Vil du nyte eller yte?

Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne. (Rom. 12:2)

La oss først begynne med en liten forklaring på ordet verden som vi leser i første linje. Dette ordet er på grunnteksten det greske aion som betyr ‘tid, menneskenes syndige tankegang’. Vi leser altså at vi ikke skal innrette oss etter den gjeldende tankegang som råder i vår tid.

Vi lever i en tid der nytelse står i høysete. Vi skal ha det behagelig og godt og det er utrolig hva vi kan gjøre oss fortjente til av spa-opphold, utenlandsreiser, nye duppe-ditter og annen luksus. Vi fortjener i egne øyne å alltid ha det nyeste og flotteste (hvertfall flottere enn naboen har) og det er ingen ting galt i å dyrke selvet og selvfølelsen.

Dette står i sterk kontrast til det budskap vi leser i Bibelen. Vi leser om Jesus at han kom ikke for at andre skulle betjene ham, men for selv å betjene andre. Han var ikke på jord for å gjøre sin vilje, men for å gjøre Fars vilje. Han gav avkall på sitt eget og kom til oss, som frelser og forløser ja, men også som er forbilde på hvordan vi skal leve våre liv. Jesus var en tjener av Gud den Høyeste og han gav alltid av seg selv og betjente de rundt seg som var i nød og behov.

Det kan koste for kjødet vårt å leve et liv der vi stryker ut n-en og lever for å yte i stede for å nyte, men det er en himmelsk velsignelse i det som vil gi oss mye mer tilbake enn hva kortvarig jordisk nytelse noen gang kan gjøre. Ved å leve «til Guds ære og andres gagn» entrer vi inn i en himmelsk sfære der vi har lagt dødt kjødets behov for anerkjennelse, selvbehag og egosentrisk livsstil, vi velger å leve for noe større enn oss selv.

I Romerbrevet kapittel 15 kommer en oppfordring til hvordan vi skal tenke og leve i denne verden, og det følges av en fantastisk forklaring på hvorfor Guds barn skal leve slik. Bare les her:

Hver enkelt av oss skal tenke på det som er godt for vår neste, det som bygger opp. For Kristus tenkte ikke på seg selv. Slik står det skrevet: På meg falt hånsordene fra dem som håner deg. (v 2-3)

Som jeg sa, å leve et liv som dette kan koste oss i kjødet. Men vårt kall er ikke å leve etter kjødet og til eget behag, men å leve et liv som er til andres beste og gagn, og til Guds ære og velbehag.

Hva velger du i dag? Nyte eller yte?

Juleglede og julesorg

De andre er mennesker som jeg, de er noens mor, far, barn, nabo og mye annet. De andre er som meg med en variert og kanskje brokete fortid, de andre er som meg. Vi er nødvendigvis ikke like i annet enn at vi er mennesker som lever her og nå, med nettopp det faktumet gjør at vi har mye til felles. Vi ønsker og trenger å bli elsket og å få elske, vi trenger fellesskap, vi trenger mat, klær og husrom, vi trenger å bli anerkjent og å bli sett på som verdifulle, vi trenger å få være viktige og nødvendige i noens verden, samtidig som noen ser oss og vil støtte og oppmuntre oss.

De siste dagene er det flere som er kommet innom bloggen etter søk som f.ex enslig i jula og ikke penger til julemat. Det var disse tingene jeg hadde oppe for ett par innlegg siden (O jul med din glede?), at jeg tror det er flere enn vi aner som ikke ser med bare lett hjerte på jula, at det er flere som sliter og har det ekstra vondt akkurat nå. Min oppfordring går igjen ut, gjør jula bedre for noen andre også.

I Norge er jula ofte familienes høytid, det betyr at vi tenker og planlegger for oss selv. Det er ikke like vanlig at julefeiringen involverer det større fellesskapet vi er en del av. Mens vi på andre tider av året ofte ser og ivaretar hverandre, er jula ei tid vi ofte har for oss selv. Og da blir det flere som ramler mellom stolene og ikke har ett fellesskap å være en del av enn det er til hverdags.

