Andakt

av

Dette skal du gjøre

Endel sitter og lurer på hvorfor Gud ikke er mer synlig i og gjennom deres liv og for en god del av disse er det enkle svaret: De lever ikke i overenstemmelse med Guds ord. De gjør ikke hva Gud har sagt de skal gjøre og like vel så forventer de at Gud skal gjøre all verdens for dem. De fortsetter å leve i synd, selv om Gud har sagt de skal bryte ut av dette. De lever for seg selv og unner sjelden andre og deres behov en tanke, selv om Gud sier at vi skal elske Ham høyest og andre som oss selv.

Det fungerer ikke slik. Det er enkelte ting Gud sier vi skal gjøre, og det er ting han sier vi ikke skal gjøre. Vil vi se og erfare mer av Guds velsignelse og kraft i våre liv, må vi leve etter Guds ord. Vi kan ikke velge og plukke etter hva vi føler for og hva vi synes passer inn i vårt liv. Har Gud sagt noe, så er det slik, om det passer meg og mine følelser eller ikke.

Jesaja kap 58:6-12 sier tydelig enkelte av de ting Gud forventer av oss. Hvis du kikker etter så ser du også at det står at du skal gjøre disse tingene først, SÅ vil du erfare at Gud gjør mer i ditt eget liv.

Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker,

å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne.

Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden, brått skal helbredelsen komme. Din rettferd skal gå foran deg og Herrens herlighet følge etter deg.

Da skal du kalle, og Herren skal svare, du skal rope, og han skal si: «Her er jeg!» Om du tar bort hvert åk hos deg, ikke peker med fingrene og snakker ondskapsfullt,

om du gir av ditt eget til den sultne og selv metter den som lider nød, da skal ditt lys gå opp i mørket, din natt skal bli som høylys dag.

Herren skal alltid lede deg og mette din sjel i det tørre landet. Han skal styrke kroppen din så du blir som en vannrik hage, en kilde der vannet aldri svikter.

Dine gamle ruiner skal bygges opp igjen, du skal gjenreise  grunnmurer fra eldgamle slekter. Du skal kalles Den som murer igjen revner, Den som setter i stand veier så folk kan bo der.

av

Da Peter gikk på vannet

Det er dager der livet stormer både på innsiden og utsiden. Vi begynner å tenke på alt vi ikke makter og alt vi ikke klarer, og vi starter å synke ned i fortvilelse, tvil, motløshet og annet. Men visste du at Peter til slutt gikk på vannet? I dag er oppfordringen til oss alle at vi holder ut slik at også vi kan oppleve det!

Peter er ikke sikker på at det er Jesus som kommer gåendes på vannet, så han må rope å spørre. Når han får det bekreftet spør han om å få komme og Jesus sier kom. Jesus inviterer Peter til å komme ut til ham, til å gå på vann i stormende vær. Og Peter går ei lita stund, men så husker han plutselig at det var jo ordentlig skittvær. Han begynner å se på frådende bølger og merker at vinden river skikkelig i kjortelen. Han slipper Jesus av syne og fokuserer på stormen i stede for, og da synker han.

Livet oppleves slik ut mange ganger også. Det raser på utsiden og etter litt begynner det å rase på innsiden også. Vi møter omstendigheter som virker som kjemper og med en kropp som ikke fungerer som den skal, føler vi oss bare enda mindre og mer maktesløse etter som dagene går. Vi glemmer å holde blikket på Jesus og vi kjenner at sammen med våre begrensninger og smerter, sniker det seg inn fortvilelse, motløshet og håpløshet. Vi strever med å holde hodet over vannet og føler for å gi opp å prøve.

Peter sank, og han gav opp å prøve i egen kraft. Han visste at dette var utenfor hans makteevne, og han roper: Jesus, berg meg! Jesus rekker ut hånda og trekker han opp igjen. Peter opplevde hjelp og nåde, han opplevde Guds styrke og Guds omsorg. Han sank, men Jesus hjalp han opp igjen.

