Vi må ta ansvar for egen synd

Jeg satt og leste da Jesus var for Pilatus og hvordan Pilatus vasker hendene og med det (liksom) frasier seg alt ansvar og skyld for dødsdommen som gis over Jesus, og jeg kunne ikke annet enn å tenke at fordi om han mente han med dette hadde sitt på det rene, så var han like skyldig som jødenes rådsherrer og øversteprester i at Jesus ble dømt.

Da Pilatus så at ingenting nyttet, men at uroen bare økte, tok han vann, vasket hendene mens mengden så på, og sa: «Jeg er uskyldig i denne mannens blod. Dette blir deres sak.» (Matt. 27:24)

Vi har veldig fort for å fraskrive oss ansvaret for endel av det gale vi gjør. Vi prøver å legge ansvaret over på andre mennesker og omstendigheter i stede for å bare innrømme at «det var jeg som gjorde feil». Vi prøver å finne gode forklaringer på hvorfor det ikke er vårt ansvar at vi valgte feil, sa de gale tingene eller gjorde hva vi visste ikke var godt. Men disse forklaringene er aldri mer enn bortforklaringer, og uansett hvor mye vi bortforklarer så vil skylden og ansvaret ligge på oss. Det er viktig at vi innser viktigheten av å ta ansvar for egen synd og skyld.

Hvis vi ikke tar dette ansvaret fullt og helt på oss selv, vil vi heller ikke ha mulighet til å oppleve Guds tilgivelse, renselse og oppreisning. Hvis vi skylder på alt og alle andre, så frarøver vi oss selv muligheten til å omsluttes av nåde, møtes med tilgivelse og fylles med kraft til å klare bedre neste gang.

Vi feiler og faller alle sammen, kan vi ikke bare innrømme det?

Gud vet at vi ikke klarer hver gang og derfor er det slik at det alltid er tilgivelse, renselse og gjenoppreisning tilgjengelig for dem som av hele hjertet angrer, vender om og ber om nåde. Gud vil ikke tilgi oss hvis vi bare sier de riktige ordene men ikke har hjertet med, men har vi et angrende hjerte vil han alltid tilgi. Alltid.

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1. Joh. 1:8-9)

Pilatus trodde han kunne fraskrive seg alt ansvar og sin egen skyld med en rituell handling. Han lurte kanskje seg selv og enkelte i folkemengden, men han lurte ikke Gud med dette. Vær modig, ta ansvar for din egen synd og skyld og søk Herrens tilgivelse med et helt og angrende hjerte.

Kom hjem igjen

For ei tid tilbake fikk du det for deg at det var ikke vits i å vente på at Gud skulle gripe inn. Du hadde bedt dine bønner og du hadde ventet i tro, men ingen ting så ut til å skje. Så du bestemte deg for at skal noe skje, så får du gjøre det selv. Mens du var på vandring for å i egen kraft og kløkt få oppfylt dine drømmer og ønsker, så falt du dypere i synd, gikk lengre inn i mørket og bort fra det nære fellesskapet med Herren som tidligere betydde alt for deg.

Du trodde du skulle få det til, men dine forsøk falt i grus.
Du trodde at du var din egen lykkes smed, men tomheten ble bare tyngre.
Du trodde at suksess og fremgang ville bringe mening og fred, men det varte bare ei kort tid, så var tomheten tilbake og lengselen etter «noe mer» sterkere enn noen gang før.
Du vet det, at hva du trenger er å vende hjem til Far igjen, men du er usikker.
Usikker på om det er plass for deg, usikker på om nåden holder, usikker på om Jesus fortsatt elsker deg etter alt du har gjort, tenkt og sagt.

