karakter

av

Djevelen fikk meg til å gjøre det!

Derfor skal du ikke lenger leve etter menneskelige lyster, men etter Guds vilje den tiden du har igjen å leve i kroppen. (1. Pet. 4:2)

Jeg vet ikke hvorfor, men linja i tittelen har runget i hodet mitt i flere dager nå. Jeg synes det er litt merkelig for jeg har ikke hørt den unnskyldningen for å bortforklare synd på en stund. Men den er ekte, jeg har lest og hørt den flere ganger tidligere.

La oss bare slå fast med en gang, djevelen kan ikke få deg til å synde. Han prøver så godt han kan med å lokke deg og friste deg, men han har ikke makt til å få deg til å synde. Det valget står fullt og helt på deg, og derfor er det også viktig at du tar ansvar for din synd og også konsekvensene det medfører. Det nytter ikke å legge egen skyld på andre mennesker eller djevelen, det er like dumt som å si at «det var ikke jeg som feis» når stanken står rundt deg.

Alle blir fristet av sitt eget begjær, som lokker og drar. (1. Jak. 1:14)

Det er våre lyster, de ting vi begjærer, som fører oss til fall. Våre hjerter er fulle av ting vi har lyst på og har lyst til å gjøre. Noen mener det er greit å snike til seg penger på jobb fordi lønna er dårlig, andre mener at sex utenfor ekteskap er greit fordi det føles godt ut. Noen mener det er ikke galt å ha lyst på nye ting, fordi alle andre har dem jo. Vi vil ha mer, ha flottere, ha bedre. Vi vil ha lykke, suksess og enkle dager. Vi vil ha glitter og stas. Det er lyster som Bibelen tydelig sier er i uoverenstemmelse med Gud og ikke fra ham.

For alt som er i verden – kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier – det er ikke av Far, men av verden. (1. Joh. 2:16)

Vi har fått den nåde og hjelp vi trenger til å stå som mer enn overvinnere. Vi har i Guds nåde hjelp til å overvinne de ting i oss som ikke er av Gud. En av nådens oppgave er faktisk å oppdra oss, å hjelpe oss å vende oss bort fra verdens tomhet og lystene som lokker og drar.

For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, (Tit. 2:11-12, egen uthevelse)

Jesus ble fristet av djevelen men han falt ikke, og har du tenkt på hvorfor? Var det fordi han var sterkere enn oss? Var det fordi han var både Gud og menneske? Var det fordi djevelen ikke prøvde hardt nok? Jesus falt ikke fordi hans hjerte var vendt mpt Far og å gjøre Fars vilje. Han hadde ikke et hjerte som var fylt med menneskelige og verdslige lyster, han hadde et hjerte som var fylt med ønsket om å gjøre Fars vilje.

Også vi må vende oss bort fra de menneskelige og verdslige lystene, vi må legge dem ned ved korset hver gang de reiser seg i oss og ønsker å styre oss i en retning som ikke er Gud til ære og behag. Vi må innrette våre tanker etter det som er der oppe og ikke la oss dras inn av alt vi ser, hører og opplever i denne verden. Vi skal regne oss som døde for synden, for lysten og for verden, men som levende i og for Gud.

La altså ikke synden herske i den dødelige kroppen deres, så dere følger kroppens lyster. Og still ikke lemmene deres til tjeneste for synden, som våpen for urett. Men still dere selv og lemmene deres til tjeneste for Gud, som våpen for det som er rett. For dere var døde, men er blitt levende. (Rom. 6:12-13)

av

om å holde ord

La et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde. (Matt. 5:37)

Forrige innlegg jeg skrev var «pauseknappen er aktivert» hvor jeg beklaget at jeg ikke hadde opplyst tidligere om at jeg trengte en liten pause. Det kom varmende kommentarer og ord om at pauser er greit og at jeg ikke hadde noe å beklage.

Ja, pauser er greit. Vi møter alle tider i livet der vi trenger pause fra våre oppgaver og annet. Dette merker jeg titt og ofte da jeg har mindre kontroll over hverdagen pga ME’n. De ting jeg kunne i går, kan jeg ikke alltid i dag. Det som gikk for fem minutter siden, går ikke alltid nå. Slik er hverdagen min og det må jeg ta hensyn til. I starten av bloggens levetid slet jeg litt med å si at jeg tar pause, men der er jeg ikke lenger nå. Bak der visste jeg  ikke om pause var riktig da jeg kjente Gud kalte meg til å skrive (hver)daglige innlegg. Jeg har innsett at det ikke skal gå på bekostning av helsa og guttene, men jeg trengte litt tid til å sortere tankene for å finne ut om jeg bare var sliten pga mange oppgaver og ‘naturlige helsesvigninger’ eller om det var et ‘åndelig trykk’ mot det å poste fast på bloggen.