Peter opplever lignende ting i tiden som følger etterpå også. Det er ganger han er bråkjekk og Jesus må irettesette han, det er ganger han ikke forstår og trenger å bli opplyst og det er ganger han svikter totalt, som den famøse flukten fra forgården er et eksempel på. Peter kunne gitt opp hele “kristenlivet” underveis, han kunne pakket sekken og reist hjem igjen. Han kunne tenkt “jeg klarer ikke dette, jeg faller og feiler for ofte”, og bestemt seg for å gi opp og forlate Jesus. Men han blir. Og igjen og igjen opplever han Guds hjelp, styrke, nåde og kjærlighet.

Er du der at du må velge hva du vil? Vil du fortsette å følge Jesus eller vil du gi slipp på alt og vende Jesus ryggen? Peter visste at det er noe med Jesus, at han var Messias, og fordi Gud var så viktig for han, fortsetter han selv om han feiler, faller, synker og svikter. Og etter hvert tilfelle erfarer han at det er nåde, kjærlighet og hjelp å få. Om han svikter, så er Gud trofast, hver eneste gang.

I apostlenes gjerninger kap. 12 leser vi at Herodes har tatt Peter og satt han i fengsel. Herodes har tenkt å halshugge Peter da han merket at det gleder jødene at han kvitter seg med de kristne lederne. Det er på ny som om livet har kastet en orkan hans vei, men vet du hva Peter gjør kvelden før Herodes skal føre han fram? Han sover! Han ligger lenket mellom to soldater og sover! Peter har tidligere erfart så mange ganger at Gud er tilstede og at Gud er der at nå han har fred i hjertet og tro til at Gud er større. Hvis ikke dette er det samme som å gå på vannet, så vet ikke jeg hva vi skulle sammenligne med! Der ligger en dødsdømt mann og sover!

Føler du at troen nesten er borte og at du bare orker å hviske “Jesus hjelp…” Gud hører deg da også.

Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke. Med troskap skal han føre retten ut. (Jes. 42:3)

Har du falt mange ganger og trengt hjelp av jesus til å komme deg på beina igjen? Fortvil ikke, husk hva Gud har lovet:

 Herren støtter alle som faller, og reiser alle nedbøyde opp. (Sal. 145:15)

Om du akkurat nå sliter med å tro, så spring til Jesus, han vil hjelpe deg.

Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd. (Sal. 34:19)

Det er kanskje slik at du i dag vil trenger hjelp av Gud for å klare å tro og for å klare å reise deg igjen, men fortsett vandringen, ikke gi opp. En dag der framme vil du oppleve som Peter gjorde, at troen og freden flytter inn i hjertet og du kan “sove” selv om livet stormer på sitt verste. En dag vil du også, hvis du ikke gir opp, oppleve å gå på vannet!

Natten før Herodes skulle føre ham fram, lå Peter og sov mellom to soldater. Han var bundet med to lenker, og fengselet ble bevoktet av vaktposter som sto utenfor døren. (Ap.gj. 12:6)

Dette innlegget er også blitt postet på bloggen «med Gud i hverdagen»

av

Jeg klarer det ikke Gud…

Gud, jeg har så lyst til å gjøre deg stolt og jeg vil at du skal være fornøyd med meg, men jeg svikter alltid. Jeg klarer ikke å være god kristen, jeg klarer ikke å gjøre noe godt nok. Når jeg endelig har en mulighet til å fortelle om deg, så kjenner jeg at magen knytter seg og at halsen snører seg sammen. I stede for å si noe godt om deg, blir jeg liten og redd og leter etter en utvei. Jeg ønsker å stole på deg for alle ting, men Gud… jeg tviler… og så er jeg redd mange ganger. Jeg føler at jeg ikke lever opp til dine forventninger og jeg føler at du er sinna på meg. Du må være så skuffa over meg de gangene jeg faller og de gangene jeg trekker meg unna. Jeg er hvertfall innmari skuffa over meg selv, så hvorfor skulle ikke du være det også… Jeg er redd jeg har sviktet deg for mange ganger og at nå vil du ikke ha mer med meg å gjøre, jeg tror faktisk jeg har passert grensen for hva du tåler og tillater… Jeg ville bare at du skulle være stolt av meg, men så svikter jeg igjen og igjen og igjen…

