Ærlighet når dypet

«Ærlighet varer lengst, fordi det er sannheten som setter fri» er noe jeg har sagt i mange år. I dag ble jeg minnet om viktigheten av å våge å være sårbar og ærlig. Jeg snakket med en som jeg er ganske åpen med, og han igjen fortalte om en episode han hadde opplevd der hans ærlighet hadde bragt samtalen han «plutselig» havnet oppi inn på hjertenære tema. Han fikk være til støtte og hjelp for et annet menneske fordi han var ærlig om eget liv, både det som leves nå og det som er blitt levd.

«Sykdom ærer ikke Gud» er ei forklaring jeg har hørt mange ganger på hvorfor Gud skal helbrede alle. Men hva de som sier det ikke tenker over er at helse ærer ikke automatisk Gud. Det er hvordan vi forholder oss til helse og sykdom som kan være med på å ære Gud, ikke selve sykdommen eller den gode helsa. Det er ingen automatisk sammenheng i noen av dem, mennesker i begge situasjoner kan like mye ære Gud som de kan bringe vanære over hans navn.

Ingen av oss ville valgt sykdom og lidelser, uansett slag, men mange av oss er der. For de fleste av oss er det alltid motstand og påståelighet å møte fra andre, men vi møter også dem som i det skjulte lider på grunn av omstendigheter de fleste ikke kjenner. Når vi våger å være ærlige om eget liv så åpner vi opp for at andre kan være det tilbake. Når vi er ærlige så styrker vi motet i andre slik at de også beveger seg ut på den tynne isen ærlighet og sårbarhet kan være. Noen ramler rett igjennom fordi dem som får høre det ikke bærer hva de sier på en god måte, mens andre opplever at den tynne isen bærer fordi den andre kommer til og gjør den trygg.

Å være en medvandrer for andre mennesker er noe vi bør se på som en ære, å få slippe inn i de lukkede rom av et menneskes tanker og følelser er ikke selvsagt. Derfor er det viktig at vi er forsiktige og respektfulle når vi får oppleve det. Vi trenger å vise en omsorg og nåde som er lik Gud sin, for hva mennesker som åpner opp trenger er ikke pekefinger mot egne svakheter eller noen som peker vei, men varme armer som omslutter og som holder hånden mens man er underveis.

Vi trenger ærlighet, alle av oss, men noen ganger må vi våge å være den som åpner opp først for at andre skal tørre å senke sine murer. Vi skal ikke jabbe ut i løse lufta til alle og enhver, men når vi «plutselig» havner i situasjoner der det føles naturlig, er det viktig å gjøre det. Vi er kanskje bare ute på et vanlig ærend og møter noen vi kommer i prat med, men det møtet er Guds nåde og ledelse, vi vandrer i ferdiglagte gjerninger og har mulighet til å bringe ikke bare Guds lys, nåde og omsorg inn i andres liv, men også selv bli minnet om alt Gud har hjulpet oss igjennom og hans enorme nåde, barmhjertighet og godhet mot oss.

Det Guds ord som virker sterkest i andre mennesker er det ord som de ser levendegjort i og gjennom våre liv.

Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.
(Joh. 8.36)

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.
(Ef. 2,10)

Vær med og hjelp de hellige som lider nød…
(Rom.12,13a)


Nye innlegg og noen tidligere

Jeg prøver å skrive hver dag for tiden fordi jeg tror at det er enkelte som trenger det, samtidig tror jeg at den trofasthet Gud har vist meg gjennom så mange år har utrustet meg til å hjelpe enkelte som i dag sliter. Gud har vært mer enn raus mot meg og jeg vet av erfaring at han er til å stole på gjennom alle slags dager og kriser. Jeg frykter ikke hva vi står oppi og hva vi kommer til å måtte møte fordi jeg vet Gud er Gud, jeg vet jeg er hans barn og jeg vet at så lenge han vil jeg skal gjøre og være noe for ham på denne jord, så er jeg er. Han er like trofast mot meg og mine i dag og i morgen som han har vært i tidligere tider og kriser.

Her er hva som er postet de siste dager på den andre bloggen (inkludert de to som er lenket til tidligere)

Jeg er litt urolig…

Når kriser angriper troen

Å se Gud og andre i denne tiden

Å lære seg å ikke ha kontrollen

Tid for nytt fokus?

 

Her er lenker til noen tidligere innlegg på den andre bloggen

Når korset blir for tungt å bære

Når troen ikke holder

Når dagene mørklegges
(3 innlegg samlet på en side)

Gud av mitt alt

Vil du nyte eller yte?

Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne. (Rom. 12:2)

La oss først begynne med en liten forklaring på ordet verden som vi leser i første linje. Dette ordet er på grunnteksten det greske aion som betyr ‘tid, menneskenes syndige tankegang’. Vi leser altså at vi ikke skal innrette oss etter den gjeldende tankegang som råder i vår tid.

Vi lever i en tid der nytelse står i høysete. Vi skal ha det behagelig og godt og det er utrolig hva vi kan gjøre oss fortjente til av spa-opphold, utenlandsreiser, nye duppe-ditter og annen luksus. Vi fortjener i egne øyne å alltid ha det nyeste og flotteste (hvertfall flottere enn naboen har) og det er ingen ting galt i å dyrke selvet og selvfølelsen.

Dette står i sterk kontrast til det budskap vi leser i Bibelen. Vi leser om Jesus at han kom ikke for at andre skulle betjene ham, men for selv å betjene andre. Han var ikke på jord for å gjøre sin vilje, men for å gjøre Fars vilje. Han gav avkall på sitt eget og kom til oss, som frelser og forløser ja, men også som er forbilde på hvordan vi skal leve våre liv. Jesus var en tjener av Gud den Høyeste og han gav alltid av seg selv og betjente de rundt seg som var i nød og behov.

