Guds allmakt

av

Større enn

Guds nåde er større enn min eksistens.
Guds tilgivelse er større enn min synd.
Guds trofasthet er større enn mine svik.
Guds forsørgelse er større enn mine behov.
Guds omsorg er større enn mine stormer.
Guds kjærlighet er større enn mine svakheter.
Guds legedom er større enn mine sår.
Guds kraft er større enn mine utfordringer.
Guds makt er større enn mine fienders.
Guds fred er større enn mine bekymringer.
Guds gjenopprettelse er større enn mine fall.
Guds tanker er større enn mine tanker.
Guds hjelp er større enn min uro.
Guds trøst er større enn min fortvilelse og sorg.

Gud er større.

Se, Gud er min frelse, jeg er trygg og frykter ikke.
For Herren er min styrke og min sang, og han er blitt min frelse.
(Jes.12,2)

Jeg vet at du makter alt. Ingen ting er umulig for deg når du vil det. (Job 42,2)

Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. (Fil.4,13)


av

Å tro på Gud i umulighetene

I 2. Mosebok kap. 14 leser vi om hvordan Israelsfolket er kommet ut av Egypt og er, av Gud, blitt ledet til å slå leir rett foran Sivsjøen (v2). Moses blir fortalt av Herren at han vil vise sin herlighet på Farao og alle han kommer med v4). Gud sier ikke noe om hvordan, bare at han skal gjøre noe.

Israelittene løfter øynene og ser Farao og hele hans hær og en stor frykt griper dem (14.10) og de roper til Herren. Snart blir deres frykt snudd til misnøye og klage mot Herrens tjener Moses og de anklager ham for å føre dem i den visse død når de heller kunne vært i Egypt og hatt det bedre.(v11-12). Moses lar seg ikke påvirke av ordene deres og sier bare: «Vær ikke redde! Stå fast, så skal dere få se at Herren frelser dere i dag!» (v13a).

Moses har tydeligvis blitt mye mer grunnfestet i sin tro på Gud i forhold til da han var i starten av kallet sitt. Jeg husker hvordan hans første dag på «jobben» endte. Farao ville ikke høre på ham, folket fikk større byrder lagt på seg, de klaget på Moses og Moses selv sa at Gud ikke hadde gjort noe for å befri sitt folk (2. Mos. 5). Nå ser vi en leder som står rakt og i tillit til at Gud kan og som ikke bøyer av for andres tvil og motstand. Moses er blitt hva vi kaller, mer moden i troen og mer grunnfestet. Hans erfaring med Gud i og gjennom hans liv har ført til at han har en sterk tro på at hva Gud fører oss til, vil han også ta oss igjennom. Etter alle de under som Gud gjorde ved han og Arons hender, så vet Moses at Gud svikter ikke sitt folk, han vil holde den pakt han opprettet med Abraham og han er mer enn mektig nok til å kunne hjelpe dem. Det er en en total visshet i ordene han sier: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille» (v 14).

Jeg husker en tale jeg hørte av David Wilkerson for mange år siden som var i forhold til denne hendelsen og også den lovsang som ble gitt til Gud på den andre siden. Wilkerson sa treffende at det var rett sang, men på feil side. (Jeg lenker til denne under hvis noen vil høre/lese).

Når vi vet at Gud har ført oss til noe kan vi være helt sikker på at han vil ta oss igjennom. Vi kan stole på Gud, på hans pakt og at Han er mektig til å ta oss igjennom. Vi kan synge seierssangen midt i prøvelsene, også når vi ikke ser veien videre. Ikke fordi vi er sterke og dyktige, men fordi Gud er Gud og han vil alltid stride for sine og hjelpe sine til deres rett. Vi kan i tro glede oss over at Gud vil virke dette sammen til det beste og at Han har en vei igjennom og ut av dette.

Alle møter vi omstendigheter som krever at vi må velge å tro at Gud er Gud. Våre umuligheter er ikke det for Gud, men vi må velge å tro dette som sant og vi må velge å drive tvilen bort fra våre hjerter ved å minne oss selv på at Gud er Gud. Ofte blir vi så opptatt av hva vi står overfor at prøvelsen blir mye større for oss enn Gud er for oss (selv om vi ikke alltid vil innrømme at vi tenker og føler det), men vi må velge å tro at Gud er den han sier han er og at han kan gjøre hva han har sagt. Hans løfte om å aldri svikte oss eller forlate oss står fast, også hans ord om at han vil lede sine og både befri dem, gi dem styrke og visdom og å vende alt til noe godt. I møte med livets umuligheter kan vi, tross hva det synlige forteller oss, i vårt indre synge takkesanger til Herren og glede oss over å stå i en mulighet der Gud vil vise oss sin herlighet gjennom hvordan han hjelper oss.

