De som sår med tårer, skal høste med jubel. (Sal. 126:5)

Som det alltid kommer morgen etter natt og det er alltid kommer vår etter vinter, lover Gud at det alltid vil følge jubel etter tårer.

Er vi i tunge tider og vi hver kveld væter puten med tårer, lengter vi intenst etter en ny morgen der latteren og jubelen får slippe løs. De nettene kan være lange og tunge, de kan være trykkende mørke og virke som de aldri ende vil ta. Men de vil gjøre det… til slutt… en gang. Det at vi vet de tar slutt gjør derimot ikke smerten lettere, men det gir oss et lite håp som gjør at vi holder ut litt lenger.

Mange av oss har fått erfare flere slike morgener i livet. Tider der de tunge stundene og periodene plutselig er over og vi merker at nå gryr det av dag. Vi kjenner at byrden letter og at gleden vinner mer og mer plass. En jubel vi egentlig ikke kan beskrive fyller hjertene. Det er en forsmak på himmelen, en liten appetittvekker på hva vi har i vente.

Om jeg lengter etter morgen i livet her på jord, så lengter jeg enda mer etter at den siste morgenen skal komme. Den dagen Jesus henter sine hjem og det aldri mer skal være sorg, smerte og plager. Når de morgener vi opplever her i livet kan være så herlige, så jubelskapende, så intense, tenk hvilken herlig dag det vil være når det for siste gang gryr av morgen!