Andakt

av

Nåde avhenger av giveren

Da steg Herren ned i en sky, stilte seg hos ham og ropte ut navnet Herren. Herren gikk forbi ham og ropte: « Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet! Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd. (2.Mos. 34:5-7a)

Nåde er noe helt spesielt. Det er velvilje og velbehag, hjelp og omsorg, tilgivelse og gjenopprettelse, som vi ikke har fortjent men som likevel blir gitt til oss fritt og i overflod. Nåde er på en måte uendelig og ufattelig godhet vist på tross av. Nåde hviler fullt og helt på giveren og på den karakter og det hjertelag giveren har.

Selv om vi var syndere, gav Gud sin eneste sønn fordi han elsket oss så mye. Vi har ingen fortjeneste i frelsen, det er av ren nåde og en gave gitt oss av Herren selv.

Selv om vi var i mørket, ble Jesus til frelse og lys for oss. Nåde.

Selv om vi ikke klarer selv og ikke evner å se fremtid og håp, kommer Gud til oss og skinner sitt lys og sin sannhet inn i vårt indre. Nåde.

Selv om vi er skyld i egne feil og de vonde konsekvenser vi har påført andre, er Gud rede til å tilgi oss, gjenopprette oss og gi oss den hjelp, visdom og omsorg vi trenger for å rette opp i egne feil. Nåde.

På grunn av at Jesus tok all vår skyld, skam og straff på seg, kan vi komme fram for Guds trone rene, hellige og med frimodighet. Nåde.

Selv om vi går bort fra Gud eller gjør ting som sårer Gud, elsker han oss like mye og han venter, håper og lengter etter at vi skal «komme hjem» igjen. Nåde.

Selv om vi er troløse, er Han trofast. Nåde.

Vi er alle i behov av nåde fordi vi alle feiler. Ingen av oss klarer å alltid gjøre hva som er rett og godt. Selv etter at vi har tatt imot frelsen er vi i behov av nåde. Kanskje er det slik at jo lenger vi går med Gud, jo mer ser vi av dybdene og bredden i nåden, jo mer ser vi hvor sterkt og dypt behov vi har for å motta Guds nåde?

I dagens vers ser vi hvordan Gud selv «presenterer» seg for Moses. Moses er alene oppå fjellet etter at de ti bud er skrevet på nye tavler. Han får oppleve at Gud selv stiger ned i en sky, stiller seg hos han og roper ut navnet Herren. Når Gud skal si noe om seg selv, velger han av alle sine mektige, herlige og hellige «karaktertrekk» å nevne dette:

Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet!

Når vi ser på hvordan Gud møter mennesker som ikke klarer, ser vi at det er nåde i lange baner. Gud er alltid tydelig på hva som er rett og galt, men det er også en enorm barmhjertighet, kjærlighet, omsorg og medlidenhet i hva som sies og gjøres. Gud møter mennesker med velvilje og han har velbehag i alle sine barn- også de som ikke klarer så godt, også de som tar noen feilsteg mer enn andre,også de som ikke føler seg verdige lengter Gud etter å overøse med sin godhet og løfte dem opp på et høyere sted. Nåde. Jo mer vi forstår hvor stor gave nåden er, jo mer vil vi forstå av hvem og hvordan Gud er. Nåden viser oss karakteren og hjertelaget til giveren og Gud er en nådig og barmhjertig Gud.

av

Nåden oppdrar

Hva skal vi da si? Skal vi fortsette å synde så nåden kan bli enda større? Slett ikke! Hvordan kan vi som døde bort fra synden, fremdeles leve i den? (Rom. 6:1-2)

De som ser på nåden som en unnskyldning til å fortsette i urenhet og synd, er på jordet for å si det enkelt. De har ikke forstått at nåden også har en oppdragende side.

Nåden er ikke en unnskyldning for å ikke gjøre noe med svakheter eller fortsette å gjøre hva man lyster for selv om det er i strid med Guds ord. Hvis vi lever slik, har vi ikke forstått nåden. Nåden fikser ikke bare vårt forhold til Gud, at vi igjen kan komme hellige og rettferdige framfor Herren, nåden er også med å å forvandle oss fra innsiden og ut. Nåden oppdrar oss til å avstå fra de ting vi vet sorger Gud, nåden gir oss styrke til å kjempe mot egne selviske lyster og det onde, nåden renser oss og styrker oss.

Nåden gir oss hjelp og lyst til å si nei til hva som ikke er rett og den gir oss styrke og kraft til å kunne klare det.

