lengsel

av

Kom, Herre Jesus, kom!

Hva lengter du etter?

Jeg ble sittende å tenke på det i dag fordi jeg merket at jeg hadde en ambivalent følelse inni meg. Jeg er syk igjen, og etter ei dårlig natt så så juletreet som lå på golvet, med ei stor kasse pynt ved siden av seg, ut som et uoverkommelig prosjekt. Etter å ha brukt noen timer på å hale kroppen i gang ble juletreet satt opp og pynten slengt på. Og ja, jeg mener det bortimot bokstavelig. Jeg fant de viktigste eskene for meg, med guttenes lagde ting, ting fra oppvekst og andre og litt annet og det ble bare plassert. Ferdig og esker uti ganga for senere retur til loft. Jeg gjorde det fordi jeg vet jeg vil glede meg over det de neste dagene, savnet ville vært der hvis ikke jeg gjorde det. Men dønn gåen etter prosjektet var det sofaen neste, og jeg tok meg i å se på mobilen fordi jeg ønsket noen husket meg. Og der, den ambivalente følelsen. Ikke noe galt i å ville bli husket, men jeg fikk en liten hjertesjekk. Hva lengter du mest etter Cecilie?

Mange av de lengsler vi har er knyttet til det jordiske, og det er ofte ikke noe galt i det. Jeg lengter etter å bli husket av mennesker og at de gjør noe for å vise/fortelle meg det. Jeg ønsker en friskere kropp så ikke alt trenger å være slit, og at jeg orker å være der med andre. Jeg ønsker å ikke vri på tikroninger og også å kunne spise hva som helst uten å bli skikkelig dårlig. Jeg ønsker gutta skal finne sin plass i livet og mye annet. Men ingen av de tingene er hva jeg lengter mest etter, de dypeste lengsler er knyttet til det åndelige. Å bli mer fri fra synden som oftere enn ønsket stikker hodet fram, å se mer av Jesu herlighet, å forstå mer av korset, å kjenne Gud bedre. De ting er viktigere enn hva som er knyttet til dette jordiske liv, for de er knyttet til himmelriket og min Herre og Frelser, men det er også de ting som vi får erfare en forsmak av her på jord. Himmelriket er kommet nær, en dag vi vi oppleve det fullendt.

Når det er mørkt og tomt i min sjel,
og dagene føles ut som eviglange vinternetter.
Kom, Herre Jesus, kom,
fyll mitt indre med din varme og ditt lys.
Du som er verdens lys og redning.

Når det er frustrasjon og motløshet,
og jeg er kraftløs og ikke klarer neste skritt.
Kom, Herre Jesus, kom,
fyll mitt hjerte med din kjærlighet og styrke.
Du som er den Evige Far og trofaste klippe.

Når det er uro og frykt i mitt indre,
og fremtiden synes mørk og vanskelig.
Kom, Herre Jesus, kom,
fyll mitt indre med fred og glede.
Du som er Fredsfyrsten og visdommens kilde.

Kom, Herre Jesus, kom.
Kom inn i vårt mørke, kom inn i vår glede,
kom inn i vår hverdag, kom inn i vår fest.
Kom, Herre Jesus, kom.
Du som er verdens Frelser og Konge.

Kom, Herre Jesus, kom.
Kom fra det høye og ned til vår arme jord,
kom og hent oss og ta oss hjem.
Kom, Herre Jesus, kom,
så endelig vi kan, din herlighet fullt ut se.

av

Vi tar til takke med så lite

Gud har en hel sjø av herlighet, glede og fred som vi kan få del i og av, men de fleste av oss tar til takke med noen dråper eller et halvt glass. Hvorfor er det slik?

Hvis vi virkelig tror på alle de fantastiske løftene Guds Ord er full av, hvorfor tar vi til takke med så lite?

Hvis vi virkelig hadde forstått og sett hvem Gud er tror jeg at vi ikke hadde gitt oss så lett. Gud sier at den som søker ham vil han komme nær, de som er i Ordet og vandrer i Ånden vil få oppleve en stadig sterkere fyllelse av Gud og hans nåde, kraft og kjærlighet. De som legger ned sitt liv for Gud, vil få velsignelser som ikke kan måles. Kan det være at vi egentlig ikke har sett Gud i all hans prakt, herlighet og majestet? Kan det være at vi egentlig ikke tror at det er så uendelig mye mer for oss hos Gud? Kan det være vi synes kostnaden er for høy?

Det er flere steder beskrevet en intens lengsel etter Gud i Bibelen, som dette verset:

Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. (Sal. 42:2)

Tenk deg en hjort som opplever tørketider. Det er litt siden den drakk siste slurk av pytten som  nå er tørket helt inn. Den er på vandring og leting, den søker etter hva den trenger for å overleve. Får den ikke vann, vil den dø. Det er intenst, det er en kamp på død og liv. Hvis den da finner en bekk, tror du den tar ett par små super og sier: Åhh, deilig! og går videre? eller vil den sluke i seg og holde seg i nærheten slik at den hele tiden kan gå og drikke seg utørst?

