Guds løfter

av

Visdom fra Jesu ættetavle

Noen tenker kanskje er det mulig? Det er ei oppramsing av navn, og noen av dem gir skikkelig tungekrøll også. Og ikke bare det, mange av navnene er ikke helt kjente… Kan man finne noe visdom i dette?

Hvis noen kommer og sier at de er konge så vil det selvsagt kreves bevis for at de faktisk er det, og dette er Jesu ættetavle (Matt.1.1-17) et eksempel på. Ikke bare viser den hans tilknytning til kong David, men også tilbake til Abraham. For det jødiske folk var dette viktig, for Abraham fikk løftet om at alle folk skulle velsignes gjennom han, og David fikk høre at en konge som skulle styre til evig og i rettferdighet skulle komme gjennom ham, derfor er det ganske riktig at Matteus begynner evangeliet slik.

Dette høres litt kjedelig ut for enkelte, men tenk litt videre, Gud gav løfter til Abraham og David- slik han også gav mange løfter gjennom andre profeter, men hvor lang tid har det gått? Ikke bare århundre, men også årtusen, og i tillegg er det nå gått rundt 300 år siden det kom et ord fra Herren til folket. Det er lang tid, og selv om jødene var et folk som levde i forventning til Messias komme, var det også en mørk tid. Men selv om det ser mørkt og håpløst ut, Guds løfter står fast. I den rette tid så lar han den frelsesplan han har forberedt begynne å utvikle seg i det synlige. Guds Ord står fast (Jes.40.8), og alle hans løfter har sitt ja og amen i Kristus (2.Kor.1.20). Hva Gud har lovet, vil han holde- og dette burde bringe stor trøst til de av oss som føler vi lever ved tro og ikke etter det synlige. Vi ser enda ikke hva Gud har lovet, men fortvil ikke- har Gud sagt noe, så vil han gjennomføre det, men i sin tid.

En annen ting som er verdt å merke seg i ættetavlen er inkluderingen av de fire kvinnene, noe som ikke var normalt blant jødene. Det må ha vakt stor oppsikt da Matteus sine ord ble lest opp i starten, for ikke bare er det kvinner nevnt, men hva slags kvinner er dette? Fra fremmede folkeslag, prostituert og ekteskapsbryter, ja ikke en gudfryktig samling kvinner akkurat. Men de er med i Jesu ættetavle og ikke et eneste ord i Skriften er unyttig(2.Tim.3.16), så noe burde vi kunne lære av dette. Den første er at også hedninger inkluderes i Israel, den andre er at alle familier har sine sorte får og den som jeg ønsker å se på nå er at selv om verden ser ned på et menneske, selv om man er annerledes og selv om man har gjort grove feil og synder- så er man likevel inkludert i Guds familie hvis vi er under Kristus. De fleste kristne har sine skamfulle øyeblikk som de ikke vil tenke på. Det er tilgitt, men vi bringer med oss skammen både som en påminnelse om vår svakhet og syndighet og som en påminnelse om hva Gud ved Kristi blod har renset oss fra. Å tidvis kjenne på skamfullhet er ikke synonymt med at vi ikke er tilgitt, det er en hjelp til å vokte vårt hjerte og vandre mer viselig i framtiden, samtidig som det framhever Guds nåde og godhet mot oss (det er en negativ og ødeleggende skamfullhet også, men vi snakker ikke om den nå). Hva historien til disse kvinnene lærer oss er at Gud holder ikke vår fortid mot oss og heller ikke våre feil, svakheter og synder. Hans nåde og tilgivelse strekkes ut nettopp til syndere, og det syndere av alle slag og folk. Jesus sier selv at han kom ikke for de friske, men for de syke. Ikke for å kalle rettferdige, men urettferdige(Matt.9.12-13). Og disse fire kvinnene og deres inkludering i Jesu ættetavle, kan vi bruke for å minne oss selv om Guds store nåde mot oss i Kristus. Alt kan tilgis, og ikke nok med det, det kan også bli en brikke i Guds plan. Som Josef sa til sine brødre da han avslørte seg for dem; dere mente det for vondt, men Gud for godt (1.Mos.50.20)- og slik kan Gud også bruke det vanskelige vi møter og det syndige vi har gjort; til Hans ære og for å fullføre hans plan. Våre feil og synder roter ikke til Guds plan, bare se på Jesu ættetavle.

