fellesskap

av

Når ikke du er her…

Vi har én kropp, men mange lemmer, alle med ulike oppgaver. (Rom. 12:4)

Når ikke du er her er det noe viktig som mangler.

Når man er ferdig med en oppgave er det mange tanker som skal sorteres og settes på riktige plasser og sammenhenger. Når er jeg endelig ferdig med å skrive manus (se HER hvis du lurer på hva jeg snakker om) og siden noe er avsluttet er det tanker som må sorteres, hverdag som skal omrokkeres og mye annet. I denne tankeprosessen minnet Gud meg om ordene «når ikke du er her er det noe viktig som mangler». Ordene kom i forbindelse med at jeg tenkte at jeg har gjort noe viktig, men at jeg ikke hadde den viktigste oppgaven. Samtidig bragt Ånden dagens vers og et tidligere innlegg opp i minnet mitt.

Vi har alle en unik og viktig rolle å fylle i  Jesu legeme. Det er ikke slik at noen er unyttige og andre nyttige, alle er viktige. Vi kan føle at de ting vi gjør (eller kan gjøre) ikke er så viktige, men de er det. De er viktige for helheten, for styrken, for samholdet, for kjærligheten og fellesskapet. Det er slik at om du mangler to biter på et 2000 biters puslespill, så vil du aldri bli helt ferdig. Det er også slik at mangler du to fingre vil kroppen aldri være «hel».

Noen bruker «jeg er ikke så viktig» som en unnskyldning for å ikke delta i fellesskap og bære ansvar for aktiviteter utav egoistiske motiv. De er rett og slett ikke interessert i å bidra fordi de ikke «føler for det». Andre derimot bidrar ikke fordi de føler på mindreverdighet og uviktighet. Den første er synd den andre er feil forståelse av virkeligheten. For alle er viktige, alle er nødvendige. Du er viktig, du er nødvendig.

Vi vurderer ofte viktighet utfra et menneskelig perspektiv der synlighet og produktivitet er måleredskaper, men dette blir helt feil sett utfra Bibelens perspektiv om et legeme. Vi trenger å minne oss selv om at Gud ser hjertene, at alle er unike, at bare du kan fylle din plass (og jeg min) og at vi alle hører sammen i en familie. Skal menigheten (alle troende) vokse i enhet, kjøærlighet, nåde og kraft er det viktig at vi alle bidrar med oss selv. Hele oss selv. Mine styrker vil berike fellesskapet, mens mine svakheter og feiltrinn vil utfordre fellesskapet til å leve i nåde, sannhet og kjærlighet. Vi trenger hverandre med hele oss for at vi skal være et legeme, en vital, levende og utviklende forsamling.

Om ingen av oss har den viktigste oppgaven (den er faktisk Gud sin den), så er vi alle viktige og nødvendige. Og når en av oss mangler er det noe viktig som ikke er her.

av

Nye troende tar plass

For om dere har tusen lærere i Kristus, har dere ikke mange fedre. Det var jeg som ble deres far i Kristus Jesus da jeg ga dere evangeliet. (1. Kor. 4:15)

Hadde du sett ganga mi akkurat nå når jeg skriver hadde du ristet på hodet og smilt godt, hvertfall de av dere som vet hvordan det er med barn i hus. Gangen er for øyeblikket gjort om til hva guttene kaller ‘panikkrom’ (inspirert av en tv-serie) og det flyter med puter, tepper og sammenleggbare madrasser. De går oppå hele haugen for å komme ut og inn, mens jeg vet ikke om jeg har lyst til å balansere over hele haugen for å prøve en gang. Det er sjarmerende, men det kunne også vært grobunn for mye irritasjon. For det er jo ikke ryddig, det er jo upraktisk, det er jo ikke slikt man gjør.

Nyfrelste er litt som guttene mine, de er utrolig ivrige og det skjer mye rundt dem. De ser ikke alltid hele bildet og de konsekvenser som kan komme. Akkurat som mine gutter bare ser øyeblikkets moro, vil nyfrelste ofte bare se det gode i hva de holder på med for tiden. Jeg derimot ser det upraktiske og etterspillet (rydding) samtidig som jeg kan forstå at det er morsomt. Jeg ser også at det blir litt ekstra arbeid på meg selv, selv om de kommer til å gjøre litt for å rydde etter seg.

Nyfrelste ser mange muligheter vi mer modne ikke ville sett eller vurdert og de har ikke så mange hemninger i hva som er mulig eller ikke. De kjører på med iver og får ting til å skje (som gutta mine og panikkrommet deres) men så kommer utfordringene for både dem og oss.

