integritet

av

om å holde ord

La et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde. (Matt. 5:37)

Forrige innlegg jeg skrev var «pauseknappen er aktivert» hvor jeg beklaget at jeg ikke hadde opplyst tidligere om at jeg trengte en liten pause. Det kom varmende kommentarer og ord om at pauser er greit og at jeg ikke hadde noe å beklage.

Ja, pauser er greit. Vi møter alle tider i livet der vi trenger pause fra våre oppgaver og annet. Dette merker jeg titt og ofte da jeg har mindre kontroll over hverdagen pga ME’n. De ting jeg kunne i går, kan jeg ikke alltid i dag. Det som gikk for fem minutter siden, går ikke alltid nå. Slik er hverdagen min og det må jeg ta hensyn til. I starten av bloggens levetid slet jeg litt med å si at jeg tar pause, men der er jeg ikke lenger nå. Bak der visste jeg  ikke om pause var riktig da jeg kjente Gud kalte meg til å skrive (hver)daglige innlegg. Jeg har innsett at det ikke skal gå på bekostning av helsa og guttene, men jeg trengte litt tid til å sortere tankene for å finne ut om jeg bare var sliten pga mange oppgaver og ‘naturlige helsesvigninger’ eller om det var et ‘åndelig trykk’ mot det å poste fast på bloggen.

Beklagelsen jeg gav er på sin plass. Beskjeden om pausen skulle vært ute den første dagen, som var mandag, og ikke fredag da den kom. Hvorfor? Ikke fordi jeg tror så mange satt og ventet på innleggene, selv om jeg håper de har vært savnet ;), men fordi det har med hva jeg har sagt og lovet. Oppe på høyre side står det at «Ett ord for dagen» er en blogg hvor det postes nye innlegg alle hverdager, og nettopp derfor er beklagelsen på sin plass. Kanskje har ikke du tenkt over det, men når jeg har skrevet det slik er det på en måte ett løfte fra meg til leserne om at dette kan du vente deg. Jeg har gitt mitt ord (i skreven form) på at det skal postes alle hverdager og det har jeg ansvar for å følge opp, kan jeg ikke skal det derfor informeres om.

Er jeg pirkete nå synes du?

Jeg vet noen synes det, og jeg vet enkelte mener at det er ikke så nøye. Og kanskje er det ikke nøye for de fleste av dere, men det er det for meg. For meg henger det hele sammen med å leve et liv som ærer Gud. I den sammenheng er det viktig at mine ja er ja og mine nei er nei. Mennesker skal kunne stole på de ord og løfter jeg gir, uansett om de er gitt ansikt til ansikt eller i skreven form. Dét er viktig for meg, og jeg vet det er viktig for Gud også. Vi har lett for å kimse av det og si at det var så lite, det gjaldt bare en uvesentlighet, men er det egentlig uvesentligheter i denne sammenhengen?

Hva med deg? Tenker du over at det faktisk er utrolig  viktig for din karakter og din utvikling og modning som menneske at du holder dine ord?

Jeg er tilbake og satser på ett innlegg hver hverdag, kanskje med litt flere skrivefeil og merkelige setninger og formuleringer plassert rundtforbi enn hva som er vanlig. Har jeg krefter svarer jeg på kommentarer, men prioriterer i første omgang skrivingen. Men vit at alle kommentarer leses og settes stor pris på. Ønsker deg og de du har kjær ei god og velsignet uke. Guds fred!

av

Kjemp den gode strid

Dere, søsken, er kalt til frihet. La bare ikke friheten bli et påskudd for det som kjøtt og blod vil, men tjen hverandre i kjærlighet. (Gal. 5:13)

En handletur her om dagen inkluderte bl.a. et kort besøk innom en møbelkjede. Jeg hadde aldri kikket rundt i akkurat denne butikken og tok en runde. Jeg blir stående å lese på en dørmatte før jeg hoderistende går videre med kommentaren: «Den der kommer aldri inn i mitt hus» til venninnen som er med. Oversatt til norsk stod det: «Hvor mye kan jeg slippe unna med og fortsatt komme til himmelen?».

Har du hatt den tanken? Eller har du kanskje hørt andre si ting som dette? Det er ikke så farlig, Gud forstår at jeg ikke klarer, Gud er jo god, Gud er nådig, Gud tilgir jo alt, det er ikke så nøye, jeg er jo frelst likevel, jeg er jo bare et menneske.

