Er det bare meg som inni mellom føler at Gud har glemt meg? Nei, jeg tror ikke det, jeg tror det er flere andre som også sitter med den følelsen og de tankene. Vi slår fast med en gang at Gud glemmer ikke sine!

Selv om de (omsorgsfulle mødre) skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg.
(Jes.49:15)

Jeg sier bevisst at jeg føler fordi jeg med hodet og hjertet vet at Gud aldri vil glemme meg, men når omstendighetene er tunge og kroppen er ikkefungerende, så spiller ikke følelsene mine samme melodi som min tro og overbevisning. Da er det litt kaos og kamp der inne. I de tidene er det jeg må være nøye med å velge hva jeg tenke. Følelsene er der, men jeg trenger ikke tenke på dem som sanne. Velger jeg å stole på den opplevde virkelighet eller velger jeg å sette mitt håp og min tillit til Herren?

De som setter sitt håp til meg skal ikke bli til skamme (Jes. 49:23)

Livet går i syklus akkurat som naturen har sine årstider. Vi har gode tider og tunge tider, vi har gledestider og sorgtider, vi har medgang og vi har motgang, men alt til sin tid. Noen ganger kan det tunge og vonde være virkelig hardt, akkurat som vinteren kan være kald og lang, men det vil ta slutt og gå over i ei ny tid. Men midt oppi det hele kan vi begynne å lure, kan vi ikke? Vi er ikke alltid så tålmodig og utholdende når det er tungt og vanskelig, hvor mye enklere det er å tåle langvarige gode tider enn langvarige tunge.

Vi forstår ikke alltid hvorfor ting skjer som de gjør, men vi må velge å stole på at Gud vet og at vi i Hans kjærlighet og nåde vil bli bevart og styrket gjennom det tunge. Samtidig kan vi også ha forventning til at nettopp i det vanskelige så blir vi istandsatt for hva som kommer senere.

Ydmyk dere da under Guds mektige hånd, så han kan opphøye dere når tiden kommer… En kort tid må dere nok lide, men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn. (1. Pet. 5:6, 10)

Jeg har sagt og skrevet det flere ganger tidligere; «Når vi ikke kan se Guds hånd, må vi stole på hans hjerte». Når vi ikke forstår, når vi synes det er for mye, når vi egentlig ikke vil, kan vi da ydmyke oss og la Gud få sin vei både i oss og gjennom oss? Er vi villige til å stole på hans kjærlighet og hans løfter til oss? Velger vi å fortsette i tro selv om omstendigheter og følelser sier noe annet, så velger vi å sette vårt håp til Herren. Det er mye i livet vi ikke mestrer i egen kraft, men i Gud er det styrke, visdom og kraft til å klare. Og om vi ikke klarer de neste skrittene selv, så har han lovet å bære oss. Vi trenger ikke å frykte for morgendagen, for Gud er alltid nok. Gud har ikke glemt deg, velg å fortsette i håp og tillit til hans kjærlighet og trofasthet, en dag vil du se at det bryter igjennom og det lysner av dag i både hjerte og liv.

I nådens tid svarer jeg deg, på frelsens dag hjelper jeg deg. (Jes. 48:8)

Bare tanken på å skrive dette innlegget får stressnivået mitt til å stige himmelhøyt og jeg kjenner at det truer med å kortslutte hjernen og bringe motløshet til hjerte og sjel. Jeg er stressa utover hva som er sunt. Så i stede for å tenke meg stressa så skriver jeg meg heller til litt ro.

For 5 uker siden kom en idè opp i tankene mine, etter å ha bedt over det vokste idèen seg ganske stor og jeg kjente også at dette skulle jeg gjøre. Jeg valgte å ta en bestemmelse i tro på at Gud ville hjelpe meg å få det til. Så går det ei uke til og enda en idè kommer opp. Etter litt tenking og enda mere bønn står det klart for meg at jo, jeg skal dette også jeg. Tanken «hvordan skal jeg klare det?» er veldig sterkt tilstede, men jeg velger å tro at også i dette vil Gud hjelpe. Begge prosjektene har en størrelsesorden som tilsier at bare et av dem er for mye for meg med tanke på hvordan formen har vært i høst, og her sitter jeg med to prosjekter… og som om ikke det var nok er det utfordringer i fleng utenom også. Og om litt over to uker må jeg og minsten til Oslo da han har fått time på Rikshospitalet. Og jeg som synes en tur til Sørlandssenteret er uhorvelig lang (det tar 25 minutter, til Oslo er det 5 timer). Og… Stress!

Det er tider der vi kjenner stresset vokser oss over hodet. Hverdagen kan bli for hektisk, arbeidet kan bli veldig krevende og tungt for en periode, sykdom kan rase innad i familien eller der er annet som får oss til å føle at stresset tar overhånd og alt løper løpsk for oss. Vi har ikke det overskudd, den oversikt og den ro og glede vi egentlig ønsker å ha.

Det er en linje jeg har sukket flere ganger de siste ukene, jeg savner deg Gud. Jeg mener:
J E G  S A V N E R  G U D!
Jeg savner å kjenne den kjærlighet jeg vet jeg er elsket med, jeg savner å høre de oppmuntrende og styrkende ordene av nåde, jeg savner det fellesskap vi delte. Jeg savner Gud. Virkelig savner.

Når vi tar imot frelsen får vi del i en trefoldig velsignelse som vil bære oss, styrke oss, utruste oss og hjelpe oss til å leve som kristen i hverdagen; Kjærligheten til Gud, nåden i Kristus og fellesskapet i Ånden. Og jeg merker at stresset jeg kjenner på har tatt fra meg opplevelsen av alt dette. Jeg vet at disse tingene er mine i Kristus, men jeg merker det ikke. Jeg er liksom avskåret fra det.