Beklagelsen jeg gav er på sin plass. Beskjeden om pausen skulle vært ute den første dagen, som var mandag, og ikke fredag da den kom. Hvorfor? Ikke fordi jeg tror så mange satt og ventet på innleggene, selv om jeg håper de har vært savnet ;), men fordi det har med hva jeg har sagt og lovet. Oppe på høyre side står det at «Ett ord for dagen» er en blogg hvor det postes nye innlegg alle hverdager, og nettopp derfor er beklagelsen på sin plass. Kanskje har ikke du tenkt over det, men når jeg har skrevet det slik er det på en måte ett løfte fra meg til leserne om at dette kan du vente deg. Jeg har gitt mitt ord (i skreven form) på at det skal postes alle hverdager og det har jeg ansvar for å følge opp, kan jeg ikke skal det derfor informeres om.

Er jeg pirkete nå synes du?

Jeg vet noen synes det, og jeg vet enkelte mener at det er ikke så nøye. Og kanskje er det ikke nøye for de fleste av dere, men det er det for meg. For meg henger det hele sammen med å leve et liv som ærer Gud. I den sammenheng er det viktig at mine ja er ja og mine nei er nei. Mennesker skal kunne stole på de ord og løfter jeg gir, uansett om de er gitt ansikt til ansikt eller i skreven form. Dét er viktig for meg, og jeg vet det er viktig for Gud også. Vi har lett for å kimse av det og si at det var så lite, det gjaldt bare en uvesentlighet, men er det egentlig uvesentligheter i denne sammenhengen?

Hva med deg? Tenker du over at det faktisk er utrolig  viktig for din karakter og din utvikling og modning som menneske at du holder dine ord?

Jeg er tilbake og satser på ett innlegg hver hverdag, kanskje med litt flere skrivefeil og merkelige setninger og formuleringer plassert rundtforbi enn hva som er vanlig. Har jeg krefter svarer jeg på kommentarer, men prioriterer i første omgang skrivingen. Men vit at alle kommentarer leses og settes stor pris på. Ønsker deg og de du har kjær ei god og velsignet uke. Guds fred!

av

en vandrendes reklameplakat

Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules…Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen! (Matt. 5:14+16)

Det er nok litt feil å si at Jesus gikk rundt som en vandrendes reklameplakat, men Jesus sa selv at de som hadde sett ham, hadde sett Faderen, og at hans hjerte var å gjøre Fars vilje. Jesus liv var et bilde på hvem Faderen var. Den omsorg Jesus viste, var en gjenspeiling av Faderens hjerte, den refs og formaning Jesus kom med mot synd og religiøsitet, var ett uttrykk for Fars hjerte. Jesus viste i sine ord og handlinger hvem Gud Fader er.

I våre omgivelser er det mange mennesker som aldri vil plukke opp en bibel å lese, det eneste bilde de har av hvem Jesus er, er hva de ser i oss. På den måten er også vi vandrende reklameplakater. Vi lever våre liv i glasshus og andre ser på oss for å vurdere om Gud er noe de ønsker seg.

Viser vi gjennom ord og handlinger hvordan Gud er? Er det Guds hjerte og kjærlighet som stråler ut av våre liv? Lever og snakker vi slik at andre blir dradd mot det budskap vi lever og forteller?

Våre liv kan enten føre mennesker på større avstand fra Herren, eller det kan dra dem mot ham.

Vi føler nok alle at vi titt og ofte kommer til kort i det å reflektere Jesus i våre liv. Når vi føler at vi kommer til kort og trenger en forandring, kan vi gå til Gud.Gud, jeg vet at for mange er jeg den eneste bibelen de leser. og jeg ønsker at du skal reflekterers i mitt liv. Jeg klarer ikke alltid så godt selv, men vis meg hvem du vil jeg skal hjelpe, hvem du vil jeg skal gå til. Jeg er klar til å være lys og salt i denne verden. Du har min lommebok, mitt hus, min tid og meg. Led meg, hjelp og bruk meg Gud.

av

Viktigere enn å leve lett er å leve rett

Gå og forkynn: ‘Himmelriket er kommet nær!’  Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave. (Matt. 10:7-8)

Noe som tar oss til fjerde punkt, vi har glemt hensikten. Vi skal gi videre hva vi har sett og hørt. Ikke bare skal budskapet ut i Jerusalem, men også i Judea, Samaria og hele verden. Vi må ikke stoppe opp med meg, mine og mitt. Vi har fått i overflod for å gi videre.

