av

Har troen egentlig hjulpet deg?

For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. (Rom. 1:16)

Jeg sitter ute og snakker med naboen. På et eller annet vis kommer vi inn på menighet og tro. Jeg sier at jeg hører til i en menighet og litt om hva jeg har gjort og gjør. Han lurer på om jeg har tvilt under alt jeg har opplevd av prøvelser og motgang. Han ser på seg selv som mer en tviler enn en troende. Selv om han mener at det må jo være noe annet kan han ikke sette navnet Gud på det. Spørsmålene kommer etter som vi snakker. Har troen hjulpet deg? Har du kjent på fordømmelse fordi du ikke kan delta? Har du ikke tvilt? Ville du tvilt hvis et av barna ble alvorlig sykt? og flere.

Jeg tror på en Gud som er god, og at han ikke forandrer seg selv om omstendighetene mine gjør det. Om jeg har en god eller dårlig dag så er Gud like god.

Jeg tror på en Gud som er med i det vanskelige og gir styrke og ro til å tåle hva som skjer. Jeg hadde kommet gjennom alt dette uten Gud også, men jeg tror ikke jeg hadde hatt det samme håpet, gleden og styrken jeg har nå, hvis jeg måtte klart det uten Gud. Troen har hjulpet meg. Gud har hjulpet meg og vært nær i alle ting.

Jeg har opplevd syke barn. Jeg har vært på akutten med en gutt med 41,5 i feber, og jeg har sittet med en annen gjennom timeslange anfall der jeg ser min skjønne gutt forandre farge og sliter med å puste. I de stundene har jeg merket at Gud er nær, at jeg kan rope etter hjelp og styrke. Hvordan jeg har kjent det? Jeg har spurt Gud om styrke til å følelsesmessig bære guttene mine gjennom hva som skjer, og jeg har kjent en ubeskrivelig ro og styrke mange av gangene, og etterpå når alt har roet seg- har jeg kunne gråte og kjent hvordan hjertet har blitt lettere.

Den Jesus jeg kjenner og leser om i bibelen er en Jesus som kom for de som ikke kan selv, for de syke, for de fortvilte, for de trengende- Jesus kom for dem og han møtte mennesker med kjærlighet og omsorg, til og med de som andre ikke ville ta i med ei ildtang, møtte Jesus med åpne armer og omsorg.

Vi snakket om mye annet også selvsagt, om livet og mennesker, om tanker og holdninger- men jeg tror at det er viktig at vi som kristne våger å snakke både sant om livet, om det levende forholdet vi har til Gud og at vi også kan innrømme at ikke alt er bra innenfor de kristne vegger. For de utenfor ser jo det, og de reagerer på det. Da er det bedre å innrømme at vi ikke har alt på stell og fortelle om hvordan det burde være og om den Jesus vi møter gjennom Bibelen.

Jeg ønsker at de samtaler jeg skal ha like gjerne kan være om Gud og Jesus som om annet, at troen min på en levende Gud er like natulig å snakke om som alt annet. For Jesus er den beste jeg vet, og jeg er den jeg er i dag fordi Gud elsker meg og har gjort så mye godt for meg. Hans trofasthet og nåde har bært meg gjennom. Og det ønsker jeg at livet mitt og ordene mine skal vitne om.

av

Lydighet på tross av omstendigheter

 Da sa Samuel:  «Har Herren sin glede i brennoffer og slaktoffer like mye som i lydighet mot Herrens ord? Nei, å adlyde er bedre enn slaktoffer, å lytte er bedre enn fett av værer.  (1. Sam. 15:22)

Ananias var en viktig brikke etter at Saulus (senere Paulus)  møtte Jesus på vei til Damaskus. (Ap.gj. 9) Mens Saulus satt forblindet etter møtet med Jesus, får den gudfryktige mannen Ananias- under bønn- beskjed om å reise til hvor Saulus er å legge hendene på han så han kan få synet tilbake.

For Ananias var dette egentlig utenkelig, og virkelig uforståelig- for dette var jo mannen som forfulge de Kristus-troende og kastet dem i fengsel, og så sier Gud at han skal gå til ham? Gud gir svar på tiltale og sier Gå! og at Saulus er utvalgt og vil måtte oppleve mye tøft.