Du skal si til folket: Så sier Herren over hærskarene: Vend tilbake til meg, sier Herren over hærskarene, så vil jeg vende tilbake til dere, sier Herren over hærskarene.
(Sak. 1:3)

Kjære venn, Gud er ikke sint på deg. Han lengter etter deg og venter på at du skal vende hjem igjen. Som den bortkomne sønn ble tatt imot med åpne armer, vil du også møtes med åpne armer. Det er ikke pekefinger og reprimande som venter deg, men en kjærlig, omsorgsfull, barmhjertig og nådig Far som lengter etter det fellesskapet dere hadde. En Far som vil høre din stemme, som vil gi deg gode gaver, som vil vaske bort skyld og skam og igjen gi deg frelsens glede og fryd. Når du velger å svelge stoltheten, glemme usikkerheten og beveger deg mot Gud, så VIL han komme deg i møte.

Fryd deg, vær glad, datter Sion! For se, jeg kommer og tar bolig hos deg, sier Herren. (Sak. 2:14)

Guds herlighet vil igjen finnes i ditt indre. Det vil bli en dypere glede og en større overgivelse i ditt indre menneske. Gud vil la sitt lys skinne i din ånd og din sjel og bryte det mørket som har kommet inn i deg. Hans herlighet i deg, Jesus i deg, vil være tydeligere, klarere og mer kraftfull enn noen gang tidligere. Du vil ikke bli satt «på vent» fordi du en gang gikk bort, du vil bli overøst med godhet om velsignelser fordi du kom hjem.

Jeg  selv skal være en ildmur rundt byen, sier Herren, jeg skal vise min herlighet der inne. (Sak. 2:9)

Kjære venn, ikke utsett det lenger. Kom hjem! Far venter på deg med åpne armer og nåden holder også for deg.

 

Nåde for den som gikk bort

Dine gamle ruiner skal bygges opp igjen, du skal gjenreise grunnmurer fra eldgamle slekter. Du skal kalles Den som murer igjen revner, Den som setter i stand veier så folk kan bo der. (Jes. 58:12)

I Ruts bok får vi også høre litt av historien til Naomi, Ruts svigermor. Dette er en dame som opplever mange harde tider i livet, men som på slutten av livet opplever at mening, glede og kjærlighet igjen vender tilbake. Men la oss starte fra begynnelsen.

Naomi bor i Betlehem sammen med sin mann og to sønner. Det er hungersnød og skikkelig harde tider, de bestemmer seg for å forlate byen og søke lykke og mat utenfor Israels grenser.

I dag er det endel kristne som opplever at de ikke får så mye mat og næring i menigheten som de trenger. Endel fordi de selv ikke bruker nok personlig tid sammen med Gud, mens for andre er det fordi det er ett miljø i menigheten som gjør at de ikke klarer å ta til seg næring. Uansett er mennesker gått lei og ser på hva som skjer andre steder som mer forlokkende og fristende, og de bestemmer seg for å forlate Guds forsamling. Betlehem betyr faktisk brødhuset, og kristne som forlater en forsamling til fordel for verden, forlater brødhuset slik Naomi og mannen gjorde.

Det startet ikke så verst ut for de to, de fikk ett sted å være og de hadde det daglige brød. Det så ut som at det var gode dager, lykken smilte til dem etter som årene gikk. Når sønnene er voksne nok, blir begge to gift med kvinner som var av fremmed slekt (ikke isrealitter).

Når mennesker forlater Guds forsamling og begynner å søke lykke utenfor kan det i starten virke som om alt er mye bedre og at lykke og suksess kommer fortere og lettere til dem. Det er ikke så mye strev og så mange vanskeligheter som det var tidligere. Det kommer faktisk gode ting og tider til dem.

Men plutselig skjer det uventede, Naomi mister både mann og barn og sitter igjen alene, med to svigerdøtre, i ett fremmed land. Hun bestemmer seg for å vende hjem til Betlehem, hun har hørt at det igjen er mat der.

Mennesker har levd mange år utenfor Guds forsamling og opplever at det går i det synlige (og i andre menneskers øyne) framover med dem. Fasaden ser bra ut og de opplever framgang, men hvorfor blir det tommere og tommere på innsiden? Hvor forsvant tilfredsheten og gleden? Hvorfor gir alt det gode så kortvarig glede? Hvorfor blir det mørkere på innsiden når sola skinner fra nesten skyfri himmel på utsiden?

