av

Nåden oppdrar

Hva skal vi da si? Skal vi fortsette å synde så nåden kan bli enda større? Slett ikke! Hvordan kan vi som døde bort fra synden, fremdeles leve i den? (Rom. 6:1-2)

De som ser på nåden som en unnskyldning til å fortsette i urenhet og synd, er på jordet for å si det enkelt. De har ikke forstått at nåden også har en oppdragende side.

Nåden er ikke en unnskyldning for å ikke gjøre noe med svakheter eller fortsette å gjøre hva man lyster for selv om det er i strid med Guds ord. Hvis vi lever slik, har vi ikke forstått nåden. Nåden fikser ikke bare vårt forhold til Gud, at vi igjen kan komme hellige og rettferdige framfor Herren, nåden er også med å å forvandle oss fra innsiden og ut. Nåden oppdrar oss til å avstå fra de ting vi vet sorger Gud, nåden gir oss styrke til å kjempe mot egne selviske lyster og det onde, nåden renser oss og styrker oss.

Nåden gir oss hjelp og lyst til å si nei til hva som ikke er rett og den gir oss styrke og kraft til å kunne klare det.

For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet. For Kristus ga seg selv for oss for å løse oss ut fra all urett og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger. (Tit. 2:11-14)

av

Nåde for den sønderknuste

Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd. (Sal.34:19)

Mening i teksten er egentlig at hvis ett menneske er kommet til endes av seg selv og ikke klarer mer, så forakter ikke Gud dette mennesket, men han kommer med nåde og hjelp.

For å ha kommet dit hen at man har et nedbrutt hjerte og en knust ånd, har man opplevd annet enn bare gode dager. Da har livet vært fylt med motgang og motstand, smerte og sorg, prøvelser og fristelser, bedrag og lureri. Dagen er blitt så tøffe at vi tappes mer og mer for egen kraft og styrke. Det er greit nok å takle en eller to utfordringer om gangen, men når det kommer steinlass på steinlass, da svinner optimisme, håp, styrke, gode idèer og annet sakte men sikkert ut og vi tappes. Varer dette lenge nok er vi til slutt tomme, vi sitter med nedbrutt hjerte og sønderknust ånd.

Når vi er i denne tilstand ønsker vi ofte å gjemme oss bort fra mennesker og Gud, vi vil ikke de skal se oss slik. Vi ønsker å bære en fasade av styrke og evne til å mestre, og å vise seg full av svakhet er vanskelig og ydmykende… Men her ligger kanskje en av våre største feil? Vi snakker om å være ydmyke, men likevel skal vi klare selv? Vi snakker om at Herrens kraft fullendes i svakhet, men likevel vil vi skjule vår svakhet? Ved å trekke oss bort trekker vi oss også bort fra de som vil hjelpe oss.

Gud ser med nåde og kjærlighet på den som lider, han vender seg ikke bort i oppgitthet over at vi ikke klarer selv. Det var jo nettopp derfor Jesus kom og tok alt for oss, fordi vi ikke klarer selv. Dette vet Gud bedre enn oss, og det gjør han ikke oppgitt og frustrert, han gir oss ikke opp. Gud lengter etter at vi roper ut etter hjelp og nåde.

Hvis Guds nåde og kjærlighet var stor nok til å komme deg i møte da du var en synder, hvor mer gjelder den ikke nå når du er hans elskede barn? Hvis Jesus tok all skyld på seg da du var i mørket, hvor mye mer vil han ikke bære byrdene for den som er i lyset?

Gud elsker sine barn med en evig kjærlighet, og han ønsker å overøse oss med godhet og barmhjertighet, men hjelp og styrke. Han vil tørke våre tårer og gi oss nytt mot, han vil stille stormen som raser i vårt hjerte og lege vårt sønderbrutte hjerte. Det er nåde for den sønderknuste. Det er omsorg og barmhjertighet, velvilje og velbehag, glede og fresd, styrke og visdom, legedom og gjenopprettelse. Spørsmålet er om vi vil ta imot? Vil vi skjule oss eller vil vi springe til Gud i vår svakhet og med vår frustrasjon og smerte, vil vi søke ly under hans vingers skygge?

av

Nåde for den fremmede

Også dere var en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke med de onde gjerningene deres. Men nå har han forsonet dere med seg, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod. Hellige, uten feil og uangripelige ville han føre dere fram for seg. (Kol.1:21-22)