Ananias er trofast mot Herren og handler etter hans påbud. Tror du Ananias hadde noen som helst aning om hva som ville skje videre i livet til Paulus? At han ville bli så mektig brukt at vi til og med i dag sitter og leser hva han skrev ned inspirert av Guds Ånd?

Paulus kom virkelig til å oppleve hva Gud hadde fortalt Ananias, at «han må lide for mitt navns skyld». Men dette stoppet ikke Paulus, han hadde møtt den oppstandne Kristus og han hadde fått et oppdrag, et kall. Og dette var Paulus trofast mot til sin død, ikke noe stoppet ham. Ikke motgang og prøvelser, ikke forfølgelse og pisking, ikke sult og nød, ikke noe fikk Paulus fra å vike fra det kall Gud hadde lagt på hans liv.

Ananias vet vi ikke mye om, men vi vet han var lydhør for Herren og at han var en lydig og trofast disippel. Gud hadde nok mye annet planlagt for denne mannen også, men tenk hvor viktig denne enkle episoden var for hele verdenshistorien! En enkel lydighetshandling fra en troens mann skapte bølger som slå innover oss til og med i dag!

Gud har ulike kall for ulike mennesker, og det er viktig at vi finner vår plass. Det er viktig at vi er i bønn og innvielse slik Ananias var og at vi er lydhøre overfor Guds ledelse, og like viktig: At vi gjør hva Gud sier vi skal gjøre.

Gud har allerede lagt foran oss mange mange gode gjerninger for at vi skal vandre i dem. Om vi ikke vet helt hva Gud har kalt oss til, så la oss være trofaste i hverdagen, søke Gud for muligheter til å hjelpe og å dele Ordet og til å ha åpne ører og øyne for hva Gud ønsker vi skal gjøre.

av

på regnskapets dag

 Så skal altså hver enkelt av oss avlegge sitt eget regnskap for Gud. (Rom. 14:12)

Det er en til tider urovekkende tanke å tenke, at jeg skal stå ene og alene framfor Gud og til ansvar for hva jeg har sagt og gjort. Vi snakker ikke her om «liv og død»-domstolen og retten til å komme inn i himmelen, men når vi en dag skal avlegge regnskap for hva vi brukte livet, talentene og kallet vårt her på jord til, og få igjen for hva som var godt.Vil verket mitt være av halm og annet som brenner fort opp eller vil jeg ha metaller og annet ildfast også i byggverket mitt?

Jeg tror at det er ikke bare om vi levde rett og gjorde godt som vil bli spurt om på den dagen, men også hva vi gjorde med det kallet og de gaver Gud gav oss. Jeg tror at hvis jeg er kalt til å skrive, så er det en av de ting jeg vil bli spurt om, ikke synging. Husker du de liknelsene som talentene, om de 2 som ivaretok og fikk flere, og omden som gravde det ned… Herren i huset var ikke nådig mot den tjener som ikke hadde brukt hva han fikk utdelt til å skape nye verdier. Det er dette jeg tror vi vilmå stå til ansvar for den dagen.

Jesus sier: Kom fram, Cecilie fra Vennesla og jeg tusler fram og vet at millioner av øyner er rettet mot meg… Jeg kikker opp og trekker pusten når første spørsmål blir stilt: Hvor mange barn fikk du dele mitt ord med som søndagsskolelærer? Jeg mister haka og kikker igjen, hva? Søndagsskolelærer? Jammen Jesus, jeg var jo aldri søndagsskolelærer… du vet jo at jeg var alene med guttene og… Jeg blir avbrutt. Kalte ikke jeg deg til å være søndagsskolelærer og dele mitt ord med barna? Jo… du gjorde jo det, men du vet jo at det var vanskelig å få tiden og kreftene til å strekke til, at jeg vr enslig mamma og at jeg var syk… hvordan skulle jeg klart det? Barnet mitt, du tjente godt hjemme og du lærte at «min kraft fullendes i din svakhet», du vet at som da jeg sa «Kom» til Peter og han gikk på vannet fordi han trodde mitt ord, så ville du også fått kraft og nåde til å fullføre det ord jeg talte til deg om å lære opp barna i gudsfrykt og sannhet. De ord jeg taler har også med seg all kraft og nåde nødvendig for å gjøre og fullføre verket.