Hvorfor er det slik? Bryr vi oss ikke? Ser vi det ikke? Hindrer våre tradisjoner og «slik har vi alltid feiret» oss i å inkludere andre? Hvordan ville vi følt det hvis vi var den ensomme, fattige, venneløse og familieløse? Er det ikke alles ansvar å inkludere de andre og ikke bare ‘henge’ med hverandre? og viktigst av alt når jeg stiller slike spørsmål; Hva sier mitt liv, mine ord og handlinger om meg? Inkluderer jeg de andre eller hegner jeg fast om meg og mine? Hvis jeg var «den andre», hva hadde jeg ønsket meg denne jula?

 Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’(Matt.25:34-40)

Vis omsorg

Han skal dømme fattige rettferdig, i rettferd skal han skifte rett for de hjelpeløse i landet. Rettferd skal være beltet om livet og troskap beltet om hoftene hans. (Jes. 11:4a, 5)

Som de to siste dagers innlegg har nevnt, Jesus hadde ikke trengt å komme men gjorde det fordi han elsker oss. Guds kjærlighet til oss er så stor at han handlet aktivt for å kunne skape en mulighet til å være sammen med oss. Tenk om dette ikke hadde skjedd? Tenk om Gud hadde ment at siden vi ikke klarte å følge hans bud kunne vi bare ha det så godt…

Det er slik vi tidvis oppfører oss mot andre mennesker… siden de ikke klarer godt nok kan de bare ha det så godt. Vi lar være å involvere oss i andres tunge tider, problemer og smerter og fraskriver oss ansvaret for at andre har det godt. Tenk om Gud også hadde tenkt slik da… da hadde det virkelig vært ute med oss.

Som Gud aktivt gjorde noe for å vise sin kjærlighet, er vi kalt til å aktivt vise omsorg og kjærlighet overfor andre. Og det trenger ikke å være så mye som skal til. Gå på besøk noen minutter, ta en telefon, send et kort eller en liten gave, gi en klem, ha tid til å lytte, gi litt praktisk hjelp eller annet. Det er ikke slik at det må være stort og flott for å bety noe, selv om enkelte ser ut til å tro det. Ofte taler de små og enkle tingene større volum enn de store og flotte tingene. En klem og en halvtimes åpne ører kan bety mer enn den flotteste bukett, bare for å ta et enkelt eksempel.

Gud elsker oss så høyt at han aktivt handlet for å gi oss mulighet til å leve i fellesskap med ham, han så vår nød og han gjorde noe med deg. Slik er vi også kalt til å strekke ut hender, omsorg og varme når vi ser andres nød.

I sin kjærlighet HANDLER Gud, hva gjør vi?

Det ble litt tydelig for meg da jeg leste dette at jeg har utviklet meg litt når det gjelder skriving de siste årene, og godt er det, men samtidig ser jeg at jeg meningsmessig er ganske på lik linje fortsatt. Dette innlegget er faktisk rett over 5 år gammelt og ble skrevet til menighetsbladets desemberutgave i 2008, men det er fortsatt dagsaktuelt. 

Jeg har tenkt mye på dette med ”å elske hverandre” de siste ukene, for allerede i starten av november kom en mail: ”Vær så snill å be ekstra for meg i tiden som kommer, for jeg vet av erfaring at jeg går en ekstra tyngende tid i møte…” fra ett menneske som opplever mange tunge tak i livet, ett menneske som så gjerne ønsker å tilbringe julen sammen med familien, men som vet at det kanskje ikke blir mulig i år heller, ett menneske som jobber for å komme ut av fortidens sår, bånd og problemer, men som vet veien er tung og hard. Kjenner du noen av disse?

Jeg kjenner flere… uheldigvis. En uheldigvis fordi det er mange som sliter slik, og ikke en uheldigvis fordi jeg kjenner mange slike mennesker. For nettopp her finner jeg flest av de mennesker som bringer størst glede, oppmuntring, støtte, hjelp, kjærlig omsorg og bønn for meg, og guttene mine, inn i mitt eget liv.

Guds kjærlighet er en handlende kjærlighet. Han satt ikke i himmelen og sa: ”Jeg elsker dem, jeg elsker deg og deg og deg, åhhhh jeg elsker dere sååååå. Har helt vondt i magen så mye elsker jeg dere!” Nei, hva gjorde Gud? ”For så høyt har Gud elsket verden at Han SENDTE/GAV sin sønn…” og frivillig gikk Jesus til korset og tok på seg vår skyld og skam. I og utav sin kjærlighet handler Gud, hva gjør vi?