Rut var fremmed for den Gud som svigermoren hennes Naomi trodde på, og når Naomi velger å vende tilbake til Israel etter ektemannen og sønnenes død, oppfordrer hun svigerdøtrene til å bli igjen i deres eget land og finne seg nye ektemenn. Den ene svigerdattera gjør så, men Rut er ikke til å rikke. «Men Rut svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake, for: Dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud». (Rut 1:16) Jeg tror at det først og fremst ikke er hva Rut har lært om Gud som gjør at hun er så standhaftig, men heller hennes dype og ekte kjærlighet til Naomi. Naomi er ikke bare svigermor, men hun er blitt som en ekte mor for Rut, og denne kjærligheten gjør at Rut binder seg til å være ved Naomi sin side for å støtte og hjelpe henne resten av livet. Hun er overgitt til å tjene familien, og selv om mannen hennes døde, er Naomi fortsatt mor- og mor vil hun følge, til og med til den grad at hun er villig å gi opp alt hun kjenner og også egne tradisjoner og gudetro.

Hvorfor prøvde Naomi så iherdig å få henne til å vende tilbake? Ville hun ikke ha henne med? Jeg tror at det hele kanskje bunner i at Naomi syntes Rut gav opp for mye ved å følge henne, samtidig som hun var usikker på om Rut virkelig ville gi opp sin tradisjon og gudetro. Ved å bli med tilbake til Israel, måtte hun gi avkall på mye, og jeg tror Naomi var usikker på om hun egentlig var klar og villig for dette.

I dagens menigheter er det endel mennesker som går ut og inn av våre møter og aktiviteter, de har ikke tatt en bestemmelse om å bli frelst, men de er likevel fullt ut en del av det fellesskap som er. Endel av disse tjener også i praktiske oppgaver og er til nytte og hjelp.

Naomi er fin i måten hun hjelper Rut inn i oppgaver og fellesskap på. Hun får oppgaver og hun veiledes i hvordan hun bør oppføre seg. Naomi advarer også Rut mot de ting og steder hun skal holde seg borte fra.

Hvordan tar vi imot de «fremmede» som kommer inn i våre menigheter? Inkluderer vi dem i fellesskapet og tar dem med i aktiviteter og annet? Eller er det greit nok at de er på møtene våres, men vi kan ikke inkludere dem for mye når de ikke er frelst enda…

Rut fikk lov å få sin tid i fellesskap og aktivitet, og dette førte henne i kontakt med mannen som senere skulle bli hennes forløser/ektemann. Men hadde ikke hun fått oppgave og fått være i fellesskapet, hadde hun verken møtt eller fått kjennskap til Boas. Det var en kontakt som utviklet seg etter som dagene gikk, og Naomi hjelper med råd og innsikt til at forholdet utvikler seg.

Hva gjør vi? Lar vi mennesker være sammen med oss og delta, samtidig som vi snakker med dem om Gud og hans trofasthet, om nåde og dom, om hjelp og styrke? Lar vi mennesker ta del i våre liv slik at de gjennom oss kan bli kjent med deres forløser?

Guds nåde gjelder for alle, også de fremmede, de som er utenfor et kristent fellesskap. Men er vi flinke nok til å åpne våre armer, hjerter og liv og inkludere dem? Er vi villige til å slippe dem inn og til å la dem blir en viktig del av våre liv slik at de gjennom oss, gjennom våre liv og oppgaver, kan både oppleve og bli kjent med Guds nåde?

av

Nåde for motstanderen

Det er et troverdig ord og vel verdt å ta imot, at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. Men når jeg fikk barmhjertighet, var det for at Kristus Jesus skulle vise hele sin tålmodighet på meg som den første, til et forbilde for dem som senere skulle komme til tro på ham og få evig liv. (1.Tim.1:15-16)

Paulus ble en stor Guds mann, men forhistorien hans er ikke av det vakre slag. Da Paulus var yngre var han er ivrig motstander av evangeliet om Jesus og satte alt inn på å bekjempe Jesu navn og disipler. Selv sa Paulus: Jeg fikk fullmakt fra overprestene og kastet mange av de hellige i fengsel, og var det snakk om å henrette dem, stemte jeg for. (Ap.gj.26:10) Paulus hadde stått ved siden av de som steinet Stefanus til døde, og han var enig i det som ble gjort. Paulus var en ivrig forkjemper for loven, men klarte ikke se sannheten i evangeliet om at Jesus var den frelser Gud hadde lovet. Det måtte Jesus selv vise seg for ham og fortelle.

Også i dag er det mennesker som kjemper ivrig mot Guds evangelium om frelse ved nåde og tro. Noen mener at kristne ikke er vel bevart som kan tro det de gjøre, andre mener at sannheten er relativ og kan tilpasses det enkelte individ. Det kan være godt og rett for deg, men trenger ikke være deg for meg. Enkelte mener at Gud kan ikke være god og barmhjertig siden det er mye vondt i verden og mye annet.