Naomi sitt vitnesbyrd når hun vender tilbake er at hun har opplevd mye tøft og bittert. Hun sier at hun har mistet det meste og står tomhendt tilbake. Rut har blitt med henne som den datter hun ikke hadde. Dermed er Naomi den utløsende faktor til at Rut kommer inn i det «fellesskap» hvor hun møter sin forløser. Trofast tjener Rut ved sin svigermor sin side og følger også hennes råd og påbud. Gud har ikke glemt Naomi og både ser hennes sak og arbeider bak kulissene for å hjelpe henne. Vi vet hva som skjer med Rut, at hun samler mat, er trofast og gifter seg med Boas. Disse får senere barn som Naomi får holde i sine armer. Igjen smiler lykken til Naomi, igjen får hun oppleve glede og mening.

Det er endel som har gått bort fra menighetene fordi de ikke fant den mat og hjelp der som de trengte. Endel har i tiden de var borte opplevd å miste mye, andre har gjort masse ting de nå angrer på. Men Gud vil ikke vende ryggen til det barn som vender hjem igjen. Som faren til den fortapte sønn sprang mot sitt barn med åpne armer, møter Gud den som gikk bort men vender hjem igjen, med åpne armer. Som Gud virket velsignelser inn i Naomis liv etter hun vendte tilbake, vil Gud virke velsignelser inn i livet til det barn som vender hjem. Det er nåde også for den som gikk bort.

Postet første gang 13-06.12. Innlegget er en del av en serie på ti innlegg om nåde som finnes samlet på tema-sidene

Nåde for den som falt i seksuell synd

Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» (Joh. 8:11)

Alle kjenner historien om kvinnen som var tatt i hor. Lederne kommer dragendes med henne og plasserer henne foran Jesus for å teste Herren selv, hva vil han gjøre? Vi vet hvordan Jesus møter henne. Nåde.

Kong David hadde en periode i livet der han lot litt for mye skli mellom fingrene. Han ble litt lei alle de vante oppgavene og pliktene og meldte seg litt ut for en tid. Dette førte til at han ikke var i krig som han skulle, og der han gikk og kjedet seg fant han lite mening i det meste. Øynene falt på en vakker dame og da var det gjort. David spinner ett nett av løgn og får til og med utført ett drap for å dekke sin skyld og skam. Men Gud vet, og Gud stiller David til veggs fordi han elsker ham og ønsker å bruke ham mer. Kong David måtte ta konsekvensene av sin synd og sine dårlige valg, men Gud tilgav, gjenopprettet og brukte mannen videre. Nåde.

Også i dag er seksuell umoral ett stort problem, også innad i menighetene. Jesus strammet inn lovens bud om hor til å også gjelde tankene: Den som ser på en kvinne med begjær driver hor, sa Jesus. Og her må vi alle innrømme vi har falt. Vi har sett på mennesker av det andre kjønn og både begjært og lystet det ene og andre. Vi har studert opp og ned og gjort våre oi oi’er. Vi har alle. For endel har det stoppet med nettopp dette, å bare sett, vurdert, likt og litt lystet hva øynene falt på, mens for en god del andre har det gått videre. Det har ført til sex med kjæreste og/eller tilfeldige andre, sex utenfor ekteskapet (hor) og for flere og flere er også porno blitt ett stort problem. Vi skal ikke stikke under en stol at mange innen kristenheten sliter med pornoavhengighet, og for endel har det ødelagt både deres kvinnesyn, deres seksuelle samliv, flere relasjoner og også ekteskap. Det er ett dypt alvor i dette som vi ikke må dekke over. Porno er ikke bare ett personlig og privat problem, det er synd mot Gud og andre mennesker.

Mange mennesker har fått oppleve hvordan andres seksuelle fall har ødelagt deres hjerter og liv. Den som opplevde utroskap, den som ble forlatt til fordel for en annen, den som ble ett objekt for en annens begjær og lignende. Endel har opplevd legedom og gjenopprettelse, mens andre opplevde dype sår og brutte relasjoner. Det er alvorlige konsekvenser som kan komme av seksuell umoral, både for den som «utfører handlingene» og for de uskyldige.

