fellesskap

av

å dele utbyttet likt

Da var det noen onde og gudløse menn i følget til David som tok til orde og sa: «Siden de ikke gikk med oss, vil vi ikke gi dem noe av byttet vi har berget. Hver mann kan ta med seg konen og barna sine og gå.» Men David svarte: «Nei, mine brødre! Gjør ikke slik med det Herren har gitt oss. Han har vernet oss og hjulpet oss til å få tak i røverne som overfalt oss. Hvem vil holde med dere i dette? For den som drar ut i kamp, skal ikke ha mer av byttet enn den som blir igjen ved krigsutstyret. De skal dele likt.» (1. Sam. 30:22-24)

I går så vi på at David lot de menn som var for utmatta til å krysse elveleiet bli igjen for å hvile. Jeg sa at David er et forbilde på Kristus og at Gud også lar oss få tid og rom til å hvile. Gud vet vi kan bli slitne, og han lar oss finne hvile mens Han og andre troende kjemper for oss.

David og de menn som gikk videre vant kampen og fikk tilbake alt som var plyndret fra dem. Tilbake ved elveleiet skjer noe som ikke er så uvanlig i dag heller. Endel av de som kjempet sier at de som var igjen ikke skal ha del av byttet, de kan få koner og barn men ikke mer siden de ikke kjempet. David tar et kraftig opprør med denne mentaliteten, han sier at også de som passet forsyningene skal ha del av byttet, de er også en del av «oss» og de skal også dele av hva vi har.

Vi skal huske er at vi er ett legeme. Selv om det er den enkelte som må ta en avgjørelse i forhold til frelse, er vi ikke frelst for å vandre i ensomhet. Vi er blitt del av en familie der vi skal verne om hverandre, støtte hverandre og dele både byrder og gleder. Om noen en gang kjemper lengre og hardere enn enkelte andre, skal velsignelsene bli hele fellesskapet til del. En annen gang er det kanskje de som den gang kjempet hardt som trenger den ekstra omsorgen og hvilen? Vi skal ikke bli ærgjerrige på de velsignelser Gud gir oss gjennom seiere, vi skal dele med alt Guds folk. Vi er ett legeme, ikke et og et menneske.

Vi får ikke krigsutbytte i form av mennesker, andres gull og eiendeler i dag, men vi finner Guds fred og styrke, visdom og innsikt, vi vinner himmelske gaver som sterkere tro og dypere overbevisning, vi finner frimodighet og utholdenhet, vi lærer nye sanger og finner nye tekster, vi vinner gjennom livets kamper velsignelser med evig verdi og hensikt. Disse er ikke gitt oss for egen forlystelse og fornøyelse, men for å oppmuntre, styrke og utvikle fellesskapet.

av

Elsker du meg mer enn disse?

For det hjertet er fullt av, det sier munnen.  (Matt.12:34b)

For noen uker siden var det et navn som kom opp i tankene mine. Jeg fant fort ut at det er lenge siden jeg har sett dette mennesket publisere noe på nett. Derfor satt jeg meg ned og begynte å kikke innom et par nettsteder hvor dette mennesket pleide å publisere sine skriverier. Etter litt kikking fant jeg ut at det var måneder siden sist noe var publisert og jeg tok turen til en side jeg visst opplyste om hjemmesiden. Det var her jeg fikk det, for meg, store sjokket. Fra å tidligere skrive i hovedsak om Gud, kristenliv og familie, var det nå nesten bare helsekost og teknologi. Jeg blar meg bakover og må over halvåret tilbake i tid før jeg finner et kort innlegg om Gud, deretter må jeg enda noen måneder bakover før det dukker opp et til… jeg kjenner tristheten kryper mer og mer inn etter som jeg kikker. Gud, hva har skjedd? Jeg tviler ikke på at dette mennesket fortsatt er frelst, men jeg ser at fokuset er totalt forandret.

Det hjertet er fullt av taler munnen, sa Jesus. Og sannheten er at vi kan få vite mye om et menneskes hjerte ved å høre på deres ord. Selvsagt sier det ikke alt, for livet som leves er også viktig å se på. Men våre ord avslører fort hvor vårt fokus er, og som i det tilfelle jeg nevnte. Når det er gått fra 90% om Gud og kristenliv til 90 % om helsekost og teknologi, da er fokuset flyttet.

Jeg vet ikke hva som har skjedd, og det er ikke min sak heller siden jeg ikke er i kontakt med dette mennesket mer, men Gud brukte situasjonen til å minne meg om noe. Hva og hvem er viktigst for meg/oss? Og hvis Jesus hadde spurt meg/oss: Elsker du meg mer enn disse?, hva ville mitt/vårt ærlige svar vært?

Det er ofte ikke de «onde» tingene som kommer mellom kristne og Gud, men de «gode» som familie, jobb og aktiviteter og interesser. Tingene i seg selv er det ikke noe galt med, men hva som ofte blir problemet er at de får vårt hovedfokus. Det er utfordringer og problemer, gleder og seiere i disse ting som fanger oppmerksomhet og som vi tar med inn i lønnkammeret og deler med Gud, og det er bra. Men vi glemmer å også for en tid stenge det hele ute og bruke tid alene med Jesus. Tid som sier at «nå er det bare deg og meg Jesus, nå er det oss, nå er jeg bare din».

Gud vet vi trenger tid til jobb, familie og aktiviteter, men han vil at vi i vårt hjerte skal elske ham mer enn mennesker og ting. Gud skal ha førsteplassen i våre hjerter, han skal være den vi elsker mest og da trenger vi også å sette av tid til «nå er det bare meg og deg Gud».

Hva ville ditt svar vært hvis Jesus kom og spurte deg: Elsker du meg mer enn disse?