utholdenhet

av

Fortsett å fortsette

I går var det ett par ting som fikk meg til å tenke over det med å holde trofast frem, at uansett hva omstendighetene tilsier, så fortsetter vi i tro og tillit til at Gud vil oppfylle sine løfter. Det er ikke alltid enkelt å huske lyset når alt er mørkt eller å løfte frem håpet når alt går tilsynelatende feil vei. Men uansett hva som skjer rundt oss, Guds løfter til oss er sanne. Fortsetter vi fremover- uansett hvor nølende det er- så vil vi en dag oppleve at i et øyeblikk så snur alt.

Noen ganger er det godt for meg å hente frem hva jeg har skrevet tidligere, både fordi det er ord som trøster, utfordrer og oppmuntrer, men også fordi det endel ganger er nedskrevne minner om hvor trofast Gud har vært i mitt liv. Det innlegget jeg ble sittende å tygge på er skrevet tidligere i forbindelse med advent og heter:

Fortsett med håp om gjennombrudd

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal. 6:9)

Gjeterne var ute på marken, som de pleide. De hadde holdt øye med sauene, som de pleide. De hadde hentet inn ett par som stakk av, som de pleide. Nå var det mørkt og de varmet seg rundt bålet, som de pleide. Det hadde vært en vanlig dag og alt var som det pleide. Kulden sèg på og gysningene var der, bålet knitrer og ordene gikk litt dem imellom, som vanlig. Alt var som vanlig under stjernehimmelen. Plutselig skjer det noe…

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. (Luk. 2:8-9)

Selv ikke i sine villeste drømmer eller fantasier hadde de trodd at dette skulle skje. De holdt på med de helt vanlige tingene og plutselig griper Gud inn og snur alt opp ned.

Vi vet aldri når ting vil skje i våre liv. Ofte blir vi nok like overrasket over hvor plutselig det hele kan skje som det gjeterne ble. Der holdt de på med alt det vanlige, slik de hadde gjort i lange tider, men så i ett lite nu er alt forandret. Vi må aldri gi opp håpet om gjennombrudd, men fortsette trofast i det vanlige med tillit til Gud og hans trofaste godhet. En dag vil vi, hvis vi ikke gir opp, oppleve at Gud i et lite nu snur alt opp ned og det gjennombrudd vi har savnet er plutselig der.

***
Dagens kalendergave er lave raggsokker str 37-40. For mer info og skjema trykk HER.

 

av

Fortsett med håp om gjennombrudd

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal. 6:9)

Gjeterne var ute på marken, som de pleide. De hadde holdt øye med sauene, som de pleide. De hadde hentet inn ett par som stakk av, som de pleide. Nå var det mørkt og de varmet seg rundt bålet, som de pleide. Det hadde vært en vanlig dag og alt var som det pleide. Kulden sèg på og gysningene var der, bålet knitrer og ordene gikk litt dem imellom, som vanlig. Alt var som vanlig under stjernehimmelen. Plutselig skjer det noe…

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. (Luk. 2:8-9)

Selv ikke i sine villeste drømmer eller fantasier hadde de trodd at dette skulle skje. De holdt på med de helt vanlige tingene og plutselig griper Gud inn og snur alt opp ned.

Vi vet aldri når ting vil skje i våre liv. Ofte blir vi nok like overrasket over hvor plutselig det hele kan skje som det gjeterne ble. Der holdt de på med alt det vanlige, slik de hadde gjort i lange tider, men så i ett lite nu er alt forandret. Vi må aldri gi opp håpet om gjennombrudd, men fortsette trofast i det vanlige med tillit til Gud og hans trofaste godhet. En dag vil vi, hvis vi ikke gir opp, oppleve at Gud i et lite nu snur alt opp ned og det gjennombrudd vi har savnet er plutselig der.

av

Når Jesus lar oss vente

 Dette innlegget er det fjerde som er basert på ukens tekst om Jairus’ datter og kvinnen som rørte ved Jesu kappekant (Markus 5 og Lukas 8). Det er også det første innlegget i en ny kategori på denne bloggen- kristen og kronisk syk. Det vil jevnlig komme innlegg i denne kategorien da vi som har kroniske sykdommer har endel erfaringer og utfordringer som andre kanskje ikke kjenner seg like godt igjen i. Samtidig vil disse innleggene skrives slik at de kan bli til ettertanke, oppmuntring og ettertanke for alle.