Når vi kjenner på dette kan endel ha lett for å fordømme seg selv, de tenker at slik skal det ikke være og de ser på seg selv som svake. Men vet du hva, det er ganske så normalt å kjenne på dette. Som de ufullkomne mennesker vi er, så har vi lett for å la oss fange inn av hverdagens rutiner, livets utfordringer og annet. Når ting hoper seg opp har vi lett for å bare stå på og gjøre hva som må gjøres. Er det slik over litt for lang tid, så kommer stress, motløshet og annet sigendes inn og tar mer og mer kontrollen.

Jeg har lurt på hvorfor jeg denne gangen er blitt så stresset og har kjent så sterkt på savnet etter Gud. Hva er annerledes denne gangen i forhold til de ganger det har vært orkan rundt meg, men stille og rolig i sjela? Svaret mitt er at det er blitt så mye å gjøre at jeg ikke har tatt meg nok tid til å sitte i ro ved Jesu sine føtter. Jeg har sittet der, men ikke lenge nok. Jeg har fått med meg klapp på skuldra og gode ord, men ikke nok. Jeg har ikke tatt nok tid, og helt ærlig- det er ikke alltid jeg har klart å legge strev og slit bort og bare vært der i kjærligheten, nåden og fellesskapet. Jeg har holdt på byrdene i stede for å legge dem ned. Jesu ord til Marta har kommet opp for meg:

Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. (Luk. 10:41)

Jesus sier ikke at der galt av Marta å arbeide og forberede mat til dem, han sier at hun stresser seg selv opp over det. Hun har hodet i alt som skal og må gjøres og det fører til at hun stresser. Jesus kommer også med en løsning på dette når han sier

Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.» (Luk. 10:42)

Maria hadde valgt riktig da Jesus kom inn i hjemmet deres. Hun tok seg en pause fra de oppgaver hun holdt på med og satte seg ned ved Jesus sine føtter. Der fikk hun på nært hold oppleve hans kjærlighet, der fikk hun del i nåden, der fikk hun pleie fellesskap med den hun elsket og som elsket henne. Valget hun tok gjorde at hun fikk del i den trefoldige veldignelsen jeg nevnte over; å erfare Guds kjærlighet, nåden i Kristus og fellesskapet i Ånden.

Jeg tror det er her vi finner løsningen som vil fjerne stresset vi ofte kjenner på. Vi må velge å stoppe opp i hverdagens mas og jag og sette oss ved Jesu føtter. Ta tid til bønn og fellesskap, ta tid til å ta inn Guds Ord, ta tid til å tenke over og minnes Herres storhet og godhet. Og, som jeg opplever akkurat nå, jeg trenger mange flere av de pausene i løpet av dagene og ukene enn jeg trenger til vanlig. Jeg trenger mer kjærlighet, mer nåde og mer fellesskap, jeg trenger mer av Gud.

Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven! (Gal. 5:22-23)

De fleste av oss har hørt denne: «Gud, gi meg tålmodighet og gjør det NÅ!» og vi kan smile over den, men sannheten er at vi alle til en viss grad er slik. Vi ber Gud om noe og vil at det skal skje enkelt og greit. Det skal ikke kreve for mye av oss, det er opp til Gud nå, for vi ba jo.

Åndens frukt er noen av de ting mange av oss ber om en større fylde av fordi vi føler og opplever at vi kommer til kort i nettopp disse tingene, jeg gjør hvertfall det. Det er ikke lenger siden enn forrige uke jeg satt i en hele time og grøsset og sukket over hvor ille stelt det stod til meg. Jeg hadde bommet totalt feil i en situasjon som krevde overbærenhet og vennlighet og alt ble bare dumt, skikkelig dumt.

Og jeg sukket igjen til Gud om at jeg trenger hjelp, jeg trenger at hans natur og karakter får større plass i meg. Jeg ønsker ikke å være slik jeg er fordi det er ikke til Guds ære og fordi det skader andre mennesker. Mine dårlige handlinger og uvennlige ord skader andre, og jeg ønsker ikke være et menneske som skader mennesker med mine ord og handlinger.

Det hadde vært greit om fruktene var ferdig presset og kom som saft på ei flaske. Da kunne jeg bare drukket til flaska var tom og vips! så var jeg en bedre utgave av meg selv. Eller kanskje syltetøy? En skive hver dag i en uke og problemet var løst.

Jeg prøver ikke være morsom, men det er sannheten om hvordan flere av oss forholder oss i disse tingene, vi vil ha det enkelt og uten at det koster oss særlig innsats. Men det er jo ikke slik det skjer… Det er ikke slik vi vokser som troende… Det er gjennom levd liv der vi klynger oss til Gud, er avhengige av hans nåde og hjelp og velger lydighet fremfor enkelhet. Da vokser vi.

Gud gir oss mulighet til å utvikle de sidene av oss som ikke er i samsvar med hans natur gjennom at vi havner i situasjoner som krever nettopp det vi har bedt om. Han gjør det ikke for å pine oss, men for å fylle oss og ta oss videre. Når de situasjonene kommer så vet vi at vi ikke kan, men husker vi at Gud kan og at Gud har sagt at han vil hjelpe oss? Hvis vi hele tiden velger å søke hjelp, styrke og kraft hos Herren, vil Ånden hjelpe oss og Åndens frukt vil bli tydeligere og tydeligere i våre liv fordi Kristus vinner skikkelse i oss.

Bønnen om å bli mer lik Jesus er mulighetenes bønn, både fordi det vil gi oss muligheter til å ved Åndens hjelp stå i hva vi i egen kraft ikke mestrer, men også fordi det åpner opp muligheten til at Gud kan ta oss nærmere seg og virke i oss.