opplæring

av

om nådegaver

Spørsmål: Hvorfor har vi nådegaver?

Min første tanke da jeg leste spørsmålet var at vi har nådegaver fordi Gud elsker oss. Jeg vet det ikke den vanligste forklaringen, men den er viktig.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker den enkelte av oss og ønsker at vi skal få det bedre i forhold til oss selv, i vårt forhold til Gud og i vårt forhold til andre.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker den menighet, det legemet, han har kjøpt med slik en dyr pris. Han ønsker at vi skal vokse i enhet og at vi sammen skal bli sterkere og mer fylt av hans herlighet, hellighet og kraft.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker den brud han har vunnet til sin Sønn, og han ønsker at bruden skal tre frem hellig og feilfri den dag bryllupet skal stå.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker de ufrelste og fordi han gjennom sine barn, sine tjenere, kan virke i det overnaturlige for å nå de som er borte fra ham.

Så over til den mer vanlige forklaringen:

  1. Nådegavene er gitt til menigheten for dens oppbyggelse (jf. 1.Kor. 12:7, Ef. 4:12)
  2. Nådegavene skal være med på å stadfeste evangeliet. (jf Mark. 16:20, Ap.gj. 14:3, Rom. 15.9)

Det er viktig å si at det er gaver som vi ikke har gjort oss fortjent til og heller ikke kan presse fram i egen kraft. De har ingen ting med naturlige evner å gjøre, men er som navnet sier, gitt av nåde og fungerer ved at Den Hellige Ånd virker gjennom oss (jf. 1. Kor. 12:4-7 og 14:12, Rom. 12:6.)

Nådegavene kan misbrukes og dette skal vi være på vakt overfor (jf. 1. Tim. 4:14, 1. Tim. 1:6). Det er mennesker som bruker de gaver Gud har gitt til å bygge egen tjeneste og eget rykte og ego. Men nådegavene har ikke til hensikt å gjøre noen til super-stjerner, slik vi kan få inntrykk av i fra enkelte hold, men de skal heller fungerer slik at vi blir super-tjenere, for Gud og overfor andre.

Nådegavene er av ulik art og de gis etter som Ånden ser det mest tjenelig (1. Kor. 12:7) og «for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp» (Ef. 4:12). Det er litt ulike oppfatninger om hvor mange ulike nådegaver vi har, men jeg tenker at vi ikke skal henge oss opp i slike detaljer. Det er nevnt ulike gaver i Rom. 12:6-8, 1. Kor. 12:8-10+28 og Ef. 4:11.

Vi kan, og oppfordres til, å søke etter de største nådegavene (1. Kor. 12:31, 14:1) og å få nådegaver til menighetens oppbyggelse i rikelig mål (1. Kor. 14:12). I 2. Tim. 1:6 leser vi at Paulus oppfordrer Timoteus til å igjen opptenne den gave han har fått, og det er viktig å huske at dette er mulig. Om vi skulle vandre bort fra Guds nærhet for en tid, så vil ikke Gud angre sine gaver eller trekke dem tilbake, vi har dem og de kan opptennes på ny.

av

Var det virkelig en omvei?

Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. (Rom. 8:28)

Har du hatt noen tider i livet der du føler at du går en omvei? Der du med hodet og fornuften tenker at det hadde gått mye fortere å kommet fram hvis du hadde gjort ting annerledes? Du forstår ikke hvorfor ting ikke legger seg tilrette slik du synes det burde og slik du ser det hadde vært enklest?

Senhøstes og i vinter hadde ikke guttene og jeg et sted å kalle hjem. Vi hadde det mest nødvendige med oss og bodde i nesten fem måneder i min mors kjeller Vi hadde ikke trodd at det skulle gå så lenge fra vi flyttet ut til vi kunne flytte inn. For en omvei å ta, kunne ikke Gud heller fikset det umiddelbart så vi slapp den omveien?

Gud kunne fikset det med en gang slik at vi kunne flyttet ut og inn på en og samme dag, men han gjorde det ikke. Og da er det kanskje slik at hva vi fort tenker på som omvei og unødig bortkastet tid ikke var det like vel? Kanskje var det den veien som var den rette? Kanskje var det den veien Gud hadde staket ut for oss?