Men Jesus så seg omkring for å få øye på den som hadde gjort det. (Mark. 5:32)

Jesus er på vei til Jairus sitt hus når han merker at en kraft går ut fra ham. Han snur seg og kikker rundt, han spør «hvem tok på meg?». Disiplene kommenterer at det er da så mange som trenger seg på, men Jesus gir seg ikke. Skjelvende kommer kvinnen som tok på kappekanten fram og forteller hva som har skjedd.

Jesus var på vei sammen med Jairus fordi Jairus sin datter var dødssyk. Det var et viktig ærend, det var et ærende som hastet, men like vel tar Jesus seg tid til å stoppe opp. Hvorfor? Hva er det med denne kvinnen som er viktigere enn å komme fort til Jairus sitt hus?

Jairus må også stoppe opp når Jesus stopper, det er ikke slik at han bare forter seg videre og hyler at Jesus må forte seg. Jairus må fint finne seg i å vente. Hvordan tror du han opplevde denne ventetiden? Full av ro og fred i hjertet eller med undring og forvirring? Skulle ikke Jesus helbrede hans datter eller?

Vi kan ofte oppleve slike perioder i livet også, om vi venter på helbredelse eller mirakler av andre slag. Vi har kommet til Jesus og øst våre hjerter og behov ut foran ham og han har lovet å hjelpe oss. Så vandrer vi på veien sammen mot målet, mot befrielsen, forløsningen og gjenopprettelsen. Men så er det plutselig stopp. Hva skjer? Skulle ikke snart Jesus gripe inn og gjøre noe? Hvorfor må jeg vente nå?

Jairus hadde egentlig bare to valg nå, han kunne mase og  irritere seg  eller han kunne følge med på hvorfor Jesus stoppet opp. Hadde han mast og klaget ville det åpnet for tvil i hans hjerte. Han kunne begynt å lure på om hva Jesus sa virkelig var sant. Hadde Jesus virkelig lovet å helbrede datteren hans? Eller han kunne følge med på hva som skjer foran øynene hans.

Jesus har stoppet opp fordi det er et menneske i nød som trenger et møte med frelseren og helbrederen. Jairus har allerede fått løftet om at det vil bli bra, men denne kvinnen er fortapt og alene. Jesus ser et menneske med enda større behov av hjelp enn det Jairus hadde. Jesus ser et fortapt menneske som trenger frelse.

Jairus hadde stort behov, det er liten tvil om det, men han gikk sammen med Jesus. De to delte allerede fellesskap og Jairus hadde fått Jesu løfte om hjelp, det hadde ikke denne kvinnen. Nå får Jairus ta del i at Jesus ser, møter og hjelper et annet menneske, han får med egne øyne se at Jesus er mektig til å frelse og helbrede. Jairus får se at det er medfølelse, nåde og kraft hos Jesus, han får ta del i Guds hjerte og han får se Guds kraft i aksjon.

Noen ganger når ting stopper opp og vi kjenner at ventetiden strekker ut, kan vi velge hva vi vil gjøre. Vil vi begynne å tvile på Guds ord om hjelp eller vil vi se utover og se om det er mennesker med større behov enn oss selv som Jesus ønsker å nå og hjelpe? Vi har kanskje store behov selv, men vi vandrer tross alt sammen med himmelens og jordens skaper. Kanskje ønsker Gud at vi skal se lenger enn egne behov og se nøden og behovet hos mennesker rundt oss? Når vi begynner å betjene andre med Guds nåde, kjærlighet og i Guds kraft, vil vi få del i Guds hjerte for de fortapte og vi vil se Guds kraft i aksjon, noe som er både trosstyrkende og bevarende. Mens du venter så del av hva du allerede har, velsign andre med den velsignelse du selv har fått del i.

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matt. 11:28-30)

av

Du er ikke kommet langt nok

Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. (1. Kor. 13:12)

Her om dagen brukte Gud en helt banal og hverdagslig opplevelse til å minne meg om hvordan ting fungerer. Jeg var i butikken og handlet og i hylla hvor hva jeg skulle ha pleide å stå, var det tomt. Jeg kikker opp for å se om det står flere esker på toppen av hylla. Tomt. Jeg kikker i radene og hyllene rundt for å se om det er flyttet. Ingen ting. Jeg kunne spurt noen om hjelp, men gjorde det ikke og går videre og plukker med meg annet jeg skulle ha. Når jeg runder ett hjørne ser jeg en hel stabel av den tingen jeg skulle ha. Selv om jeg kikket der det pleide å stå, var jeg ikke kommet langt nok til å oppdage hvor det egentlig var.

