Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære. (Sal. 50:15)

Mange kjenner historien om enken i Sarepta (2.Kong.4:1-7) som opplevde et mirakel fra Gud da oljen rant til alle kar hun hadde lånt av venner og naboer var fulle. Hun var enke etter en av profetdisiplene og levde i stor fattigdom. Det var så ille at den hun skyldte penger var på vei for å hente sønnene hennes for å kunne hente inn de pengene som var hans. På den tiden var profeten Guds talerør, det var ikke slik at det enkelte menneske gikk til Gud med egne nødrop eller hadde et eget personlig forhold til Herren. Profeten var den de gikk til og som ropte til Gud på deres vegne.

Enken roper til profeten Elisja og forklarer situasjonen. Profeten sier: «Hva kan jeg gjøre for deg?» Akkurat slik Jesus selv spurte endel mennesker: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Profeten venter derimot ikke på svaret hennes, slik Jesus gjorde, men stiller et nytt spørsmål. «Fortell meg hva du har i huset?» Og svaret til enken er ganske likt det vi enkelte ganger også sier til Herren: Jeg har ingenting… (jeg kan ingenting gjøre, jeg klarer ikke løse dette…) Men det er et lite ord som skaper en åpning og en stor mulighet. Enken sier: «…enn en liten krukke olje.» Gud trengte ikke mer enn at enken ropte etter hjelp i sin nød og at hun stilte til disposisjon den liten krukken med olje hun hadde. Hun vendte seg til Herren i sin nød og han fridde henne ut.

Også i dag er det mennesker som roper til Gud i sin nød. Livet er blitt vanskelig og de er kommet til endes i seg selv. De ser ikke hvordan de kan løse situasjonen de er i, de trenger et mirakel fra Herren. De ser ikke hvordan de skal berge ekteskap og/eller andre relasjoner, de trenger et Herrens mirakel. De ser ikke hvordan de skal klare morgendagen, de trenger et Herrens mirakel. De vet at hva de opplever og står i har tatt dem langt bortenfor deres egne evner og muligheter til å ordne opp, og i dyp nød og fortvilelse roper de ut til den eneste de vet kan hjelpe, Gud.

Ofte føler vi at vi har ingenting å komme med, ei heller en liten krukke med olje slik enken hadde, men vi glemmer ofte en ting. Når vi roper til Gud i fortvilelse og nød fordi vi vet at bare Gud kan redde oss, er det som å ta den lille oljekrukken av tro og håp som vi har og løfte den opp til Herren. Gud jeg kan ikke, men jeg roper til deg fordi jeg vet du kan.

Gud har lovet å aldri svikte eller forlate oss, han er trofast mot alle sine løfter, barmhjertig mot alle sine barn og mektig nok til å gripe inn i og vende enhver situasjon. Har du tenkt på det nydelige i at du er i behov av Guds hjelp, at du trenger et mirakel? Fordi du står i en sitausjon der du ikke kan selv, er det åpning for et Guds mirakel. Akkurat som om Jesus ikke kan helbrede et menneske som allerede er helt friskt, kan ikke Gud utrette mirakler i livet til mennesker som har og klarer alt. Fordi du er i behov av Guds hjelp, er du på rett plass til å motta hjelp fra himmelen, til å oppleve et Guds mirakel. Rop ut din nød til Herren, han er lydhør og han vil berge deg, og jeg vet at når det skjer vil dine lepper synge både takkesanger og lovsanger til Herren.

Dette innlegget er en del av serien “Guds løfter holder – mirakelet vil komme” som kan leses samlet HER.

For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. (Rom. 1:16)

Jeg sitter ute og snakker med naboen. På et eller annet vis kommer vi inn på menighet og tro. Jeg sier at jeg hører til i en menighet og litt om hva jeg har gjort og gjør. Han lurer på om jeg har tvilt under alt jeg har opplevd av prøvelser og motgang. Han ser på seg selv som mer en tviler enn en troende. Selv om han mener at det må jo være noe annet kan han ikke sette navnet Gud på det. Spørsmålene kommer etter som vi snakker. Har troen hjulpet deg? Har du kjent på fordømmelse fordi du ikke kan delta? Har du ikke tvilt? Ville du tvilt hvis et av barna ble alvorlig sykt? og flere.

Jeg tror på en Gud som er god, og at han ikke forandrer seg selv om omstendighetene mine gjør det. Om jeg har en god eller dårlig dag så er Gud like god.

Jeg tror på en Gud som er med i det vanskelige og gir styrke og ro til å tåle hva som skjer. Jeg hadde kommet gjennom alt dette uten Gud også, men jeg tror ikke jeg hadde hatt det samme håpet, gleden og styrken jeg har nå, hvis jeg måtte klart det uten Gud. Troen har hjulpet meg. Gud har hjulpet meg og vært nær i alle ting.

Jeg har opplevd syke barn. Jeg har vært på akutten med en gutt med 41,5 i feber, og jeg har sittet med en annen gjennom timeslange anfall der jeg ser min skjønne gutt forandre farge og sliter med å puste. I de stundene har jeg merket at Gud er nær, at jeg kan rope etter hjelp og styrke. Hvordan jeg har kjent det? Jeg har spurt Gud om styrke til å følelsesmessig bære guttene mine gjennom hva som skjer, og jeg har kjent en ubeskrivelig ro og styrke mange av gangene, og etterpå når alt har roet seg- har jeg kunne gråte og kjent hvordan hjertet har blitt lettere.

