testing

av

Å tro på Gud i umulighetene

I 2. Mosebok kap. 14 leser vi om hvordan Israelsfolket er kommet ut av Egypt og er, av Gud, blitt ledet til å slå leir rett foran Sivsjøen (v2). Moses blir fortalt av Herren at han vil vise sin herlighet på Farao og alle han kommer med v4). Gud sier ikke noe om hvordan, bare at han skal gjøre noe.

Israelittene løfter øynene og ser Farao og hele hans hær og en stor frykt griper dem (14.10) og de roper til Herren. Snart blir deres frykt snudd til misnøye og klage mot Herrens tjener Moses og de anklager ham for å føre dem i den visse død når de heller kunne vært i Egypt og hatt det bedre.(v11-12). Moses lar seg ikke påvirke av ordene deres og sier bare: «Vær ikke redde! Stå fast, så skal dere få se at Herren frelser dere i dag!» (v13a).

Moses har tydeligvis blitt mye mer grunnfestet i sin tro på Gud i forhold til da han var i starten av kallet sitt. Jeg husker hvordan hans første dag på «jobben» endte. Farao ville ikke høre på ham, folket fikk større byrder lagt på seg, de klaget på Moses og Moses selv sa at Gud ikke hadde gjort noe for å befri sitt folk (2. Mos. 5). Nå ser vi en leder som står rakt og i tillit til at Gud kan og som ikke bøyer av for andres tvil og motstand. Moses er blitt hva vi kaller, mer moden i troen og mer grunnfestet. Hans erfaring med Gud i og gjennom hans liv har ført til at han har en sterk tro på at hva Gud fører oss til, vil han også ta oss igjennom. Etter alle de under som Gud gjorde ved han og Arons hender, så vet Moses at Gud svikter ikke sitt folk, han vil holde den pakt han opprettet med Abraham og han er mer enn mektig nok til å kunne hjelpe dem. Det er en en total visshet i ordene han sier: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille» (v 14).

Jeg husker en tale jeg hørte av David Wilkerson for mange år siden som var i forhold til denne hendelsen og også den lovsang som ble gitt til Gud på den andre siden. Wilkerson sa treffende at det var rett sang, men på feil side. (Jeg lenker til denne under hvis noen vil høre/lese).

Når vi vet at Gud har ført oss til noe kan vi være helt sikker på at han vil ta oss igjennom. Vi kan stole på Gud, på hans pakt og at Han er mektig til å ta oss igjennom. Vi kan synge seierssangen midt i prøvelsene, også når vi ikke ser veien videre. Ikke fordi vi er sterke og dyktige, men fordi Gud er Gud og han vil alltid stride for sine og hjelpe sine til deres rett. Vi kan i tro glede oss over at Gud vil virke dette sammen til det beste og at Han har en vei igjennom og ut av dette.

Alle møter vi omstendigheter som krever at vi må velge å tro at Gud er Gud. Våre umuligheter er ikke det for Gud, men vi må velge å tro dette som sant og vi må velge å drive tvilen bort fra våre hjerter ved å minne oss selv på at Gud er Gud. Ofte blir vi så opptatt av hva vi står overfor at prøvelsen blir mye større for oss enn Gud er for oss (selv om vi ikke alltid vil innrømme at vi tenker og føler det), men vi må velge å tro at Gud er den han sier han er og at han kan gjøre hva han har sagt. Hans løfte om å aldri svikte oss eller forlate oss står fast, også hans ord om at han vil lede sine og både befri dem, gi dem styrke og visdom og å vende alt til noe godt. I møte med livets umuligheter kan vi, tross hva det synlige forteller oss, i vårt indre synge takkesanger til Herren og glede oss over å stå i en mulighet der Gud vil vise oss sin herlighet gjennom hvordan han hjelper oss.

Moses ledet folket gjennom vannet og når de kommer på andre siden og ser hvordan Gud lar vannet flomme over egypterne og tar livet av dem alle, da blir deres frykt snudd til gudsfrykt og de begynner å prise og takke Herren.

