daglig omvendelse

av

Er du ekte?

La et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde.  (Matt. 5:37)

3 ivrige hjemkomne og en besøkende velter fornøyd ut av bilen etter en mange timers lang tur og haler ut sekker og bager og kommer seg nedlasset opp til inngangsdøra. Endelig er vi  hjemme igjen! Når døra er åpnet og jeg går inn reagerer jeg på lufta som kommer mot meg og tenker: Satte ikke jeg alle vinduene i luftestilling før vi reiste eller? Jeg setter ned hva jeg holder og tenker ikke mer over det før neste lass settes ned på kjøkkenet. Å nei! Døra til fryseren i kombiskapet står åpen! Ikke si jeg har reist fra det åpent da? Synet som møter meg er ikke behagelig og lukta er enda verre. Det går noen minutter og så begynner verre ting å åpenbarer seg. Sikringer gått, ingen strøm, 22 grader i kjøleskap og fryseboksen viser seg å være  et kapittel for seg selv med illeluktende gørr svømmende rundt. Det stanker verre enn ord kan beskrives og i den grad at tegneserier hadde streket det med grønn dødningeskalle sivende opp, flygende fluer (med stooore smil) og besvimte mennesker rundt. Jeg trodde det var bare kjøleskapsfryseren, men etter litt tid kom mer og mer gørr fram i lyset. Det endte med tur til søpla og nytt kombiskap og ny fryseboks.

Har du møtt mennesker som virker utrolig hyggelige, hjertelige og interesserte, men så får du etter kort tid følelsen av at noe ikke stemmer og at alt er ikke så bra som det virker? Jeg har, flere av dem. De snakker pent og hyggelig, men jeg kjenner inni meg at det er noe som «skurrer». Hva de sier stemmer liksom ikke. Jeg kan ikke sette fingeren på det der og da, men ettertiden viser at det er tomme ord, forsøk på å finne noe de kan sladre videre om eller fisking av opplysninger de kan bruke mot en senere eller annet ikke godt. De er gode på overflaten, men den samme godheten bor ikke i hjertene.

Vi merker i starten at det er noe som ikke stemmer, som jeg reagerte på innelufta som møtte meg, etter hvert finner vi ut at det er gørr og uggenhet gjemt både her og der. På utsiden kan alt se bra ut, men tiden viser at innsiden er mer råtten enn utsiden viser. Hva vi gjør i forhold til slike mennesker er vårt valg, vil vi fortsette å ha dem i vennekretsen må vi tåle stanken og råttenheten, ønsker vi ikke slikt i våre liv, så holder vi oss borte og kvitter oss med hva som har festet seg.

Det er en ting hva vi gjør i forhold til andre mennesker som er slik, men hva med oss selv? Har jeg noe råttent og uggent gjemt i meg som jeg må ta tak i og kaste ut?  Lar jeg mitt ja være ja, og mitt nei være nei? Er jeg ekte? Det kan være vanskelig å vite hva vi skal gjøre i forhold til andre mennesker som er slik, men kanskje er det enda vanskeligere å se- og innrømme- de deler av oss selv som er råtne og trenger å kastes ut? Gud gi oss nåde til å godta hva du viser oss og styrke til å ta de nødvendige valg.

av

Når gresset er grønnere på den andre siden

Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte. For ditt navn er nevnt over meg, Herre, hærskarenes Gud. (Jer. 15:16)

Det er tider vi synes at det å leve som kristen er rett ut bein tungt. Det er lite glede og fryd i våre hjerter og hverdagen er fylt med prøvelser og kjedelige oppgaver. Da kommer tanken om at det var bedre før… før jeg ble frelst var jeg mye gladere, jeg lo mer, jeg hadde det morsomt mye oftere enn jeg har nå. Vi begynner å føle at gresset er mye grønnere på den andre siden og vi begynner å drømme oftere og oftere om det som var for å slippe unna det som er.

Israelsfolket hadde en tendens til å tenke tilbake på Egypt som noe godt. Der hadde de hadde mat og der hadde de det ene med det andre. Men nå sitter de  ute i en ørken og mangler det meste. Hvor forlokkende Egypt hørtes og føltes ut for en del av dem.

Israelsfolket hadde en unik mulighet til å vende seg til Gud og spørre han om hjelp. De hadde unike muligheter til å velge å stole på Herren, men valge trass og tvil. Likevel var Gud med dem og hjalp dem, men de ble gåendes i ørkenen mye lenger enn nødvendig pga deres innstilling.

Tenker du at det var bedre før? Før du ble kristen? Kanskje du var kristen, men så bestemte du deg for å gi alt og så sitter du her i denne smørja? Du sitter med minner om dager der gresset var grønnere, fuglene kvitret og livet var godt og du tar deg i å ønske deg tilbake til de dagene…

Vet du hva, kanskje er gresset grønnere på den andre siden, det er tidvis det. Men løsningen er ikke å flykte fra hvor du er og rømme over til den grønne siden, løsningen er å vannet gresset der du er. Bruk tid til å lese Guds ord, bruk tid til å be, hør på kristen musikk som er oppløftende, pris Gud. Vann gresset der du er og du vil oppleve at det blir både grønnere og penere enn gresset på den andre siden noen gang har vært.