Den lengselen har vi alle i våre hjerter, men ofte så døyver vi den med alt mulig annet. Tror vi ikke Gud vil tilfredsstille den lengselen? Ser vi ikke at det er bare i hans nærhet at vi vil finne tilfredsstillese for våre sjeler og bare Gud kan gi den mat og drikke som stiller sjelens tørst og sult? Ser vi ikke at i Kristus har vi fått tilgang all åndelig velsignelse i himmelen?

Hvorfor stiller vi det med filmer og interesser, hvorfor går tiden til det forgjengelige? Hvorfor søker vi ikke Guds ansikt så mye mer og med en stadig dypere og mer intens sult og tørst?

Vi tilfredsstilles alt for lett… Vi tar til takke med noen dråper i stede for å legge på svøm, vi tar til takke med å skue Gud på avstand i stede for å søke stadig nærmere… vi tar til takke med småtteri når Gud har lagt så utrolig mye mer klar for oss. Hvor det må bedrøve Guds hjerte at vi tilfredsstilles så lett av så lite…

første gang publisert i mai 2013
(en liten presisering, jeg snakker her om å søke Gud i hans ord og bønn, ikke gjennom følelser og «åndelige» opplevelser)

av

Om å være himmelvendt

Vi lar oss lett fange inn av både bekymringer og gleder. Alt vi vil oppleve her på jord, kan fort overskygge den herlighet vi har i vente. Mange blir så fastgrodde i ting som hører denne verden til at de glemmer at det jordiske er forbigående og at det evige er i vente.

Løft øynene mot himmelen og se på jorden her nede! Himmelen løser seg opp som røyk, jorden skal slites ut som et klesplagg, og de som bor der, skal dø som lus. Men min frelse skal vare til evig tid, min rettferd skal aldri knuses. (Jes. 51:6)

På veggen i stua står det skrevet «Home is where the heart is» (hjem er hvor hjertet er). Det hang igjen etter forrige leietaker og jeg har latt det henge oppe. Ikke fordi jeg synes så veldig om det, men fordi det minner meg om hvor jeg hører hjemme.

Første tanke som slo meg da jeg så det på den tomme veggen var «himmelen», og det er fortsatt det jeg tenker når det innimellom fanger oppmerksomheten. Jeg tenker ikke på hjemmet vårt som vi bor i, heller ikke min herlige lille familie, men på himmelen. Himmelen er hjemme for meg, her på jord er jeg fremmed og på vandring.

For vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender. Mens vi er her, sukker og lengter vi etter å bli ikledd og omsluttet av vår himmelske bolig. (2. Kor. 5:1-2)

Det er mange år siden jeg fikk følelsen av å være en utlending på vandring, at jeg egentlig ikke passet helt inn og at det var et annet hjemland for meg. Jeg lærte etter hvert at det var faktisk ikke rart, men bibelsk og slik det skulle være. Ikke det at jeg vil dø, jeg har også lyst til å se guttene vokse opp og mye annet, men jeg er ikke helt bundet til livet på jord, for jeg vet at det er hos Gud jeg er hjemme på ordentlig. Og en dag skal jeg fullt ut erfare og få leve i det jeg nå får en forsmak på, å se Gud som han virkelig er i mektig majestet og herlighet.

Derfor er vi alltid ved godt mot, selv om vi vet at så lenge vi er hjemme i kroppen, er vi borte fra Herren.  For vi vandrer i tro, uten å se. Men vi er ved godt mot, og helst vil vi flytte bort fra kroppen og hjem til Herren. Derfor setter vi vår ære i å være til glede for ham, enten vi er hjemme eller borte. (2. Kor. 5:6-9)

Vi må ikke bli så fastgrodd i verdens gleder og bekymringer at vi mister himmelen av syne. Vi skal lengte etter den dag når Herren henter sine hjem, og til den dag lever vi hver dag i overgivelse og tillit til Gud og for Guds ære og andres beste.

av

Tilbake til grunnvollen

Hun skjønte ikke at det var jeg som ga henne korn, ny vin og fin olje og mengder av sølv og gull, som de brukte til Baal. (Hos. 2:8)

Vi lever i et land som har blitt fylt opp med Guds velsignelser. Da grunnloven for nesten 200 år siden ble laget og skrevet ned, skjedde det av mennesker som hadde stor kjennskap og kunnskap til Guds ord og Gud. Om ikke alle hadde et personlig forhold til Guds og hans ord, er grunnloven bygget på Bibelen. Den moral som var gjeldende var bygget på Guds ord, om enn mangelfull i enkelte deler. Landet ble bygget på de ord, de bud og de leveregler Gud satte for mennesker og vi har opplevde at landet har vokst i rikdom og velstand og levestandard og antatt levealder er økt betraktelig.

