av

Underveis, hva nå?

Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. (Luk. 10:33-34)

Jeg sa i går at vi skulle holde oss til historien om Jairus som vi finner i Mark. 5 og Luk. 8 og i dag skal vi se på ett par ting som skjer på veien til Jairus sitt hus. I går avsluttet jeg med et par spørsmål hvorav det ene var: Tror du Jesus stoppet «bare» for å hjelpe en syk dame, eller tror du også han ville lærer Jairus noe?

Vi vet at Jairus har kommet med et nødrop til Jesus, «kom å legg hendene på mn datter så hun kan bli frisk», og vi vet at Jesus har svart på dette og går nå sammen med Jairus til hans hus. På vei dit presser en stor folkemengde seg sammen rundt dem, og blant dem er en kvinne som har lidd av blødninger i 12 år som presser seg fram og rører ved Jesus sin kappe. Dette merker Jesus og han stopper opp og lurer på hvem som rørte ved ham. Midt oppi alt dette er Jairus, han opplever og hører fra nærmeste hold alt som skjer. Han hører disiplene si: Jammen det er jo så mange her selvfølgelig er noen kommet borti deg. Han hører Jesus si at: Nei, det var ikke slik, det var en bevisst handling. Han hører hva de sier til hverandre og han ser ansiktene til alle menneskene rundt. Men på et vis så er nok dette litt fjernt for Jairus også, for han bærer på sin egen store sorg og fortvilelse. Kanskje er det ikke så lett å stå der stille og vente? Kanskje er det ikke så lett og se hvorfor Jesus synes dette er viktig nok å stoppe for?

En kvinne som de fleste avskyr og ikke vil ha noe særlig med kommer fram. Hun er ikke blandt de respekterte og hvertfall ikke en man tar på. Bare det at hun har presset seg gjennom mengden gjør mange sinte, for nå er de blitt urene pga henne, nå må de ta turen til templet og bli renset bare på grunn av henne. Men hun bryr seg ikke for hun var i så dypt behov av hjelp. Etter 12 år med blødninger, mange legebesøk og tempelbesøk, etter at alle pengene er brukt opp- er det bare verre med henne. Da hun hørte at Jesus var der, visste hun at hun måtte komme dit, hun måtte møte ham. Hun presser seg fram og rører ved kappen, for hun tenker at da vil jeg bli frisk.

Jairus merker at det blir litt urolig i mengden når Jesus kikker rundt for å se hvem som tok på kappen hans. Og plutselig er det en kvinne som kommer fram, hun ser litt redd ut, samtidig så stråler øynene hennes på en spesiell måte. Hva er det med henne? Jairus’ sin oppmerksomhet blir fanget av den utstrålingen hun har og han glemmer for et lite øyeblikk egen sorg og hører hva hun sier. Han hører historien hennes, han forundres over hvor stor tro hun hadde, han hører skammen hennes som hun er villig til å glemme for å kunne røre ved Mesteren og han hører hvordan hun ble frisk og gjenopprettet da hun rørte ved kappen. Alt dette står Jairus og får med seg. Han ser ansiktene, han hører stemmene og ordene, han er vitne på første rad til en annens mirakel og til Guds store omsorg og nåde.

Det er nesten som om Jesus prøver å fortelle Jairus: Jeg har lovet deg et mirakel, bare fortsett å tro på det og du vil få oppleve det. Men mens du og jeg er på vandring, mens vi er underveis til ditt mirakel, vil jeg at du skal ha åpne ører, armer og hjerter for andre mennesker. Jeg vil ikke du skal bli så oppslukt av dine egne problemer, at du ikke ser andres sorg, smerte og fortvilelse. Jeg vil at mens du er på vente-vandring, skal du hjelpe andre. Og når du ser hvordan jeg gjør mirakler i deres liv, skal du la det styrke troen din. Ikke tenk på at det tar mer tid, jeg kjenner tidene og vet alt, jeg vil aldri utføre ditt mirakel for sent. Sier jeg at vi skal stoppe opp ved noen og du skal hjelpe dem, så gjør det.

