Vet du ikke, har du ikke hørt? Herren er den evige Gud som skapte jordens ender. Han blir ikke trett og ikke sliten, ingen kan utforske hans forstand. Han gir den trette kraft, og den som ikke har krefter, gir han stor styrke. Gutter blir trette og slitne, unge menn snubler og faller. Men de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette. (Jes. 40:28-31)

Å kjenne deg
er legedom til hjertet
er styrke for den svake
er håp for den nedtyngede
er kraft til den motløse
er visdom for den rådville
er veien for den søkende
er lys for den i mørket

Å kjenne deg
er kjærlighet for den ensomme
er trøst for den sørgende
er fred for den urolige
er glede for den deprimerte
er mening for den som gav opp
er nåde for den fortapte
er åpne armer for den hjemvendte

Å kjenne deg
er barmhjertighet for den misforståtte
er velvilje for den trengende
er fellesskap for den utstøtte
er gjenopprettelse for den knuste
er frihet for de i fangenskap
er mat for den sultne
er beskyttelse for den utsatte

Å kjenne deg
er evighet virkeliggjort i hverdagen
er tålmodighet som styrker
er åpenbaring som viser vei
er nåde som oppdrar
er styrke som utruster
er kjærlighet som gjenoppretter
er fred som stiller stormen

Å kjenne deg
er nok, fordi du er alt
Å kjenne deg Jesus,
er alt jeg trenger og ønsker
Å kjenne deg.

De siste dagene har dette ordet- håp- kommet opp i tankene flere ganger. Hva er egentlig håp, hvordan bevarer vi håpet og hvordan blir håpet sterkere er spørsmål jeg har gått å småtenkt over. Håp er noen rare greier egentlig, for det er forankret i noe usynlig noe. Håp kan ikke tas på og heller ikke vises fram og det kan være vanskelig å forklare sånn helt hva det er. Men en ting vi kan gjøre er å peke på håpet fordi for oss som tror er håpet forankret i Gud.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe innlegg om håp, fordi det har vært annet som har tatt både tid og krefter, men så skjer det forunderlige at ett av innleggene som tidligere er skrevet på den andre bloggen er blitt hentet fram av noen og tittelen står og lyser mot meg: Om å glede seg på andres vegne og om det kristne håp. Så derfor har jeg tatt ut den delen som omhandler håp og poster den her, om enn i en smule redigert utgave for å skape sammenheng.

Håper dere følger med i dagene som kommer, har tenkt jeg skal fortelle dere om de to prosjektene mine da! Jeg er både veldig usikker og veldig spent på hvordan de blir tatt imot, så det skal bli godt å snart fortelle hva de siste par månedene er blitt brukt til. Velsigna god helg til dere alle!

Det «kristne» håp

For ei lita tid siden kom det en mail som blant annet inneholdt linjen: jeg håper at hva som jeg opplever ikke tar håpet fra deg, men at det kan styrke håpet ditt (om å bli frisk). Mailen var fra ei jeg kjenner som etter halvannet års tid med invalidiserende sykdom hadde opplevd å bli betraktelig mye friskere. Jeg merker omsorgen som ligger under ordene og også erkjennelsen av at når andre opplever utfrielse i ting vi selv har stått lenger i, kan det både styrke og svekke oss. Der og da var jeg bare glad og takknemlig. Glad for denne som opplevde å bli frisk, glad for hele familien som får gå inn i lettere dager av livet og så utrolig takknemlig til Gud for hans godhet utøst over en dyrebar sjel og familie. Delt glede og takknemlighet.

Så det med håpet, da jeg leste spørsmålet tenkte jeg at det verken styrket eller svekket mitt håp, men jeg tenkte ikke mer over det der og da. I dag har jeg derimot tenkt litt over det. Hvorfor verken styrket eller svekket hva hun opplevde mitt håp? Det brakte glede og takknemlighet, men gjorde ingen ting i forhold til det håp jeg holder fast på. Hvorfor?

Fordi mitt håp ikke er grunnfestet i opplevelser og omstendigheter, det er grunnfestet i Gud. Hvem Gud er, hva Jesus gjorde og hva Gud har lovet er ankeret for mitt håp. Ikke mine eller andres opplevelser, ikke omstendigheter, men Gud. Mitt håp er fast fordi Gud er trofast og sann, mitt håp er verken svekket eller styrket fordi Gud er uforanderlig.