For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet. For Kristus ga seg selv for oss for å løse oss ut fra all urett og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger. (Tit. 2:11-14)

av

Nåde for den sønderknuste

Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd. (Sal.34:19)

Mening i teksten er egentlig at hvis ett menneske er kommet til endes av seg selv og ikke klarer mer, så forakter ikke Gud dette mennesket, men han kommer med nåde og hjelp.

For å ha kommet dit hen at man har et nedbrutt hjerte og en knust ånd, har man opplevd annet enn bare gode dager. Da har livet vært fylt med motgang og motstand, smerte og sorg, prøvelser og fristelser, bedrag og lureri. Dagen er blitt så tøffe at vi tappes mer og mer for egen kraft og styrke. Det er greit nok å takle en eller to utfordringer om gangen, men når det kommer steinlass på steinlass, da svinner optimisme, håp, styrke, gode idèer og annet sakte men sikkert ut og vi tappes. Varer dette lenge nok er vi til slutt tomme, vi sitter med nedbrutt hjerte og sønderknust ånd.

Når vi er i denne tilstand ønsker vi ofte å gjemme oss bort fra mennesker og Gud, vi vil ikke de skal se oss slik. Vi ønsker å bære en fasade av styrke og evne til å mestre, og å vise seg full av svakhet er vanskelig og ydmykende… Men her ligger kanskje en av våre største feil? Vi snakker om å være ydmyke, men likevel skal vi klare selv? Vi snakker om at Herrens kraft fullendes i svakhet, men likevel vil vi skjule vår svakhet? Ved å trekke oss bort trekker vi oss også bort fra de som vil hjelpe oss.

Gud ser med nåde og kjærlighet på den som lider, han vender seg ikke bort i oppgitthet over at vi ikke klarer selv. Det var jo nettopp derfor Jesus kom og tok alt for oss, fordi vi ikke klarer selv. Dette vet Gud bedre enn oss, og det gjør han ikke oppgitt og frustrert, han gir oss ikke opp. Gud lengter etter at vi roper ut etter hjelp og nåde.

Hvis Guds nåde og kjærlighet var stor nok til å komme deg i møte da du var en synder, hvor mer gjelder den ikke nå når du er hans elskede barn? Hvis Jesus tok all skyld på seg da du var i mørket, hvor mye mer vil han ikke bære byrdene for den som er i lyset?

Gud elsker sine barn med en evig kjærlighet, og han ønsker å overøse oss med godhet og barmhjertighet, men hjelp og styrke. Han vil tørke våre tårer og gi oss nytt mot, han vil stille stormen som raser i vårt hjerte og lege vårt sønderbrutte hjerte. Det er nåde for den sønderknuste. Det er omsorg og barmhjertighet, velvilje og velbehag, glede og fresd, styrke og visdom, legedom og gjenopprettelse. Spørsmålet er om vi vil ta imot? Vil vi skjule oss eller vil vi springe til Gud i vår svakhet og med vår frustrasjon og smerte, vil vi søke ly under hans vingers skygge?

av

Nåde for den fremmede

Også dere var en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke med de onde gjerningene deres. Men nå har han forsonet dere med seg, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod. Hellige, uten feil og uangripelige ville han føre dere fram for seg. (Kol.1:21-22)

Rut var fremmed for den Gud som svigermoren hennes Naomi trodde på, og når Naomi velger å vende tilbake til Israel etter ektemannen og sønnenes død, oppfordrer hun svigerdøtrene til å bli igjen i deres eget land og finne seg nye ektemenn. Den ene svigerdattera gjør så, men Rut er ikke til å rikke. «Men Rut svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake, for: Dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud». (Rut 1:16) Jeg tror at det først og fremst ikke er hva Rut har lært om Gud som gjør at hun er så standhaftig, men heller hennes dype og ekte kjærlighet til Naomi. Naomi er ikke bare svigermor, men hun er blitt som en ekte mor for Rut, og denne kjærligheten gjør at Rut binder seg til å være ved Naomi sin side for å støtte og hjelpe henne resten av livet. Hun er overgitt til å tjene familien, og selv om mannen hennes døde, er Naomi fortsatt mor- og mor vil hun følge, til og med til den grad at hun er villig å gi opp alt hun kjenner og også egne tradisjoner og gudetro.

