I går hadde jeg en morgenavtale, så etter at guttene var sendt på skolen pakket jeg sammen mitt og kom meg ut døra. Utenfor holder huseier på med noe arbeid og vi snakker litt før jeg kjenner at nå må jeg gå. Etter farvel så er det i bilen og avgårde med meg. Jeg kommer 6-7 km før det er stopp, det ser rett og slett ut som høyre bakhjul på bilen har tatt fyr så mye røyk kommer det fra det. Jeg tar runden rundt og får brentlukt slått imot meg mens jeg ser røykskya står. Jeg tar hånda nærmere og kjenner at det er brennhett. Det ser ganske så dramatisk ut, så jeg finner ut at jeg tar en telefon til verkstedet før jeg fortsetter. Der får jeg en forklaring på hva det kan være, hva jeg midlertidig kan prøve og så får jeg avtalt en verkstedtime. Jeg kan kjøre videre, men i morgen må jeg inn for å se nærmere på det hele.

Jeg tenker at det var jammen meg godt jeg reiste da jeg gjorde, for de ti minuttene jeg hadde ekstra er plutselig spist opp. Tenk om jeg ikke hadde hørt på den lille indre stemmen som sa jeg måtte komme meg avgårde? Tenk om jeg hadde overhørt Den Hellige Ånds forsiktige veiledning? Da hadde jeg vært for sen til den avtalen jeg hadde, som jeg forresten rakk kun på sekundet.

Når jeg er i bilen etter verkstedtelefonen rister jeg lattermildt på hodet og sier til Gud at dette er ikke med i mine beregninger, så du må hjelpe. Jeg legger det over på han som har lovet å være med hver dag og som sier at søker vi hans rike først, skal vi få det andre i tillegg. Jeg smiler både over denne episoden og også alt annet som har skjedd de siste ukene etter at jeg så klart og tydelig fikk ordet om at Gud skal vende skjebnen for oss. For det har rauset inn i lassevis med utfordringer, komplikasjoner og ikke-planlagte avtaler og ting. Men tilbake til bilen min…

… det så gruelig dramatisk ut, tenk om jeg hadde latt det styre meg? Tenk om jeg hadde trodd de overdramatiske tankene og de nedslåtte følelsene jeg først kjente på? Tenk om jeg hadde begynt å kikke på bølgene og stormen som der og da kastet seg mot meg? Hadde jeg da kunne ristet lattermildt på hodet?

Det er ofte slik at vi begynner å vakle når stormkastene kommer mot oss, og ofte er det en enkelt grunn til det: Vi tar blikket bort fra Jesus og begynner å fokusere på stormen. Når vi ser på hva som kommer mot oss, begynner vi å tvile. Tvile på Guds tilstedeværelse, tvile på Guds evne til å hjelpe, tvile på at løftene er sanne, ja til og med tvile på Guds kjærlighet og nåde mot oss. Hvor er du Gud? er tanken mange har. Men som Jesus var rett foran Peter da han begynte å synke, så er Herren ved vår side også gjennom våre stormer. Han er ikke på andre siden og venter, han er der, rett ved oss.

La oss huske at selv om de stormene vi opplever både føles og ser ganske så dramatiske og alvorlige ut, så er vi ikke alene. Vi kan løfte hodet og feste blikket på vår frelser og troens opphavsmann og opprettholder. Vi kan se på Jesus, se på han som stiller stormen. Vi vet at det pågår en storm, men det er ikke den vi skal fokuserer på. Vi skal fokuserer på han som sier «frykt ikke for jeg er med deg og jeg vil hjelpe deg». Vi skal ha blikket solid festet på han som har evnen til å stille stormen med et eneste ord, på han som alltid er trofast og med oss hvert eneste sekund av våre liv.

Om du opplever at livet er stormfullt, så frykt ikke dyrebare venn, Jesus er der med deg- og som han hjalp Peter opp på vannet igjen og gikk ved hans side til båten, vil han hjelpe deg til å vandre støtt igjennom stormen. Og som disiplene opplevde at Jesus stillet stormen rundt dem, vil du oppleve at Jesus stiller stormen i ditt liv, først og fremst stormen som raser i ditt indre, men kanskje også stormen som raser rundt deg.

Du er ikke alene i livets storm, han som har makt og kraft til å stille stormen er der sammen med deg, frykt ikke.

…takk Gud under alle forhold! (1..Tess. 5:18a)

Jeg ønsker å være en som alltid tilber Herren, i regn og i sol, gjennom latter og tårer. Jeg ønsker at uansett hva livet bringer min vei, så skal mitt hjerte alltid synge Herrens pris. At jeg  alltid skal løfte hender i takk og lov til han som er skaper og opprettholder av alt.

Jeg ønsker at når stormen raser i mitt indre så skal mitt hjerte fortsatt sukke hans pris.
Jeg ønsker at når solen skinner fra klar himmel, skal min dans være til hans ære og pris.
Jeg ønsker at når tårene væter puta, så skal tankene vendes mot han som stiller stormen, og bringe takk for at jeg alltid kan komme til ham.

Jeg ønsker å være en som lovpriser Gud,
alltid og gjennom alle ting.

