Jeg sier: Herren er min del, jeg setter mitt håp til ham.
Herren er god mot dem som venter på ham og søker ham.
Det er godt å være stille og vente på hjelp fra Herren.
(Klag. 3:24-26)

Nå er det gått rett over en måned siden forsettene lyste like klart som rakettene som gikk til himmels. Hadde du noen forsetter og i tilfelle, hvordan har det gått?

Nyttårsforsettene finnes i mange av landets hjem og de er av både oppnåelig og uoppnåelig karakter. Er det noe du har satt deg fore å forandre dette året, håper jeg du ikke har lagt lista så høyt at det er umulig. I løpet av måneden som er gått er de fleste forsetter allerede lagt på hyllen eller is, det ble ikke som øyeblikkets impulser ønsket. Når vi strekker oss etter forandring utført i egen styrke må vi gjøre det innenfor rimelighetens grenser, men det er faktisk en annen mulighet også: Å oppleve og leve i det umulige.         

Mange av de forandringer vi ønsker henger i bunn og grunn sammen med vårt hjerte og det å forandre sitt eget hjerte er en vanskelig prosess. Men takk Gud, han har sagt at når vi klynger oss til ham og setter vår tillit til ham, skal han gjøre verket i oss og gjennom oss. Da vi tok imot Jesus ble vi en ny skapning. Noe nytt ble født fram på innsiden og dette nye livet ønsker å vokse seg sterkere og sterkere og gjennom det få skyve unna og utslette hva som ikke er av det gode og til vårt og andres beste. Mens vi kan gi dette nye livet riktig mat gjennom å ta til oss Guds ord, bruke tid i fellesskap med Gud og å leve i lydighet mot hva vi ser Gud sier er gudfryktig, er det Gud alene som skaper forandringen.

I stede for å prøve enda en gang å forandre hva vi ikke har klart tidligere burde vi kanskje heller bruke tiden på å gjøre hva Gud kaller godt og riktig? Jeg tror faktisk at det vil forandre oss mer og på et dypere plan enn det å ta oss selv i nakken noen gang vil kunne gjøre. Når vi vandrer i godhet og rettferdighet og hviler i tillit til at Gud er med oss, hjelper oss og gjør sitt verk i oss, finner vi både glede og velsignelser vi ellers ville oversett og vi vil også ha større ro og tålmodighet i det å være underveis.

Herren er nådig, vi går ikke til grunne.
Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen.
Din trofasthet er stor.
(Klag. 3:22-23)

«Du ska få en dag i mårra som ren og ubrukt står…» føles mange ganger uoppnåelig ut. Vi kunne gjerne tenkt oss at det var mulig å sette en strek over alle våre feil og mistak, at våre tabber rant ut i sanden og at vi hadde bare rent mel i posen. Vel, det er både mulig og umulig.

Det er umulig i forhold til mennesker og det samfunn vi lever i. Her må vi i stor grad ta konsekvensene av våre feil, tabber og gale avgjørelser. Det er vårt ansvar å gjøre opp for de ganger vi tråkket i salaten eller gikk langt over streken. Slik er det bare (selv om endel prøver å unngå dette i lange baner).

Overfor Gud er det mulig. Det er mulig å få en helt ny start, det er mulig at all drit og vondskap slettes ut, det er mulig å starte på ny i dag. Tenk det, i dag kan du igjen begynne med rene ark innfor Gud, du trenger ikke ta med deg gårsdagens tabber og fortidens feil, du kan komme ren og fri framfor Gud. Ikke fordi du er så innmari god og flink, men fordi Jesus tok alle dine tabber og feil på seg og hans soning var nok. Guds nåde er ny hver en morgen, også denne morgenen. Så om du ikke kan begynne på ny overfor mennesker, så gled deg over at du kan begynne på ny sammen med Gud og at Gud gjerne vil hjelpe deg med å løse opp i de floker du har skapt og de feil og tabber du har gjort.

Tid til stillhet og ettertanke er mangelvare i dag, vi fyller dagene og kveldene for mye opp. Det er oftest egne valg, men det er også tider der vi bare havner uforskyldt i det pga oppgaver som tar en omvei, barn som blir syke, uventede utfordringer og annet. Noen ganger når stillheten er et savn tenker jeg på enkelte av menneskene vi leser om i Bibelen som Maria som ventet barn og på gjeterne på marka og jeg kjenner meg litt som begge.