Hvorfor prøvde Naomi så iherdig å få henne til å vende tilbake? Ville hun ikke ha henne med? Jeg tror at det hele kanskje bunner i at Naomi syntes Rut gav opp for mye ved å følge henne, samtidig som hun var usikker på om Rut virkelig ville gi opp sin tradisjon og gudetro. Ved å bli med tilbake til Israel, måtte hun gi avkall på mye, og jeg tror Naomi var usikker på om hun egentlig var klar og villig for dette.

I dagens menigheter er det endel mennesker som går ut og inn av våre møter og aktiviteter, de har ikke tatt en bestemmelse om å bli frelst, men de er likevel fullt ut en del av det fellesskap som er. Endel av disse tjener også i praktiske oppgaver og er til nytte og hjelp.

Naomi er fin i måten hun hjelper Rut inn i oppgaver og fellesskap på. Hun får oppgaver og hun veiledes i hvordan hun bør oppføre seg. Naomi advarer også Rut mot de ting og steder hun skal holde seg borte fra.

Hvordan tar vi imot de «fremmede» som kommer inn i våre menigheter? Inkluderer vi dem i fellesskapet og tar dem med i aktiviteter og annet? Eller er det greit nok at de er på møtene våres, men vi kan ikke inkludere dem for mye når de ikke er frelst enda…

Rut fikk lov å få sin tid i fellesskap og aktivitet, og dette førte henne i kontakt med mannen som senere skulle bli hennes forløser/ektemann. Men hadde ikke hun fått oppgave og fått være i fellesskapet, hadde hun verken møtt eller fått kjennskap til Boas. Det var en kontakt som utviklet seg etter som dagene gikk, og Naomi hjelper med råd og innsikt til at forholdet utvikler seg.

Hva gjør vi? Lar vi mennesker være sammen med oss og delta, samtidig som vi snakker med dem om Gud og hans trofasthet, om nåde og dom, om hjelp og styrke? Lar vi mennesker ta del i våre liv slik at de gjennom oss kan bli kjent med deres forløser?

Guds nåde gjelder for alle, også de fremmede, de som er utenfor et kristent fellesskap. Men er vi flinke nok til å åpne våre armer, hjerter og liv og inkludere dem? Er vi villige til å slippe dem inn og til å la dem blir en viktig del av våre liv slik at de gjennom oss, gjennom våre liv og oppgaver, kan både oppleve og bli kjent med Guds nåde?

av

Nåde for motstanderen

Det er et troverdig ord og vel verdt å ta imot, at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. Men når jeg fikk barmhjertighet, var det for at Kristus Jesus skulle vise hele sin tålmodighet på meg som den første, til et forbilde for dem som senere skulle komme til tro på ham og få evig liv. (1.Tim.1:15-16)

Paulus ble en stor Guds mann, men forhistorien hans er ikke av det vakre slag. Da Paulus var yngre var han er ivrig motstander av evangeliet om Jesus og satte alt inn på å bekjempe Jesu navn og disipler. Selv sa Paulus: Jeg fikk fullmakt fra overprestene og kastet mange av de hellige i fengsel, og var det snakk om å henrette dem, stemte jeg for. (Ap.gj.26:10) Paulus hadde stått ved siden av de som steinet Stefanus til døde, og han var enig i det som ble gjort. Paulus var en ivrig forkjemper for loven, men klarte ikke se sannheten i evangeliet om at Jesus var den frelser Gud hadde lovet. Det måtte Jesus selv vise seg for ham og fortelle.

Også i dag er det mennesker som kjemper ivrig mot Guds evangelium om frelse ved nåde og tro. Noen mener at kristne ikke er vel bevart som kan tro det de gjøre, andre mener at sannheten er relativ og kan tilpasses det enkelte individ. Det kan være godt og rett for deg, men trenger ikke være deg for meg. Enkelte mener at Gud kan ikke være god og barmhjertig siden det er mye vondt i verden og mye annet.

Det er ikke alle som er like store motstandere av Jesus og evangeliet som Paulus var, men vi finner likevel motstandere av evangeliet i dag. Og det samme gjelder for de menneskene som det gjaldt for Paulus bak der. Gud elsker dem og ønsker fellesskap med dem. Som Paulus ble møtt med nåde og barmhjertighet og tatt inn i varmen da han omvendte seg, slik vil Gud også møte dagens motstandere av evangeliet når de omvender seg. Den som tar imot Jesus som frelser blir ett Guds barn. Det avhengig ikke av hva det enkelte menneske har gjort av godt eller vondt, men det avhenger av Guds nåde og hva Jesus gjorde. Gud er så god og barmhjertig at det er nåde også for tidligere motstandere av evangeliet.