Det er mye vi ikke klarer i egen kraft og en av de tingene er å leve gudfryktig og i stadig helliggjørelse. Vi trenger Guds hjelp for å stå sterkt i troen, vi trenger at Gud gjør sitt verk både i oss og gjennom oss. Men det at vi ikke kan selv er ingen unnskyldning for å ikke gi og gjøre vårt beste. Vi skal ikke slite oss ut med egenstrev, men vi må ta opp kampen mot det som ikke er av det gode. Vi må ta de riktige valgene og ikke bare unnskylde oss med at «jeg følte ikke for det og Gud vil forstå».

Jeg tror ikke Gud forstår at vi må gjøre ting vi vet strider mot hans ord. Hvorfor skulle han forstå? Han har jo gitt oss tilgang på alt vi trenger for å stå som overvinnere? Han har gitt sin egen sønn for at vi skulle kunne vandre i nært fellesskap med ham. Han har noe mye bedre for oss enn hva vi i enkelte øyeblikk føler for fordi vi ikke vet om vi vil kjempe den gode strid. Jeg tror faktisk ikke Gud forstår, jeg tror han blir såret og lei seg, og frustrert over at vi velger egne veier og lyster når han har så utrolig mye godt og bedre lagt klart for oss.

Nåden er ikke en unnskyldning for å ikke kjempe, den er kraften til å vinne kampen. Heb. 4:16 sier: La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.

Til ettertanke: Bruker du unnskyldninger som egen svakhet og lyster som (bort)forklaring på hvorfor du ikke kjemper den gode strid?

av

Er du ekte?

La et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde.  (Matt. 5:37)

3 ivrige hjemkomne og en besøkende velter fornøyd ut av bilen etter en mange timers lang tur og haler ut sekker og bager og kommer seg nedlasset opp til inngangsdøra. Endelig er vi  hjemme igjen! Når døra er åpnet og jeg går inn reagerer jeg på lufta som kommer mot meg og tenker: Satte ikke jeg alle vinduene i luftestilling før vi reiste eller? Jeg setter ned hva jeg holder og tenker ikke mer over det før neste lass settes ned på kjøkkenet. Å nei! Døra til fryseren i kombiskapet står åpen! Ikke si jeg har reist fra det åpent da? Synet som møter meg er ikke behagelig og lukta er enda verre. Det går noen minutter og så begynner verre ting å åpenbarer seg. Sikringer gått, ingen strøm, 22 grader i kjøleskap og fryseboksen viser seg å være  et kapittel for seg selv med illeluktende gørr svømmende rundt. Det stanker verre enn ord kan beskrives og i den grad at tegneserier hadde streket det med grønn dødningeskalle sivende opp, flygende fluer (med stooore smil) og besvimte mennesker rundt. Jeg trodde det var bare kjøleskapsfryseren, men etter litt tid kom mer og mer gørr fram i lyset. Det endte med tur til søpla og nytt kombiskap og ny fryseboks.

Har du møtt mennesker som virker utrolig hyggelige, hjertelige og interesserte, men så får du etter kort tid følelsen av at noe ikke stemmer og at alt er ikke så bra som det virker? Jeg har, flere av dem. De snakker pent og hyggelig, men jeg kjenner inni meg at det er noe som «skurrer». Hva de sier stemmer liksom ikke. Jeg kan ikke sette fingeren på det der og da, men ettertiden viser at det er tomme ord, forsøk på å finne noe de kan sladre videre om eller fisking av opplysninger de kan bruke mot en senere eller annet ikke godt. De er gode på overflaten, men den samme godheten bor ikke i hjertene.

Vi merker i starten at det er noe som ikke stemmer, som jeg reagerte på innelufta som møtte meg, etter hvert finner vi ut at det er gørr og uggenhet gjemt både her og der. På utsiden kan alt se bra ut, men tiden viser at innsiden er mer råtten enn utsiden viser. Hva vi gjør i forhold til slike mennesker er vårt valg, vil vi fortsette å ha dem i vennekretsen må vi tåle stanken og råttenheten, ønsker vi ikke slikt i våre liv, så holder vi oss borte og kvitter oss med hva som har festet seg.