Det samme har jeg opplevd flere ganger i vandringen med Gud. Jeg opplever ting som er litt vanskelig og tungt og jeg synes at jeg trenger en forklaring, en oppmuntring eller en «himmelklem» der og da, men ingen ting skjer. Jeg går litt forvirret gjennom dagene og forstår ikke helt hvorfor jeg ikke finner løsningen eller hvorfor jeg ikke får hjelp. Hvorfor kan jeg ikke bare forstå akkurat nå? Hvorfor kan det ikke ordne seg akkurat nå? Men den sannhet jeg ikke så var: Jeg var ikke kommet langt nok til å kunne forstå og/eller håndtere hva jeg ønsket og følte for å vite og/eller ha.

Så går det litt tid og plutselig forstår jeg noe jeg ikke skjønte tidligere, jeg ser en sammenheng i Guds Ord jeg ikke har sett før. Jeg får nytt lys på en situasjon som er tøff, vrien eller sår. Jeg får plutselig den Guds visdom og det Guds blikk  som jeg har savnet og kikket etter. Saken var bare den at da jeg begynte å kikke etter det og bruke tid på å lete etter det, så var jeg ikke kommet langt nok. Jeg hadde fortsatt noen skritt jeg måtte gå før jeg var rede til å forstå, rede til å bære den nye innsikten med integritet og nåde.

Leter du etter svar på noen vanskelige situasjoner? Søker du etter trøst i en vanskelig tid? Er du på leting etter hva du tror du trenger?

Gud har svaret, hjelpen og innsikten du trenger. Jeg oppfordrer deg til å ikke gi opp, men til å fortsette å trekke deg nær Herren og til å fortsette å høre etter hans svar. Plutselig en dag vil du forstå, plutselig en dag skinner lyset og du vet veien videre, plutselig vil det skje, gi bare ikke opp.

Vi er ikke alltid kommet langt nok til at Guds rette tid er der, men den vil komme for de som trofast holder fram på veien.

av

På pilgrimsvandring mot himmelen

For vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender. (2. Kor. 5:1)

En pilgrim (fra det latinske ‘peregrinus’) er et menneske som er kommet fra et sted langt borte og er på vandring til et hellig sted. (def. fra Wikipedia). I kristen litteratur forbindes det også ofte med livet her på jord. Reisen vi er på fra vi ble frelst til vi en dag er hjemme i himmelen.

Det er en forunderlig reise som tar oss over fjelltopper og ned i daler, vi tas gjennom frådende elver og brennende ild, vi bringes ut i grønne enger etter vandring gjennom dødsskyggens dal. Dessverre er det endel som faller fra under reisen. Kanskje så den brede sideveien mer forlokkende ut eller kanskje ble stigningene og krattene som måtte passeres for vanskelige og tunge. De trodde det var en lettere og enklere vei enn det viste seg å være, så de velger å avslutte sin pilgrimsvandring mot himmelen.

Det forunderlige, spør du meg, er at Gud stadig overrasker med ufattelig gode og dyrebare gaver. Der midt i ødemarken får man plutselig høre den lave, rolige stemmen si: Jeg er med deg, du er aldri alene. Der, uti det frådende elvevannet, kommer plutselig vissheten om at en er gått foran og har banet vei. I den mørke, tunge natten bryter et svakt lys igjennom og en mild bris stryker forsiktig over kinnet og hjertet som for å si: «Det gryr snart av dag, hold ut litt til». Når mennesker bedrar og svikter så er det en som tørker tårene og heller legende salve over hjertets sår. Når hjertet brister fordi man opplever tap og sorg, så kommer en varm og trygg hånd og løfter oss opp i en trygg favn og begynner sakte men sikkert å forme noe vakrere og sterkere enn det som var. Det er en forunderlig reise vi er på, og tenk at mens vi vandrer her på jord kan vi få være med på å forkynne ordet om Guds ufattelig store kjærlighet, om forløsning og tigivelse, om nåde og hjelp i rette tid. Hver dag er vi litt nærmere vårt opprinnelige hjemland, himmelen. Hver dag får vi styrke til dagens skritt og oppgave. Hver dag, selv om vi ikke alltid føler det slik, er vi omsluttet av Guds evige armer og vi er trygge hvis vi vandrer den vei han leder.

Vandringen er tidvis tung og vanskelig, men min venn, du dyrebare Guds barn, løft hjertets øyne og se på hvor du er på vei. Er ikke Gud og hans vidunderlige himmel og nye jord verdt hva du må gå igjennom i dag?