Maria kjente glede og spenning over at nytt liv vokste inni henne. Jeg ser for meg hun sitter og stryker over en stor mage, forundret over alt som skjer, når et uventet spark kommer lyser ansiktet hennes opp av et stort smil. Jeg ser for meg at det er iver, glede, spenning og nervøsitet, men at hun har tid til å sitte og kjenne på det hele mens hun er stille.

Gjeterne som ikke var i den populære gjengen og hadde ubekvem arbeidstid og arbeidsforhold. De var ikke godt likt og de var utenfor. Jeg kjenner igjen den siden, men så ser jeg for meg at det er kvelder der bålet brenner og de ligger tett inntil for å holde varmen. De er for trøtte til å snakke, men den ene ligger og kikker opp på stjernene og lar tankene være mens han tar inn storheten som brer seg ut over ham. Der under stjernene, med knitring fra bålet og breking fra sauer, er tankene både store og skapende, nære og såre. Det er i stillheten både storhet og sårhet blir følbar.

Den stillheten lengter jeg i travle tider inn i. Å ha ro til å være stille lenge nok til å roe egne tanker og hjerte, ha nok ro til at kroppen slutter å skrike og klage over smerte, nok stillhet til at jeg bare kan være i det stille og ja, bare være. Være i spenningen og gleden over hva som skjer, ta inn over meg storheten som vises i min enkle hverdag, kjenne på spenning og forventning over hva som er foran. Ha så mye stillhet at jeg hører til og med den laveste hvisken som kommer, være så rolig at jeg kjenner det svakeste vindpust over kinnet, være så rolig at jeg merker kjærlige armer som omslutter meg og sier: Jeg er her, jeg er med deg, du er min og du er dyrebar.

Har du tid til å være stille i hverdagen eller blir det mye ståk og mas? Kanskje skulle du, som jeg tidvis må, skape tid og rom til å bare være, være i stillheten?

Velg nå ut blant dere, brødre, sju menn som har godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven (daglig matutdeling). (Ap.gj. 6:3)

Stefanus tenker vi på som en stor Guds mann som vandret i Guds kraft. Den karen var ikke gjemt bak en stein, han stod modig opp og forkynte Guds ord og dette førte også til at han ble steinet i hjel. Vet du hva Stefanus sin oppgave i livet var? Å avlaste lederne og hjelpe svakerestilte. Det var ingen supernykker eller se på meg, det var et overgitt hjerte som trofast hjalp de som var over ham og de som var «under» ham.

Det er aldri ment at Guds rike og menighet skal bygges rundt supermennesker, det være seg predikanter, sangere eller annet, Guds menighet skal være fundert på Jesu verk og det er Jesus selv som skal være hodet. Vi er alle lem på samme legemet og vi er alle viktige for at helheten skal fungere best mulig.

Lider en av oss påvirker det hele legemet, selv om det ikke alltid oppleves slik. Egentlig skal det være slik at når en lider skal andre umiddelbart trå til for å hjelpe, støtte og beskytte slik at vi igjen kan finne tilbake til den styrke og funksjon vi er ment å ha.

Ofte tenker vi feil om hva det betyr at våre liv skal føre til noe stort, vi knytter det opp mot eget navn og at vi i stede for ei linje i ei bok skal ha et eget kapittel om alt vi gjorde for Gud. Noen vil få flere linjer i Guds bok, men det er ikke de som vi allerede vet er store, det er de vi ikke vet om og som i troskap har tjent Gud og andre gjennom sitt liv. F.eks de som har formidlet nåde, kjærlighet og sannhet selv om de hadde det beintøft og de som så det som viktigere å hjelpe fram andre og de svakerestilte enn at eget navn skulle bli kjent for å nevne noen. Mange kjente har allerede fått mye av sin ros her på jord da de har levd veldig synlig og stått i «offentlig» tjeneste, men Gud har mange trofaste som få av oss vet om fordi de ikke viser seg fram eller snakker høyt. En dag vil vi og de få se hvor mye deres lille del av historien påvirket mennesker rundt dem og da vil mange ramle av stolen og ha vansker med å tro at deres «lille» faktisk ble noe stort.

Det finnes mange skjulte helter rundt oss, og selv om de/du er usynlige for oss så vit at Gud ser dem/deg og kjenner dem/deg, Gud smiler av glede over deres/din trofasthet og en dag vil han si, vel gjort, du gode og trofaste tjener.

Er du fornøyd med å bare være en liten del av historien eller vil du helst ha et eget kapittel?