenner og omgås med. Hvis vi alle hadde hjulpet hverandre litt mer, hadde byrden på det offentlige blitt mindre og vi hadde alle blitt rikere. Kanskje ikke rikere i banken, men hvertfall rikere når det gjelder omsorg, medansvar, barmhjertighet, fellesskap og mye mer. Omsorg er i bunn og grunn ikke statens ansvar, det er menneskers ansvar- og troende, Jesu legeme, spesielt oppfordres til å utvise barmhjertighet og omsorg for de rundt seg. Ja ikke bare vise det, de skal leve det.

Kjenner du Jesus?

Visste du at det går ann å invitere Jesus inn i livet for så å ikke bli kjent med ham?

La oss se med litt nye øyne på historien om Marta og Maria. Vi vet at Jesus blir invitert inn i deres hjem og at mens Marta springer rundt og forbereder sitter Maria ved Jesu sine føtter. Kan du se for deg Marta som inviterer Jesus med seg hjem og sier: «Se her, her er en plass du kan sitte og hvile. Ta en kopp te og noe å spise på mens jeg går og steller i stand mat.» Og Marta beveger seg ut av rommet der Jesus er plassert og holder seg i siderommet der hun forbereder og styrer på.

Slik er det en del mennesker som forholder seg til Jesus i dag også. De inviterer Jesus inn i sine liv for deretter å plassere han utenfor deres hverdagsliv. Jesus kan de gå til når de har ordnet det de skal gjøre og alt er på stell og plass, når det er noe de er litt frustrert over og ikke forstår, men i det store og hele lever de sitt liv i et annet «rom» enn de har plassert Jesus.

Maria valgte den gode del, sa Jesus. Maria satt ved Mesterens føtter og tok til seg av undervisning og nærvær. Jeg tror Jesus hadde en fremtreden som gjorde at mennesker følte seg akseptert og ivaretatt i hans nærhet. Jeg tror Jesu ord var fulle av nåde og omsorg selv om de kanskje var litt harde. Jeg tror at de som bruker tid ved Jesu føtter er de som lærer han å kjenne.

Det er ikke nok å bare invitere Jesus hjem, vi må også oppholde oss «i samme rom» som han, ta tid til å pleie fellesskapet med ham og lære av hans ord og lære. Her er historien jeg nevnte:

Jesus hos Marta og Maria
Da de dro videre, kom han til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham i huset sitt.  Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.» (Luk. 10:38-42)

Tålmodighet

For i håpet er vi frelst. Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser? Men hvis vi håper på noe vi ikke ser, da venter vi med tålmodighet. (Rom. 8:24-25)

Vi har fått mange utrolige løfter om hva Gud vil gjøre for oss. Om at hvert bånd vi er bundet av skal brytes, om at hver synd vi ligger under for skal vi bli fri fra, at det sønderknuste skal gjenopprettes, at vi skal få kraft og visdom til å virke i tjeneste, at vi skal se Guds velsignelse fylle våre hjerter og liv med overflod.

Men de fleste av disse ser vi ikke umiddelbart. De kommer en etter en over tid, og derfor er vår tålmodighet viktig. Har vi tålmodighet til å vente til Guds rette tid er der? Eller gir vi opp fordi vi ikke ser noe når vi syntes vi synes det burde skje?

Du hører kanskje ondskapsfulle løgner fra djevelen om at du aldri vil bli fri, at du aldri vil bli helbredet, at du aldri vil se de visjoner Gud gav deg bli levende, men det er løgn. Hva Gud har sagt, vil skje. Kanskje er det andre mennesker som fortsetter å tvile på deg og hva Gud har lagt ned i deg, kanskje sier de at de ikke ser hva du sier, men ikke la det trykke deg ned og holde deg tilbake, Gud er virksom i ditt liv, og det vil bli synlig etter hvert.

Gud har lovet å gjøre alle de tingene jeg nevnte, og flere til, i våre liv, og han vil gjøre det. Men vi kan ikke dikterer Gud på når det enkelte problem eller utfordring skal løses. Gud har sitt eget tidsskjema for sin plan og det hele har sin hensikt. At vi ikke ser eller forstår, må vi lære oss å leve med og heller ikke bry oss så mye om. Gud har oversikten og han vet best, det burde være mer enn godt nok for oss.

Gi ikke opp selv om tiden drøyer, Gud har oversikten og han er trofast og rettferdig, han vil oppfylle alle sine løfter til deg. Gud vil fullføre hva han har startet (Fil.1:6)

Alltid nok tid

Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet! (Sal.90:12)

Jeg har ikke tid til å gjøre det, det er for travelt, jeg har for mange oppgaver, jeg står til over hodet i papirer og tingsom må gjøres, listen over oppgaver blir bare lengre og lengre… det skulle vært flere timer i døgnet. Av en eller annen grunn er vi veldig flinke til å ta på oss for mange oppgaver. Vi fyller timeplanene med ett lass av gjøremål, noen av dem er viktige og riktige, andre har vi der fordi vi trives med dem. Men uansett om det er gode ting vi har på våre lister, kan det bli feil.

Gud har lagt ett kall over det enkelte menneske og har gitt spesifikke mennesker og oppgaver til den enkelte. Men ofte kan vi føle at vi ikke har nok tid til å gjøre alt Gud har kalt oss til og satt oss inn i, det er bare ikke nok timer i døgnet.

Hva vi ikke må glemme er at hvis Gud kaller oss til noe, vil han også gi oss alt vi trenger for å fullføre kallet. Gud utruster den han kaller, og han vil gi oss alt vi trenger for å klare det. Men vi glemmer ofte at dette faktisk gjelder vår tid også. Gud vet faktisk at det bare er 24 timer i døgnet og at ca 1/3 av dem går til søvn, han vet om vi har skole og skolearbeid, jobb og familie. Gud vet disse tingene når han gir oss noe å gjøre og likevel kan vi ta oss selv i å tenke at vi har ikke nok tid.

Tidstyvene er tilstede i både hverdag og tjeneste, og det er viktig å være bevisst på hvordan vi bruker vår tid. Hvis du føler du veldig ofte mangler noen timer i døgnet, her er noen spørsmål du kan stille deg selv- og svar ærlig på dem:

Gjør jeg ett lass av oppgaver som egentlig ikke er mine?
Gjør jeg hva Gud har kalt meg til eller bruker jeg mye tid på andre ting (som TV/PC/jabbing)?
Er jeg strukturert eller lar jeg alt flyte og tar det som det kommer?
Fullfører jeg hva jeg starter, eller har jeg mye halvgjort og halvferdig rundtforbi?
Får jeg nok hvile slik at jeg har krefter til dagens oppgaver, og nok avslapning og lek/moro?
Er mine interesser (trening, strikking, snekring, mekking ol) viktigere enn de oppgaver Gud har gitt meg?

Prioriterer du dine oppgaver og din tid rett?

Jeg vet i alle fall at jeg må tenke disse tankene med jevne mellomrom, og jeg må alltid gjøre noen justeringer slik at hva som er viktig for meg, også er de mennesker og ting jeg bruker min tid på. Det kan være vanskelig å finne ut av det noen ganger, men Gud gir oss visdom i disse tingene også, og han gir oss også evnen til å få mest mulig ut av vår tid når vi bruker den riktig. Og brukervi vår tid riktig vil vi alltid ha nok tid til  gjøre hva Gud har kalt oss til.