Kom hjem igjen

For ei tid tilbake fikk du det for deg at det var ikke vits i å vente på at Gud skulle gripe inn. Du hadde bedt dine bønner og du hadde ventet i tro, men ingen ting så ut til å skje. Så du bestemte deg for at skal noe skje, så får du gjøre det selv. Mens du var på vandring for å i egen kraft og kløkt få oppfylt dine drømmer og ønsker, så falt du dypere i synd, gikk lengre inn i mørket og bort fra det nære fellesskapet med Herren som tidligere betydde alt for deg.

Du trodde du skulle få det til, men dine forsøk falt i grus.
Du trodde at du var din egen lykkes smed, men tomheten ble bare tyngre.
Du trodde at suksess og fremgang ville bringe mening og fred, men det varte bare ei kort tid, så var tomheten tilbake og lengselen etter «noe mer» sterkere enn noen gang før.
Du vet det, at hva du trenger er å vende hjem til Far igjen, men du er usikker.
Usikker på om det er plass for deg, usikker på om nåden holder, usikker på om Jesus fortsatt elsker deg etter alt du har gjort, tenkt og sagt.

Du skal si til folket: Så sier Herren over hærskarene: Vend tilbake til meg, sier Herren over hærskarene, så vil jeg vende tilbake til dere, sier Herren over hærskarene.
(Sak. 1:3)

Kjære venn, Gud er ikke sint på deg. Han lengter etter deg og venter på at du skal vende hjem igjen. Som den bortkomne sønn ble tatt imot med åpne armer, vil du også møtes med åpne armer. Det er ikke pekefinger og reprimande som venter deg, men en kjærlig, omsorgsfull, barmhjertig og nådig Far som lengter etter det fellesskapet dere hadde. En Far som vil høre din stemme, som vil gi deg gode gaver, som vil vaske bort skyld og skam og igjen gi deg frelsens glede og fryd. Når du velger å svelge stoltheten, glemme usikkerheten og beveger deg mot Gud, så VIL han komme deg i møte.

Fryd deg, vær glad, datter Sion! For se, jeg kommer og tar bolig hos deg, sier Herren. (Sak. 2:14)

Guds herlighet vil igjen finnes i ditt indre. Det vil bli en dypere glede og en større overgivelse i ditt indre menneske. Gud vil la sitt lys skinne i din ånd og din sjel og bryte det mørket som har kommet inn i deg. Hans herlighet i deg, Jesus i deg, vil være tydeligere, klarere og mer kraftfull enn noen gang tidligere. Du vil ikke bli satt «på vent» fordi du en gang gikk bort, du vil bli overøst med godhet om velsignelser fordi du kom hjem.

Jeg  selv skal være en ildmur rundt byen, sier Herren, jeg skal vise min herlighet der inne. (Sak. 2:9)

Kjære venn, ikke utsett det lenger. Kom hjem! Far venter på deg med åpne armer og nåden holder også for deg.

 

Tiden leger ikke synd

Enkelte mennesker går rundt med trykkende smerte og knuter i hjertet. De vet at de har gjort noe galt, at de har syndet mot Gud, men de har ikke omvendt seg og bedt om tilgivelse. Noen av disse håper at det med tiden ikke vil kjennes så tungt ut og at den trykkende smerten og ubehaget vil forsvinne av seg selv. Men det fungerer bare ikke slik. Har vi syndet mot Herren, så må vi omvende oss og søke tilgivelse. Det er en sorg over synd som er av det gode, en Gudgitt sorg som har til hensikt å drive oss til omvendelse.

For dette var en sorg etter Guds vilje; altså har vi ikke gjort dere noen skade. En slik sorg fører til omvendelse og frelse, og det angrer ingen. Men sorg som er av denne verden, fører til død. (2. Kor. 7:9b-10)

Ofte er det stolthet som hindrer oss fra å be om tilgivelse. Vi er for stolte til å innrømme at vi ikke var sterke nok til å stå, for stolte til å innrømme at vi gav blaffen i hva som er rett og med overlegg gjorde galt, for stolte til å si at jeg feilet, for stolte til å innrømmme at vi gav blaffen i Guds ord og fulgte lystene, for stolte til å helhjerta si: Jeg har syndet mot deg Gud.

I endel tilfeller er det også nødvendig at vi går til andre mennesker å gjør opp, og for dem som hadde lederansvar innebærer det som oftest også en offentlig innrømmelse og unnskyldning. Det er i hovedsak kun én ting som hindrer oss fra å gjøre det nødvendige: Stolthet. Stolthet hindrer mange fra å ta de nødvendige skrittene da vi ikke vil miste ansikt eller vårt gode navn og rykte overfor andre mennesker Mange kan fint innrømme overfor Gud at de har feilet, men den delen med å ta ansvar overfor mennesker, er de ikke villige til å ta.

Det tragiske er: Stolthet holder oss ikke bare borte fra det nære forholdet til Gud, men det fører også til at Gud står oss i mot. Vi vil oppleve å miste fred og glede, velsignelser vil utebli, det ligger et tungsinn over kropp, tanker og hjerte, det vil komme unødvendige prøvelser og det vil bli mange tunge dager og harde netter, ting som før var enkelt blir tungt, ting som var kjekt blir kjedelig, alt fordi vi ikke vil ydmyke oss og be Gud (og mennesker) om tilgivelse.

Men nåden han gir, er større. Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. (Jak. 4:6)

Uansett hvor mye man håper at det bli gå over med tiden, det vil ikke. Eneste måte å bli kvitt syndeskylden og det tunge og urolige hjertet på er å ta ansvar; innrømme sin synd, be om tilgivelse og omvende seg. Tiden vil aldri lege synd eller ta bort skyldfølelsen- kun innrømmelse, omvendelse, tilgivelse og Guds nåde.

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. 9 Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1. Joh. 1:8-9)