Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. (Rom. 8:28)

Har du hatt noen tider i livet der du føler at du går en omvei? Der du med hodet og fornuften tenker at det hadde gått mye fortere å kommet fram hvis du hadde gjort ting annerledes? Du forstår ikke hvorfor ting ikke legger seg tilrette slik du synes det burde og slik du ser det hadde vært enklest?

Senhøstes og i vinter hadde ikke guttene og jeg et sted å kalle hjem. Vi hadde det mest nødvendige med oss og bodde i nesten fem måneder i min mors kjeller Vi hadde ikke trodd at det skulle gå så lenge fra vi flyttet ut til vi kunne flytte inn. For en omvei å ta, kunne ikke Gud heller fikset det umiddelbart så vi slapp den omveien?

Gud kunne fikset det med en gang slik at vi kunne flyttet ut og inn på en og samme dag, men han gjorde det ikke. Og da er det kanskje slik at hva vi fort tenker på som omvei og unødig bortkastet tid ikke var det like vel? Kanskje var det den veien som var den rette? Kanskje var det den veien Gud hadde staket ut for oss?

Hvorfor kommer det tider i livet der vi føler vi er på en omvei i stede for å ta den raskeste og strakeste veien mot målet? Fordi det er underveis vi lærer, fordi det er noe på den veien Gud så vi trengte for senere, fordi det er i Guds vilje for oss.

Når man reiser på tur med barn er det en ting man bør ha i hodet, turen varer fra du starter og til du er hjemme. Veien du går til målet kan være viktigere for dem enn selve målet. Hvem av oss har ikke opplevd at de ikke når fram dit de hadde tenkt fordi barna fant noe mer interessant underveis? Hensikten bør aldri være å nå hvor jeg vil, men å være sammen med barna i hva som fanger deres interesse. Målet om en tur blir jo likevel oppnådd.

Når Gud tar oss på hva vi opplever som omvei, er det fordi han vil vise oss noe. Kanskje er det en uventet positiv overraskelse, kanskje er det et menneske vi skal hjelpe, kanskje er det et menneske som skal hjelpe eller lære oss noe, kanskje er det en episode eller opplevelse som vil ruste oss for senere. Det kan være mye, men vi kan alltid være viss på at det er til vårt beste. Og skulle det være ubehagelig i øyeblikket, vil det likevel, ved Guds kraft og nåde, bli til liv, styrke og godt for oss.

Kanskje opplever du at du går omveier?  Hva du opplever som omveier er i Guds plan for deg, men kanskje du trenger å revurdere hvordan du tenker og forholder deg til det hele?