troverdighet

av

om å holde ord

La et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde. (Matt. 5:37)

Forrige innlegg jeg skrev var «pauseknappen er aktivert» hvor jeg beklaget at jeg ikke hadde opplyst tidligere om at jeg trengte en liten pause. Det kom varmende kommentarer og ord om at pauser er greit og at jeg ikke hadde noe å beklage.

Ja, pauser er greit. Vi møter alle tider i livet der vi trenger pause fra våre oppgaver og annet. Dette merker jeg titt og ofte da jeg har mindre kontroll over hverdagen pga ME’n. De ting jeg kunne i går, kan jeg ikke alltid i dag. Det som gikk for fem minutter siden, går ikke alltid nå. Slik er hverdagen min og det må jeg ta hensyn til. I starten av bloggens levetid slet jeg litt med å si at jeg tar pause, men der er jeg ikke lenger nå. Bak der visste jeg  ikke om pause var riktig da jeg kjente Gud kalte meg til å skrive (hver)daglige innlegg. Jeg har innsett at det ikke skal gå på bekostning av helsa og guttene, men jeg trengte litt tid til å sortere tankene for å finne ut om jeg bare var sliten pga mange oppgaver og ‘naturlige helsesvigninger’ eller om det var et ‘åndelig trykk’ mot det å poste fast på bloggen.

Beklagelsen jeg gav er på sin plass. Beskjeden om pausen skulle vært ute den første dagen, som var mandag, og ikke fredag da den kom. Hvorfor? Ikke fordi jeg tror så mange satt og ventet på innleggene, selv om jeg håper de har vært savnet ;), men fordi det har med hva jeg har sagt og lovet. Oppe på høyre side står det at «Ett ord for dagen» er en blogg hvor det postes nye innlegg alle hverdager, og nettopp derfor er beklagelsen på sin plass. Kanskje har ikke du tenkt over det, men når jeg har skrevet det slik er det på en måte ett løfte fra meg til leserne om at dette kan du vente deg. Jeg har gitt mitt ord (i skreven form) på at det skal postes alle hverdager og det har jeg ansvar for å følge opp, kan jeg ikke skal det derfor informeres om.

Er jeg pirkete nå synes du?

Jeg vet noen synes det, og jeg vet enkelte mener at det er ikke så nøye. Og kanskje er det ikke nøye for de fleste av dere, men det er det for meg. For meg henger det hele sammen med å leve et liv som ærer Gud. I den sammenheng er det viktig at mine ja er ja og mine nei er nei. Mennesker skal kunne stole på de ord og løfter jeg gir, uansett om de er gitt ansikt til ansikt eller i skreven form. Dét er viktig for meg, og jeg vet det er viktig for Gud også. Vi har lett for å kimse av det og si at det var så lite, det gjaldt bare en uvesentlighet, men er det egentlig uvesentligheter i denne sammenhengen?

Hva med deg? Tenker du over at det faktisk er utrolig  viktig for din karakter og din utvikling og modning som menneske at du holder dine ord?

Jeg er tilbake og satser på ett innlegg hver hverdag, kanskje med litt flere skrivefeil og merkelige setninger og formuleringer plassert rundtforbi enn hva som er vanlig. Har jeg krefter svarer jeg på kommentarer, men prioriterer i første omgang skrivingen. Men vit at alle kommentarer leses og settes stor pris på. Ønsker deg og de du har kjær ei god og velsignet uke. Guds fred!

av

Er du ekte?

La et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde.  (Matt. 5:37)

3 ivrige hjemkomne og en besøkende velter fornøyd ut av bilen etter en mange timers lang tur og haler ut sekker og bager og kommer seg nedlasset opp til inngangsdøra. Endelig er vi  hjemme igjen! Når døra er åpnet og jeg går inn reagerer jeg på lufta som kommer mot meg og tenker: Satte ikke jeg alle vinduene i luftestilling før vi reiste eller? Jeg setter ned hva jeg holder og tenker ikke mer over det før neste lass settes ned på kjøkkenet. Å nei! Døra til fryseren i kombiskapet står åpen! Ikke si jeg har reist fra det åpent da? Synet som møter meg er ikke behagelig og lukta er enda verre. Det går noen minutter og så begynner verre ting å åpenbarer seg. Sikringer gått, ingen strøm, 22 grader i kjøleskap og fryseboksen viser seg å være  et kapittel for seg selv med illeluktende gørr svømmende rundt. Det stanker verre enn ord kan beskrives og i den grad at tegneserier hadde streket det med grønn dødningeskalle sivende opp, flygende fluer (med stooore smil) og besvimte mennesker rundt. Jeg trodde det var bare kjøleskapsfryseren, men etter litt tid kom mer og mer gørr fram i lyset. Det endte med tur til søpla og nytt kombiskap og ny fryseboks.

Har du møtt mennesker som virker utrolig hyggelige, hjertelige og interesserte, men så får du etter kort tid følelsen av at noe ikke stemmer og at alt er ikke så bra som det virker? Jeg har, flere av dem. De snakker pent og hyggelig, men jeg kjenner inni meg at det er noe som «skurrer». Hva de sier stemmer liksom ikke. Jeg kan ikke sette fingeren på det der og da, men ettertiden viser at det er tomme ord, forsøk på å finne noe de kan sladre videre om eller fisking av opplysninger de kan bruke mot en senere eller annet ikke godt. De er gode på overflaten, men den samme godheten bor ikke i hjertene.

Vi merker i starten at det er noe som ikke stemmer, som jeg reagerte på innelufta som møtte meg, etter hvert finner vi ut at det er gørr og uggenhet gjemt både her og der. På utsiden kan alt se bra ut, men tiden viser at innsiden er mer råtten enn utsiden viser. Hva vi gjør i forhold til slike mennesker er vårt valg, vil vi fortsette å ha dem i vennekretsen må vi tåle stanken og råttenheten, ønsker vi ikke slikt i våre liv, så holder vi oss borte og kvitter oss med hva som har festet seg.

Det er en ting hva vi gjør i forhold til andre mennesker som er slik, men hva med oss selv? Har jeg noe råttent og uggent gjemt i meg som jeg må ta tak i og kaste ut?  Lar jeg mitt ja være ja, og mitt nei være nei? Er jeg ekte? Det kan være vanskelig å vite hva vi skal gjøre i forhold til andre mennesker som er slik, men kanskje er det enda vanskeligere å se- og innrømme- de deler av oss selv som er råtne og trenger å kastes ut? Gud gi oss nåde til å godta hva du viser oss og styrke til å ta de nødvendige valg.