Vi mer fastgrodde blir utfordret på «det har vi alltid gjort» og «slikt gjør man ikke». Vi har glemt den iver vi selv viste i begynnelsen og vi har glemt at heller ikke vi så så mye av det store bildet. Nå når det er noen unge som gir gass kan vi velge: Vil vi sitte og se på og klage over at de tar plass, at det blir rot og at det er vi som til syvende og sist må rydde opp etter dem eller vil vi gi dem rom til å prøve, utforske og lære gjennom erfaring? Vil vi klage eller vil vi oppmuntre til å prøve ut? Vil vi ta oppryddingen med sutring eller vil vi delta med glede? Vil vi være med å hjelpe dem videre eller vil vi bremse dem opp?

Vi som har gått lenger på veien med Gud skal ikke prøve å få de nye til å passe inn i våre rammer, vi skal få dem til å bli mer den de er i Gud og mer lik Jesus. Vi skal være åndelige mødre og fedre som elsker, oppmuntrer, veileder og ja, innimellom korrigerer, men vi skal ikke sette bremser på iveren. Er vi «foreldre» som tåler at det tidvis er litt rot og kaos rundt oss? Er vi villige til å gi noe ekstra for å hjelpe andre å utvikle seg? Er vi runde nok i kantene til å forstå at vår måte er ikke den eneste riktige? Klarer vi dette, får vi en hverdag fylt med mange overraskelser og mye ekstra energi, livsglede og positive opplevelser, som plutselig å ha et hjemmelaget ‘panikkrom’ i ganga. Ikke så verst det heller da, eller?

Neste innlegg kommer torsdag 11. juli
PS! Ikke alt som smitter er farlig, smil til alle du møter! 🙂

av

Vi tar til takke med så lite

Gud har en hel sjø av herlighet, glede og fred som vi kan få del i og av, men de fleste av oss tar til takke med noen dråper eller et halvt glass. Hvorfor er det slik?

Hvis vi virkelig tror på alle de fantastiske løftene Guds Ord er full av, hvorfor tar vi til takke med så lite?

Hvis vi virkelig hadde forstått og sett hvem Gud er tror jeg at vi ikke hadde gitt oss så lett. Gud sier at den som søker ham vil han komme nær, de som er i Ordet og vandrer i Ånden vil få oppleve en stadig sterkere fyllelse av Gud og hans nåde, kraft og kjærlighet. De som legger ned sitt liv for Gud, vil få velsignelser som ikke kan måles. Kan det være at vi egentlig ikke har sett Gud i all hans prakt, herlighet og majestet? Kan det være at vi egentlig ikke tror at det er så uendelig mye mer for oss hos Gud? Kan det være vi synes kostnaden er for høy?

Det er flere steder beskrevet en intens lengsel etter Gud i Bibelen, som dette verset:

Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. (Sal. 42:2)

Tenk deg en hjort som opplever tørketider. Det er litt siden den drakk siste slurk av pytten som  nå er tørket helt inn. Den er på vandring og leting, den søker etter hva den trenger for å overleve. Får den ikke vann, vil den dø. Det er intenst, det er en kamp på død og liv. Hvis den da finner en bekk, tror du den tar ett par små super og sier: Åhh, deilig! og går videre? eller vil den sluke i seg og holde seg i nærheten slik at den hele tiden kan gå og drikke seg utørst?

Den lengselen har vi alle i våre hjerter, men ofte så døyver vi den med alt mulig annet. Tror vi ikke Gud vil tilfredsstille den lengselen? Ser vi ikke at det er bare i hans nærhet at vi vil finne tilfredsstillese for våre sjeler og bare Gud kan gi den mat og drikke som stiller sjelens tørst og sult? Ser vi ikke at i Kristus har vi fått tilgang all åndelig velsignelse i himmelen?

Hvorfor stiller vi det med filmer og interesser, hvorfor går tiden til det forgjengelige? Hvorfor søker vi ikke Guds ansikt så mye mer og med en stadig dypere og mer intens sult og tørst?

Vi tilfredsstilles alt for lett… Vi tar til takke med noen dråper i stede for å legge på svøm, vi tar til takke med å skue Gud på avstand i stede for å søke stadig nærmere… vi tar til takke med småtteri når Gud har lagt så utrolig mye mer klar for oss. Hvor det må sorge Guds hjerte at vi tilfredsstilles så lett av så lite…

av

Gud er en god Far

Torsdag våknet jeg med kraftig senebetennelse i skrive (ehh taste)hånden. Det er umulig å skrive mer enn noen få setninger. Velger derfor å bruke et eldre innlegg fra den andre bloggen i stede for å ferdigskrive kladdene jeg har her. Neste uke kommer det også til å postes innlegg fra tidligere år, både fordi de fortsatt er gjeldende og fordi det gir meg hvilepause. Alle lesere ønskers ei riktig god helg!