Noen som leser dette føler at de leser om seg selv. Du tror at nå er alt håp ute og du føler at Gud må ha fått nok av deg. Du har sunket sammen og gitt opp. Gitt opp å kjempe for å klare alt det du trodde du måtte klare. Gitt opp å prøve å være en god kristen, for det var umulig for deg. Og du tror Gud er sint og skuffa på deg.

Vet du hva jeg tror Gud vil si til deg?

Mitt barn, jeg elsker deg over alt på denne jord. Ingenting du gjør- eller ikke gjør- kan få meg til å elske deg mindre. Jeg har lenge sett på at du kjemper i egen kraft og det har vært vondt å se på. Jeg har sett at du sliter deg ut på å være en du ikke er og ved å prøve å leve opp til forventninger som ikke er der. Mitt barn, jeg er ikke skuffet over deg. Jeg elsker deg! Og vet du hva, nå har du endelig kommet dit hen at du har gitt opp å kjempe i egen kraft, nå har du endelig innsett at det er ikke du som skal klare det. Barnet mitt, det var aldri meningen at du skulle leve troens liv i egen kraft. Jeg er her og jeg skal hjelpe deg. Jeg skal forandre innsiden din, jeg skal virke gjennom deg og jeg skal fullføre det verk jeg har startet! Jeg har ventet på at du skulle gi opp slik at jeg kunne få hjelpe deg. Vil du det barnet mitt? Vil du la meg få elske deg, la meg få hjelpe deg, la meg få forme deg i min Sønns bilde? Jeg vil gjøre det, hvis du lar meg. Det er ikke når du er sterkest du er til mest nytte og glede for meg, men når du innser at du ikke kan gjøre noe uten meg. Når du gir opp å klare i egen kraft og du åpner opp ditt hjerte og ditt liv for meg, da gleder jeg meg!. Nei barnet mitt, jeg er ikke skuffet, langt i fra. Og bare så du vet det, jeg ser virkelig fram til alt du og jeg skal oppleve fremover. Jeg vil hjelpe deg!

 «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk.  (2. Kor. 12:9-10)

Til de av dere som leser dette gjennom RSS eller e-post. Det er en video knyttet til innlegget som jeg anbefaler du tar tid til å kikke på hvis innlegget var til deg. Siden jeg vet videoer ikke alltid «vises» gjennom RSS og e-post, nevner jeg det slik at dere er klar over det.

av

Kommenterer eller overser du småfeil?

Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det! (Fil. 4:8)

Jeg skal innrømme nå med en gang at jeg er IKKE så flink til å overse småfeil som jeg ønsker å være, så det er en av tingene jeg strekker meg etter å bli bedre i. De siste månedene har det skjedd enkelte episoder som har fått meg til å igjen innse hvor viktig det er å både overse og å ikke kommentere småting. Når jeg sier småting og småfeil så er det ting som i det store og hele ikke har noen avgjørende betydning i en gitt sammenheng og heller ikke endrer et budskap på noe som helst vis.

Jeg har fått kommentarer på skrivefeil der alle forstod hva jeg mente, men noen så det virkelig som sin oppgave å påpeke og gå i rette med meg på dette. Andre har kommentert tekniske kvaliteter jeg ikke har påvirkning over, men dette har tydeligvis har forringet deres opplevelse av en beskjed eller et budskap så til de grader at de må jo påpeke det (og ikke noe annet av hva de leste). Jeg har fått flere tilbakemeldinger som rett og slett er pirking på uvesentligheter. Det gjelder på skriving, det gjelder på meg som person, det gjelder på hjemmet mitt, hvordan jeg styrer hverdagen min og mye annet.

Og alt er pirk på uvesentligheter. Og alt er sårende eller demotiverende.