La oss velge å gå i den tro og tillit til Herren som Moses viste mens prøvelsen stod på og synge hans pris midt i mørke og motgang. La oss ikke vakle i troen på Guds allmakt slik folket gjorde (selv etter alle de under de hadde sett) og måtte se og erfare hans forløsning før vi klarer å si at Han er Gud og verdig all vår lov og pris. Tro at Gud er Gud også når umuligheter og prøvelser møter deg.

***
Kilder til fordypning som er brukt er denne gangen:
ESV Study Bible (Crossway 2008)
Daglig Bibelkommentar 1, Oddvar Nilsen (Filadelfiaforlaget 1986)
David Wilkerson; Talen «Right song, wrong side» fra 15.11.2009
video/mp3 av talen på TSCNY sin side, utskrift av talen i pdf på World Challenge sin side.
av

Var det virkelig en omvei?

Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. (Rom. 8:28)

Har du hatt noen tider i livet der du føler at du går en omvei? Der du med hodet og fornuften tenker at det hadde gått mye fortere å kommet fram hvis du hadde gjort ting annerledes? Du forstår ikke hvorfor ting ikke legger seg tilrette slik du synes det burde og slik du ser det hadde vært enklest?

Senhøstes og i vinter hadde ikke guttene og jeg et sted å kalle hjem. Vi hadde det mest nødvendige med oss og bodde i nesten fem måneder i min mors kjeller Vi hadde ikke trodd at det skulle gå så lenge fra vi flyttet ut til vi kunne flytte inn. For en omvei å ta, kunne ikke Gud heller fikset det umiddelbart så vi slapp den omveien?

Gud kunne fikset det med en gang slik at vi kunne flyttet ut og inn på en og samme dag, men han gjorde det ikke. Og da er det kanskje slik at hva vi fort tenker på som omvei og unødig bortkastet tid ikke var det like vel? Kanskje var det den veien som var den rette? Kanskje var det den veien Gud hadde staket ut for oss?

Hvorfor kommer det tider i livet der vi føler vi er på en omvei i stede for å ta den raskeste og strakeste veien mot målet? Fordi det er underveis vi lærer, fordi det er noe på den veien Gud så vi trengte for senere, fordi det er i Guds vilje for oss.

Når man reiser på tur med barn er det en ting man bør ha i hodet, turen varer fra du starter og til du er hjemme. Veien du går til målet kan være viktigere for dem enn selve målet. Hvem av oss har ikke opplevd at de ikke når fram dit de hadde tenkt fordi barna fant noe mer interessant underveis? Hensikten bør aldri være å nå hvor jeg vil, men å være sammen med barna i hva som fanger deres interesse. Målet om en tur blir jo likevel oppnådd.

Når Gud tar oss på hva vi opplever som omvei, er det fordi han vil vise oss noe. Kanskje er det en uventet positiv overraskelse, kanskje er det et menneske vi skal hjelpe, kanskje er det et menneske som skal hjelpe eller lære oss noe, kanskje er det en episode eller opplevelse som vil ruste oss for senere. Det kan være mye, men vi kan alltid være viss på at det er til vårt beste. Og skulle det være ubehagelig i øyeblikket, vil det likevel, ved Guds kraft og nåde, bli til liv, styrke og godt for oss.

Kanskje opplever du at du går omveier?  Hva du opplever som omveier er i Guds plan for deg, men kanskje du trenger å revurdere hvordan du tenker og forholder deg til det hele?

av

Hvordan miste tidligere mirakler?

Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør. (Sal. 103:2)

Det er enkelte ting som gjør at vi kan miste hva Gud har gitt oss. Det er ikke slik at Gud tar det tilbake, men hvordan vi lever og tenker kan gjøre at det glipper for oss. Det er litt som hvis du holder en haug med gullmynter i hendene. Så lenge du holder fingrene og hendene tett inntil hverandre, vil du bevare dem. Hvis du derimot lar fingrene og hendene gli fra hverandre, vil gullmyntene til slutt glippe for deg. De mirakler vi har mottatt fra Gud kan glippe fra oss, akkurat som gullmyntene kan slippe mellom fingrene våre.