Dette tar oss til femte punkt som er at vi danser litt for lett rundt gullkalven. Israelsfolket ble oppslukt av annet enn å lyde og tjene Gud, de gav seg hen i avgudsdyrkelse og vill og gledesfylt forlystelse. Det er ikke galt å glede seg, men forlystelser og fornøyelse må aldri ta over for det å tjene Gud og mennesker.
(utdrag fra innlegget: Se i nåde til oss Gud)

For to dager siden nevnte jeg at vi er ambassadører for Guds rike. Vi er ikke lenger av denne verden, selv om vi er i den. Selv om vi er del av en nasjon, et samfunn og et fellesskap her på jord, er vår egentlige familie Guds familie og vårt egentlige hjemland himmelen. Og her ligger det som er vårt kall, vår tjeneste- å gjøre Guds rike kjent. Som ambassadører skal vi jobbe for et rikes beste, for å bedre dets omry og for å fremme dets interesser, vekst og posisjon. Det er et kall alle kristne har, å være medå utbre Guds rike og vi har alle fulltidstjeneste som himmelrikets ambassadører. Det finnes ingen deltidsstillinger tiltenkt de unge, de eldre, de syke, de travle småbarnsforeldrene eller andre, vi har alle fulltidstjeneste. Kanskje har vi ikke den tittelen vi vanligvis forbinder med fulltidstjeneste som evangelist, pastor eller lovsangsleder, men til og med dem med titler som mamma, ektefelle, førskolelærer, sykepleier, ingeniør, kontormedarbeider, student eller hva det måtte være, er i fulltidstjeneste for Herren.

Tenk deg at du åpner avisen og ser overskriften: Norges ambassadør i Tjebestjina hjemkalt! Du leser videre og blir både overrasket og forundret over hva du leser. Den norske ambassadøren hadde begynt å bli for hjemmekjær i det land han var utstasjonert. Han var ikke like ivrig i å fremme norske interesser, han hadde også begynt å leve litt for utsvevede og var flere ganger observert sjanglende på gata med ny dame i armkroken,  i tillegg hadde han begynt å kjøpe seg opp land og eiendom for å kunne bosette seg. Ja han hadde til og med søkt om statsborgerskap i Tjebestjina.  Ikke bare nok med at han sluntret unna pliktene og bragt Norgs gode navn og rykte i vanære, men han hadde også begynt å jobbe for den andre nasjonen og fremmet nå deres interesser mer enn de norske. Hvem ville ikke ment at en slik ambassadør skulle hjemkalles?

Hva da med kristne? Er vi gode ambassadører for Guds rike eller har vi blitt for hjemmekjære i denne verden? Er vi for opptatt av å passe inn og være en del av «den fremmede kultur og tradisjon» i stede for å være stolte av vårt opphav og stå ranke og sterke som ambassadører for Gud den allmektige og hans himmelske rike?

1. Johannesbrev har en flott start, vi leser i 1:1-3 (egen understrekning)

Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss. Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus.

Vi ser at det er hva Johannes personlig hadde sett, hørt, tatt på og erfart som ble delt videre, og det ble gjørt for at andre skulle få frelsesbudskapet forkynt slik at andre kunne komme inn i fellesskapet med Gud.

Ofte gjør vi ting veldig vanskelige, men det viktigste vi har å dele med andre mennesker er vårt egne, personlige vitnesbyrd. Hva Gud har gjort både med oss og for oss, hva vi har fått ta del i og hvordan Gud har utfridd oss og hjulpet oss. Det handler om å leve et liv med integritet og trofasthet, det handler om å huske at vi er «undersåtter og tjenere», det handler om å huske hvem vi var og hvem vi er. Det handler om å gi videre hva vi selv mottok for ingenting. Det handler om troskap mot Herren og hans kongerikes regler, og det handler om å velge å leve rett i stede for lett. En ting om gangen, et steg om gangen, en dag om gangen. Å gå dit Gud leder og dele de ord han gir, å handle på de tanker vi får og om å være lys og salt i denne verden. Kongerikets verdier og skatter er ikke for at noen få og priviligerte skal få mer, men for at de fattige, svake, utstøtte og andre skal bli løftet opp.

Hvis Gud gir oss trøst, er det ikke bare for å trøste oss, men også for å forme oss til å bli trøstere som kan trøste andre. Gi videre den trøst du selv mottok.

Hvis Gud velsigner oss økonomisk, er det ikke for at vi skal leve i luksus, men for at vi skal ha hva vi trenger og likevel ha mulighet til å så inn i Guds rike og hjelpe andre.