Vi kan vingle når andre opplever hva vi selv lengter etter, men har vi vårt håp i Herren vil vi kunne glede oss sammen med de glade og vite uten tvil at en dag er det vår tur. Omstendigheter skal ikke rokke ved troen og håpet, de skal bringe enten 1) takksigelser og lovprisning eller 2)  bønn om hjelp eller forbønn for andre til Herren. Når Gud er ankeret for vårt håp og vår tro, vil vi ikke rokkes verken av godt eller vondt. Fordi det håp vi har er grunnfestet i Herren selv, kan vi glede oss sammen med andre uten å kjenne på den vonde bismaken. Og det er en ganske god opplevelse og erfaring, at jeg i mine utfordringer helhjerta kan glede meg over andres gode opplevelser og omstendigheter. Jeg tror ikke dette er noe jeg har klart i meg selv, så jeg takker Gud som former sin karakter i oss og planter sitt sinnelag ned i våre hjerter.

Jeg har merket de siste ukene at det skal mye mindre til før jeg blir irritert og hever stemmen. Spesielt den ene av guttene reagerer negativt på dette. Han er typen som trenger utrolig mye skryt og oppmerksomhet, samtidig så stikker feile ord og handlinger hardt og dypt i ham. Og der har jeg uten vilje havnet litt flere ganger enn ønskelig i det siste. Ikke det at jeg har skreket og kjeftet, jeg har med irritert stemme gikk beskjed om at nå er det nok med det tullet eller lignende. De gangene han vet det er berettiget reagerer han ikke særlig, men når han føler det er urettferdig så kan jeg se på hele ham at det er vondt eller sårt.

Hvor lett det er å unnskylde det hele med at det er jo forståelig at jeg ikke tåler så mye nå når jeg er dårlig, eller bortforklare min irritasjon med at guttungen reagerte i vel overkant selv om jeg vet at han er overfølsom for enkelte typer humør og utbrudd (som er forståelig utfra hva han tidligere har opplevd). Det er lett å fraskrive seg ansvaret for egne reaksjoner, og dessverre, mange ganger har vi utviklet dårlige mønstre og merker det ikke selv en gang.

Hvis du står ved kjøleskapet og leter fram noe mat og så ramler plutselig en bolle ut og treffer tilfeldigvis midt i blinken på tåa, er det da greit å skrike til og hyle ut sin irritasjon og smerte?

Når det er noe som plager deg, er det da greit å gå rundt å sutre om det og legge en demper på humøret til alle i huset?

Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen! (Matt. 5:14-16)

Vi er verdens lys sier Jesus her, og jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke alltid kobler dette opp mot mine følelser og reaksjonsmønstre. At det har med mine ord og handlinger å gjøre tar jeg som selvsagt, men hvordan er det en sammenheng til mine reaksjonene? Størstedelen av min verden er i eget hjem, det er her jeg tilbringer mest tid og det er også mine nærmeste som får oppleve «mest av meg». Både hvordan jeg lever, handler, snakker og reagerer reflekterer om jeg velger å la lys eller mørke råde i meg på det gitte tidspunkt. Hvis vi velger å reagere med tålmodighet og mildhet så lar vi lyset i oss- Kristus i oss- vinne mer skikkelse, men vi må ikke glemme at lar vi urettmessig harde, sinte, irriterte og sårende reaksjoner/følelser og ord kommer ut av oss, så lar vi djevelen styre. Når vi ikke lar lyset skinne, så gir vi mørket rom, det er ikke noe midt i mellom, det er enten-eller.

Og den siste der satte en liten støkk i meg, alvoret gikk enda mer opp for meg enn det har gjort tidligere. Går jeg rundt som en sur og irritert grinebiter kan jeg ikke forvente at andre tror meg når jeg snakker om hvor herlig det er å være frelst, også i dette må det være samsvar mellom liv og lære, mine følelsesmessige utbrudd og reaksjoner skal reflektere det liv og lys jeg har på innsiden.

Selvsagt klarer vi ikke alltid, men vi må ville prøve og vi må ta oppgjør med uvaner og uheldige mønstre som vi har med oss. Dette vil Gud hjelpe oss med, både å vise oss hva som må gå, men han vil også gi oss den kraft, styrke og visdom vi trenger for å klare å forandre oss.

Hva med deg, sprer dine følelsesmessige reaksjoner mest lys eller mørke inn i ditt hjem?