En tenkt situasjon selvsagt, vi vet ikke hvordan ting vil bli. Men en ting vi vet er at vi vil måtte stå til ansvar for hva vi gjorde med de ting Gud gav oss og kalte oss til. Den dagen nytter det ikke å klage på en kone som likte bøker og brukte penger på det slik at du ikke kunne gi de tohundre kronene fast til misjon, den dagen nytter det ikke å si at mannen min likte ikke at jeg ba kveldsbønn med barna, den dagen nytter det ikke å si at barna mine syntes det var flaut at jeg var på ungdomsmøtene for å være der sammen med ungdommene slik Gud sa. Den dagen nytter det ikke å si at men Gud jeg var så sliten og du vet jeg trodde jeg ikke kunne klare det, jeg syntes det var for skummelt å lede en bønnegruppe…

Den dagen står vi alene framfor Gud og vi står til ansvar for oss selv, ene og alene.Det er en tanke mange ikke vil tenke, men jeg tror vi trenger inni mellom- den kan motivere oss til å gjøre vårt beste, til å tro Gud mer, til å vokse i gudsfrykt, til å leve etter Herrens kall og ikke bare avfeie det så lett. Hvis Gud har kalt deg til å gjøre noe spesielt, så gjør det. Sammen med Hans kall er all utrustning, nåde og kraft også tilgjengelig for deg. Gud vet du ikke kan alene, derfor er han med deg med all himmelens kraft og velsignelse.

Hva har du gjort med de talenter, åndelige gaver og det kall Gud har gitt deg?

Tror du Gud også samtidig gav alt som er nødvendige for å fullføre dette? Eller tror du at du må klare i egen kraft og dermed trekker deg bort?

av

Dagen derpå…

Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter. (Rom. 12:15)

Hva sier man til  mennesker dagen derpå…

… dagen etter de fikk telefon fra legen med negativ rapport?
… dagen etter at ekteskapet gikk i oppløsning?
… dagen etter at barnet ble alvorlig sykt?
… dagen etter at de mistet jobben?
… dagen etter at alle pengene de har er brukt opp og de ikke har til mat?

Jeg har opplevd mange ganger at da trekker mennesker seg bort og sier ingenting, fordi de ikke vet hva de skal si eller gjøre. Og det er vondt, fordi det tunge blir tyngre, mørket blir tettere og håpet blir svakere. Men jeg har også en sjeldent gang opplevd at mennesker kommer med en klem, med et «jeg skjønner det er vanskelig», med «Gud er med» og jeg er her også.

Det er dager der mennesker har kommet til meg og sagt: «Alt vil bli i orden. Jeg ber for deg. Gud vil fikse dette»og det har kjentes så tomt og platt ut, som om de delte luft. Jeg har tenkt at «du vet ikke hva du sier, du kjenner ikke situasjonen». De ønsket å være gode, men de hadde ikke innsikt i situasjonen, og ei heller hadde de åndelig tyngde nok til å dele oppmuntring. Det ble luft.

Det er dager der mennesker har kommet og sagt: «Du går imot Gud, det er ikke rart du opplever vanskeligheter. Det er din egen feil» og jeg har kjent mismot og kamp. «Du vet ikke hva du sier, du vet ikke mine kamper foran Gud og for situajonen, du ser med menneskelige øyne på det hele» har jeg tenkt, og måtte velge å ikke ta imot fordi jeg visste hvor jeg stod og på hvem jeg trodde. Men ordene deres var negative og et forsøk på å rive allerede vaklende bein bort under meg.

Det er dager der mennesker har kommet og sagt: «Jeg forstår det er vanskelig, og jeg skjønner dette vil bli tøft. Men jeg vet Gud er trofast og jeg vet at han vil ta deg gjennom dette også» og så har jeg fått en klem. Og jeg har tenkt: «Gud, takk. Takk for forståelse og omsorg» og handlinger og ord har fått troen til å styrkes litt, lyset til å bryte litt mer mørke og håpet til å brenne litt sterkere.