Hvis Gud frelste oss, kan han frelse alle, og hva vi har erfart med Gud, hvordan han tok oss fra mørkets rike og over i lysets rike, det er virkelig ord og sannhet verdt å dele med andre. Skulle vi ikke ønske at andre også får erfare dette?

av

Jeg klarer ikke å tjene Gud godt nok

Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet… (Jes. 61:1)

Det er ikke uvanlig å føle at man kommer litt til kort i det å tjene Herren. Noen av grunnene til dette er:

  • Vi har feil forståelse av hva det er å tjene Gud
  • Vi blir utsatt for djevelens listige angrep
  • Vi tror vi må tjene Gud for egen maskin

Å tjene Gud krever ikke at vi har en tjeneste som er synlig for andre, det innebærer at vi gjør hverdagens gjøremål med en innstilling om å gjøre godt og leve ett liv som er Gud til behag. Samtidig er vi lydige i å gjøre og si de ting Guds Ånd minner oss om/legger oss på hjertet å gjøre. For endel innebærer det også en tjeneste i menighet eller andre organisasjoner, og her gjelder det også å gi sitt beste og ikke bare slentre med.

Der du er og i de posisjoner du har- der er også din plass å tjene Herren. Du trenger ikke flytte til Afrika eller en søppelfylling i ett eller annet land, du trenger ikke reise på team eller skrive deg opp som hjelper på all verdens aktiviteter- dette er gode ting (hvis Gud kaller deg til det), men det viktigste er å være trofast og rettferdig i de ting vi faktisk lever i og står i. Ditt liv er din plass å tjene.

Djevelen prøver å holde kristne tilbake fra å tjene Gud fordi han ikke ønsker at Guds rike skal utbre seg, og det er flere taktikker som brukes. En av dem er følelse av mindreverd. Mennesker tror at de ikke er viktige nok til at Gud vil bruke dem. De ser på seg selv som mindre verdifulle enn andre og de trykkes ned av løgntanker og følelsen av å være betydningsløs. Gud har ett helt eget kall for nettopp deg. Du er så høyt elsket av Gud at han sendte Jesus til jorda og Jesus led og gikk i døden for deg, det var for deg. Jesus sendte sin Ånd for at du skulle ha en hjelper og talsmann med deg hver eneste dag og stund- og vet du hva, Gud har sagt at han har valgt seg ut de som er svake i seg selv for å gjøre de sterke til skamme. Det er ikke vi som skal gjøre alt, vi skal la Gud virke gjennom oss.

To andre taktikker som brukes mot oss er:
1. Opptatthet (det er plutselig så mange utfordringer, vansker, nye muligheter oa at vårt fokus flyttes fra å tjene Gud til å styre hverdagen)
2. Vi glemmer hvem vi er., eller sagt med andre ord: Vi glemmer hvem Gud har satt oss til å være og hvor viktig det er for Gud at vi er trofaste i disse tingene.

Alle troende er den allmektige Guds barn og alle troende er ambassadører for Guds kongerike her på jord. Vi har tilgjengelig alle de nødvendige tillatelser og midler til å fremme Guds rike på jord.Det som er ulikt er at vi har ulike posisjoner og «forkledninger» som er gudgitte områder og muligheter til å fullføre vårt oppdrag og kall. Eks. på dette er: mamma, lærer, predikant, sykepleier, oppmuntrer, gartner, bussjåfør, omsorgsarbeider, elektriker, sanger, kunstner, bestemor osv

Det andre er at vi har glemt hvem vi er. David glemte hvem han var, Israels konge, og tillot seg selv hva øyne og kropp lystet etter. Han gikk til sengs med Batseba, noe som gav alvorlige konsekvenser i mange år etterpå. Vi er et hellig folk, utvalgt av Gud, vi er prester og konger, den høyeste Guds elskede barn, vi må aldri glemme det. (fra innlegget: Se i nåde til oss Gud)

Når det gjelder å tjene Gud kan vi ha en tendens til å glemme hvem vi er i Gud. Glemmer vi det, står vi åpne for fall og også at hovmod reiser seg,.

Glemmer vi hvem vi er i Gud, begynner vi å streve og styre for å klare og å være gode nok.

Glemmer vi hvem vi er i Gud, glemmer vi at det er Gud som leder oss, virker gjennom oss og kjemper for oss.

Glemmer vi hvem vi er i Gud, kjemper og arbeider vi i egen kraft.

Klarer du å tro at Gud virkelig vil virke gjennom deg, at du er så viktig, elsket og verdsatt som Gud sier- vil du oppleve at  mange fantastiske og utrolige muligheter til å vitne, virke og være åpner seg opp for deg.