Vi må ikke bli så oppslukt av egne utfordringer og fortvilelse at vi glemmer den verden som er rundt oss. Gud har hørt vårt nødrop og han har lovet å utfri oss. I mellomtiden vil han vi skal være til hjelp, støtte og oppmuntring for andre. Det vil bringe andre hjelp, det vil bringe Gud ære og pris og det vil styrke vår tro og utvide våre hjerter.

I morgen skal vi se på et par andre ting vi finner i historien med Jairus; ting vi skal være på vakt for i vår vandring fra nødropet er gitt til utfrielsen kommer.

Dette innlegget er en del av serien “Guds løfter holder – mirakelet vil komme” som kan leses samlet HER.

av

Vandringen mellom nødropet og forløsningen

Går vel to i følge uten å ha en avtale? (Amos 3:3)

Av en eller annen grunn har vi en tendens til å sette oss ned og ikke gjøre så mye mens vi venter på at et løfte skal bli innfridd og at et Guds mirakel skal utfri oss fra våre vansker. Kanskje er det fordi vi er sliten og tomme etter å ha kjempet og prøvd så lenge i egen kraft at vi ikke orker å gå videre? «Gud, jeg orker ikke mer, nå sitter jeg bare her og venter til du kommer på banen.» Det kan høres veldig ydmykt og gudfryktig ut, men det er i mange tilfeller det motsatte… La meg forklare:

I går så vi på et vers der Israelsfolket fikk beskjed om å vente i stillhet og tillit. Også flere andre ganger fikk folket beskjed av Herren om å stille seg opp og se at Han berget dem. Men det var spesielle tider min venn, det var tider der fiendens hær lå tett nær og de holdt på å tape kampen. I disse stundene måtte Herrens hjelp komme fort, hvis ikke ville jo folket bli tatt til fange.

I vår hverdag er det sjeldent at det er de miraklene som trengs her og nå vi roper til Gud om. Vi føler det kanskje slik, men ofte er det ting som har tid til å skje litt senere. Vi vil selvsagt oppleve øyeblikkelig utfrielse, for det kjennes mye bedre ut, men mange ganger skjer det ikke slik. Selv om vi venter så fortsetter livet å gå videre, og det vil Gud vi også skal. Gud vil at vi skal fortsette i hverdagen samtidig som vi har en visshet om at han har hørt vårt rop og han vil komme oss til hjelp og redning. Det er mange ganger som om Gud sier: «Jeg vil hjelpe deg, mitt barn. Kom nå, gå sammen med meg mot forløsningens dag.»

Jairus var en mann som var i fortvilelse og nød, hans datter var dødssyk og han gjør hva han kan for å få hjelp til henne. (Mark. 5 og Luk. 8) Han bryr seg ikke om omgivelsenes reaksjoner, han kommer fram for Jesus og kaster seg ned for hans føtter mens han bønnfaller om hjelp. «Kom og legg hendene på min datter så hun kan bli frisk». Og Jesus går sammen med Jairus. På vei til Jairus sitt hus presser en stor folkemengde seg på. Blant annet er det en kvinne som har hatt blødninger i 12 år i mengden. Vi vet hun presser seg fram til Jesus og vi vet Jesus stopper opp og bruker tid på dette.

Men vent nå litt, har du tenkt på hvordan Jairus kanskje følte det? Han er i dyp fortvilelse og selv om vi ikke vet hva Jesus sa til ham, vet vi at Jesus har sagt han vil gå med Jairus og at datteren skal bli frisk. Jairus har gitt sitt nødrop og Jesus har lovet utfrielse. Jairus kan kanskje ha sett på dette som en unødvendig stopp på veien, kanskje følte han at hans problem var viktigere enn denne kvinnens problem, kanskje vokser fortvilelsen seg større fordi han vet at for hvert minutt som går kommer datteren nærmere døden. Kjenner du til den fortvilelsen? Har du følt at det kommer unødvendige hindringer i din vei?