Hvorfor kommer det tider i livet der vi føler vi er på en omvei i stede for å ta den raskeste og strakeste veien mot målet? Fordi det er underveis vi lærer, fordi det er noe på den veien Gud så vi trengte for senere, fordi det er i Guds vilje for oss.

Når man reiser på tur med barn er det en ting man bør ha i hodet, turen varer fra du starter og til du er hjemme. Veien du går til målet kan være viktigere for dem enn selve målet. Hvem av oss har ikke opplevd at de ikke når fram dit de hadde tenkt fordi barna fant noe mer interessant underveis? Hensikten bør aldri være å nå hvor jeg vil, men å være sammen med barna i hva som fanger deres interesse. Målet om en tur blir jo likevel oppnådd.

Når Gud tar oss på hva vi opplever som omvei, er det fordi han vil vise oss noe. Kanskje er det en uventet positiv overraskelse, kanskje er det et menneske vi skal hjelpe, kanskje er det et menneske som skal hjelpe eller lære oss noe, kanskje er det en episode eller opplevelse som vil ruste oss for senere. Det kan være mye, men vi kan alltid være viss på at det er til vårt beste. Og skulle det være ubehagelig i øyeblikket, vil det likevel, ved Guds kraft og nåde, bli til liv, styrke og godt for oss.

Kanskje opplever du at du går omveier?  Hva du opplever som omveier er i Guds plan for deg, men kanskje du trenger å revurdere hvordan du tenker og forholder deg til det hele?

av

Ordet holder oss på den rette veien

“Ditt Ord er en lykt for min fot og ett lys på min sti.” (Sal.119.105)

I går  stod jeg på kjøkkenet og forberedte endel til selskap i dag og i morgen. En av tingene som måtte gjøres var bakingen. Muffins, noen med Non-stop og andre med kakao, bløtkake og sjokolade-gitar-kake måtte bli ferdig. For å få ett vellykket resultat er en av de åpenbare hemmelighetene å følge oppskriften! Selvsagt, vil mange si, man bytter ikke ut egg med gulrøtter og melk med eplejuice når man skal bake, man følger oppskriften- da er man sikret at resultatet er brukbart.

Vel… tenk om vi hadde tenkt slik ellers i livet også, at vi går til “bruksmanualen” og følger den. Bibelen er Guds Ord, gitt oss til hjelp, veiledning, rettledning, trøst og styrke- for at vi på en best mulig måte skal komme oss gjennom livet og helt hjem til himmelen. I alle ting kan vi søke inn i Ordet og få ett svar, Gud vet alt og Han er villig til å svare hver den som søker Ham. Hans Ord vil ikke bare peke ut retningen vi skal bevege oss i, det vil også lyse opp veien mens vi går. Vi trenger ikke famle rundt i mørket å prøve å finne ut hva som er rett og galt og hva som fungere best, vi bør heller bruke tiden på hva Gud sier er rett og godt. Skaperen og opprettholderen av alt liv vet best- akkurat som den nytenkende ingeniøren som finner opp ett nytt teknisk vidunder vet best hvordan det henger sammen og fungerer.

Som jeg nevte i ett av punktene til gårsdagens vers er Ordet nyttig til opplæring (pkt.3); her er verset en gang til:“Hele Skriften er innåndet (inspirert) av Gud, og den er nyttig til lærdom, til overbevisning, tll rettledning og til opplæring i rettferdighet…” (2.Tim.3.16) Gjennom Bibelen vil vi lære hva som er til behag for Gud, vi vil lettere finne vår plass og vårt kall i livet og lære hvordan vi bør leve den tid vi er her på jorden. Ordet bør i alle ting være vår rettesnor, ikke en følelse eller en relativ sannhet. For sannheten er faktisk IKKE relativ, den er bestemt av Gud og finnes i Hans Ord.

Allmektige Far, takk for at Du har gitt oss Ditt Ord slik at vi kan lære Deg og Din plan med våre liv bedre å kjenne. Takk for at Ditt Ord alltid vil vise oss veien og at vi alltid kan stole på at Du holder ord! Må Ditt Ord grunnfestes i våre hjerter, slik at våre avgjørelser er tatt etter hva som Du sier er rett og sant. I Jesu Navn, amen»

(Første gang postet mars 2010 på med Gud i hverdagen)

av

Langvarig investering

Ja, ikke bare det, vi er også stolte over lidelsene. For vi vet at lidelsen gir utholdenhet, utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss. (Rom.5:3-5)

Det er enda noen år til guttene mine er ferdige med grunnskolen og skal velge sin egen vei videre. Hva de velger er ikke det viktigste for meg, viktigere er det at de velger etter evner og hva de finner glede i. Utdanning er en langtidsinvestering som de forhåpentligvis vil høste frukter av store deler av livet.