Gud ser ikke med lette øyne på synden, men han ser på synderen med nåde. Det er nåde, det er hjelp, legedom og gjenopprettelse for den som har falt. Det er mulig å igjen reise seg, å stå med haka opp og å tjene Herren. Gud er rede til å tilgi, husk hva Jesus sa til kvinnen de bragte foran ham: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

Det er mulig å bli tilgitt synd av seksuell karakter, tro ikke løgnen om at det er for for flaut, for skittent til at Gud vil tilgi. Gud ønsker å utfri, lege og gjenopprette de mennesker som har falt i disse ting, men også de som er påført sår og problemer pga andres fall. Gud møter disse menneskene med nåde. Har du omvendt seg, så la ikke fordømmelse trykke deg ned. Gud tilgir og glemmer, Gud ser på deg med nåde. Det er konsekvenser å ta i denne verden og kanskje en god del ting som må jobbes med, men Gud er nådig, han tilgir og er rede til å gi deg den hjelp du trenger videre.

første gang postet 12.06.12.  Innlegget er en del av en serie på ti innlegg om nåde som finnes samlet på siden tema-samlinger som du ser oppe i toppen.

Ikke gjem historien din (1)

I første av to deler skal vi snakke om å ikke gjemme historien vår for Gud, i den andre delen tar vi for oss å ikke gjemme historien vår for andre.

Jeg har hatt perioder i livet der jeg ikke har villet fortelle Gud hvordan ting står til og hvor på trynet jeg har gått. Jeg har vært for skamfull over hva jeg gjorde, og jeg som aldri skulle falle i de tingene da! Jeg har vært for usikker på om nåden var stor nok for dette også, og jeg hørte mange hviskende løgner om at nå har du virkelig gjort det, denne gangen er det ikke hjelp å få.

Jeg vet ting dag som jeg skulle ønske jeg visste da, men samtidig vet jeg at det har vært en læreprosess. Selv om jeg bak der hadde blitt fortalt hva jeg i dag har erfart, er det stor sannsynlighet for at det ikke ville hjulpet meg veldig mye (jeg er utrolig sta og må dessverre for ofte lære av egne feil i stede for å dra nytte av andres visdom).

La oss med en gang slå fast at Gud vet alt om oss, også alle de tingene vi prøver å holde skjult for alle andre. Men det er ingen god idé å prøve å holde våre feil, fall og synder borte fra Gud. Hvordan kan vi? Han vet og ser jo alt…

Herre, du ransaker meg og du vet – du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier. (Sal. 139:1b-3)

Men det forunderlige er at selv om vi vet dette, så er det noe inni oss som holder oss tilbake fra å si rett ut til Gud at vi feilet, falt, syndet og gikk på trynet. Det er liksom for flaut og skambelagt å si det rett ut, vi føler oss fordømt av vårt eget hjerte.

For selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt. (1. Joh. 3:20)

Vi må huske at vi trenger ikke å si disse tingene til Gud for å informere ham om hvordan det går med oss, vi trenger å si dem fordi vi trenger å ta ansvar for egne liv og fordi vi trenger hjelp, legedom og gjenopprettelse. Vi trenger Guds nåde. Både den del som stiller oss til ansvar, den som tilgir og leger oss og den som hjelper oss å klare bedre neste gang. Vi trenger å være ærlige om hvor vi er overfor Gud, be om tilgivelse for det fall eller de feil vi har gjort og så må vi velge å tro Guds ord om at vi er tilgitt.

Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1. Joh. 1:9)

Uansett hvor dypt du har falt eller hvor mange ganger du har feilet, Guds nåde er nok. Du kan ikke «bruke opp» nåden, du kan kun hindre den fra å virke gjennom stolthet og overmot. La ikke frykt hole deg tilbake fra å være ærlig innenfor Gud, om det kjennes en smule flaut og ubehagelig ut, du trenger Guds hjelp. Ikke gjem historien din for Gud, legg den åpent fram og la deg overraske over hvor stor kjærlighet han har for deg, hvor dypt hans nåde rekker og hvor barmhjertig og god han er.