Ofte er det vanskelig å vite hva man skal si til mennesker dagen derpå, men ofte er det ikke ordene som er det viktigste, men at vi våger å være med mennesker i deres tunge og mørke tider. Vi trenger ikke ha alle svarene, men vi må tåle å høre spørsmålene. Vi trenger ikke vite hva morgendagen vil bringe, men vi kan vise at vi er her i dag.

Det er en tendens til at vi prøver å fiske mennesker ut av vonde situasjoner. Vi står på avstand og prøver å få dem ut av det vonde med ord som liksom skal få dem på bedre tanker. Men oftest ender vi opp med å skade dem mer der vi prøver å hale dem over til hvor vi står på ‘tryggere’ grunn. Kanskje burde vi slutte å prøve å fiske mennesker ut av diss stundene og heller gå tiil dem og være der sammen med dem? Det mange trenger er noen som kan komme til dem og være der med dem og som kan gå veien sammen med dem, ikke sporadiske forsøk på å fiske dem ut av den virkeligheten de faktisk opplever…

Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet. (Rom. 12.13)

av

Nåde avhenger av giveren

Da steg Herren ned i en sky, stilte seg hos ham og ropte ut navnet Herren. Herren gikk forbi ham og ropte: « Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet! Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd. (2.Mos. 34:5-7a)

Nåde er noe helt spesielt. Det er velvilje og velbehag, hjelp og omsorg, tilgivelse og gjenopprettelse, som vi ikke har fortjent men som likevel blir gitt til oss fritt og i overflod. Nåde er på en måte uendelig og ufattelig godhet vist på tross av. Nåde hviler fullt og helt på giveren og på den karakter og det hjertelag giveren har.

Selv om vi var syndere, gav Gud sin eneste sønn fordi han elsket oss så mye. Vi har ingen fortjeneste i frelsen, det er av ren nåde og en gave gitt oss av Herren selv.

Selv om vi var i mørket, ble Jesus til frelse og lys for oss. Nåde.

Selv om vi ikke klarer selv og ikke evner å se fremtid og håp, kommer Gud til oss og skinner sitt lys og sin sannhet inn i vårt indre. Nåde.

Selv om vi er skyld i egne feil og de vonde konsekvenser vi har påført andre, er Gud rede til å tilgi oss, gjenopprette oss og gi oss den hjelp, visdom og omsorg vi trenger for å rette opp i egne feil. Nåde.

På grunn av at Jesus tok all vår skyld, skam og straff på seg, kan vi komme fram for Guds trone rene, hellige og med frimodighet. Nåde.

Selv om vi går bort fra Gud eller gjør ting som sårer Gud, elsker han oss like mye og han venter, håper og lengter etter at vi skal «komme hjem» igjen. Nåde.

Selv om vi er troløse, er Han trofast. Nåde.

Vi er alle i behov av nåde fordi vi alle feiler. Ingen av oss klarer å alltid gjøre hva som er rett og godt. Selv etter at vi har tatt imot frelsen er vi i behov av nåde. Kanskje er det slik at jo lenger vi går med Gud, jo mer ser vi av dybdene og bredden i nåden, jo mer ser vi hvor sterkt og dypt behov vi har for å motta Guds nåde?

I dagens vers ser vi hvordan Gud selv «presenterer» seg for Moses. Moses er alene oppå fjellet etter at de ti bud er skrevet på nye tavler. Han får oppleve at Gud selv stiger ned i en sky, stiller seg hos han og roper ut navnet Herren. Når Gud skal si noe om seg selv, velger han av alle sine mektige, herlige og hellige «karaktertrekk» å nevne dette:

Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet!

Når vi ser på hvordan Gud møter mennesker som ikke klarer, ser vi at det er nåde i lange baner. Gud er alltid tydelig på hva som er rett og galt, men det er også en enorm barmhjertighet, kjærlighet, omsorg og medlidenhet i hva som sies og gjøres. Gud møter mennesker med velvilje og han har velbehag i alle sine barn- også de som ikke klarer så godt, også de som tar noen feilsteg mer enn andre,også de som ikke føler seg verdige lengter Gud etter å overøse med sin godhet og løfte dem opp på et høyere sted. Nåde. Jo mer vi forstår hvor stor gave nåden er, jo mer vil vi forstå av hvem og hvordan Gud er. Nåden viser oss karakteren og hjertelaget til giveren og Gud er en nådig og barmhjertig Gud.