Det at Jesus har gått med Jairus viser oss 2 spesielle ting:
1. Jesus vil helbrede Jairus’ datter. Gud hørte Jairus sitt nødrop og han vil utfri
2. Jesus og Jairus er blitt enige om å gå veien sammen, men ved at Jesus stopper opp og tar tid, viser han tydelig hvem det er som er den førende part i dette.

Når vi venter på vår forløsning så er vi på vandring med Jesus. Jesus har lovet å gå veien sammen med oss fram mot forløsningens punkt, men samtidig vil han vi skal være klar over at det er han som bestemmer og at hvis han vil stoppe opp underveis, så er det hans rett. Gud vil ikke tillate at vi tar kontrollen, den tilhører ham ene og alene. Vi får ikke Gud med på å gå hvor vi vil, vi velger å følge Gud dit han går- og kanskje blir det noen stopp på veien.

I morgen skal vi se videre på denne historien, men i dag vil jeg du skal tenke over ett par ting:
1. Tror du Jesus stoppet «bare» for å hjelpe en kvinne i nød, eller tror du at Jesus også ville lære Jairus noe spesielt?
2. Hva tenker du når du opplever det samme i ditt liv, begynner du å tvile på løftet som er gitt deg, eller ser du at Gud kanskje vil lære deg noe spesielt under vandringen mot mirakelet?

Dette innlegget er en del av serien “Guds løfter holder – mirakelet vil komme” som kan leses samlet HER.

av

å vente tålmodig på løftets oppfyllelse

For så sier Herren Gud, Israels Hellige:  «Hvis dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst. I stillhet og tillit skal deres styrke være.» Men dere ville ikke. (Jes. 30:15)

De siste to dagene har vi sett på det å søke Guds hjelp og at et løftes oppfyllelse avhenger av giveren av løftet. Når Gud sier at vi skal kalle på han på nødens dag, følger han opp med å si: og jeg vil utfri deg (Sal.50:15). Gud har gitt oss det løftet og han har til hensikt å oppfylle det hver eneste gang.

Men det er noe vi ikke kan se ut av verset i salmene, og det er når løftet vil innfris. Gud sier ikke at med en gang du roper vil jeg løfte deg ut av alle problemer, han sier heller ikke at innen 48 timer etter vårt nødrop er løsningen der. Gud sier han vil utfri oss og det er det. Ikke noe tidsskjema, ikke noe antydning til verken når eller hvordan, bare at han vil. Og når Gud sier det så vil han gjøre det.

Men ofte blir vi utålmodige hvis det går for lang tid. Vi begynner å bekymre oss og lager alle mulige scenarioer i hodet om alt som kan gå feil eller vi prøver å lage plan B, C, D…G, H, I osv. Og endel ganger (kanskje oftere enn ikke?) tar  vi «problemet» vårt tilbake og prøver på ny å løse det hele selv.

Verset i Jesaja sier mye av det samme, men gir også innsikt i ett par andre ting. Verset i salmene sier Gud at de skal kalle på ham, i Jesaja leser vi det samme bare med ordene å vende om. Å vende om er det samme som å slutte å prøve selv i egen kraft og legge alt framfor Herren. Gud sier videre at hvis de holder seg i ro skal de bli frelst, eller utfridd som verset i salmene sier. Videre får vi beskjed om at i stillhet og tillit skal deres styrke være. Her leser vi klart og tydelig hvordan vi skal forholde oss i tiden som går fra vårt nødrop er bært fram for Herren, til vi opplever Herrens forløsning kommer. Vi skal ikke styre og streve videre i egen kraft, vi skal ikke fortsette å prøve plan S, T, U, V i tilfelle de vil funker, vi skal helt enkelt vente på Gud og stole på at han vil gjøre det.