Jeg kan si til noen jeg elsker dem og gjerne vil hjelpe dem, hva betyr ordene mine hvis de ikke følges opp med handling? Da blir de bare som tomme ord på ett papir…

Grunnteksten viser noe vi ikke ser tydelig i norske oversettelser. At den kjærlighet vi skal elske hverandre med er Guds agape kjærlighet, den kjærlighet som gir av seg selv til andre uten å tenke på hva man selv får igjen, den selvoppofrende kjærligheten. Som Gud elsket verden høyt nok til å gi sin sønn, skal vi elske hverandre høyt nok til å gi av oss selv inn i hverandres liv. Jeg har ett stykke vei igjen å gå, men jeg er underveis, og vet du hva det flotte er? Siden det er Guds kjærlighet jeg skal gi videre, er det ikke noe jeg kan prestere selv. Gjennom at jeg søker Ham og sier ”Gud, hjelp meg å elske andre!” og gjennom at jeg velger å handle utav og i kjærlighet i mitt møte med mennesker, vil Han la det vokse seg sterkere og dypere i mitt liv!

Mitt største ønske for advents- og julehøytiden er at ingen av de jeg kjenner skal oppleve at jeg ikke har tid til dem, at de skal vite i hjertet sitt, at jeg er her og at jeg virkelig bryr meg

Mitt dypeste ønske for det nye året, etter å lære Han bedre å kjenne, er: ”Gud hjelp meg å se andre med dine øyne og å elske slik du elsker.”

Med bønn og ønske om en fredfylt advent- og julehøytid, og ett velsignet godt nytt år

Du, et bønnesvar

Å leve med kronisk sykdom kan lett føre til en innsnevring av vår sosiale verden og til et egosentrisk syn på oppgaver og mennesker. Vi er begrensede på mange måter og vi må ta mange personlige hensyn for å kunne klare livet og oppgaver best mulig. I dag er oppfordringen til oss alle: Ikke glem å se lenger enn nesa rekker.

Det er mange dager der jeg har mer enn nok med å få meg selv gjennom dagene på en god måte, oppi det hele må jeg ta hensyn til at guttene mine har det godt, at de får den hjelp de trenger og at de har hva de trenger. Det er krevende nok å  hale meg selv gjennom dagen og så skal jeg liksom ha overskudd til andre også?

Hodet dunker i takt med rockemusikken som jeg hører bak lukka dører, kroppen er veldig tilstede og jeg har ikke problem med å kjenne jeg lever, jeg er tappet tom og jeg skal se lenger enn meg selv?

Vi må innse at det er mye vi ikke kan gjøre for å hjelpe og støtte andre, det er en av de såre sidene ved kronisk sykdom, men vi må ikke la dette hindre oss fra å gjøre og være det beste vi kan. Det er lett å glemme at nettopp det at vi kjenner på begrensninger og smerter, samtidig som vi vet at Gud er med og er nok, er nettopp hva enkelte trenger å høre og erfare å se levd ut. Det er mennesker som trenger å høre «jeg forstår det er tungt» og kunne vite at den som sier det faktisk vet hva de snakker om. Det er mennesker som trenger å høre «jeg vet det er lys i enden av tunellen» og vite at den som sier det selv har gått gjennom dødsskyggens dal. Det er mennesker som trenger å høre «jeg vet Gud er trofast i sin kjærlighet og nåde» og kunne vite at det er nettopp Guds nåde og kjærlighet som har tatt det andre mennesket gjennom.

Våre erfaringer, våre kamper, våre bønnesvar, den nåde vi har blitt bært av i de onde (og vonde) dagene farger de ord og den forståelse vi kan bringe andre mennesker. Vi kan peke på lyset og si det virker, for vi var selv i mørket og opplevde at lyset brøt mørkets makt. Vi kan bringe legende og trøstende ord fordi vi selv har erfart det fra Gud og andre.

Det kan være vanskelig å innfinne seg med alle hvorfor’ene som hverdagen bringer, men kanskje skulle vi glemme dem (for vi vil aldri helt forstå) og heller stille oss hvordan-spørsmålene? Hvordan kan jeg bringe deg ære Gud? Hvordan kan jeg hjelpe andre oppi egen smerte? Hvordan kan jeg bringe lys og trøst til andre?