Vi skal se kort på 3 ting som kan gjøre at hva du en gang fikk, går tapt:
1. Å tillate tvilen å få rom
2. Å ikke leve i omvendelse
3. Å ta Guds ære

Testing, testing
Mange har opplevd å bli mirakuløst helbredet og gjenopprettet. De har fått oppleve Herrens mirakelkraft i deres liv og endelig begynte ting å bli bedre. Hjertet ble gjenopprettet og de hadde det bedre og bedre, kroppen ble helbredet og de opplevde at styrke og kraft vendte tilbake. Men så plutselig en dag: KA-BOOM! Så er alt tilbake. Hva? Helbredet ikke Gud meg? Gjenopprettet ikke Gud meg? Var det bare midlertidig? Var det bare flaks? Vi vil alle oppleve å bli prøvd på hva vi har mottatt fra Herren, uansett hva det skulle være. Vi har en fiende som ikke er interessert i at vi lever i Guds nåde og fylde, og dette vil han prøve å stjele fra oss igjen. Hvis man opplever dette, er det viktig at vi bevarer troen selv om alt ser mørkt ut. Gud gjorde det og det var sant, godt og helt. Ikke la tvil få slippe til, for da stryker du i prøven og du kan risikere å igjen sitte oppi de samme gamle, problemene.

Å bli værende i gammel skitt
Endel mennesker opplever at Gud frir dem ut og helbreder dem fra gamle sår og opplevelser. Andre opplever at de trenger et økonomisk mirakel og Gud gir dem det. Men hva de ikke er interessert i er å vende om fra det livet som førte dem inn i fattigdom og bundenhet. Gud har lovet å utfri den som roper til ham, og det vil Gud gjøre, selv om han vet at vi kanskje vil vende tilbake til gamle uvaner, synder og ugudelig livsstil. Hvis vi vil bevare hva Gud har gitt oss, må vi også endre måten vi tenker på og lever på, vi må innrette oss etter Guds ord og begynne å leve hellige liv. Hvis vi blir fri, men fortsetter med samme livsstil og tankesett, vil vi tilslutt havne tilbake hvor vi var. De tanker, holdninger og bestemmelser som en gang tok oss med på ødeleggelsens vei og lot oss ende opp i ødeleggelse, fornedrelse og mismot- vil selvsagt føre oss til samme sted, om ikke verre, hvis vi ikke tar av fra den veien og begynner å gå en ny.

Å ta Guds ære
Gud er ikke interessert i å dele sin ære med noen, ikke deg og ikke meg. Hvis Gud har fridd oss ut fra noe vi tidligere var bundet av eller lå under for, vil ikke Gud at vi skal gå rundt å skryte av hvor sterke og flinke vi var. Gud vil at vi skal innrømme at vi var for svake til  klare det og at Han ble oss til hjelp og utfrielse. Æren tilhører Gud, og ikke mennesker. Hvis vi prøver å ta Guds ære, vil vi oppleve at Gud trekker seg bort fra oss. Ikke fordi han ikke elsker oss mer, men fordi vi er blitt oppblåste og lever i stolthet og egenrettferdighet. Når vi gjør det, vil vi ikke gå i Guds kraft men i egen styrke. Vi må ikke glemme at det er Gud som holder oss oppe og at det er i hans styrke og kraft vi fikk hjelp. I oss selv kan vi ikke, og der vil vi havne tilbake hvis vi ikke omvender oss og gir Gud den ære som er hans alene.

Det høres kanskje litt negativt ut for enkelte dette, men det er viktig at vi er klar over dette. Vi har selv et ansvar for å bevare hva Gud har gitt oss og vi må være bevisste de fallgruver som er eller kan komme. Hvis vi vet om den, er det lettere å vite hva vi ikke skal gjøre og også hva vi bør gjøre- og i denne sammenheng vil det kort skrevet være:

1. Å ikke tillate tvilen å få rom
2. Å  leve i stadig omvendelse
3. Å gi Gud æren

Dette innlegget er en del av serien «Guds løfter holder – mirakelet vil komme» som kan leses samlet HER.