Moses ledet folket gjennom vannet og når de kommer på andre siden og ser hvordan Gud lar vannet flomme over egypterne og tar livet av dem alle, da blir deres frykt snudd til gudsfrykt og de begynner å prise og takke Herren.

La oss velge å gå i den tro og tillit til Herren som Moses viste mens prøvelsen stod på og synge hans pris midt i mørke og motgang. La oss ikke vakle i troen på Guds allmakt slik folket gjorde (selv etter alle de under de hadde sett) og måtte se og erfare hans forløsning før vi klarer å si at Han er Gud og verdig all vår lov og pris. Tro at Gud er Gud også når umuligheter og prøvelser møter deg.

***
Kilder til fordypning som er brukt er denne gangen:
ESV Study Bible (Crossway 2008)
Daglig Bibelkommentar 1, Oddvar Nilsen (Filadelfiaforlaget 1986)
David Wilkerson; Talen «Right song, wrong side» fra 15.11.2009
video/mp3 av talen på TSCNY sin side, utskrift av talen i pdf på World Challenge sin side.
av

Hjerteknusende opplevelser

– ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. (Luk. 2:35a)

Simeon har akkurat gitt en fantastisk lovprisning til Herren og jeg ser for meg at han så trekker pusten dypt og med tårer i øynene forteller Maria hva som kommer til å skje. Hennes barn vil bringe mennesker på valg, noen føres til fall og andre til oppreisning. Og så kommer dagens vers: – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Det kan ikke ha vært lett for Simeon å dele disse ordene og for Maria å høre dem, selv om hun mest sannsynlig ikke forstod hva de betydde. Men jeg tror Maria gjør med denne stunden og disse ordene hva vi har lest tidligere, bevarte det i sitt hjerte og grunnet på det(Luk. 2:19).

Maria får nok med seg mange spesielle erfaringer, ord og løfter etter som årene går og hun og Josef oppdrar Jesus. Det skjer sikkert ting de ikke helt kan forstå og det er nok tider der de tviler på de ord de hørte, men jeg tror at Maria alltid bevarer ordene i hjertet. Tidvis tar hun dem fram, tenker over dem og deler dem når det passer seg. Akkurat slik dagens foreldre bevarer det gode om barna i hjertene, tenker på det, gleder og undrer seg og tidvis deler det med andre.

Mange år senere kommer dagen hvor ordene Simeon sa blir virkelige. For Maria, som mor, må det ha vært hjerteskjærende, hjerteknusende og helt uforståelig å se på at hennes gutt er torturert på det verste, blir hengt uskyldig opp på et kors, opplever ubeskrivelig smerte og utsettes for hån og spott. Hva må hun ha opplevd? Kanskje som Simeon sa: Gjennom din sjel skal det gå et sverd? Jeg tror at i det øyeblikk er det noe som knuser og dør i hennes hjerte, for jeg tror at Maria, som disiplene, ikke helt forstår Jesu ord om at han vil komme tilbake.

Mange av oss kan til en viss grad forstå hva som må ha rørt seg i Maria sitt hjerte fordi vi har opplevd ting som er så forbi tåleevne og forståelse at hjertet ble sønderknust og sjelen som spiddet med sverd. Vi kan identifisere oss med dette, kan vi ikke?

Men hva vi ikke må glemme er: Alt dette var etter Guds hensikt og plan. Da Maria fikk beskjeden om at hun skulle bære fram Guds sønn, var korsfestelsen allerede forutbestemt. Maria tok på seg en oppgave, et kall, som en dag ville knuse hennes hjerte totalt. Hun visste og forstod det ikke, men slik var det, og det var slik fordi Gud hadde bestemt det. Men det slutter ikke her. Den stund som ble den verste i Maria sitt liv, er også den stund i historien som har bragt størst fred, velsignelse og rikdom til verden. Det er slik at den dypeste smerte og den største seier er uløselig knyttet sammen.

Kanskje kan vi ikke forstå hvorfor vi opplever ting som knuser vårt hjerte så totalt, men vi kan stole på at legger vi alt i Guds hender vil det bringe rikdom og velsignelse med seg. Når vi sier ja til Guds kall, betyr det ikke at vi er fri fra hjertesorg og annet, ofte kommer de mørkeste stundene og hardeste kampene etter vår aksept av kallet, men når vi går sammen med Gud kan vi stole på at alt vil samvirke til det gode (Rom. 8:28) og at hvetekornet som faller i jorden og dør, vil bringe rik frukt (Joh. 12:24).

av

Gud med oss

Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss. (Matt. 1:23)

Josef står med brødrene sine foran seg og sier: Dere mente det til vondt, men Gud til godt. Det er store ord fra en mann som har lidd noe enormt de siste årene. Hva er det som gjør at Josef kan si noe slikt etter alt han var igjennom? Kan det være at Josef har erfart at Gud er allmektig, at Gud er med i alle ting og at Gud faktisk vender det vonde til noe godt?