Svaret er i tillit til Herren. Når vi er villige til å se lenger enn nesen rekker og holde ut en hjelpende hånd mot andre, vil våre erfaringer, ord, klemmer og støtte fylles med Guds nåde, trøst og kraft.

Det liv du har istandsetter deg til å forstå og hjelpe mennesker andre ikke kan nå. Du kan meget godt være bønnesvar på noens rop til Gud om hjelp, rop etter mennesker som forstår, mennesker som har erfart at Gud er nok. Vil vi se utenfor oss selv og gå til de mennesker Gud viser oss? Vil vi gå rundt som levende bønnesvar, medvandrere og himmelens ambassadører? Hvis vi vil, vil Gud gi oss hva vi trenger for å stå støtt og sterkt i det.

Når Jesus lar oss vente

 Dette innlegget er det fjerde som er basert på ukens tekst om Jairus’ datter og kvinnen som rørte ved Jesu kappekant (Markus 5 og Lukas 8). Det er også det første innlegget i en ny kategori på denne bloggen- kristen og kronisk syk. Det vil jevnlig komme innlegg i denne kategorien da vi som har kroniske sykdommer har endel erfaringer og utfordringer som andre kanskje ikke kjenner seg like godt igjen i. Samtidig vil disse innleggene skrives slik at de kan bli til ettertanke, oppmuntring og ettertanke for alle.

Men Jesus så seg omkring for å få øye på den som hadde gjort det. (Mark. 5:32)

Jesus er på vei til Jairus sitt hus når han merker at en kraft går ut fra ham. Han snur seg og kikker rundt, han spør «hvem tok på meg?». Disiplene kommenterer at det er da så mange som trenger seg på, men Jesus gir seg ikke. Skjelvende kommer kvinnen som tok på kappekanten fram og forteller hva som har skjedd.

Jesus var på vei sammen med Jairus fordi Jairus sin datter var dødssyk. Det var et viktig ærend, det var et ærende som hastet, men like vel tar Jesus seg tid til å stoppe opp. Hvorfor? Hva er det med denne kvinnen som er viktigere enn å komme fort til Jairus sitt hus?

Jairus må også stoppe opp når Jesus stopper, det er ikke slik at han bare forter seg videre og hyler at Jesus må forte seg. Jairus må fint finne seg i å vente. Hvordan tror du han opplevde denne ventetiden? Full av ro og fred i hjertet eller med undring og forvirring? Skulle ikke Jesus helbrede hans datter eller?

Vi kan ofte oppleve slike perioder i livet også, om vi venter på helbredelse eller mirakler av andre slag. Vi har kommet til Jesus og øst våre hjerter og behov ut foran ham og han har lovet å hjelpe oss. Så vandrer vi på veien sammen mot målet, mot befrielsen, forløsningen og gjenopprettelsen. Men så er det plutselig stopp. Hva skjer? Skulle ikke snart Jesus gripe inn og gjøre noe? Hvorfor må jeg vente nå?

Jairus hadde egentlig bare to valg nå, han kunne mase og  irritere seg  eller han kunne følge med på hvorfor Jesus stoppet opp. Hadde han mast og klaget ville det åpnet for tvil i hans hjerte. Han kunne begynt å lure på om hva Jesus sa virkelig var sant. Hadde Jesus virkelig lovet å helbrede datteren hans? Eller han kunne følge med på hva som skjer foran øynene hans.

Jesus har stoppet opp fordi det er et menneske i nød som trenger et møte med frelseren og helbrederen. Jairus har allerede fått løftet om at det vil bli bra, men denne kvinnen er fortapt og alene. Jesus ser et menneske med enda større behov av hjelp enn det Jairus hadde. Jesus ser et fortapt menneske som trenger frelse.

Jairus hadde stort behov, det er liten tvil om det, men han gikk sammen med Jesus. De to delte allerede fellesskap og Jairus hadde fått Jesu løfte om hjelp, det hadde ikke denne kvinnen. Nå får Jairus ta del i at Jesus ser, møter og hjelper et annet menneske, han får med egne øyne se at Jesus er mektig til å frelse og helbrede. Jairus får se at det er medfølelse, nåde og kraft hos Jesus, han får ta del i Guds hjerte og han får se Guds kraft i aksjon.