Da jeg tok høyskoleutdanningen min (på slutten av forrige årtusen) var jeg nøye med å legge en god del arbeid inn i det fordi jeg ville vite at jeg hadde gjort mitt beste og at jeg kunne gå god for det papiret jeg ville få i hånda. Jeg ville ha all den kunnskap og erfaring jeg kunne dra med meg, for det var jo den som ville istandsette meg til å gjøre ett godt arbeid, ikke selvet papiret om at jeg var godtkjent.

Men førskoleutdanningen min var ikke begynnelsen, den var avslutningen (til nå i alle fall). Tidligere hadde jeg jobbet et år i barnehage for å finne ut om jeg ville dette, jeg hadde videregående med påbyggingsår, et år på folkehøyskole rakk jeg også og jeg hadde alle grunnskoleårene bak meg. Det hadde hele tiden, fra første til siste skoledag vært en stigning i hva som krevdes av meg og vanskelighetsgraden i og mengden av hva jeg skulle lære økte jamt og trutt hele tiden.

Utdanning er en investering av tid, penger og arbeid for å kunne klare seg bedre senere. De årene det hele pågår er det andre ting som må legges mindre vekt på og ofte er ikke handlingsrommet for hva man kan gjøre og finne på særlig stort. Slik er enkelte av årene i livets skole også.

Da vi ble frelst investerte Gud alt sitt i oss. Det var aldri Guds mening at vi kun skulle bli frelst for deretter å seile på førsteklasse med luksuspakke som tilleggsbestilling inn i himmelen. Gud investerte alt sitt inn i oss for at vi skulle bli hans vitner og skinne av hans herlighet i denne verden. Alle våre prøvelser og motgang er endel av den utdannelse og opplæring Gud gir oss. Alt hva vi går igjennom brukes av Gud som treningsøvelser og istandsettelse for hva Han har planlagt og gjort klart for våre liv. Kanskje er det ting vi ikke forstår hvorfor vi må igjennom, men så slet jeg da også med å forstå hvorfor jeg måtte lære Mayafolkets tallsystem da jeg tok førskoleutdanningen. Hva hadde det med matematikk i barnehagen å gjøre? Vi trenger ikke å forstå alt, men vi må være villige til å gi det vårt beste og stole på at de som har lagt dette løpet har en mening med hva som er med. Gud vet hvorfor han vil lære oss visse ting, og det må i mange tilfeller være en god nok forklaring for oss.

Endel kristne er enda i barnehagen og har ikke de helt store utfordringer og prøvelser, kanskje må de dele litt på lekene og vente litt på tur. Andre har avansert til grunnskole og har litt større utfordringer og prøvelser, mens andre igjen er helt oppe i videregående. Noen tar forberedende og har mange år med harde tider i vente, mens andre har entret «universitetet» og står oppi det hele for ørtende år på rad.

Det er gradsforskjeller i de prøvelser og den motgang vi møter etter hvor modne kristne vi er. Akkurat som jeg ikke krever at 7-åringer min regner matte på universitetsnivå, krever heller ikke Gud at de nyfrelste skal gjennomgå like intense prøvelser som de modne og erfarne. Gud lærer oss opp etter hvor vi er kommet, og det er alltid en guddommelig hensikt med hva vi møter og lærer. Gud grunnfester oss og istandsetter oss for nyere og større ting. Men det er viktig å huske at Gud vil ha oss gjennom alle de ulike trinn og nivå, han vil ikke at vi skal sitte fast i barnehagen eller småskolen.Gud ønsker at vi alle skal bli fullt utrustet og være dyktige åndelige krigere og forkjempere for ham. Han vil vi alle skal ha en ballast som vitner om Herrens trofashet og nåde som vi kan gi videre til neste generasjon. Gud har investert sitt alt i deg, vil du la ham få pusse og slipe deg slik at det får komme ordentlig fram?

En kort tid må dere nok lide, men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn. (1.Pet.5:10)