Ingen av de ting som pirkes på er faktisk noe som oppmuntrer, styrker eller støtter meg, det er heller noe som rakker ned på mine bidrag, noe som sier at jeg ikke prioriterer riktig og at hva jeg er og gjør ikke er godt nok.

Og jeg vet at de færreste tenker på det på denne måten, de er ikke ute etter å ta meg og sette meg i dårlig lys, men det er slik det oppleves. Og den følelsen er det jeg ønsker å trekke fram. Når andre priker på uvesentligheter så føler jeg meg liten, sett ned på, latterliggjort, udugelig og mye annet. De som har sagt eller skrevet det de gjorde, mente det ikke slik, men det har mange ganger opplevdes slik.

Mange ganger kan jeg la det at andre pirker på meg bare gå forbi, men i tider der jeg er virkelig dårlig pga sykdom, er sliten pga utfordringer eller av andre grunner har brukt opp spareblusset og går på ekstra ekstra bluss, da farer ikke slike ord inn et øre og ut det andre, da treffer de hjertet med full kraft. Da oppleves det som om de danser tango på en allerede liggende meg.

Derfor er dagens påminnelse: Småting er nettopp det, småting- så ikke gjør de til en hovedsak. Er ikke ting viktig så overse det og kommenter det ikke! Du vet aldri helt hva som skjuler seg i det andre mennesket sitt liv og hverdag. Kanskje vil de ikke brydd seg om din pirking, men det kan også være at det kunne blitt direkte ødeleggende.

av

Sier du takk?

Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det! (Fil. 4:8)

I løpet av helga kom jeg på en episode fra kort tid tilbake som gjorde at jeg tenkte: «De kunne jo sagt takk i alle fall». Det var noe i meg som reiste seg og ville ha heder og ære. Der og da var det den selviske siden i meg som reiste seg og prøvde seg på et lite brøl. Jeg avfeide det hele med at det er ikke det viktigste, det viktigste var at jeg hadde mulighet til å hjelpe noen og at jeg gjorde det. Så får det være opp til dem å si takk eller ikke. Jeg hjalp tross alt fordi jeg ville, fordi jeg hadde noe som ikke vi trengte og som andre kunne ha nytte av, jeg hjalp ikke for å vise meg fram.

Men det hele minnet meg om hvor viktig det er at vi husker å si takk, for en takk kan være både oppmuntrende, rettledende, styrkende og støttende. Har du tenkt på at det enkle ordet takk kan gjøre så mye godt?

Noen ganger gjør guttene mine fine ting for meg eller mot meg sånn helt ut av det blå. Det er knallkjekt og tidvis veldig sjarmerende! Og det gleder et mammahjerte så til de grader! Men husker jeg alltid å si takk?

For, hvis jeg er flink med å si takk og også forklare hvorfor jeg ble så glad, så er det ikke bare det at jeg har sett dem, men jeg oppmunterer også en oppførsel som jeg ønsker de skal ha. Ved å si takk fremhever jeg at de kan gjøre noe godt for andre og at de bærer med seg evnen til å glede, oppmuntre og hjelpe andre. Ved å si takk styrker jeg deres opplevelse av selvverd og viktighet. Det vi fokuserer på og trekker fram er det som vil vokse. Husker jeg derfor å fremheve det gode, så vil automatisk dette bli viktigere for guttene mine.

Når andre gjør noe for meg eller plutselig sender en koselig hilsen, pleier jeg å svare med takk. Det er ikke alltid det store som ble gjort, men for meg betydde det at noen tenkte på meg og gjorde en liten innsats for å fortelle meg det. Og det fortjener en takk spør du meg.

Ved at jeg fokuserer på hva jeg kan takke for, blir det også lettere å bære de ting som ikke er like gode. Ved å bevare ett takknemlig hjerte, har jeg det bedre og dagen blir gladere og lysere for både meg og de rundt meg.

Husker du å si takk når noen sier noe fint om deg, gjør noe fint for deg eller hjelper deg? Er det noen du skulle gi en ekstra takk til i dag?