Det er en ting hva vi gjør i forhold til andre mennesker som er slik, men hva med oss selv? Har jeg noe råttent og uggent gjemt i meg som jeg må ta tak i og kaste ut?  Lar jeg mitt ja være ja, og mitt nei være nei? Er jeg ekte? Det kan være vanskelig å vite hva vi skal gjøre i forhold til andre mennesker som er slik, men kanskje er det enda vanskeligere å se- og innrømme- de deler av oss selv som er råtne og trenger å kastes ut? Gud gi oss nåde til å godta hva du viser oss og styrke til å ta de nødvendige valg.

av

Overrasket av Gud

Pris Herren, for han er god, evig varer hans miskunn.
Pris Gud i himmelen, evig varer hans miskunn. (sal. 136:1, 26)

Her en dag satt jeg og leste litt i Bibelen på nett. Jeg hadde slått opp i salmene, men klarte ikke samle hodet over hvor jeg skulle lese. Jeg hadde en dårlig dag med kroppen med hodeverk, svimmelhet og mye annet, og jeg kjente jeg var psykisk sliten etter de siste par ukene. Jeg hadde også akkurat snakket med ei venninne en times tid og vi var enige om at det er ting i livet som er mer enn tøft, men uansett hva vi møter er det vårt valg hvordan vi vil svare og leve.

Det er til tider veldig tungt å stå i kampen mot negative tanker og bitterhet, mot frustrasjon og tankekjør, men vi er så heldige at vi ikke er alene, vi kan søke inn til Gud etter hjelp. Og når det er ting som sitter dypt i hjertet, blir vi nødt til å søke Gud om hjelp ikke bare en eller fem ganger, men kanskje hundre og mer før vi kjenner det bryter igjennom og vi er fri fra byrden.

«Gud hjelp», sukket jeg der jeg satt, «vi trenger hjelp, du er trofast og god og jeg vet ting vil ordne seg». Jeg kikker foran meg på skjermen og bestemmer meg for å bare trykke på et kapittel.

«Gud er god», kommer det opp og jeg leser en salme som minner om Guds godhet og trofasthet.
Vilkårlig trykker jeg på et nytt kapittel, «Gud er nådig, bare hos ham finner min sjel ro», leser jeg
Siste trykk fører meg til salme 136 hvor det 26 ganger står «evig varer hans miskunn».

For en herlig, kjærlig og oppmuntrende overraskelse å få fra min himmelske Far der jeg satt og var litt sliten og utenfor. Gud er god, han er nådig, han er trofast!

Uansett hva vi møter i livet, Gud er god og trofast og hans miskunn varer evig. Gud har nåde og hjelp for enhver situasjon og omstendighet, hos Ham har vi et trygt skjulested.

av

en vandrendes reklameplakat

Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules…Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen! (Matt. 5:14+16)

Det er nok litt feil å si at Jesus gikk rundt som en vandrendes reklameplakat, men Jesus sa selv at de som hadde sett ham, hadde sett Faderen, og at hans hjerte var å gjøre Fars vilje. Jesus liv var et bilde på hvem Faderen var. Den omsorg Jesus viste, var en gjenspeiling av Faderens hjerte, den refs og formaning Jesus kom med mot synd og religiøsitet, var ett uttrykk for Fars hjerte. Jesus viste i sine ord og handlinger hvem Gud Fader er.

I våre omgivelser er det mange mennesker som aldri vil plukke opp en bibel å lese, det eneste bilde de har av hvem Jesus er, er hva de ser i oss. På den måten er også vi vandrende reklameplakater. Vi lever våre liv i glasshus og andre ser på oss for å vurdere om Gud er noe de ønsker seg.

Viser vi gjennom ord og handlinger hvordan Gud er? Er det Guds hjerte og kjærlighet som stråler ut av våre liv? Lever og snakker vi slik at andre blir dradd mot det budskap vi lever og forteller?

Våre liv kan enten føre mennesker på større avstand fra Herren, eller det kan dra dem mot ham.

Vi føler nok alle at vi titt og ofte kommer til kort i det å reflektere Jesus i våre liv. Når vi føler at vi kommer til kort og trenger en forandring, kan vi gå til Gud.Gud, jeg vet at for mange er jeg den eneste bibelen de leser. og jeg ønsker at du skal reflekterers i mitt liv. Jeg klarer ikke alltid så godt selv, men vis meg hvem du vil jeg skal hjelpe, hvem du vil jeg skal gå til. Jeg er klar til å være lys og salt i denne verden. Du har min lommebok, mitt hus, min tid og meg. Led meg, hjelp og bruk meg Gud.