Jeg hadde trodd jeg skulle vært ferdig med de to første kapitlene i Matteus nå, men de ‘slipper ikke tak’. Så hver dag henter jeg fram nye bøker som forteller meg mer om disse kapitler. Hvordan det fortsetter vet jeg ikke, kanskje jeg holder meg til dette eller kanskje jeg flytter fokus over på hva Lukas skriver.

Ny kilder (ikke nevnt i tidligere innlegg):
The Wiersbe Bible Commentart NT s12-13, Dr. Warren W. Wiersebe, David Cook 2007
Expository Thoughts on the Gospels- Matthew s 1-7, J.C.Ryle, The Banner of Truth Trust 2012
Matthew Henry’s Commentary on the Whole Bible s1279-1281, Matthew Henry, Hendrickson Publishers Marketing LLC 2017

av

Det første frelsesløftet

For mange dager og år siden ble det ut av støv skapt en mann som fikk navnet Adam. Han fikk seg ei kone på det mest forunderlige vis, tatt fra hans egen side og formet av Gud. Denne mannen ble av Gud satt som hode- eller representant- for alle mennesker som skulle komme fra ham. Gud hadde gitt paret ansvar for å forvalte det fantastiske skaperverket Han hadde laget (og det ut av ingenting og ved sitt ords kraft) for at menneskene skulle ha et hjem som passet den natur Gud hadde gitt dem. De levde i fellesskap med Gud og hverandre, og alt var godt, overmåtes godt.

Eden- hagen Gud satte dem i- hadde både livets tre og treet til kunnskap om godt og ondt, og det siste fikk Adam beskjed om at de skulle holde seg unna. Det at Gud gir den beskjeden gir oss en aning om at det er en prøvelse eller test i kommingen, og sikkert og visst: Den slue slangen (som symbol på djevelen) kommer og begynner sitt spill for å få menneskene- skapt i Guds bilde- forkastet slik han selv hadde blitt. Vi vet at det ender med at de begge gjør hva Gud har sagt de ikke skal, og på grunn av deres opprør og synd så forandres og forvrenges alt som var rent, overmåte godt, hellig og vakkert.

Adam- fordi han er menneskehetens representant- er den Gud snakker først til, og umiddelbart ser vi syndens groteskhet tre fram; ‘Det var ikke min feil. Hun lurte meg. Du, Gud, du gav henne til meg’. Ikke bare hadde de plutselig opplevd skamfølelse over sin nakenhet, men nå er det ansvarsfraskrivelse, anklager mot Gud og annet. Synden er kommet inn, og med det døden. Mennesket som var skapt for evig liv ble lagt under forgjengelighet og døden begynte å virke i verden; i både mennesker, natur og univers.

Og ja, jeg vet at i dag er det 1. desember- og nettopp derfor tenkte jeg det var godt å ta oss litt tilbake for å minne oss selv om hvorfor vi feirer jul. Vi feirer jul fordi Jesus kom, og skal komme igjen, men vi trenger en liten påminnelse om hvorfor er det slik. Menneskeheten er håpløst fortapt og underlagt synd og død. Vi var skapt for noe helt annet, men vi har selv ført oss inn i døden ved å ville være egen gud og bestemme selv. Greit, Adam falt ikke bare for seg selv, men også som vår representant, og dermed er vi alle falt pga hans fall, men kom ikke her og fortell meg at ikke vi alle både bevisst og med glede og null problem har valgt oss selv og synd framfor Guds ære og hellige vei og vilje. Vi er alle skyldige og vi fortjener alle den død og dom Gud gav.