Verset har en trist avslutning, «men dere ville ikke». De ville ikke vende om fra egne veier, de ville ikke stole på Gud, de ville ikke vente tålmodig, de ville ikke… og i stede for at de ble hjulpet ut av sine problemer, fortsatte de å stole på egen menneskelig kløkt og med det spant de nettet rundt seg selv strammere og strammere helt de ble fanget og lagt under andre folkeslag. Tenk hvis de bare hadde stolt på Herren? Tenk hvis de hadde trodd at Gud virkelig stiller seg bak sine løfter og at han ville utfri dem? Tenk om de hadde ventet i stede for å springe foran?

Mange mennesker i dag venter utålmodig på at Gud skal gripe inn, ikke har det gått bare dager og uker, men kanskje måneder. Det kan kjennes ut som om håpet svinner mer og mer hen og at umulighetene vokser over hodet. Men vit min venn, har du latt dine nødrop stige opp til Herren, vil han utfri deg. Legg alle bekymring som kommer i ventetiden over på Jesus. Minn deg selv om at Gud er sann og god og at han holder alle sine løfter. Minn deg selv på at selv om du er bekymret og ikke ser en vei ut, så er ikke Gud bekymret eller rådvill, han har kontrollen, og i Guds perfekte tid vil utfrielsen bli synlig  i ditt liv. Gi ikke opp, Gud vil gjøre det. Gud vil innfri det løftet han har gitt.

Dette innlegget er en del av serien “Guds løfter holder – mirakelet vil komme” som kan leses samlet HER.

av

løftets oppfyllelse avhenger av dets giver

For i ham (Jesus) har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære. (2. Kor.1:20)

Forrige innlegg så vi at Gud har lovet at de som roper på ham i nødens stund, de vil han berge. Gud setter ikke noe annet krav enn at de roper til ham. Gud sier ikke det gjelder den trofaste og gode, den som prøver og strever for å få til, den som har gitt og vært trofast i flere år, nei nei NEI! Gud sier:

Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære. (Sal. 50:15)

Leser vi sammenhengen verset står i, så er det ikke til de rettroende, gode og lydige det blir sagt, det blir sagt til de trassige, de som har vært ulydige og er på avstand fra Gud. Og når Gud gir slikt et rikt og stort løfte til dem, da er det håp for oss alle. Det er ingen annen forutsetning for å få hjelp enn at vi roper ut til Herren. Nå skal det sies at en sjel i nød som roper til Herren, vet at det er bare Gud alene som kan hjelpe.

Mange av oss venter alt for lenge før vi roper til Herren. I stede for å gå til Gud når ting er bare litt vanskelig, venter vi til det vokser seg over hodet på oss og verken vi eller andre er i posisjon til å gjøre noe med det- da roper vi til Gud, da setter vi vår lit til Herren. Åh, min venn, tenk om vi heller gikk til Gud med en gang?

Gud sier at den som kaller på Ham VIL han utfri. Det er ikke rom for noen som helst tvil i verset om at Gud ikke bare vil høre den nødlidendes rop om hjelp, men også utfri den sønderknuste sjel. Gud ikke bare kan, han vil!

Når mennesker gir sine løfter, kan vi oppleve at de trekker det tilbake eller at de blir usikre fordi de ikke helt visste hva de sa ja til. Det er også mennesker som lover i øst og vest, men som bare snakker tomme ord. Gud er ikke slik. Gud gir ikke et løfte som han ikke har tenkt å oppfylle. Alt Guds ord er sannhet, for Gud selv er sannhet og han kan ikke lyve. Har Gud sagt noe, så er det slik. Har Gud gitt et løfte, vil han fullføre det.

Det er et nydelig samspill mellom mennesker og Gud som tegnes i verset: Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære. Det bølger fram og tilbake mellom mennesker og Gud. Vår del er å kalle på Herren, så venter vi i tro på at han vil berge oss. Deretter vil vi prise ham for hans godhet og miskunn mot oss, og han vil ta imot vår takkesang og lovprisning.