De siste ukene har jeg sittet ganske overveldet og takknemlig på kveldene. Jo, jeg er sliten og jeg kjenner at det skjer veldig mye, men hver kveld kan jeg sitte å takke for at også denne dagen er jeg kommet igjennom og jeg er fortsatt på beina. På morgenen er jeg takknemlig for at jeg kan stå opp av senga og ikke kravle eller trille meg ut. At Gud har gjort noe, er det liten tvil om. Selv etter flere veldig travle uker er kroppen lett og jeg klarer å komme meg på alle de avtaler og møter som popper opp fortere enn ugresset ute i den våryre hagen min.

Jeg har det godt, og jeg er utrolig takknemlig og ydmyk for de av dere som kommer innom og legger igjen gode ord og omsorg. Det har betydd utrolig mye for meg å lese og kjenne på omsorgen deres, og jeg vet bønnene deres både høres og besvares (og takk til de av dere som så trofast ber for oss).

Mandag kom jeg hjem etter kveldsmattid og finner en gutt i senga som ikke er i form og en foran fjernsynet. Den foran fjernsynet forteller at han ikke bare har gjort sin plikt, slik han fikk beskjed om, men han har også gjort broren sin siden han ble dårlig. Vi finner mat og etter en fort dusj og tannpuss er det legging med bønn og sang. Det blir utrolig mye moro ut av det hele, og vi skilles med latterfylte «glad i deg». Så er det inn på neste rom til den som ikke er i form, og her møter jeg en annen verden. Vi snakker litt og jeg ber og etterpå så småsnakker vi litt mer mens vi bare er nær hverandre. Jeg kjenner at det er vanskelig å vite hvordan jeg skal trøste gutten samtidig som jeg gir han mot til å fortsette og håp om at det blir bedre, og jeg sukker til Gud at han må hjelpe meg slik at jeg kan hjelpe gutten, han han må bære meg slik at jeg kan «bære gutten».

Der jeg lå kom jeg i tankene noe minsten sa da han var 4 1/2 år. Han hadde blitt operert noen dager før og det gikk ikke bra med han. Det lå an til at vi kanskje måtte ha innleggelse pga manglende inntak av næring og væske og han hadde mye vondt. En av gangene det var ille så snakket vi om at Gud er alltid med oss og at mange ber for han, Gud passer på oss, sier jeg. Da kommer det fra den lille karen at Gud passer ikke på ham. Åhh, kommer det fra en litt forfjamset mamma som spør hvordan er det da? Nei, Gud passer på mamma så mamma kan passe på meg er det nydelige svaret. Det er kanskje en av de mest hjertevarme beskrivelsene av hvordan det er ment å være, Gud hjelper oss så vi kan hjelpe andre. Og dette tok meg igjen til noe jeg postet på denne bloggen for litt siden, «det er min sønn». Jeg kan kjenne på frustrasjon, sorg, smerte og mye annet for hva barna må gå igjennom, men jeg har en Gud å gå til som vet hva jeg opplever og som samtidig har svaret på alle mine spørsmål og bønner. Når jeg ber for min sønn/mine sønner kan jeg noen gange høre noe som ligner en indre svak hvisken, «jeg hører din bønn og svaret på dine bønner for dine sønner er min Sønn».

Leggetiden i dag ble fylt både med latter og tårer, med glede og smerte, ja det minnet meg om at slik er ofte våre dager også. Men som jeg kunne glede meg med den ene og gråte sammen med den andre, er Gud med oss. Gud er med deg i den hverdagen du har nå, han venter ikke på at du skal klare bedre, han vil ta del i hva du opplever her og nå og hjelpe deg igjennom. Gud er med oss, både i solskinn og regnvær, og uansett hva vi møter vil han alltid være ved vår side, og dele både latter og gråt, gleder og sorger.

Går du gjennom vann, er jeg med deg,
gjennom elver, skal de ikke flomme over deg.
Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg,
og flammen skal ikke brenne deg.

For jeg er Herren din Gud,
Israels Hellige, som frelser deg.
(Jes. 43:2-3a)

Sånn i morgentimen har jeg gått og tenkt på viktigheten av å vandre som vi taler, og derfor ville jeg dele denne påminnelsen med dere, samtidig som jeg ønsket dere alle ei velsignet og god ny uke. Uansett hva du vil møte, husk at Gud er der med deg.

Kierkegaard skrev:
«Det er måten å leve på som preker, ikke munnen. Å preke er nesten likt å tie, hvis man uttrykker i handling – ved sitt liv – det som vanligvis behøver ord.»

Det finnes ikke holdepunkt i Bibelen for at vi ikke skal dele Guds ord og evangeliet med andre, tross alt: Troen kommer av forkynnelsen, som kommer fra Guds ord (Rom. 10:17). Men på den andre siden finner vi heller ikke holdepunkt for å forkynne Guds ord løsrevet fra det liv vi lever. Det skal være samsvar mellom talt og levd liv. (Jak. 2:18)

Vi klarer ikke alltid leve som vi preker, men det er bare en dyrebar påminnelse- for oss selv og andre- om at vi trenger nåden, Guds Ånds hjelp og kraft.