Men, ikke mer enn Adam og Eva har falt så kommer den nådige, kjærlige og barmhjertige Gud inn. De fortjener helvete, men Gud gir et løfte om frelse. «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl» (1.Mos.3.15). Vi ser antydningen til at det vil være to ulike «folkeslag» på jorden (de som er underlagt djevelen og de som er av kvinnens ætt, de hellige) og at det vil være et fiendskap mellom dem. Og så det utrolige; Det skal komme et menneske som skal beseire slangen. Slangen vil påføre denne redningsmannen litt skade, men vil bli beseiret.

Det er ikke her grunnlaget for Jesu komme finnes, det er i fortidens evighet og den pakt som Faderen og Sønnen inngår om de utvalgte og deres frelse, men det er her- i hva som kalles det første evangelium- vi mennesker se de første tegn til at Gud har noe stort planlagt. Gud er ikke tatt på senga, Han har en plan og den planen vil knuse djevel og frelse de utvalgte.

av

Større enn

Guds nåde er større enn min eksistens.
Guds tilgivelse er større enn min synd.
Guds trofasthet er større enn mine svik.
Guds forsørgelse er større enn mine behov.
Guds omsorg er større enn mine stormer.
Guds kjærlighet er større enn mine svakheter.
Guds legedom er større enn mine sår.
Guds kraft er større enn mine utfordringer.
Guds makt er større enn mine fienders.
Guds fred er større enn mine bekymringer.
Guds gjenopprettelse er større enn mine fall.
Guds tanker er større enn mine tanker.
Guds hjelp er større enn min uro.
Guds trøst er større enn min fortvilelse og sorg.

Gud er større.

Se, Gud er min frelse, jeg er trygg og frykter ikke.
For Herren er min styrke og min sang, og han er blitt min frelse.
(Jes.12,2)

Jeg vet at du makter alt. Ingen ting er umulig for deg når du vil det. (Job 42,2)

Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. (Fil.4,13)


av

Gud i mørket

Jeg vil gå foran deg. Fjell vil jeg jevne ut, bronsedører vil jeg knuse, og jernbommer vil jeg hugge i stykker. Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren, som kaller deg ved navn, Israels Gud. (Jes.45,2-3)

I dag fyller den ene nevøen min fire år og jeg har planlagt skattejakt for ham. Han får lapper med beskjed hvor første gave er gjemt, og på den gaven ligger også lapp om hvor den neste er gjemt. Jeg kom til å tenke på det året jeg laget skattejakt-adventskalender til guttene mine. Hver morgen fikk de overlevert et skattekart hvor det var tegnet inn hvilket sted de måtte lete etter dagens kalendergave. Gjett om de hadde det moro!

Når vi opplever at mørket omslutter oss og at livet er vanskelig så glemmer vi ofte at i det tunge og vonde ligger det dyrebare skatter gjemt. Vårt fokus er ofte bare på å overleve og å komme igjennom, ikke på å være tilstede i hva vi er oppi. Men i mørket, i det tunge, ligger det skjulte skatter som bare lidelse og smerte kan bringe vår vei. For nettopp i de stundene er det vi opplever på dypet at Guds lys bryter mørket, at Guds trøst er vidunderlig, at Guds fred virkelig overgår forstanden og at vår smerte lindres når Guds nåde og omsorg fyller vårt hjerte. Dette og mye mer er ting vi aldri kan erfare når dagene er gode, kun når det er vanskelig og tungt.

Å møte Gud i de stundene, å oppleve at hans armer omslutter oss og at han bærer oss er skatter som er verdt mer enn penger. Det er rikdommer som vi ikke visste om og som blir åpenbart for oss nettopp fordi vi i mørket, i smerte og fortvilelse, vendte oss til Gud for hjelp. Når vi søker Gud mens vi er i mørket, så er han der og han vil være for oss hva vi trenger.