Noen ganger når ting stopper opp og vi kjenner at ventetiden strekker ut, kan vi velge hva vi vil gjøre. Vil vi begynne å tvile på Guds ord om hjelp eller vil vi se utover og se om det er mennesker med større behov enn oss selv som Jesus ønsker å nå og hjelpe? Vi har kanskje store behov selv, men vi vandrer tross alt sammen med himmelens og jordens skaper. Kanskje ønsker Gud at vi skal se lenger enn egne behov og se nøden og behovet hos mennesker rundt oss? Når vi begynner å betjene andre med Guds nåde, kjærlighet og i Guds kraft, vil vi få del i Guds hjerte for de fortapte og vi vil se Guds kraft i aksjon, noe som er både trosstyrkende og bevarende. Mens du venter så del av hva du allerede har, velsign andre med den velsignelse du selv har fått del i.

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matt. 11:28-30)

Er du ekte?

La et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde.  (Matt. 5:37)

3 ivrige hjemkomne og en besøkende velter fornøyd ut av bilen etter en mange timers lang tur og haler ut sekker og bager og kommer seg nedlasset opp til inngangsdøra. Endelig er vi  hjemme igjen! Når døra er åpnet og jeg går inn reagerer jeg på lufta som kommer mot meg og tenker: Satte ikke jeg alle vinduene i luftestilling før vi reiste eller? Jeg setter ned hva jeg holder og tenker ikke mer over det før neste lass settes ned på kjøkkenet. Å nei! Døra til fryseren i kombiskapet står åpen! Ikke si jeg har reist fra det åpent da? Synet som møter meg er ikke behagelig og lukta er enda verre. Det går noen minutter og så begynner verre ting å åpenbarer seg. Sikringer gått, ingen strøm, 22 grader i kjøleskap og fryseboksen viser seg å være  et kapittel for seg selv med illeluktende gørr svømmende rundt. Det stanker verre enn ord kan beskrives og i den grad at tegneserier hadde streket det med grønn dødningeskalle sivende opp, flygende fluer (med stooore smil) og besvimte mennesker rundt. Jeg trodde det var bare kjøleskapsfryseren, men etter litt tid kom mer og mer gørr fram i lyset. Det endte med tur til søpla og nytt kombiskap og ny fryseboks.

Har du møtt mennesker som virker utrolig hyggelige, hjertelige og interesserte, men så får du etter kort tid følelsen av at noe ikke stemmer og at alt er ikke så bra som det virker? Jeg har, flere av dem. De snakker pent og hyggelig, men jeg kjenner inni meg at det er noe som «skurrer». Hva de sier stemmer liksom ikke. Jeg kan ikke sette fingeren på det der og da, men ettertiden viser at det er tomme ord, forsøk på å finne noe de kan sladre videre om eller fisking av opplysninger de kan bruke mot en senere eller annet ikke godt. De er gode på overflaten, men den samme godheten bor ikke i hjertene.

Vi merker i starten at det er noe som ikke stemmer, som jeg reagerte på innelufta som møtte meg, etter hvert finner vi ut at det er gørr og uggenhet gjemt både her og der. På utsiden kan alt se bra ut, men tiden viser at innsiden er mer råtten enn utsiden viser. Hva vi gjør i forhold til slike mennesker er vårt valg, vil vi fortsette å ha dem i vennekretsen må vi tåle stanken og råttenheten, ønsker vi ikke slikt i våre liv, så holder vi oss borte og kvitter oss med hva som har festet seg.

Det er en ting hva vi gjør i forhold til andre mennesker som er slik, men hva med oss selv? Har jeg noe råttent og uggent gjemt i meg som jeg må ta tak i og kaste ut?  Lar jeg mitt ja være ja, og mitt nei være nei? Er jeg ekte? Det kan være vanskelig å vite hva vi skal gjøre i forhold til andre mennesker som er slik, men kanskje er det enda vanskeligere å se- og innrømme- de deler av oss selv som er råtne og trenger å kastes ut? Gud gi oss nåde til å godta hva du viser oss og styrke til å ta de nødvendige valg.