Gud er en god Far

“Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det!” (1.Joh.3.1a)

Bibelen sier at de som tar imot Jesus blir Guds barn. Å ta imot Jesus er mer enn å bare si en bønn, mer enn å bare tro at man tror- det er ett aktivt liv! Frelse er noe som forandrer ett menneske, fordi ett nytt liv er begynt på innsiden. Etter som dager, uker og måneder går- skal forandring ta sted. Man tenker og handler annerledes, plutselig forandres interesser, det som før var greit er plutselig ikke det, verdier endres, og kanskje den dypeste forandring er at man begynner å tenke mer på andre…

For mange ender livet som kristen opp i å følge ett nytt sett regler, det er fort å bli religiøs og tro at en god livsførsel og det å gjøre de rette ting er nok, men selv om dette er viktig er ikke dette kjernen i kristenlivet… Kjernen er at Gud elsker oss så mye at Han gav sin egen sønn for at vi gjennom Ham kunne bli frelst og få komme inn i det nære fellesskap med Gud som vi er skapt til. Mennesket er skapt til å bli elsket og å elske- av Gud og andre mennesker.

Gud ønsker å være Far for oss, Han ønsker å hjelpe oss og å være der for oss, Han tar imot oss med åpne armer- selv de ganger vi har gått skikkelig på trynet, Han veileder og rettleder oss, Han er Far med stor F.

For mange kan det være vanskelig å forholde seg til denne siden av Gud, fordi egne erfaringer ikke er gode. Men Gud er en Far som ikke svikter, som alltid elsker, som alltid gir tilgivelse og nåde, som alltid er der. Alltid trofast, tålmodig, nådig og kjærlig.

Vi fanges fort av hverdagens mas og jag og glemmer å trekke oss litt tilbake å pleie forholdet med Far. Som vi ønsker å være sammen med våre barn, ønsker Gud å være sammen med sine. Jeg ønsker ikke at mine barn kommer til meg bare når de trenger noe, jeg vil være der med dem og for dem gjennom lek og alvor, tårer og latter, sorg og glede, utfordringer og mestringer- jeg ønsker å være der i hele deres liv. Slik er Gud også, Han ønsker å bli sluppet inn i hele våre liv. Hvorfor ikke ta noen minutter i stillhet, takk Gud for at du får være Hans barn, pris Han for den Han er og bare si at du er glad i Ham og trenger Ham…

Lukas 15 har fortellingen om den bortkomne sønn. Han som tilslutt befant seg på bunnen og etter å ha husket alt det gode hos far vender nesen hjem. Han møtes ikke av en pekefinger, han møtes av en far som kommer løpende mot ham og kaster seg rundt han i glede over at han er hjemme igjen. Gutten prøver å forklare og unnskylde seg, men faren vil ikke høre på alle ‘jammen jeg har…’ som kommer. Han tar imot med åpne armer, nådig og kjærlig. Om vi kommer bort, om vi går på trynet, er Gud nådig- Han vil tilgi og Han tar imot oss med åpne armer. Det finnes ikke “en strek i sanden” der nåden tar slutt, Gud tilgir alltid ett angrende barn. Ikke la skyldfølelse og fortid hindre deg fra å være ett barn av Gud… Gud lover at om vi kommer nær til Ham vil Han komme nær til oss!

av

Kjenner du Jesus?

Visste du at det går ann å invitere Jesus inn i livet for så å ikke bli kjent med ham?

La oss se med litt nye øyne på historien om Marta og Maria. Vi vet at Jesus blir invitert inn i deres hjem og at mens Marta springer rundt og forbereder sitter Maria ved Jesu sine føtter. Kan du se for deg Marta som inviterer Jesus med seg hjem og sier: «Se her, her er en plass du kan sitte og hvile. Ta en kopp te og noe å spise på mens jeg går og steller i stand mat.» Og Marta beveger seg ut av rommet der Jesus er plassert og holder seg i siderommet der hun forbereder og styrer på.

Slik er det en del mennesker som forholder seg til Jesus i dag også. De inviterer Jesus inn i sine liv for deretter å plassere han utenfor deres hverdagsliv. Jesus kan de gå til når de har ordnet det de skal gjøre og alt er på stell og plass, når det er noe de er litt frustrert over og ikke forstår, men i det store og hele lever de sitt liv i et annet «rom» enn de har plassert Jesus.

Maria valgte den gode del, sa Jesus. Maria satt ved Mesterens føtter og tok til seg av undervisning og nærvær. Jeg tror Jesus hadde en fremtreden som gjorde at mennesker følte seg akseptert og ivaretatt i hans nærhet. Jeg tror Jesu ord var fulle av nåde og omsorg selv om de kanskje var litt harde. Jeg tror at de som bruker tid ved Jesu føtter er de som lærer han å kjenne.

Det er ikke nok å bare invitere Jesus hjem, vi må også oppholde oss «i samme rom» som han, ta tid til å pleie fellesskapet med ham og lære av hans ord og lære. Her er historien jeg nevnte:

Jesus hos Marta og Maria
Da de dro videre, kom han til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham i huset sitt.  Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.» (Luk. 10:38-42)