Det blir som en skattejakt der man vet at noe er gjemt, men ikke helt hvor. Vi må åpne øynene og vi må være observante, men hvis vi ikke gir opp så plutselig ser vi hva som var gjemt. Selvsagt møter vi ikke denne typen «skattejakt» med den forventning og glede som mine gutter gjorde (og nevøen vil), men hva vi finner er rikdommer og skatter med evig verdi. Vi får erfare mer av hvem Gud er og vi får oppleve hans nåde og omsorg for oss på en enda dypere måte enn tidligere.

av

En smak av sommer

Jeg hadde laget meg en skål med flatbrød og biola og satt meg og spiste. Første skje gav en gjenkjennelig smak og den neste avgjorde det; det smakte sommer. Som villjordbær plukket i hagen med et syrlig snev. Og jeg tenkte på at bare ett par timer tidligere så hadde jeg med lengsel ønsket meg fram til sommer. Vinter er tøft for min kropp og denne dagen var av de verre og da blir tanken på sommer og varme både trøst og sorg. Men det er noe å se fram til, det er noe som kommer.

Jeg kom til å tenke på mormor fordi det var hun som lærte meg å spise flatbrød med surmelk på. Jeg minnes de ganger jeg fikk gå i skapet og hente flatbrød, dele dem opp, tømme surmelk på og selvsagt, sukkerstrø på toppen. Det var noe jeg bare spiste hos henne mens jeg vokste opp og siden jeg fortsatt spiser det sier det seg at det var noe jeg likte. Men mormor, hu var ei fantastisk dame, kanskje ikke den som sa mest om ting som skjedde, men med varmt hjerte som banket hardt for mange. Jeg er glad hun ikke ser hvor dårlig jeg er blitt, fordi hun syntes det var ille nok mens hun levde, men omsorgen hennes varmer fortsatt når den kommer opp i minnet.

Tankene gikk videre til Guds ord og nærvær og helt ærlig, jeg tenkte at det er sikkert noen som igjen vil tenke at jeg er skrudd rart sammen som kobler også dette opp mot Gud. Flatbrød og biola med sommersmak= Gud? Jeg lurer selv på det noen ganger, hvordan har jeg blitt så Gud-sentrert i alt som skjer? Hvorfor blir jeg minnet om Gud, Guds ord og løfter av selv de hverdagsligste ting? Gud er trofast mot oss og jeg tror at er vi åpne for Åndens ledelse så kan alt vi møter hjelpe oss til å feste blikket på Jesus, til å huske Guds nåde og godhet mot oss og hjelpe oss til å holde strak kurs.

En smak av sommer fikk meg til å tenke på de gode dagene som er om sommeren og også til å se fram til sommeren som kommer. Dager der kroppen er lettere og mindre vond, dager der jeg makter litt mer enn å komme igjennom. Og det minnet meg om både Guds trofasthet og Guds løfter. Tider der Gud opplevdes virkelig nær, tider der hans omsorg ble så tydelig, tider der forsørgelsen var så på kornet i rett tid, tider der jeg opplevde å få dele hans ord i rette tid, tider der jeg fikk vandre ved siden av mennesker gjennom deres tunge stunder. Og jeg minnes Guds godhet og barmhjertighet mot meg og guttene med glede og takknemlighet, men også med et lite sukk om at jeg ser fram til de tidene igjen, for jeg vet i tro og tillit til Gud at de kommer igjen. For, akkurat som vi nå er mellom to somre, så er det tider i livet vi er mellom to gode perioder. Livets somre er som naturens, de kommer og går, men de kommer alltid tilbake. Og slik det er viktig å huske det gode fra sommeren som var og ikke bare lengte etter den som kommer, er det viktig å huske Guds tidligere trofasthet mot oss mens vi venter på at hans hjelp og redning kommer. Vi lever ikke i det som var eller det som kommer, men vi er tilstede i dag med gode minner i bagasjen og håp for morgendagen.

«HERRE, hvem får holde til i ditt telt, hvem får bo på ditt hellige fjell?» er spørsmål som David stiller i salme 15. Han svarer at det er de som gjør rett, er hel i sin ferd, taler sannhet i hjertet og holder seg borte fra ondt. De skal aldri vakle, og det er gode ord å huske når man er midt i mellom to somre. Vi lever trofast i den hverdag vi har i dag, søker Guds ære og andres beste. Og mens vi venter både husker vi nåden, venter på nåden og stoler på at nåden holder oss oppe og på rett vei.