Guds løfter avhenger ikke av hvem vi er, men av hvem han er. Tror du Gud er mektig nok til å fri deg ut av dine prøvelser? Er du villig til å stole på Herrens godhet, sannhet og vilje til å fullføre sitt løfte til deg selv om du selv ikke ser noen muligheter for løsning?

Dette innlegget er en del av serien “Guds løfter holder – mirakelet vil komme” som kan leses samlet HER.

av

I behov av et Herrens mirakel?

Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære. (Sal. 50:15)

Mange kjenner historien om enken i Sarepta (2.Kong.4:1-7) som opplevde et mirakel fra Gud da oljen rant til alle kar hun hadde lånt av venner og naboer var fulle. Hun var enke etter en av profetdisiplene og levde i stor fattigdom. Det var så ille at den hun skyldte penger var på vei for å hente sønnene hennes for å kunne hente inn de pengene som var hans. På den tiden var profeten Guds talerør, det var ikke slik at det enkelte menneske gikk til Gud med egne nødrop eller hadde et eget personlig forhold til Herren. Profeten var den de gikk til og som ropte til Gud på deres vegne.

Enken roper til profeten Elisja og forklarer situasjonen. Profeten sier: «Hva kan jeg gjøre for deg?» Akkurat slik Jesus selv spurte endel mennesker: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Profeten venter derimot ikke på svaret hennes, slik Jesus gjorde, men stiller et nytt spørsmål. «Fortell meg hva du har i huset?» Og svaret til enken er ganske likt det vi enkelte ganger også sier til Herren: Jeg har ingenting… (jeg kan ingenting gjøre, jeg klarer ikke løse dette…) Men det er et lite ord som skaper en åpning og en stor mulighet. Enken sier: «…enn en liten krukke olje.» Gud trengte ikke mer enn at enken ropte etter hjelp i sin nød og at hun stilte til disposisjon den liten krukken med olje hun hadde. Hun vendte seg til Herren i sin nød og han fridde henne ut.

Også i dag er det mennesker som roper til Gud i sin nød. Livet er blitt vanskelig og de er kommet til endes i seg selv. De ser ikke hvordan de kan løse situasjonen de er i, de trenger et mirakel fra Herren. De ser ikke hvordan de skal berge ekteskap og/eller andre relasjoner, de trenger et Herrens mirakel. De ser ikke hvordan de skal klare morgendagen, de trenger et Herrens mirakel. De vet at hva de opplever og står i har tatt dem langt bortenfor deres egne evner og muligheter til å ordne opp, og i dyp nød og fortvilelse roper de ut til den eneste de vet kan hjelpe, Gud.

Ofte føler vi at vi har ingenting å komme med, ei heller en liten krukke med olje slik enken hadde, men vi glemmer ofte en ting. Når vi roper til Gud i fortvilelse og nød fordi vi vet at bare Gud kan redde oss, er det som å ta den lille oljekrukken av tro og håp som vi har og løfte den opp til Herren. Gud jeg kan ikke, men jeg roper til deg fordi jeg vet du kan.

Gud har lovet å aldri svikte eller forlate oss, han er trofast mot alle sine løfter, barmhjertig mot alle sine barn og mektig nok til å gripe inn i og vende enhver situasjon. Har du tenkt på det nydelige i at du er i behov av Guds hjelp, at du trenger et mirakel? Fordi du står i en sitausjon der du ikke kan selv, er det åpning for et Guds mirakel. Akkurat som om Jesus ikke kan helbrede et menneske som allerede er helt friskt, kan ikke Gud utrette mirakler i livet til mennesker som har og klarer alt. Fordi du er i behov av Guds hjelp, er du på rett plass til å motta hjelp fra himmelen, til å oppleve et Guds mirakel. Rop ut din nød til Herren, han er lydhør og han vil berge deg, og jeg vet at når det skjer vil dine lepper synge både takkesanger og lovsanger til Herren.

Dette innlegget er en del av serien “Guds løfter holder – mirakelet vil komme” som kan leses samlet HER.