Den Jesus jeg kjenner og leser om i bibelen er en Jesus som kom for de som ikke kan selv, for de syke, for de fortvilte, for de trengende- Jesus kom for dem og han møtte mennesker med kjærlighet og omsorg, til og med de som andre ikke ville ta i med ei ildtang, møtte Jesus med åpne armer og omsorg.

Vi snakket om mye annet også selvsagt, om livet og mennesker, om tanker og holdninger- men jeg tror at det er viktig at vi som kristne våger å snakke både sant om livet, om det levende forholdet vi har til Gud og at vi også kan innrømme at ikke alt er bra innenfor de kristne vegger. For de utenfor ser jo det, og de reagerer på det. Da er det bedre å innrømme at vi ikke har alt på stell og fortelle om hvordan det burde være og om den Jesus vi møter gjennom Bibelen.

Jeg ønsker at de samtaler jeg skal ha like gjerne kan være om Gud og Jesus som om annet, at troen min på en levende Gud er like natulig å snakke om som alt annet. For Jesus er den beste jeg vet, og jeg er den jeg er i dag fordi Gud elsker meg og har gjort så mye godt for meg. Hans trofasthet og nåde har bært meg gjennom. Og det ønsker jeg at livet mitt og ordene mine skal vitne om.

 Så skal altså hver enkelt av oss avlegge sitt eget regnskap for Gud. (Rom. 14:12)

Det er en til tider urovekkende tanke å tenke, at jeg skal stå ene og alene framfor Gud og til ansvar for hva jeg har sagt og gjort. Vi snakker ikke her om «liv og død»-domstolen og retten til å komme inn i himmelen, men når vi en dag skal avlegge regnskap for hva vi brukte livet, talentene og kallet vårt her på jord til, og få igjen for hva som var godt.Vil verket mitt være av halm og annet som brenner fort opp eller vil jeg ha metaller og annet ildfast også i byggverket mitt?

Jeg tror at det er ikke bare om vi levde rett og gjorde godt som vil bli spurt om på den dagen, men også hva vi gjorde med det kallet og de gaver Gud gav oss. Jeg tror at hvis jeg er kalt til å skrive, så er det en av de ting jeg vil bli spurt om, ikke synging. Husker du de liknelsene som talentene, om de 2 som ivaretok og fikk flere, og omden som gravde det ned… Herren i huset var ikke nådig mot den tjener som ikke hadde brukt hva han fikk utdelt til å skape nye verdier. Det er dette jeg tror vi vilmå stå til ansvar for den dagen.

Jesus sier: Kom fram, Cecilie fra Vennesla og jeg tusler fram og vet at millioner av øyner er rettet mot meg… Jeg kikker opp og trekker pusten når første spørsmål blir stilt: Hvor mange barn fikk du dele mitt ord med som søndagsskolelærer? Jeg mister haka og kikker igjen, hva? Søndagsskolelærer? Jammen Jesus, jeg var jo aldri søndagsskolelærer… du vet jo at jeg var alene med guttene og… Jeg blir avbrutt. Kalte ikke jeg deg til å være søndagsskolelærer og dele mitt ord med barna? Jo… du gjorde jo det, men du vet jo at det var vanskelig å få tiden og kreftene til å strekke til, at jeg vr enslig mamma og at jeg var syk… hvordan skulle jeg klart det? Barnet mitt, du tjente godt hjemme og du lærte at «min kraft fullendes i din svakhet», du vet at som da jeg sa «Kom» til Peter og han gikk på vannet fordi han trodde mitt ord, så ville du også fått kraft og nåde til å fullføre det ord jeg talte til deg om å lære opp barna i gudsfrykt og sannhet. De ord jeg taler har også med seg all kraft og nåde nødvendig for å gjøre og fullføre verket.

En tenkt situasjon selvsagt, vi vet ikke hvordan ting vil bli. Men en ting vi vet er at vi vil måtte stå til ansvar for hva vi gjorde med de ting Gud gav oss og kalte oss til. Den dagen nytter det ikke å klage på en kone som likte bøker og brukte penger på det slik at du ikke kunne gi de tohundre kronene fast til misjon, den dagen nytter det ikke å si at mannen min likte ikke at jeg ba kveldsbønn med barna, den dagen nytter det ikke å si at barna mine syntes det var flaut at jeg var på ungdomsmøtene for å være der sammen med ungdommene slik Gud sa. Den dagen nytter det ikke å si at men Gud jeg var så sliten og du vet jeg trodde jeg ikke kunne klare det, jeg syntes det var for skummelt å lede en bønnegruppe…

Den dagen står vi alene framfor Gud og vi står til ansvar for oss selv, ene og alene.Det er en tanke mange ikke vil tenke, men jeg tror vi trenger inni mellom- den kan motivere oss til å gjøre vårt beste, til å tro Gud mer, til å vokse i gudsfrykt, til å leve etter Herrens kall og ikke bare avfeie det så lett. Hvis Gud har kalt deg til å gjøre noe spesielt, så gjør det. Sammen med Hans kall er all utrustning, nåde og kraft også tilgjengelig for deg. Gud vet du ikke kan alene, derfor er han med deg med all himmelens kraft og velsignelse.

Hva har du gjort med de talenter, åndelige gaver og det kall Gud har gitt deg?

Tror du Gud også samtidig gav alt som er nødvendige for å fullføre dette? Eller tror du at du må klare i egen kraft og dermed trekker deg bort?