Men så har vi sett de siste tiårene at det er skjedd en endring. Vi ser at det er et økende problem med indre tomhet, frustrasjon og forvirring i dag enn det tidligere har vært. Det er mange mennesker som sliter med problemer og mange som lider under andres problemer, sinne og egoisme. Det som burde være et av verdens beste og mest lykkelige land, er ikke det, det er fullt av smerte, vondskap og tomhet. Hvorfor er det slik?

Vi har vendt oss bort fra grunnlaget, fra at Guds ord er sant og at levereglene Gud satte er for alles beste. Vi har tatt de velsignelser Gud gav oss og har gjort dem til guder i både vårt land og våre liv. Det er ikke Gud som giver av velsignelser, gode gaver og frihet som verdsettes, det er velsignelsene som løftes opp som guder.

Kuren? Å omvende seg og søke tilbake til kilden for alle gode gaver, kilden til liv og glede, kilden til kjærlighet og godhet. Jesus. Jesus er hva dagens moderne mennesker trenger. Ikke mer luksus, ikke høyere levestandard, ikke mer ting og velpolert ytre, Jesus.

Gud legger en lengsel i menneskers hjerter og de roper etter hjelp, hvem kan fylle tomheten i mitt indre? Gud legger et rop ned i de troendes hjerter om at Gud igjen må bli satt på tronen og få lede våre liv, Jesus vær Herre i mitt liv og ikke bare frelser. Gud virker i mennesker i dag, Gud kaller oss til å vende om og komme hjem. De som gjør dette vil oppleve at de blir tatt imot med nåde og barmhjertighet.

Så sier Herren Gud: Se, jeg vil selv lete etter sauene mine og ta meg av dem. Som en gjeter tar seg av sauene sine og er med dem den dagen de blir spredt, slik vil jeg ta meg av sauene mine og berge dem fra alle stedene de kom til da de ble spredt, på den mørke og skytunge dagen. (Esek. 34:11-12)

av

Vi tar til takke med så lite

Gud har en hel sjø av herlighet, glede og fred som vi kan få del i og av, men de fleste av oss tar til takke med noen dråper eller et halvt glass. Hvorfor er det slik?

Hvis vi virkelig tror på alle de fantastiske løftene Guds Ord er full av, hvorfor tar vi til takke med så lite?

Hvis vi virkelig hadde forstått og sett hvem Gud er tror jeg at vi ikke hadde gitt oss så lett. Gud sier at den som søker ham vil han komme nær, de som er i Ordet og vandrer i Ånden vil få oppleve en stadig sterkere fyllelse av Gud og hans nåde, kraft og kjærlighet. De som legger ned sitt liv for Gud, vil få velsignelser som ikke kan måles. Kan det være at vi egentlig ikke har sett Gud i all hans prakt, herlighet og majestet? Kan det være at vi egentlig ikke tror at det er så uendelig mye mer for oss hos Gud? Kan det være vi synes kostnaden er for høy?

Det er flere steder beskrevet en intens lengsel etter Gud i Bibelen, som dette verset:

Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. (Sal. 42:2)

Tenk deg en hjort som opplever tørketider. Det er litt siden den drakk siste slurk av pytten som  nå er tørket helt inn. Den er på vandring og leting, den søker etter hva den trenger for å overleve. Får den ikke vann, vil den dø. Det er intenst, det er en kamp på død og liv. Hvis den da finner en bekk, tror du den tar ett par små super og sier: Åhh, deilig! og går videre? eller vil den sluke i seg og holde seg i nærheten slik at den hele tiden kan gå og drikke seg utørst?

Den lengselen har vi alle i våre hjerter, men ofte så døyver vi den med alt mulig annet. Tror vi ikke Gud vil tilfredsstille den lengselen? Ser vi ikke at det er bare i hans nærhet at vi vil finne tilfredsstillese for våre sjeler og bare Gud kan gi den mat og drikke som stiller sjelens tørst og sult? Ser vi ikke at i Kristus har vi fått tilgang all åndelig velsignelse i himmelen?

Hvorfor stiller vi det med filmer og interesser, hvorfor går tiden til det forgjengelige? Hvorfor søker vi ikke Guds ansikt så mye mer og med en stadig dypere og mer intens sult og tørst?

Vi tilfredsstilles alt for lett… Vi tar til takke med noen dråper i stede for å legge på svøm, vi tar til takke med å skue Gud på avstand i stede for å søke stadig nærmere… vi tar til takke med småtteri når Gud har lagt så utrolig mye mer klar for oss. Hvor det må sorge Guds hjerte at vi tilfredsstilles så lett av så lite…