Det er ikke alle som er like store motstandere av Jesus og evangeliet som Paulus var, men vi finner likevel motstandere av evangeliet i dag. Og det samme gjelder for de menneskene som det gjaldt for Paulus bak der. Gud elsker dem og ønsker fellesskap med dem. Som Paulus ble møtt med nåde og barmhjertighet og tatt inn i varmen da han omvendte seg, slik vil Gud også møte dagens motstandere av evangeliet når de omvender seg. Den som tar imot Jesus som frelser blir ett Guds barn. Det avhengig ikke av hva det enkelte menneske har gjort av godt eller vondt, men det avhenger av Guds nåde og hva Jesus gjorde. Gud er så god og barmhjertig at det er nåde også for tidligere motstandere av evangeliet.

av

Nåde for den som gikk bort

Dine gamle ruiner skal bygges opp igjen, du skal gjenreise grunnmurer fra eldgamle slekter. Du skal kalles Den som murer igjen revner, Den som setter i stand veier så folk kan bo der. (Jes. 58:12)

I Ruts bok får vi også høre litt av historien til Naomi, Ruts svigermor. Dette er en dame som opplever mange harde tider i livet, men som på slutten av livet opplever at mening, glede og kjærlighet igjen vender tilbake. Men la oss starte fra begynnelsen.

Naomi bor i Betlehem sammen med sin mann og to sønner. Det er hungersnød og skikkelig harde tider, de bestemmer seg for å forlate byen og søke lykke og mat utenfor Israels grenser.

I dag er det endel kristne som opplever at de ikke får så mye mat og næring i menigheten som de trenger. Endel fordi de selv ikke bruker nok personlig tid sammen med Gud, mens for andre er det fordi det er ett miljø i menigheten som gjør at de ikke klarer å ta til seg næring. Uansett er mennesker gått lei og ser på hva som skjer andre steder som mer forlokkende og fristende, og de bestemmer seg for å forlate Guds forsamling. Betlehem betyr faktisk brødhuset, og kristne som forlater en forsamling til fordel for verden, forlater brødhuset slik Naomi og mannen gjorde.

Det startet ikke så verst ut for de to, de fikk ett sted å være og de hadde det daglige brød. Det så ut som at det var gode dager, lykken smilte til dem etter som årene gikk. Når sønnene er voksne nok, blir begge to gift med kvinner som var av fremmed slekt (ikke isrealitter).

Når mennesker forlater Guds forsamling og begynner å søke lykke utenfor kan det i starten virke som om alt er mye bedre og at lykke og suksess kommer fortere og lettere til dem. Det er ikke så mye strev og så mange vanskeligheter som det var tidligere. Det kommer faktisk gode ting og tider til dem.

Men plutselig skjer det uventede, Naomi mister både mann og barn og sitter igjen alene, med to svigerdøtre, i ett fremmed land. Hun bestemmer seg for å vende hjem til Betlehem, hun har hørt at det igjen er mat der.

Mennesker har levd mange år utenfor Guds forsamling og opplever at det går i det synlige (og i andre menneskers øyne) framover med dem. Fasaden ser bra ut og de opplever framgang, men hvorfor blir det tommere og tommere på innsiden? Hvor forsvant tilfredsheten og gleden? Hvorfor gir alt det gode så kortvarig glede? Hvorfor blir det mørkere på innsiden når sola skinner fra nesten skyfri himmel på utsiden?

Naomi sitt vitnesbyrd når hun vender tilbake er at hun har opplevd mye tøft og bittert. Hun sier at hun har mistet det meste og står tomhendt tilbake. Rut har blitt med henne som den datter hun ikke hadde. Dermed er Naomi den utløsende faktor til at Rut kommer inn i det «fellesskap» hvor hun møter sin forløser. Trofast tjener Rut ved sin svigermor sin side og følger også hennes råd og påbud. Gud har ikke glemt Naomi og både ser hennes sak og arbeider bak kulissene for å hjelpe henne. Vi vet hva som skjer med Rut, at hun samler mat, er trofast og gifter seg med Boas. Disse får senere barn som Naomi får holde i sine armer. Igjen smiler lykken til Naomi, igjen får hun oppleve glede og mening.

Det er endel som har gått bort fra menighetene fordi de ikke fant den mat og hjelp der som de trengte. Endel har i tiden de var borte opplevd å miste mye, andre har gjort masse ting de nå angrer på. Men Gud vil ikke vende ryggen til det barn som vender hjem igjen. Som faren til den fortapte sønn sprang mot sitt barn med åpne armer, møter Gud den som gikk bort men vender hjem igjen, med åpne armer. Som Gud virket velsignesler inn i Naomis liv etter hun vendte tilbake, vil Gud virke velsignelser inn i livet til det barn som vender hjem. Det er nåde også for den som gikk bort.