Det er kanskje nærheten til Gud som får Josef til å fortsette å alltid gi sitt beste, selv etter å ha blitt forkastet, forlatt, solgt, bedradd og mye annet. En nærhet som gjør at han vet at Gud har kontrollen, at Gud vil bruke dette til godt, at Gud kan og vil gi ham den nåde, hjelp og styrke han trenger for å leve et liv til Guds ære.

Til stadighet leser vi om Josef at «Gud var med ham». Se på disse få eksemplene:

  • Stamfedrene ble misunnelige på Josef og solgte ham til Egypt. Men Gud var med ham og berget ham ut av all nød. Han ga ham visdom og lot ham vinne velvilje hos farao, egypterkongen, og kongen satte ham til å styre Egypt og hele sitt hus.  (Ap.gj. 7:9-10)
  • Herren hans (Potifar) så at Herren var med ham (Josef) og lot ham lykkes i alt han gjorde. (1. Mos. 39:3)
  • Men Herren var med Josef og viste ham godhet. Han lot ham finne godvilje hos fengselsbestyreren. (1. Mos. 39:21)

Mange av de ting Josef opplevde var ikke godt, det er lite tvil om det. Så hvordan kan Josef da si at det som var tenkt til vondt, mente Gud til godt?

Våre prøvelser, utfordringer og motgang har en særegen evne til å dra oss nærmere Gud. Vi står i en posisjon der vi føler oss totalt avhengig av Guds hjelp og inngripen. Vi vet at dette makter vi ikke i oss selv og vi legger vår tillit og vårt liv i Herens hender. Det er godt! Det å være avhengig av Gud og bli trukket inn i hans nærhet, det er av det gode. Og som sagt, hva kan bringe oss dit i en slik grad som prøvelser og motgang kan? Lite.

Josef opplevde masse vondt, men han erfarte også noe som var viktigere, mektigere og fylt med nåde og kraft- Gud var med ham! Gud var med ham i brønnen. Gud var med ham da han tjente hos Potifar og Gud var også med ham da han ble falskt anklaget og kastet i fengsel. Gud var med ham i fengselet og Gud var med ham da han ble bragt foran Farao. Uansett hva Josef opplevde, så erfarte han også at Gud var der.

Ogaå i dag er Gud så tilstede i våre liv, men vi trenger å tro det og vi trenger å tillate oss selv å være totalt avhengig av Herrens hjelp, nåde og kraft. Profeten sa om Jesus at han skulle kalles Immanuel, som betyr Gud med oss. Historien om Josef minner oss om dette- uansett hva vi møter her i livet er Gud med oss. Og den nærheten og avhengigheten til Herren vi opplever i slike stunder er av det gode (selv når omstendigheter ikke er det).

Gud er med deg! Frykt ikke, bare tro!

av

Frykt er ikke fra Gud

For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom. (2. Tim. 1:7)

Bibelen sier titt og ofte at vi ikke skal frykte. Det beskrives i tydelige ordelag at de som har satt sin lit til Herren skal vandre trygt gjennom livet og ikke trenge å frykte. Men hvorfor er det da slik at mange troende sliter med nettopp frykt?

Vi må begynne med at frykt ikke er fra Gud, det står at Gud gav oss ikke fryktens ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd. Frykt er fundert på manglende tro og viten og har sitt dypeste utløp i at vi er redde for å ikke ha nok.

  • Vi frykter for at vår barn ikke vil klare seg godt (vonde opplevelser, manglende evner eller feile valg)
  • Vi er usikre på morgendagen (hva kan skje og vil jeg klare hva jeg må)
  • Vi frykter for vårt liv (vil jeg ha nok av hva jeg trenger og vil jeg beholde jobb, inntekt og annet)
  • Vi er bekymret for vår og andres fremtid (hvor er verden på vei og vil jeg klare turbulente tider).

Det er mye vi kan bekymre oss for i denne verden fordi den er ustabil og fylt med mye vondt. Men Gud ønsker ikke at vi skal gå rundt å være nedtrykt og motløse for alt dette, han er ved vår side og han vil hjelpe oss. Gud sier ikke at han vil fri oss fra alt vondt, dumt og sårt, men han sier han vil være med oss, være nær oss, i og gjennom det tunge. Når Gud er med oss trenger vi ikke frykte, for han er over alt og alle.

Mange vers i bibelen sier frykt ikke og de oppgir også årsaken til at vi ikke skal frykte, bare se på dette kjente verset i Jes. 41:10 (egen uthevelse):

Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.

Hvordan kan vi gå rundt i en usikker og brutal verden som er full av forandringer og overraskelser med godt mot? Fordi Gud er med oss. Frykt ikke, du dyrebare og høyt elskede, Gud er med deg!

Neste innlegg kommer fredag 5. juli.
PS! Lenge siden du har skrevet (og strategisk plassert) en lapp med gode ord til noen du er glad i?