om nådegaver

Spørsmål: Hvorfor har vi nådegaver?

Min første tanke da jeg leste spørsmålet var at vi har nådegaver fordi Gud elsker oss. Jeg vet det ikke den vanligste forklaringen, men den er viktig.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker den enkelte av oss og ønsker at vi skal få det bedre i forhold til oss selv, i vårt forhold til Gud og i vårt forhold til andre.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker den menighet, det legemet, han har kjøpt med slik en dyr pris. Han ønsker at vi skal vokse i enhet og at vi sammen skal bli sterkere og mer fylt av hans herlighet, hellighet og kraft.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker den brud han har vunnet til sin Sønn, og han ønsker at bruden skal tre frem hellig og feilfri den dag bryllupet skal stå.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker de ufrelste og fordi han gjennom sine barn, sine tjenere, kan virke i det overnaturlige for å nå de som er borte fra ham.

Så over til den mer vanlige forklaringen:

  1. Nådegavene er gitt til menigheten for dens oppbyggelse (jf. 1.Kor. 12:7, Ef. 4:12)
  2. Nådegavene skal være med på å stadfeste evangeliet. (jf Mark. 16:20, Ap.gj. 14:3, Rom. 15.9)

Det er viktig å si at det er gaver som vi ikke har gjort oss fortjent til og heller ikke kan presse fram i egen kraft. De har ingen ting med naturlige evner å gjøre, men er som navnet sier, gitt av nåde og fungerer ved at Den Hellige Ånd virker gjennom oss (jf. 1. Kor. 12:4-7 og 14:12, Rom. 12:6.)

Nådegavene kan misbrukes og dette skal vi være på vakt overfor (jf. 1. Tim. 4:14, 1. Tim. 1:6). Det er mennesker som bruker de gaver Gud har gitt til å bygge egen tjeneste og eget rykte og ego. Men nådegavene har ikke til hensikt å gjøre noen til super-stjerner, slik vi kan få inntrykk av i fra enkelte hold, men de skal heller fungerer slik at vi blir super-tjenere, for Gud og overfor andre.

Nådegavene er av ulik art og de gis etter som Ånden ser det mest tjenelig (1. Kor. 12:7) og «for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp» (Ef. 4:12). Det er litt ulike oppfatninger om hvor mange ulike nådegaver vi har, men jeg tenker at vi ikke skal henge oss opp i slike detaljer. Det er nevnt ulike gaver i Rom. 12:6-8, 1. Kor. 12:8-10+28 og Ef. 4:11.

Vi kan, og oppfordres til, å søke etter de største nådegavene (1. Kor. 12:31, 14:1) og å få nådegaver til menighetens oppbyggelse i rikelig mål (1. Kor. 14:12). I 2. Tim. 1:6 leser vi at Paulus oppfordrer Timoteus til å igjen opptenne den gave han har fått, og det er viktig å huske at dette er mulig. Om vi skulle vandre bort fra Guds nærhet for en tid, så vil ikke Gud angre sine gaver eller trekke dem tilbake, vi har dem og de kan opptennes på ny.

Guds Navn – Herren er vårt banner

YAHWEH-NISSI – «The Lord Our Banner» – Herren er vårt {mitt} banner

Israelsfolket er på vandring i ørkenen og er surmulte og tverre. De går så langt at de setter Gud på prøve og  Gud svarer ved å la vann komme ut av klippen. Etter dette skjer det at amalekittene går til angrep på folket. Josva blir sendt avgårde med folk for å kjempe og Moses, Aron og Hur står på høyden hvor Moses holder staven i lufta og etterhvert, når han er sliten og armene synker,  får han hjelp til å holde armene oppe av de to andre. Så lenge han har hendene oppe er det framgang for Josva og folket i kampen, når hendene synker er det tilbakegang. Som de fleste vet ender det med at israelsfolket slår amalekittene.

Da bygde Moses et alter og kalte det « Herren er mitt banner». Han sa: «En hånd på Herrens banner! Herren skal kjempe mot amalekittene fra slekt til slekt.» (2. Mos. 17:15-16)

Banner er en type flagg som indikerer en tilhørighet til noe og blir er brukt i flere sammenhenger. I historien over er staven Moses løfter opp en type banner, den er kjennetegnet på hvems ledelse de kjemper under og hvem de setter sin lit til. Og hva slags kamp er det? Amalekittene er etterkommere av Esau og hatet Israelsfolket som er etterkommere av Jakob (altså eldgammel strid og hat), i tillegg er det et bilde på kampen mellom Gud og Satan og troende og ikke troende. Det er altså helt reelt for hva vi opplever i dag. Vi er i en kamp, åndelig sett, og selv om mange ikke vil ta inn over seg den siden av troslivet, er det slik at er du en Jesu etterfølger er du automatisk på djevelens «vil-ta-og-utslette»-liste.

Det er en tydelig fordeling av oppgaver som er gitt og ledet av Gud selv. Moses skal stå på høyden med hendene løftet, han er forbeder, og Josva skal kjempe kampen på marken, også andre har spesifikke oppgaver. Gud setter mennesker inn i forskjellige tjenester og han dyktiggjør dem til å være sterke på deres plass. Sammen med de andre skal de kjempe kampen under Guds ledelse og makt og Gud vil gi seier. Både Josva og Moses blir slitne, det er hardt å kjempe både fysisk og åndelig, noe som viser viktigheten av støtte og hjelp fra andre samtidig som at kristenlivet ikke er et solospill. Vi må aldri glemme at Guds navn er løftet over oss og at ingen av de våpen som smidd mot oss skal kunne vinne over oss. Det kan for en tid se ut som at det bølger litt fram og tilbake (som i kampen mot amalekittene), men fienden vil aldri vinner over Gud og hans folk.

I vår hverdag kjemper vi under Herrens banner. Vi har tilhørighet hos Gud og ikke i denne verden, vi er en av mange som kjemper for og under den sterkeste og mektigste, vi er lem og han er hodet. Det er ikke slik at vi alene skal ta kampene, vi skal innta våre posisjoner og gi vårt beste, men kun Gud alene kan gi seier. I Jesaja leser vi at fienden vil komme inn som en flod, men Gud vil reise et banner og drive det tilbake. Vi må ta de kamper som kommer i tro og tillit til hvem Gud, hva han sier og i visshet om at Gud kjemper for oss, han er Jehova-Nissi, Gud vårt banner. Vi kjemper under Guds lederskap og makt, Guds navn er løftet over oss og Guds rike vil gå fram.

Hvert våpen som er smidd mot deg,skal mislykkes… Dette er arven Herrens tjenere får, rettferdigheten jeg gir dem, sier Herren. (Jes. 54:17a+c)

Når fienden kommer inn som en flodbølge, skal Herrens Ånd løfte et banner midt i den. (Jes. 59:19b)