Hvordan skal folk kunne ha tillit til oss og det ord vi deler hvis våre liv sier noe helt annet?

Det toppet seg virkelig for meg sist uke, som dere skjønte, men dere har ikke fått høre fortsettelsen, før nå. Jeg skrev jo at ting plutselig ble for mye og at i dette så søkte jeg inn i Guds ord. De ordene som talte sterkest til meg var at Gud skal vende vår skjebne, og det er disse ordene jeg holder fast på. ( innlegget Gud er nær i det vanskelige er om dette)

Og jeg merker virkelig at noe er skjedd etter at de ordene trengte dypt ned i hjertet og ble til trøst, styrke og oppmuntring for meg. De ordene bragte med seg en ubeskrivelig fred og jeg visste bare at alt ville ordne seg. Samtidig så merker jeg at kroppen min er lettere enn på lenge (hvertfall to-tre år) og det er en fantastisk opplevelse oppi alt som skjer. For… og dette tror jeg flere vil kjenne igjen, etter jeg fikk de ordene og den freden, så har det gått i ett. Jeg mener, det har virkelig gått i ett. Dagene har vært fylt opp med legebesøk, bursdagsfeiringer, kjøring, telefoner i massevis, mailer hit og dit, besøk både til andre og her i hus, foreldrekonferanse og mye annet- og neste uke, og faktisk uka etterpå også, blir også fullere enn jeg pleier å planlegge dem. Det kommer inn nye overraskelser, som at yngsten plutselig ikke tåler laktose, har benhinnebetennelse og også må til optiker (noe eldsten også plutselig måtte for to måneder siden), men samtidig så opplever vi å møte en forståelse for begge guttenes utfordringer som vi tidligere bare har bedt og drømt om.

Noe skjer.

Jeg er ikke i tvil om at Gud har jobbet for oss i lange tider og at det er derfor vi opplever ting i det synlige nå, dette er ikke tilfeldigheter, det er Gud som i sin nåde og omsorg ordner opp i ting for oss. Og jeg er takknemlig. Takknemlig for at jeg klarer alle de oppgavene og tingene som kommer inn på løpende bånd uten å gå helt opp i limingen og bli sengeliggendes 20 timer døgnet. Takknemlig for at selv om jeg har mye jeg må gjøre, så trenger jeg ikke bære på byrdene og bekymringene. Jeg er takknemlig for gutter som fortsetter selv om de lever i en kropp og et hjem som er fult av utfordringer. Takknemlig til Gud for at jeg kan hvile.

Og det er derfor dere ikke har hørt fra meg siden sist, ikke her og ikke på den andre bloggen. Jeg har valgt å kultivere hvilen jeg kjenner på.

Når dagene har blitt kveld og jeg har tenkt at jeg skulle sette meg ned å skrive på bloggene, så har det ikke vært overskudd til det. Jeg vet at jeg kunne fint tatt meg i nakken og skrevet flere innlegg, men da hadde det blitt at jeg skulle prestere og presentere i egen kraft, og det vil jeg ikke. Jeg har valgt å la bloggene være fordi jeg har kjent at jeg kan hvile i Gud og hvile i hans nåde, omsorg og løfter.

Og det er rart… jeg kjenner ro for å la den forpliktelsen bloggen er være for nå. Jeg pleier ikke synes det er greit å la være å skrive, men det gjør jeg denne gangen. Jeg har ro over det og jeg velger å kultivere hvilen jeg kjenner på i stedet for å ta meg sammen og streve i egen kraft. Det føles som at Gud gir meg rom og ro for å kun stå i eget liv akkurat nå, og ikke måtte tenke på at jeg må følge opp skrivingen, jeg kan få ta de daglige kampene i tro og tillit til hans styrke, og når dagen er over kan jeg hvile fra alt annet.

Med alt dette sagt, jeg leser hva som kommer av kommentarer, jeg ber for de som ber om forbønn og jeg ber for flere av dere utenom dette også. Selv om jeg ikke skriver, eller har fått svart på kommentarer den siste uka, så har jeg et lite øye med på hva som rører seg på bloggene.

Så må jeg si at jeg er utrolig rørt og takknemlig for de av dere som ber for oss. Det er faktisk ikke ord for å si hvor mye det betyr for meg å vite at guttene mine og jeg løftes i bønn av flere av dere… og jeg er ekstra takknemlig for det akkurat i den tiden som er nå.

Tanken min er alltid at jeg skal begynne å skrive neste dag, men hvis jeg kjenner når den kvelden kommer at nei, du skal hvile litt mer, så gjør jeg det. Jeg trenger å være i den ro og hvile som Gud gir meg, slik at jeg er sterk nok når jeg får beskjed om å gå videre igjen.

Takknemlig for dere alle, for at dere leser, for kommentarer, for at dere deler, for at dere ber, for fellesskap og omsorg. Ønsker alle en god og velsignet helg, og jeg håper at dere har det godt og er ved godt mot.

Min kjære, jeg ønsker at du på alle vis får være frisk og ha det godt, like godt som du har det åndelig. (3. Joh. v2)