Det er min trøst i nøden at ditt ord gir meg liv. (Sal. 119:50)

av

Apatisk tro

 Vær ikke lunkne, men ivrige.
(Rom. 12:11a)

Hva er apati? Ordboka sier det er  følelsesløshet, sløvhet; sykelig likegyldighet.

Apatisk tro burde være umulig da tro på Jesus innebærer en livsstil som gjør at vi brenner etter å ære Gud og å hjelpe andre mennesker. Men ser vi rundt oss i kristenlandskapet ser vi at store deler av Kristi legeme er angrepet og tynget av en åndelig apati som setter både Gud og andre  mennesker på sidelinjen. Noen mener alle andre er dyktigere mens andre mener deres stemme ikke teller. Noen tror de må bli bedre kristne før de kan gjør noe for andre mens andre er for fokusert på egne liv til å ha tid til andre.

Uansett årsak er det stor mangel på fryktløs og hemningsløs tilbedelse av vår Herre Jesus i ord og gjerning. Det finnes bønnemøter som likner mer et møte i dødens forgårder enn et besøk foran himmelens trone. Det er lovsang som minner mer om sørgesanger enn jubel og tilbedelse av vår frelser og konge. Det er liv som vitner om at mitt behag er viktigere enn Guds ære og andre menneskers beste. Det har sneket seg inn en lunkenhet og avstumpet holdning i det kristne legemet som har tvunget det i kne.

For min egen del er det ikke slik at alt er bare vel med meg. Hvorfor skal jeg heie mer på guttungen når han spiller fotball enn jeg legger følelser i lovprisningen? Hvorfor er det lett å finne tid til hva jeg føler for å gjøre men vanskelig å finne tid til hva andre trenger jeg gjøre? Jeg trenger å omvende meg, jeg trenger å oppildne hva Gud har lagt i meg, jeg trenger å elske Herren hemningsløst, jeg trenger å leve fullt og helt for Gud og andre, ikke bare innimellom eller mesteparten, men alltid.

Hva med deg? Har apatisk tro og livsførsel sneket seg inn hos deg og påført deg åndelig passivitet og følelsesløshet?  Jeg takker Gud for at hos ham det er tilgivelse, nåde og hjelp for oss alle.

av

Vil Jesus finne troen?

Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?» (Luk. 18:8b)

Vi er inne i advent, en forberedelse og ventetid til julehøytiden. Mens det tidligere var måtehold og fokus på indre renselse og hjertets fokus som var i sentrum, er det i dag mer det ytre med stæsj, gaver og massevis av mat og godsaker som fyller tanker og handlinger.

Mange godtar å vente på det lille barn som en gang ble født  og lagt i en krybbe, for det er ikke noe som utfordrer selvet og livet i særlig grad. Vi er vokst opp med det hele og det er mer som et glansbilde og årlige tradisjoner. Til og med for mennesker som elsker Jesus og har vært Kristi etterfølgere i åresvis er julen en tid der det er lett å falle i et spor der tradisjoner, meg og mine tar hele fokuset. Det er lett at «de andre» får mindre plass i våre tanker og bønner, våre liv og aktiviteter enn de egentlig skulle hatt.

Julen er et uttrykk for den høyeste type kjærlighet. Jesus gav avkall på alt sitt og kom frivillig til jorden for å bli våre frelser og forløser. Gud Fader sendte Jesus for å bli til soning for våre synder fordi han elsker oss med en evig og brennende kjærlighet. Julen er markeringen av at vi fikk tidenes gave fra himmelens og jordens skaper.

Advent er tradisjonelt sett på som vente- og forberedelsestid til å feire Jesu første komme, hans fødsel. Men vi må ikke stoppe der. For, vi venter fortsatt på at Jesus skal komme, men ikke som en liten baby, men som en herlig og mektig majestet for å hente alle sine hjem.

Da Jesus ble født var det få som tok imot ham noe det er flere grunner til. Det var blant annet en tid der det religiøse stod sterk, det var rette handlinger som var viktig, ikke hjertet. Det var et samfunn med fokus på velstand og at jeg hadde det godt. Og det at Jesus kom som en baby var så motstridende folkets oppfatning av hvordan han skulle komme, at de ikke tok imot.

Endel har også i dag falt i søvn når det gjelder vandringen med Gud. De tok imot frelsen og de startet bra, men livet møtte dem med utfordringer, muligheter og prøvelser som gjorde at fokuset begynte å endres fra Gud og andre til selvet. Det ble dem selv som var i sentrum for egne liv, og dette førte dem bort fra det nære fellesskapet og den daglige vandringen med Gud. Det blir som med de 5 jomfruene som ikke hadde olje på lampa da brudgommen plutselig og uventet kom.

Jesus vil komme for annen gang, og når han er her er det for sent å gjøre opp hjerteregnskapet, det må vi gjøre daglig. Daglig må vi forberede våre hjerter og ha vårt fokus rettet på Jesus slik at vi har olje på lampa den dagen han plutselig er her.

Vil Jesus finne en levendre tro i deg hvis han kommer igjen i dag? om 5 år? om ei uke?