Det kan koste for kjødet vårt å leve et liv der vi stryker ut n-en og lever for å yte i stede for å nyte, men det er en himmelsk velsignelse i det som vil gi oss mye mer tilbake enn hva kortvarig jordisk nytelse noen gang kan gjøre. Ved å leve «til Guds ære og andres gagn» entrer vi inn i en himmelsk sfære der vi har lagt dødt kjødets behov for anerkjennelse, selvbehag og egosentrisk livsstil, vi velger å leve for noe større enn oss selv.

I Romerbrevet kapittel 15 kommer en oppfordring til hvordan vi skal tenke og leve i denne verden, og det følges av en fantastisk forklaring på hvorfor Guds barn skal leve slik. Bare les her:

Hver enkelt av oss skal tenke på det som er godt for vår neste, det som bygger opp. For Kristus tenkte ikke på seg selv. Slik står det skrevet: På meg falt hånsordene fra dem som håner deg. (v 2-3)

Som jeg sa, å leve et liv som dette kan koste oss i kjødet. Men vårt kall er ikke å leve etter kjødet og til eget behag, men å leve et liv som er til andres beste og gagn, og til Guds ære og velbehag.

Hva velger du i dag? Nyte eller yte?

Juleglede og julesorg

De andre er mennesker som jeg, de er noens mor, far, barn, nabo og mye annet. De andre er som meg med en variert og kanskje brokete fortid, de andre er som meg. Vi er nødvendigvis ikke like i annet enn at vi er mennesker som lever her og nå, med nettopp det faktumet gjør at vi har mye til felles. Vi ønsker og trenger å bli elsket og å få elske, vi trenger fellesskap, vi trenger mat, klær og husrom, vi trenger å bli anerkjent og å bli sett på som verdifulle, vi trenger å få være viktige og nødvendige i noens verden, samtidig som noen ser oss og vil støtte og oppmuntre oss.

De siste dagene er det flere som er kommet innom bloggen etter søk som f.ex enslig i jula og ikke penger til julemat. Det var disse tingene jeg hadde oppe for ett par innlegg siden (O jul med din glede?), at jeg tror det er flere enn vi aner som ikke ser med bare lett hjerte på jula, at det er flere som sliter og har det ekstra vondt akkurat nå. Min oppfordring går igjen ut, gjør jula bedre for noen andre også.

I Norge er jula ofte familienes høytid, det betyr at vi tenker og planlegger for oss selv. Det er ikke like vanlig at julefeiringen involverer det større fellesskapet vi er en del av. Mens vi på andre tider av året ofte ser og ivaretar hverandre, er jula ei tid vi ofte har for oss selv. Og da blir det flere som ramler mellom stolene og ikke har ett fellesskap å være en del av enn det er til hverdags.

Hvorfor er det slik? Bryr vi oss ikke? Ser vi det ikke? Hindrer våre tradisjoner og «slik har vi alltid feiret» oss i å inkludere andre? Hvordan ville vi følt det hvis vi var den ensomme, fattige, venneløse og familieløse? Er det ikke alles ansvar å inkludere de andre og ikke bare ‘henge’ med hverandre? og viktigst av alt når jeg stiller slike spørsmål; Hva sier mitt liv, mine ord og handlinger om meg? Inkluderer jeg de andre eller hegner jeg fast om meg og mine? Hvis jeg var «den andre», hva hadde jeg ønsket meg denne jula?

 Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’(Matt.25:34-40)

Vis omsorg

Han skal dømme fattige rettferdig, i rettferd skal han skifte rett for de hjelpeløse i landet. Rettferd skal være beltet om livet og troskap beltet om hoftene hans. (Jes. 11:4a, 5)

Som de to siste dagers innlegg har nevnt, Jesus hadde ikke trengt å komme men gjorde det fordi han elsker oss. Guds kjærlighet til oss er så stor at han handlet aktivt for å kunne skape en mulighet til å være sammen med oss. Tenk om dette ikke hadde skjedd? Tenk om Gud hadde ment at siden vi ikke klarte å følge hans bud kunne vi bare ha det så godt…

Det er slik vi tidvis oppfører oss mot andre mennesker… siden de ikke klarer godt nok kan de bare ha det så godt. Vi lar være å involvere oss i andres tunge tider, problemer og smerter og fraskriver oss ansvaret for at andre har det godt. Tenk om Gud også hadde tenkt slik da… da hadde det virkelig vært ute med oss.

Som Gud aktivt gjorde noe for å vise sin kjærlighet, er vi kalt til å aktivt vise omsorg og kjærlighet overfor andre. Og det trenger ikke å være så mye som skal til. Gå på besøk noen minutter, ta en telefon, send et kort eller en liten gave, gi en klem, ha tid til å lytte, gi litt praktisk hjelp eller annet. Det er ikke slik at det må være stort og flott for å bety noe, selv om enkelte ser ut til å tro det. Ofte taler de små og enkle tingene større volum enn de store og flotte tingene. En klem og en halvtimes åpne ører kan bety mer enn den flotteste bukett, bare for å ta et enkelt eksempel.

Gud elsker oss så høyt at han aktivt handlet for å gi oss mulighet til å leve i fellesskap med ham, han så vår nød og han gjorde noe med deg. Slik er vi også kalt til å strekke ut hender, omsorg og varme når vi ser andres nød.