Andakt

av

Våg å tro

Ved ham er dere kommet til tro på Gud, som reiste Kristus opp fra de døde og ga ham herlighet. Derfor er deres tro også håp til Gud. (1. Pet. 1:21)

Du kjempende sjel, dyrebare barn av Gud, våg å tro!
Du som sitter i mørket og kjenner tankene knuger, våg å tro!
Du ensomme, elskede barn av Gud, våg å tro!
Du som kjenner livet er tøffere enn du klarer, våg å tro!
Du sårede, dyrkjøpte barn av Gud, våg å tro!
Du som strever med negativt selvbilde og selvforrakt, våg å tro!

Vi tror på et håp som er større enn oss selv og som uansett hva som skjer oss, har en vei igjennom alt. Et håp større enn livet og større enn alle omstendigheter. Vi har en håp som strekker seg forbi smerte, forbi nederlag, forbi døden og som har sitt anker i himmelen. Et håp som ikke fornekter mørke og smerte, men som bekjemper det med tro på noe større enn oss selv, en tro som er grunnfestet i Jesu ord på korset: Det er fullbragt! Et håp som bringer oss ut til liv, glede og overflod.

Du kjempende barn, du som sitter i mørket, du ensomme barn, du maktesløse, du sårede barn, du som føler deg mindreverdig,

Våg å tro! Våg å håpe! Våg å reis deg opp i tro!
Kjemp den gode strid og husk:
Jesus har vunnet!

av

Du, et bønnesvar

Å leve med kronisk sykdom kan lett føre til en innsnevring av vår sosiale verden og til et egosentrisk syn på oppgaver og mennesker. Vi er begrensede på mange måter og vi må ta mange personlige hensyn for å kunne klare livet og oppgaver best mulig. I dag er oppfordringen til oss alle: Ikke glem å se lenger enn nesa rekker.

Det er mange dager der jeg har mer enn nok med å få meg selv gjennom dagene på en god måte, oppi det hele må jeg ta hensyn til at guttene mine har det godt, at de får den hjelp de trenger og at de har hva de trenger. Det er krevende nok å  hale meg selv gjennom dagen og så skal jeg liksom ha overskudd til andre også?

Hodet dunker i takt med rockemusikken som jeg hører bak lukka dører, kroppen er veldig tilstede og jeg har ikke problem med å kjenne jeg lever, jeg er tappet tom og jeg skal se lenger enn meg selv?

Vi må innse at det er mye vi ikke kan gjøre for å hjelpe og støtte andre, det er en av de såre sidene ved kronisk sykdom, men vi må ikke la dette hindre oss fra å gjøre og være det beste vi kan. Det er lett å glemme at nettopp det at vi kjenner på begrensninger og smerter, samtidig som vi vet at Gud er med og er nok, er nettopp hva enkelte trenger å høre og erfare å se levd ut. Det er mennesker som trenger å høre «jeg forstår det er tungt» og kunne vite at den som sier det faktisk vet hva de snakker om. Det er mennesker som trenger å høre «jeg vet det er lys i enden av tunellen» og vite at den som sier det selv har gått gjennom dødsskyggens dal. Det er mennesker som trenger å høre «jeg vet Gud er trofast i sin kjærlighet og nåde» og kunne vite at det er nettopp Guds nåde og kjærlighet som har tatt det andre mennesket gjennom.

Våre erfaringer, våre kamper, våre bønnesvar, den nåde vi har blitt bært av i de onde (og vonde) dagene farger de ord og den forståelse vi kan bringe andre mennesker. Vi kan peke på lyset og si det virker, for vi var selv i mørket og opplevde at lyset brøt mørkets makt. Vi kan bringe legende og trøstende ord fordi vi selv har erfart det fra Gud og andre.

Det kan være vanskelig å innfinne seg med alle hvorfor’ene som hverdagen bringer, men kanskje skulle vi glemme dem (for vi vil aldri helt forstå) og heller stille oss hvordan-spørsmålene? Hvordan kan jeg bringe deg ære Gud? Hvordan kan jeg hjelpe andre oppi egen smerte? Hvordan kan jeg bringe lys og trøst til andre?

Svaret er i tillit til Herren. Når vi er villige til å se lenger enn nesen rekker og holde ut en hjelpende hånd mot andre, vil våre erfaringer, ord, klemmer og støtte fylles med Guds nåde, trøst og kraft.

Det liv du har istandsetter deg til å forstå og hjelpe mennesker andre ikke kan nå. Du kan meget godt være bønnesvar på noens rop til Gud om hjelp, rop etter mennesker som forstår, mennesker som har erfart at Gud er nok. Vil vi se utenfor oss selv og gå til de mennesker Gud viser oss? Vil vi gå rundt som levende bønnesvar, medvandrere og himmelens ambassadører? Hvis vi vil, vil Gud gi oss hva vi trenger for å stå støtt og sterkt i det.

av

Å bekjempe motløshet

Om kropp og hjerte forgår, er Gud for evig mitt hjertes klippe og min del. (Sal.73:26)

Salmisten har i mange vers forklart hvordan han reagerer på hva han ser rundt seg og at det skaper frustrasjon og motløshet i hans sjel og hjerte. Det kan nesten høres ut som om han har tenkt å gi opp. Det er ikke vits i å kjempe den gode strid, for Gud velsigner både gudfryktig og ugudelig- Det er ikke vits i å gi sitt beste, for det er urettferdige som har det godt og rettferdige som lider. Hva er meningen? Hvorfor er det slik? Han er på kanten av å gi opp, men så kommer et motangrep mot den motløshet og frustrasjon vi har fått øst ut.

 Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. (v 23)

Det er en bestemmelse som tas om at uansett hva som skjer i hans eget liv og hva han skjer rundt seg, så vil han holde seg til Herren. Ikke fordi salmisten er så god av seg, men fordi Gud selv har grepet hans hånd. Salmisten erkjenner at det er Guds godhet og nåde som holder han i live og at det er bare hos Herren han vil finne hjelp.  Dette ser vi tydelig i dagens vers. Om kropp og hjerte forgår er Herren min styrke og hjelp, han er min del. Kanskje er det mer riktig å si når vi ikke klarer i stede for om? For det er slik at vi alle havner der at vi ikke klarer. Men i de stundene er det viktig at vi ikke gir etter og tillater frustrasjon og motløshet få fotfeste, men heller går til motangrep. Vi må minne oss selv om at Gud har grepet vår hånd og at Gud vil hjelpe oss. Det er ikke verdens visdom, rikdom og hjelp som er vår del, men Herren selv.

Vi vil alle møte frustrasjon og motløshet, og som oftest sant er: Det beste forsvar er å angripe. Vi går til motangrep  med Guds ord. Vi minner oss selv om hvem vi hører til (at vi er Guds barn), om hvem som er vår del (Herren selv) og at Gud selv vil bli vår hjelper og redningsmann

av

Viktigheten av å bli grunnfestet i ordet

Mange kjenner lignelsen om såmannen, og det er mange momenter om hverdagstro- og etterfølgelse vi kan finne i denne korte snutten. Det vi i dag skal se kort på er den delen med kornet som faller på steingrunn.

Noe falt på steingrunn hvor det var lite jord, og det skjøt straks i været fordi jordlaget var tynt… På samme måte er det med dem som ble sådd på steingrunn: Det er de som straks tar imot ordet med glede når de får høre det. Men de har ingen rot og holder ut bare en tid. Når de møter motgang eller forfølgelse for ordets skyld, faller de straks fra. (Mark. 4:5, 16-17)

Jeg har opplevd det, og jeg tror du også har, vi ser og kjenner mennesker som er ivrige og glade etter å ha hørt forkynnelse. De er så glade for frelsen og for alt godt Gud gjør. De sier det ser så mye bra som står i Bibelen og de snakker varmt om den siste talen de hørte. De virker mer enn helhjerta ut og derfor er det så vanskelig å forstå hvorfor de ett eller to år senere ikke har den samme iver og tiltro til Gud og hans ord. Hva skjedde med dem? Hvorfor har raketten mistet all kraft og kræsjlandet?

Jesus sier når han forklarer lignelsen at det som faller på steingrunn mottas med glede. Såkornet skyter raskt i været og det leder til den øyeblikkelig glede og utbasunering av alt det gode som vi ser hos disse menneskene. Men Jesus fortsetter: Kornet har ikke slått rot og derfor står det bare for en kort tid og det tåler ikke tyngre tider. Det kan se utrolig bra ut i begynnelsen, men det er kortvarig og gir heller ingen frukt eller avkastning da korn som skyter raskt opp og mangler rot, ikke har tilgang til den næring og heller ikke har den kraft det trenger for å produsere «frukt».

Dette forklarer hvorfor mange er ivrige i starten men fort dabber av, men enda viktigere enn å forklare andres oppførsel er det at vi selv tar en hjertesjekk. Er jeg en som mottar ordet med glede for så å falle fort ned igjen? Et annet spørsmål er om vi handler og innretter våre liv etter det ord vi hører. Hvis vi ikke gjør det, vil vi gjøre våre hjerter harde og da vil de ord vi hører og leser vil ikke ha godt nok jordsmonn til å kunne slå rot, vokse og gi frukt.

Gud vis oss hvordan det egentlig står til i våre hjerter og tenn en brann og lengsel etter å leve enda mer overgitt deg. I Jesu Navn, amen.

av

Å lære av historien

Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som skriftene gir. (Rom. 15:4)

Er det en ting historie lærer oss, så er det at vi ikke lærer av historien. Av en eller annen grunn tror vi at vi i dag vet mye bedre enn de som levde før oss og at vi derfor er hevet over å ta lærdom av hva de erfarte, på godt og vondt.

Mange kristne har liten eller ingen kjennskap til Guds Ord av den helt enkle grunn at de ikke leser. Det er andre som leser bare hva de liker, men ikke de «tunge og kjedelige» greiene. Andre igjen, har lest en gang og tror at de vet hva det er å vite. Det er også de som leser kun for å lære og ikke for å mate sjelen, men kunnskap alene kan ikke forandre liv i noen annen retning enn at vi blir fastgrodde og oppblåste. Vi trenger å kjenne hele Guds ord og vi trenger at Guds Ånd åpenbarer ordet for oss.

Guds ord er gitt oss for at vi skal lære å kjenne Gud, hans hjerte og planer. Men det gir oss også masse historier som vi kan- og bør- ta lærdom av. Vi leser om mennesker som kong David som var en mann etter Guds hjerte. Hva gjorde han til en mann etter Guds hjerte? Vi leser om kong Saul som ble forkastet, hvorfor ble han det? Vi leser om folk som roper til Gud i nød etter å ha høstet frukten av egen villfarelse og egenrådighet, hva kan vi lære? Vi leser om enken som fikk overnaturlig forsørgelse av mel og olje, hva trøst kan vi finne? Vi leser om at mennesker trykker andre ned, men at Gud utfrir sine trofaste og de svake, hva håp, trøst og styrke kan vi finne?

Å lese Guds ord er ikke bare en plikt vi gjennomfører for å få dagens godkjent i pannen, det skal være mat og hjelp for oss, det skal være vår hjelp og trøst, det skal bringe styrke og håp, det bringer liv. Og siden vi hver dag glemmer noe av Guds ord er det viktig at vi hver dag tar til oss av ordet.

Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning. (2. Tim. 3:16-17)